Barn og nye kjærester

[AnonymBruker]

Jeg lurer litt på hvordan dere med nye kjærester har gått frem når det gjelder barna.

 

Jeg har tenkt at jeg må gå veldig forsiktig frem når det gjelder den yngste som fortsatt bor hjemme. De eldste som har flyttet hjemmefra er glade på mine vegne, men de har ikke truffet han enda og tenker vente til vinterferien, hvis vi fortsatt holder sammen.

 

Den yngste kommer på sikt til å få mer med han å gjøre, men jeg vil gå veldig forsiktig frem, da faren hennes kjørte frem som en bulldoser og det var veldig lite lurt.

 

Likevel er det slik at hun aksepterer mindre i fra meg. Sannsynligvis fordi hun er attpåklatt og at det har vært mye bare oss to de siste årene.

 

Hun har truffet han 3 ganger. Første gangen var en kaffekopp på et kjøpesenter, da begge skulle dit for å julehandle før jul.

 

Andre gangen var et kort møte i døra, da han kom hit før hun skulle til en venninne.

 

Tredje gangen var et kinobesøk i jula.

 

Hun har blitt informert på forhånd alle gangene og jeg har sagt at jeg alltid vil prioritere henne først.

 

Nå har jeg skjønt at hun er litt sjalu og tester ut dette i praksis. I går kveld sa jeg til henne at jeg hadde tenkt å gå en tur med han i dag, men det var hun veldig i mot. Hun ville jeg og henne skulle finne på noe. I dag sendte jeg han derfor en melding (mens hun fortsatt sov) og fortalte han at det ikke ble noe av gåturen og grunnen til dette.

 

 

 

Da hun våknet og jeg fortalte at jeg hadde avlyst gåturen fordi jeg heller ville bruke dagen med henne, synes hun plutselig at dette var dumt fordi hun heller ville gjøre sine egne ting. Hun synes det var dumt at jeg ikke snakket med henne før jeg avlyste. Hun fikk dårlig samvittighet, sa hun.

 

Hun fikk i hvert fall bekreftet at jeg ville prioritere henne og det var nok det som var det viktigste for henne, tenker jeg.

 

Så er spørsmålet hva vi kommer lengst med på sikt hvis dette fortsetter?. Fortsette slik og hvor lenge ? Eller være bestemt og gjennomføre det en har tenkt?

 

Hun er 12 år og synes ikke det er så veldig stas å bli med meg på tur lenger, så dette handler nok mest om at hun er sjalu.

Anonymous poster hash: 4c731...429

[morsan]

Å dette er et vanskelig tema. Jeg har jo (på rent hypotetisk grunnlag) selv også tenkt på hvordan man bør forholde seg til dette. Jeg håper jo det blir en aktuell og ikke hypotetisk problemstilling. Min er jo mye eldre, men likevel kan det være rart når det skjer og man kan bli sjalu eller synes det er noe man helst ikke hadde villet forholde seg til.

Jeg synes det er viktig å ta hensyn til barna. Men samtidig naturlig å inkludere kjæresten sitt i sitt nye liv.

Kanskje ville hun vært mindre sjalu hvis dere gjorde noe sammen alle tre, eller at hun fikk tilbud om det?

Og når han etterhvert er mer hjemme hos deg osv tror jeg det er viktig å være bevisst på hvordan du opptrer. Fører hans tilstedeværelse til at du endrer oppførsel/regler osv?

Nevner også litt om de voksne barna, selv om det kommer i en annen kategori. Jeg var selv nesten 30 da moren min fikk kjæreste etter at faren min døde. Jeg var veldig glad på hennes vegne, og er det fortsatt, men den helga vi var på besøk hos henne i mitt barndomshjem der vi skulle bli introdusert for han ble litt pussig. He he. Jeg må nesten si det. De to var veldig komfortable med hverandre og husvarme, og hun hadde sikkert fortalt masse om oss, men for oss (søstrene mine og jeg) var han jo en fremmed mann og det skjedde mye og ble sagt som ble veldig rart for oss, selv om vi var voksne og var glade for at hun ikke lenger var alene. Så kan uansett barnas alder være greit å ha i bakhodet at de ikke er husvarm med kjæresten din bare ved å trykke på en knapp.

