Akseptere at man er overvektig?

[AnonymBruker]

tonie, on 05 Nov 2013 - 17:18, said:

Jeg tror viljestyrke har veldig mye å si, selv om enkelte sykdommer og medisiner selvsagt gjør det vanskeligere å gå ned i vekt. Jeg er en av de som kan si at man bare må skjerpe seg, men jeg mener ikke at det er lett. Det er jo det man må hvis man skal ned i vekt, lett eller ikke. Man må bare bestemme seg for at man må tåle en god del ubehag over tid for å nå målet, og sånn er det med det. Enten det, eller så må man bestemme seg for å godta at kroppen er som den er nå.

For meg personlig handler også dette om viljestyrke. Jeg har vært stor før, og går uhyre raskt opp i vekt igjen. Jeg trener eller går tur hver eneste dag, og jeg passer alltid på hva jeg spiser. Er totalavholdende på kaker, snop, middagsretter med fete sauser osv. osv. Tåler ikke mer enn ca 1800 kcal pr døgn. Skulle selvfølgelig ønske at vekten ordnet seg av seg selv, men det gjør den ikke. Jeg foretrekker normal vekt fremfor potetgull og fete oster. Anonymous poster hash: 03914...dbd

[Bella Dotte]

Nå ble jeg litt nysgjerrig. Er du en av de som lett klarer å styre matinntaket, eller har du oppdaget en kur som ikke jeg vet om? Den første tiden med fluoksetin klarte jeg å ta av uten å måtte sette inn alt av viljestyrke som jeg hadde.

 

Når jeg er i denne "modusen" er min appetitt på mat, og jeg lager og spiser deilig og variert mat som også er sunn for meg, dette gir meg krefter og bedrer humøret. Jeg mister lysten på usunn mat og snop. Føler ikke at jeg gir avkall på noe og føler ikke for å kalle snop for kos. Isteden eksperimenterer jeg med nye matvarer og -retter. Jeg blir full av energi av dette og får et sug etter å gå turer, det har erstattet det vanlige suget etter sukker.

 

Det eneste problemet er luft i magen... Har nok aldri spist så mye grønnsaker før.

[Gjest]

Jeg har lavt stoffskifte selv, så ja, jeg vet hva det handler om. Jeg har aldri vært skikkelig overvektig, det har du rett i, men jeg vet jeg blir det hvis jeg slutter å skjerpe meg og lar meg selv få alt jeg har lyst på. Jeg var tynn som en strek uten å anstrenge meg før. Nå er jeg nødt til å være mye mer fysisk aktiv enn jeg egentlig liker(trening er virkelig ikke min greie...), og jeg må ta meg sammen og styre unna fristelser hver eneste dag. Jeg er veldig glad i mat, så det er selvsagt litt nedtur å ikke kunne unne meg like mye av det gode som jeg kunne før. Men det er bare sånn det er.

 

Jeg tror også det er mange faktorer som har betydning her, men viljestyrken er en veldig viktig bit. For meg er det såpass viktig å ha en kropp jeg trives med at jeg er villig til å ofre noe for å beholde den. Jeg skjerper meg kraftig, for jeg vil ikke bli tykk. Det å bli overvektig er altså en verre tanke for meg enn å ofre potetgullet, den ekstra porsjonen og de fete sausene. Du er kanskje ikke helt der de gangene du ikke lykkes? Du vil, men du vil det ikke nok? Jeg har også sånne dager, men jeg har bestemt meg for at det er greit at det komme slike dager. Jeg må bare tilbake på rett spor før kosedagene tar over, og det plutselig er flere av dem enn av de sunne.

Jeg synes det er lettere å holde vekten enn å gå ned, selv om det også krever viljestyrke når du har lett for å gå opp i vekt. Jeg har ingen problemer med å ofre chips og fete sauser.  Men jeg synes det er vanskelig når maven skriker etter mat, og da mener jeg sunn og normal mat.  Jeg kan klare det en stund, men så sprekker jeg. Jeg har heller ikke problemer med å spise grønnsaker. Du sier at du aldri har vært alvorlig overvektig, og det har heller ikke jeg.  Men jeg tror det er enda vanskeligere for de som er det.  Jeg har tenkt en del på en som var på dol og kalte seg BMI 40 +, eller noe lignende.  Hun hadde en beinhard vilje som jeg beundret.  Men plutselig så hørte vi ikke mer fra henne.  Jeg har mange ganger lurt på hvordan det har gått videre.

 

Noen faktorer som jeg tror kan spille en rolle er hvordan du har det psykisk, for kvinner hvor de er i menstruasjonssyklusen, er du opptatt med et spennende oppussingsprosjekt, er det en periode med mye selskaper.  Dette og mye mer er med på om du lykkes.  Men selvsagt spiller viljestyrken inn.