[morsan]

Fant denne

http://m.klikk.no/foreldre/article764127.ece

[morsan]

Og denne:

http://www.livestrong.com/article/562259-how-to-introduce-your-boyfriend-to-your-teen-kids/#page=1

[tonie]

Siden faren har kjørt fram som en bulldoser med sin nye kjærlighet tror jeg du gjør veldig lurt i å ta det rolig og pent. Jeg ville ventet lenger enn du har gjort, men det er vel ikke så uvanlig å introdusere nye partnere ganske raskt nå for tida. Tror det er viktig at barna får være prioritet nummer en i ganske lang tid etter et samlivsbrudd, og slipper å konkurrere med fremmede som plutselig kommer inn på banen mens de enda jobber med å venne seg til en ny situasjon. Jeg synes du gjør helt rett når du spør henne om hun synes det er greit at du drar for å treffe ham. Hun trenger kanskje å teste deg litt så hun kan føle seg helt trygg på at du er der for henne som før og velger henne hvis hun trenger deg.

[morsan]

Siden faren har kjørt fram som en bulldoser med sin nye kjærlighet tror jeg du gjør veldig lurt i å ta det rolig og pent. Jeg ville ventet lenger enn du har gjort, men det er vel ikke så uvanlig å introdusere nye partnere ganske raskt nå for tida. Tror det er viktig at barna får være prioritet nummer en i ganske lang tid etter et samlivsbrudd, og slipper å konkurrere med fremmede som plutselig kommer inn på banen mens de enda jobber med å venne seg til en ny situasjon. Jeg synes du gjør helt rett når du spør henne om hun synes det er greit at du drar for å treffe ham. Hun trenger kanskje å teste deg litt så hun kan føle seg helt trygg på at du er der for henne som før og velger henne hvis hun trenger deg.

Enig.

Jeg googla litt om dette og det var flere artikler hvor det sto at man for barn opp til ca 12 år ble sagt at man burde vente ett år etter bruddet før man introduserte ny kjæreste og tre år før vedkommende ble innlemmet i familien (samboer). Er nok ikke mange som følger disse rådene!

Jeg har også stusset over manges (mest menn!) hang til å flytte sammen raskt. Vet om en som bare trekvart år etter bruddet flyttet inn hos nydama og påførte derfor barna både stemor og stesøsken

[morsan]

Note to self: lese gjennom før jeg trykker "send"..

[Lillemus]

Mine var adskillig yngre enn din da jeg traff min nåværende kjæreste, de var da 5 og 7 år gamle. Jeg hadde da bodd alene i 1,5 år og tilfeldighetene ville at han reiste bort på jobb i 3 mnd (!)  en mnds tid etter at vi fant ut at vi skulle være kjærester. Ungene fikk jo vite utover sommeren at jeg kjente en mann som jobbet på en stor båt i Amerika. Etter at han kom hjem drøyde vi en stund før han fikk møte dem, jeg tror vi hadde vært sammen i ca. 5 mnd da de møttes første gangen.

 

Vi er fremdeles sammen og har vært særboere i 8,5 år nå og det blir ikke noen sammenflytting før ungene er (mer eller mindre) ferdige med videregående, altså er det ennå 5,5 år til det er aktuelt. Jeg tror i grunnen det har berget både forholdet og forholdet mellom kjæresten og ungene - ikke bare-bare for en ungkar i slutten av 30-årene å skulle få to viltre småunger - og etterhvert tenåringer - i hus.

[Togli]

Jeg tror nok jeg ble "redda" av at faren fikk kjæreste før meg (barna visste det var jeg som ville skilles). Rundt et år etter skilsmissen, så visste barna at jeg traff en mann jeg likte godt, men at vi bare var gode venner fordi vi bodde langt fra hverandre, ikke var flyttbare osv. Vi tilbragte også tid sammen over flere dager (hyttetur der både hans og mine barn var med), og barna mine likte ham godt og hadde nok et lite ønske om at vi skulle bli kjærester etterhvert, men slik ble det ikke

 

Jeg data senere en mann barna mine fikk hilse på et par ganger (han kom innom en tur da de var her osv), og barna så ut til å synes det var litt "spennende"

 

I sommer traff jeg mannen jeg tilslutt valgte å få et fast forhold til Barna var de første som fikk vite om at jeg hadde fått meg kjæreste og de traff ham ikke før etter en tid (han bor langt unna). De var spente på å treffe ham, og de har likt ham fra første stund (minstemor på ni mente han passa perfekt til meg! ).