[cilie]

Var på besøk i dag og vi koste oss med eplekake, de to jeg var med er enda mer overvektig enn meg og sa at jeg var tynn. Noe jeg er laaaangt ifra, men jeg mister lysten til å slanke meg. Vi snakket om medisiner og ulvehunger, merket når jeg var på dagsenteret at alle var overvektige der og. Er det slik at de fleste psykiatriske pasienter er overvektige? Må vi bare akseptere det? Alle synes jo det er vanskelig å gå ned i vekt, og det blir jo enda vanskeligere når en har lite å gjøre? Jeg er i ferd med å gi opp prosjektet, i alle fall la det ligge til over nyttår.

Du, la det ligge til nyttår? Tror du det vil være enklere da? Det kan godt tenkes at du da vil få en "tyngre jobb" mtp julen og alle dens fristelser som allerede roper i butikkhyllene. Prøv i alle fall litt. Tren så mye du kan og kun. Usunt i helga. Er ikke det en lurere løsning?

[stjernestøv]

Du, la det ligge til nyttår? Tror du det vil være enklere da? Det kan godt tenkes at du da vil få en "tyngre jobb" mtp julen og alle dens fristelser som allerede roper i butikkhyllene. Prøv i alle fall litt. Tren så mye du kan og kun. Usunt i helga. Er ikke det en lurere løsning?

Jo jeg får prøve det. Men jeg var flink etter sist jul, da gikk jeg mye ned i vekt. Orker bare ikke tenke mer på det.

[cilie]

Jo jeg får prøve det. Men jeg var flink etter sist jul, da gikk jeg mye ned i vekt. Orker bare ikke tenke mer på det.

Nei, men ikke tenk så mye på det - bare gjør det;) Neida, jeg vet at det er skikkelig vanskelig altså... Men synes du ikke skal slippe taket helt. Da blir det nok verre. Du kan jo skrive her når det butter i mot.

[Nycora]

Tror jeg kan holde den stabil der den er nå. Men etter nytt år slutter jeg på medisiner, vet jeg kan bli dårlig men da går jeg ned i vekt også. Så det er vel verdt det.

Du må ikke slutte med medisiner, det har du gjort så mange ganger at dette vet du at du ikke tåler.

Jeg mener det er bedre å ha 20 kilo og være frisk, framfor slank og så syk at du ikke greier noe.

Bær kiloene dine med stolthet, pynt deg og prøv å ikke tenke så mye på det. Hvilket syn har du selv på andre overvektige?

Endret 5. november 2013 av Nycora

[Nycora]

En kommer veldig langt med viljestyrke.

Det å bestemme seg for å gå ned og regne med at det tar lang tid, har jeg troen på.

Hvis en sulter seg i en uke og forventer å gå ned tre kilo og blir så utålmodig når forventet hurtig vektnedgang lar vente på seg at en gir opp etter denne ene uken, da kan en ikke si at en har vilje til å gjennomføre et tiltak som en langvarig slankeprosess er.

Anonymous poster hash: e1543...e8d

Jeg er klar over det du skriver her. Har selv greid å gå ned 13 kilo siden jeg sluttet med AP. Spiste akkurat samme maten da som nå, likevel økte vekten på sånne medisiner. Jeg spiste veldig kalorifattig, lite karbohydrater, men jeg rører meg altfor lite. Årsaken til dette er fysisk sykdom. Blir utmattet av å gå en liten tur, står jeg på for mye blir jeg liggende. Dette har jo selvsagt også betydning for vekten. En ond sirkel kan man si.

[tonie]

Jeg synes det er lettere å holde vekten enn å gå ned, selv om det også krever viljestyrke når du har lett for å gå opp i vekt. Jeg har ingen problemer med å ofre chips og fete sauser.  Men jeg synes det er vanskelig når maven skriker etter mat, og da mener jeg sunn og normal mat.  Jeg kan klare det en stund, men så sprekker jeg. Jeg har heller ikke problemer med å spise grønnsaker. Du sier at du aldri har vært alvorlig overvektig, og det har heller ikke jeg.  Men jeg tror det er enda vanskeligere for de som er det.  Jeg har tenkt en del på en som var på dol og kalte seg BMI 40 +, eller noe lignende.  Hun hadde en beinhard vilje som jeg beundret.  Men plutselig så hørte vi ikke mer fra henne.  Jeg har mange ganger lurt på hvordan det har gått videre.

 

Noen faktorer som jeg tror kan spille en rolle er hvordan du har det psykisk, for kvinner hvor de er i menstruasjonssyklusen, er du opptatt med et spennende oppussingsprosjekt, er det en periode med mye selskaper.  Dette og mye mer er med på om du lykkes.  Men selvsagt spiller viljestyrken inn.