 

Grunnen til at jeg tror dette har gått så greit, er at ungene og jeg har snakka mye sammen om det med forhold etter en skilsmisse osv - at det er naturlig at mammaer og pappaer etterhvert får seg nye kjærester og at man ikke blir mindre glad i barna sine av den grunn.. at barna uansett alltid vil komme først osv.. Jeg snakka også med barna mine om at det var viktig for meg å bli godt kjent med den mannen jeg likte, for å se om han var slik jeg ønska at en kjæreste skulle være osv. Jeg sa også at for å finne ut dette, så måtte vi bruke tid sammen osv.

 

Jeg er ganske sikker på at barn lett fornemmer vår usikkerhet mht introduksjon av ny kjæreste. På mange måter tenker jeg at det nok er lettere for barn å få det fremstilt som en selvfølge at mor/far får seg en ny partner. Barna skal ikke føle på at de kan være med på å styre akkurat denne biten. Man viser barna selvsagt respekt ved å trå varsomt mht "intimitet" med den nye kjæresten. Ikke alle barn vil like å se mamma kysse en "fremmed" mann

Endret 5. januar 2014 av Togli

[Kayia]

På mange måter tenker jeg at det nok er lettere for barn å få det fremstilt som en selvfølge at mor/far får seg en ny partner. Barna skal ikke føle på at de kan være med på å styre akkurat denne biten. Man viser barna selvsagt respekt ved å trå varsomt mht "intimitet" med den nye kjæresten. Ikke alle barn vil like å se mamma kysse en "fremmed" mann

Dette er jeg bare SÅ enig med deg i!

[Dorthe]

Jeg tror nok at det som gjorde det enkelt for meg, var at jeg hadde vært alene så lenge og at minstemann som var 16 virkelig kom godt overrens med kjæresten og det samme gjorde dattera mi som har flyttet hjemmenifra for mange år siden. Hun var nok en god støttespiller å ha. Og så tok vi det vel ganske med ro istarten før det ble mer intenst og han flyttet delvis inn et år før vi ble samboere.

[Nicklusheletida]

Å dette er et vanskelig tema. Jeg har jo (på rent hypotetisk grunnlag) selv også tenkt på hvordan man bør forholde seg til dette. Jeg håper jo det blir en aktuell og ikke hypotetisk problemstilling. Min er jo mye eldre, men likevel kan det være rart når det skjer og man kan bli sjalu eller synes det er noe man helst ikke hadde villet forholde seg til.

Jeg synes det er viktig å ta hensyn til barna. Men samtidig naturlig å inkludere kjæresten sitt i sitt nye liv.

Kanskje ville hun vært mindre sjalu hvis dere gjorde noe sammen alle tre, eller at hun fikk tilbud om det?

Og når han etterhvert er mer hjemme hos deg osv tror jeg det er viktig å være bevisst på hvordan du opptrer. Fører hans tilstedeværelse til at du endrer oppførsel/regler osv?

Nevner også litt om de voksne barna, selv om det kommer i en annen kategori. Jeg var selv nesten 30 da moren min fikk kjæreste etter at faren min døde. Jeg var veldig glad på hennes vegne, og er det fortsatt, men den helga vi var på besøk hos henne i mitt barndomshjem der vi skulle bli introdusert for han ble litt pussig. He he. Jeg må nesten si det. De to var veldig komfortable med hverandre og husvarme, og hun hadde sikkert fortalt masse om oss, men for oss (søstrene mine og jeg) var han jo en fremmed mann og det skjedde mye og ble sagt som ble veldig rart for oss, selv om vi var voksne og var glade for at hun ikke lenger var alene. Så kan uansett barnas alder være greit å ha i bakhodet at de ikke er husvarm med kjæresten din bare ved å trykke på en knapp.

[AnonymBruker]

 

 

Tusen takk for svar og linker. Jeg har lest gjennom linkene og alt som står der, er slik jeg selv har tenkt var lurest, så da har jeg tenkt riktig i hvert fall :-) Jeg tror ikke hun har noe i mot at jeg treffer han og hun har ikke noe i mot han heller. Jeg tror bare det er viktig for henne å få en bekreftelse på at hun er den viktigste i livet mitt. Dette har jeg sagt mange ganger til henne med rene ord, men hun vil nok teste meg om dette også gjelder i praksis. Derfor tror jeg det var lurt å avlyse turen, selv om hun i ettertid sa det var dumt.  Heldigvis har en moden kjæreste som forstår disse tingene. Hun fikk forresten tilbud om å bli med turen, men det ville hun ikke. Hun trengte bekreftelsen på at hun ble prioritert.