Ja, hvordan man har det psykisk nok mye å si. Mange sliter jo så kraftig at de knapt har en egen vilje, og da er det naturlig nok ikke lett å hente fram noen viljestyrke. For noen går det de har av viljestyrke med til å overleve hverdagen. Likevel, man må få seg selv med på laget hvis man skal klare å forandre seg, enten det gjelder slanking eller annet. For noen er det best å utsette slankeprosjektet til de har kommet seg ovenpå.

 

De som er så heldige å ha gode støttespillere rundt seg kan involvere dem i prosjektet.  Du kan for eksempel gjøre avtaler med dine nærmeste om hvordan de kan hjelpe deg på rett spor når de ser at du sliter. Hvis jeg har bedt noen om å minne meg på målet mitt hvis jeg begynner å hinte om junkfood eller kake kan de gjøre det uten å føle seg som drittsekker. Å omgi seg med folk som ikke lokker en utpå, som Bella Dotte er inne på, er nok veldig lurt. Jeg tror også det er veldig viktig å ha en ordentlig plan hvis man skal lykkes. Når blodsukkeret er lavt blir man svak i viljen, og derfor må man se til at det holdes stabilt. Der sliter jeg litt, for jeg er ikke en av de som er vant til å leve regelmessig og detaljplanlegge hverdagen. Det går på et vis, takket være litt nødproviant i vesken som jeg kan hive i meg i hui og hast for å få opp blodsukkeret så fornuften kommer tilbake før jeg kjøper den pølsa på Shell. Innimellom kommer jeg ikke til meg selv før pølsa ligger i magen, men jeg er så grei at jeg tilgir meg selv hvis jeg lover at det ikke blir en vane.

[Bella Dotte]

Ja, hvordan man har det psykisk nok mye å si. Mange sliter jo så kraftig at de knapt har en egen vilje, og da er det naturlig nok ikke lett å hente fram noen viljestyrke. For noen går det de har av viljestyrke med til å overleve hverdagen. Likevel, man må få seg selv med på laget hvis man skal klare å forandre seg, enten det gjelder slanking eller annet. For noen er det best å utsette slankeprosjektet til de har kommet seg ovenpå.

 

Dette er jeg helt enig i! Det er slående at du snakker om å "ikke ha en egen vilje"... jeg har i lengre tid trodd/ment at jeg har følt meg sterk og selvstendig, men jeg innser nå at jeg har vært i mine "behandlere"s vold... De har gjort det i beste mening, og jeg har elsket å bli dullet med - men det har også ført til at appetitten min har gått i helt feil retning. En artikkel av Sigrun Tømmerås som jeg fant i 2009(?), lette jeg opp igjen nå nylig, og nå kjente jeg meg igjen dette i mye større grad enn den gangen:

 

 

Innen det første året var omme, var jeg som forvandlet til et barn. Jeg begynte å endre spisevaner i retning av søte ting, og kunne spise dessert fem dager i uka. Terapeuten ba meg skrive fortellinger fra en forestilt barndom, der jeg fikk trøst og støtte. Den virkelige ble gradvis «borte» for meg. En av mine nærmeste sa en dag til meg at jeg hørtes ut som en helt annen person nå, når jeg snakket. Jeg skiftet også ut deler av navnet mitt (noe jeg ikke hadde gjort da jeg giftet meg).

[stjernestøv]

Du må ikke slutte med medisiner, det har du gjort så mange ganger at dette vet du at du ikke tåler.

Jeg mener det er bedre å ha 20 kilo og være frisk, framfor slank og så syk at du ikke greier noe.

Bær kiloene dine med stolthet, pynt deg og prøv å ikke tenke så mye på det. Hvilket syn har du selv på andre overvektige?

Jeg synes mange overvektige passer det, mange har et fint ansikt også. Synes ikke jeg passer kiloene, de legger seg på feil plass.

[Nycora]

Jeg synes mange overvektige passer det, mange har et fint ansikt også. Synes ikke jeg passer kiloene, de legger seg på feil plass.

Kanskje det er selvbildet ditt du trenger å jobbe med først og fremst. Jeg har aldri vært fornøyd med kroppen min. Selv da jeg var 45 kilo og 169 lang, syntes jeg det bulet ut både her og der. Handler for min del om at jeg helst skulle vært usynlig.

[AnonymBruker]

 Alle synes jo det er vanskelig å gå ned i vekt, og det blir jo enda vanskeligere når en har lite å gjøre? Jeg er i ferd med å gi opp prosjektet, i alle fall la det ligge til over nyttår.

 

Hvorfor er det vanskeligere å gå ned i vekt når man har lite å gjøre? Er det ikke lettere fordi du har mer tid til å trene og til å lage sunn mat? Jeg skulle gjerne hatt mer tid til å trene...