 

Fremover har jeg og kjæresten snakket om at det bare skal bli veldig korte møter, slik de 3 møtene har vært til nå. Tenker å vente noen dager og spørre om hun vil være med oss på Frognerseteren å drikke kakao med krem. Hun er veldig glad i kakao med krem 

Uansett så blir det jo ikke slik at hun får oppleve at en fremmed mann vil komme inn her å overnatte mens hun er her. Det er ikke gjennomførbart heller, siden jeg bare har en sovealkove med skyvedør (som alltid står åpen for å få luft) og ingen soverom. Leiligheten er såpass liten også, så hun vil høre alt som blir snakket om. Det vil ikke være hyggelig for noen av oss, så det blir uaktuelt.

 

Det blir heller ikke aktuelt at hun blir dratt inn i noe samboerskap, da jeg har tenkt å bo der jeg bor i flere år av hensyn til hennes skolevei også når hun begynner på ungdomsskolen.

 

Jeg tror nok dette går seg til etter hvert, hvis vi bare handler på den måten som står i linkene og ikke blir for ivrig etter å treffe hverandre. Jeg håper i hvert fall det. Tror hun er redd for at jeg skal begynne å handle på samme måte som faren hennes. Han har nok ødelagt en del, så det er viktig å trygge henne, tror jeg.

Anonymous poster hash: 4c731...429

[AnonymBruker]

Enig.

Jeg googla litt om dette og det var flere artikler hvor det sto at man for barn opp til ca 12 år ble sagt at man burde vente ett år etter bruddet før man introduserte ny kjæreste og tre år før vedkommende ble innlemmet i familien (samboer). Er nok ikke mange som følger disse rådene!

Jeg har også stusset over manges (mest menn!) hang til å flytte sammen raskt. Vet om en som bare trekvart år etter bruddet flyttet inn hos nydama og påførte derfor barna både stemor og stesøsken

Dette rådet har jeg fulgt :-) Hun har ikke tidligere fått vite om de jeg tidligere har surret med og det gikk nøyaktig ett år før jeg traff han her.

Anonymous poster hash: 4c731...429

[AnonymBruker]

Jeg tror nok jeg ble "redda" av at faren fikk kjæreste før meg (barna visste det var jeg som ville skilles). Rundt et år etter skilsmissen, så visste barna at jeg traff en mann jeg likte godt, men at vi bare var gode venner fordi vi bodde langt fra hverandre, ikke var flyttbare osv. Vi tilbragte også tid sammen over flere dager (hyttetur der både hans og mine barn var med), og barna mine likte ham godt og hadde nok et lite ønske om at vi skulle bli kjærester etterhvert, men slik ble det ikke

 

Jeg data senere en mann barna mine fikk hilse på et par ganger (han kom innom en tur da de var her osv), og barna så ut til å synes det var litt "spennende"

 

I sommer traff jeg mannen jeg tilslutt valgte å få et fast forhold til Barna var de første som fikk vite om at jeg hadde fått meg kjæreste og de traff ham ikke før etter en tid (han bor langt unna). De var spente på å treffe ham, og de har likt ham fra første stund (minstemor på ni mente han passa perfekt til meg! ).

 

Grunnen til at jeg tror dette har gått så greit, er at ungene og jeg har snakka mye sammen om det med forhold etter en skilsmisse osv - at det er naturlig at mammaer og pappaer etterhvert får seg nye kjærester og at man ikke blir mindre glad i barna sine av den grunn.. at barna uansett alltid vil komme først osv.. Jeg snakka også med barna mine om at det var viktig for meg å bli godt kjent med den mannen jeg likte, for å se om han var slik jeg ønska at en kjæreste skulle være osv. Jeg sa også at for å finne ut dette, så måtte vi bruke tid sammen osv.