Anonymous poster hash: eb998...6ed

[stjernestøv]

Kanskje det er selvbildet ditt du trenger å jobbe med først og fremst. Jeg har aldri vært fornøyd med kroppen min. Selv da jeg var 45 kilo og 169 lang, syntes jeg det bulet ut både her og der. Handler for min del om at jeg helst skulle vært usynlig.

Er nok noe i det med selvbildet. Selv da jeg var syk og tynn var jeg ikke fornøyd, da ba jeg til Gud om at jeg aldri skulle klage over vekten mer, bare han lot meg bli frisk. Så ble jeg friskere, var ikke fornøyd da heller. Jeg har et hat til meg selv på en måte, og nå går jeg mye i samme klær og orker ikke sminke meg. Men skal til frisøren i morgen, noe jeg gruer meg til. Hater å sitte i den stolen, jeg blir svimmel og rar i hodet og kroppen, tror jeg skal falle sammen. Det er vel angst kanskje, men jeg vil jo gjøre noe med håret som er stygt for tiden.

[stjernestøv]

 

Hvorfor er det vanskeligere å gå ned i vekt når man har lite å gjøre? Er det ikke lettere fordi du har mer tid til å trene og til å lage sunn mat? Jeg skulle gjerne hatt mer tid til å trene...

Anonymous poster hash: eb998...6ed

 

Hadde jeg hatt en jobb å gå til hadde jeg fått tankene på noe annet, men så tåler jeg lite før jeg blir sliten og syk. Mangler initiativ til å gjøre ting og føler meg lat, det har kanskje noe med min sykdom å gjøre. Denne sykdommen ødelegger mye for meg, det har den alltid gjort for det er ikke alt jeg greier å styre. Klarer ikke leve et normalt liv.

[tjohei1]

Var på besøk i dag og vi koste oss med eplekake, de to jeg var med er enda mer overvektig enn meg og sa at jeg var tynn. Noe jeg er laaaangt ifra, men jeg mister lysten til å slanke meg. Vi snakket om medisiner og ulvehunger, merket når jeg var på dagsenteret at alle var overvektige der og. Er det slik at de fleste psykiatriske pasienter er overvektige? Må vi bare akseptere det? Alle synes jo det er vanskelig å gå ned i vekt, og det blir jo enda vanskeligere når en har lite å gjøre? Jeg er i ferd med å gi opp prosjektet, i alle fall la det ligge til over nyttår.

Når du ikke er i jobb har du jo mye tid til trening. Alle overvektige burde melde seg inn på et lavpris treningsenter. Der jeg trener koster det bare 199 kr uten binding. Da trenger man ikke få så dårlig samvittighet om man ikke får til å trene tre ganger i uken, men to ganger, det bør man få til. Det er jo bare å gå fort på tredemølle og ta noen styrkeøvelser etterpå. Man får en deilig følelse underveis og etterpå. Det er noe som skjer med psyken. Kroppen og sjelen blir glad, men du bør velge det du liker best av trening. Da er sjansen for at du trener oftere større.

Endret 19. juni 2015 av tjohei1

[missmas]

Når du ikke er i jobb har du jo mye tid til trening. Alle overvektige burde melde seg inn på et lavpris treningsenter. Der jeg trener koster det bare 199 kr uten binding. Da trenger man ikke få så dårlig samvittighet om man ikke får til å trene tre ganger i uken, men to ganger, det bør man få til. Det er jo bare å gå fort på tredemølle og ta noen styrkeøvelser etterpå. Man får en deilig følelse underveis og etterpå. Det er noe som skjer med psyken. Kroppen og sjelen blir glad, men du bør velge det du liker best av trening. Da er sjansen for at du trener oftere større.

Går ikke ned et gram med trening på medisiner

Man må spise som en anorektiker!

[stjernestøv]

Når du ikke er i jobb har du jo mye tid til trening. Alle overvektige burde melde seg inn på et lavpris treningsenter. Der jeg trener koster det bare 199 kr uten binding. Da trenger man ikke få så dårlig samvittighet om man ikke får til å trene tre ganger i uken, men to ganger, det bør man få til. Det er jo bare å gå fort på tredemølle og ta noen styrkeøvelser etterpå. Man får en deilig følelse underveis og etterpå. Det er noe som skjer med psyken. Kroppen og sjelen blir glad, men du bør velge det du liker best av trening. Da er sjansen for at du trener oftere større.

Har problemer med trening jeg, det er så tungt.

[stjernestøv]

Går ikke ned et gram med trening på medisiner

Man må spise som en anorektiker!

Ja det er de medisinene og Har lyst å slutte med dem. 

[tjohei1]

Ja det er de medisinene og Har lyst å slutte med dem.

Hvis det er psykosemedisin skal Abilify ikke gi vektøkning. Hvis det er snakk om ad, finnes det ad som ikke gir vektøkning. Ta det opp med legen din og spør han om hvordan du skal greie å gå ned i vekt.