 

Jeg er ganske sikker på at barn lett fornemmer vår usikkerhet mht introduksjon av ny kjæreste. På mange måter tenker jeg at det nok er lettere for barn å få det fremstilt som en selvfølge at mor/far får seg en ny partner. Barna skal ikke føle på at de kan være med på å styre akkurat denne biten. Man viser barna selvsagt respekt ved å trå varsomt mht "intimitet" med den nye kjæresten. Ikke alle barn vil like å se mamma kysse en "fremmed" mann

Da har du involvert ungene dine i flere enn det jeg har gjort, men ser ut til at det ikke har vært noe problem for dine barn.  Dette er den første hun får vite om og jeg er glad nå for at ingen andre var involvert.  Jeg har tatt samme praten med min datter som det du har gjort med barna dine. Likevel har hun nok behov for å vite at dette gjelder også i praksis og at det ikke bare er prat. Hun har nok ikke noe i mot at jeg har en kjæreste, men det er som morsan sier ikke bare enkelt å få en fremmed person tett inn på livet likevel.

 

Men barn er forskjellige og noen korte møter uten kyssing og klemming, tror jeg vil være det riktigste når det gjelder min datter . Ble enda mer sikker på denne fremgangsmåten, da jeg leste linkene til morsan.

Anonymous poster hash: 4c731...429

[AnonymBruker]

Jeg tror nok at det som gjorde det enkelt for meg, var at jeg hadde vært alene så lenge og at minstemann som var 16 virkelig kom godt overrens med kjæresten og det samme gjorde dattera mi som har flyttet hjemmenifra for mange år siden. Hun var nok en god støttespiller å ha. Og så tok vi det vel ganske med ro istarten før det ble mer intenst og han flyttet delvis inn et år før vi ble samboere.

Det er noe annet når de har kommet i den alderen. Han har en sønn på snart 18 som bare synes det er kjempehyggelig at faren har fått seg kjæreste. Jeg har truffet han og spist middag sammen med han og han rost veldig av meg til faren sin visstnok. Veldig hyggelig for meg da

Anonymous poster hash: 4c731...429

[IngridSletten]

Det er noe annet når de har kommet i den alderen. Han har en sønn på snart 18 som bare synes det er kjempehyggelig at faren har fått seg kjæreste. Jeg har truffet han og spist middag sammen med han og han rost veldig av meg til faren sin visstnok. Veldig hyggelig for meg da

Anonymous poster hash: 4c731...429

Nja... Ikke alltid bedre i den alderen, nei. Mine barn syntes IKKE det var stas at faren fikk kjæreste. De orket henne ikke. Har også en skilt kompis som er fortvilt over at barna i slutten tenårene ikke vil ha noe med ham å gjøre så lenge han er sammen med kjæresten. OG noen store jenter jeg kjenner som regelrett kastet ut morens kjæreste. De ville ikke ha den fyren på besøk i sitt hus. Sukk... Vepsebol dette. Vanskelig å forutse hvordan det går. Mange forhold som spiller inn.

[AnonymBruker]

Nja... Ikke alltid bedre i den alderen, nei. Mine barn syntes IKKE det var stas at faren fikk kjæreste. De orket henne ikke. Har også en skilt kompis som er fortvilt over at barna i slutten tenårene ikke vil ha noe med ham å gjøre så lenge han er sammen med kjæresten. OG noen store jenter jeg kjenner som regelrett kastet ut morens kjæreste. De ville ikke ha den fyren på besøk i sitt hus. Sukk... Vepsebol dette. Vanskelig å forutse hvordan det går. Mange forhold som spiller inn.

Ja, det er sikkert begge deler ja. Jeg tror i hvert fall det er veldig lite lurt at en kommer som ny kjæreste og prøver å ta noen oppdragerrolle overfor barna og da spesielt de store. Tror det er viktig å være en god venn heller.

Anonymous poster hash: 4c731...429

[AnonymBruker]

Jeg tror nok at det som gjorde det enkelt for meg, var at jeg hadde vært alene så lenge og at minstemann som var 16 virkelig kom godt overrens med kjæresten og det samme gjorde dattera mi som har flyttet hjemmenifra for mange år siden. Hun var nok en god støttespiller å ha. Og så tok vi det vel ganske med ro istarten før det ble mer intenst og han flyttet delvis inn et år før vi ble samboere.

Er veldig glad på dine vegne :-) Unner deg virkelig dette og ser ut til at dere har det fint sammen :-)

Anonymous poster hash: 4c731...429

[Dorthe]

Takk . Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle tørre en gang til og vi har det virkelig bra sammen. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort hvis minstemann og han ikke hadde trivdes sammen. Vi kunne jo ikke flyttet sammen da og minstemann som nesten alltid er hjemme.