Jeg sliter med emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse etter å ha vokst opp i fosterhjem

[XbellaX]

Takk for det Madeleine, det er nettopp det jeg føler at jeg trenger ubetinget omsorg enten jeg er sånn eller sånn. Frosken jeg har ikke spesielt mye tillit til systemet etter så mange års vandring i korridorene, hva utfallet av hjelpen blir vet jeg ikke

 

Jeg har lest det du har skrevet og kan fortsatt ikke se at det skal være godt for deg å være innlagt. Jeg forstår at du ønsker det, men det man ønsker er ikke alltid det man har godt av. 

Regelmessige polikliniske samtaler med en erfaren behandler over lang tid mener jeg vil være langt mer nyttig for deg, at du har behov for hyppige timer i begynnelsen kan godt være. 

 

Du strever ganske kraftig med livet ditt, jeg har ingen problemer med å forstå at det må være et rent mareritt til tider. Den omsorgen og tryggheten du trenger vil du, dessverre, ikke finne på en psykiatrisk avdeling. 

 

"Det å ikke klare å kjempe i mot terapeuten, og få føle at han eller henne er sterkere enn deg og holder deg fast kan føles trygt og være angstdempende." Det tror jeg deg på. Problemet er at du aldri kommer deg videre. Er målet å opprettholde lidelsen, eller er målet å kunne ha et mer stabilt og normalt liv?

[frosken]

Jeg vet dette kanskje høres litt rart ut men det å oppleve litt fysisk smerte hvis miljøterapeuter legger deg bestemt ned bakken eller det å få en hard dask på rompa som jeg opplevde flere ganger av barnevernsansatte da jeg var under tilsyn kan faktisk fjerne litt av den indre uroen eller smerten. Det å ikke klare å kjempe i mot terapeuten, og få føle at han eller henne er sterkere enn deg og holder deg fast kan føles trygt og være angstdempende. Hvis jeg vinner den slosskampen blir jeg bare enda mere redd meg selv.

Selvfølgelig kjennes det trygt og virker angstdempende der og da, men det gjør det ikke mer i stand til å oppnå et meningsfylt liv i fremtiden. Utagering virker jo nettopp spenningsreduserende _der og da_, men det gjør det ikke noe mer konstruktivt av den grunn.

[Lena From]

Problemet er at jeg går angst når timen er over på en p

[Lena From]

Problemet er at jeg får angst når jeg går hjem fra terapeuten, og har ikke tilgang på han eller henne hele tiden. Bedre å få oppmerksomhet og straff enn å være ensom. Har opplevd å bli lagt i belter å det føltes trygt der og da, og da viste jeg at de tok vare på meg

[XbellaX]

Problemet er at jeg får angst når jeg går hjem fra terapeuten, og har ikke tilgang på han eller henne hele tiden. Bedre å få oppmerksomhet og straff enn å være ensom. Har opplevd å bli lagt i belter å det føltes trygt der og da, og da viste jeg at de tok vare på meg

 

Dette er noe av det du kan lære i terapi å håndtere på egenhånd.

[Madelenemie]

Jeg vet dette kanskje høres litt rart ut men det å oppleve litt fysisk smerte hvis miljøterapeuter legger deg bestemt ned bakken eller det å få en hard dask på rompa som jeg opplevde flere ganger av barnevernsansatte da jeg var under tilsyn kan faktisk fjerne litt av den indre uroen eller smerten. Det å ikke klare å kjempe i mot terapeuten, og få føle at han eller henne er sterkere enn deg og holder deg fast kan føles trygt og være angstdempende. Hvis jeg vinner den slosskampen blir jeg bare enda mere redd meg selv.

Hei!

 

det er ikke ok å bli dasket på rompa, dette kan føre til følelser av seksuelt misbruk, rart du ble utsatt for det.

 

jeg ble selv sparket til jeg mistet bevisstheten(husker ikke mye) på et barnehjem, det var flere tilstede da det startet, men husker ikke slutten, dette var på Larkollen. De ville jeg skulle tilstå noe jeg ikke hadde gjort, jeg tilsto ikke, og derfor stoppet ikke mannen å sparke meg.

 

Heldigvis ble jeg kastet ut derfra, bedre være hjemme i vante forhold, enn vold i fremmede.

jeg glemte det som skjedde der fort.

 

Jeg syns derimot du bør bli møtt der du er, og er man emosjonelt på 5 års stadier, må man bli møtt på det.

forøvrig er du modig som innser og innrømmer det.

[AnonymBruker]

Problemet er at jeg får angst når jeg går hjem fra terapeuten, og har ikke tilgang på han eller henne hele tiden. Bedre å få oppmerksomhet og straff enn å være ensom. Har opplevd å bli lagt i belter å det føltes trygt der og da, og da viste jeg at de tok vare på meg

 

Dersom du får skikkelig hjelp vil du sannsynligvis ikke lenger være ensom, uten at du må sloss deg til negativ oppmerksomhet? Det du holder på med/ønsker synes jeg høres ut som en evig destruktiv spiral.

Anonymous poster hash: 366df...4fd

[Lena From]

XbellaX jeg er redd for forandring, jeg er også redd for å bli frisk uansett hvor merkelig dette høres ut. Jeg vil ikke bestemme selv på en måte selv om jeg gjør det i praksis. Det å bli frisk høres utrygt ut

[Madelenemie]

Problemet er at jeg får angst når jeg går hjem fra terapeuten, og har ikke tilgang på han eller henne hele tiden. Bedre å få oppmerksomhet og straff enn å være ensom. Har opplevd å bli lagt i belter å det føltes trygt der og da, og da viste jeg at de tok vare på meg

Hei!

 

Det virker normalt nok for meg.

 

nettopp derfor tror jeg du trenger lengre innleggelse og ikke polikliniske timer kun,

 

det blir for tøft og ensomt. Jeg har kun erfaring med poliklinisk, men inni mellom mener jeg at jeg hadde trengt mer hjelp, men jeg har klart meg uten.

 

håper du får en så god starthjelp at du klarer selvstenddigheten.

[XbellaX]

XbellaX jeg er redd for forandring, jeg er også redd for å bli frisk uansett hvor merkelig dette høres ut. Jeg vil ikke bestemme selv på en måte selv om jeg gjør det i praksis. Det å bli frisk høres utrygt ut

 

Selvfølgelig er du det, du vet jo ikke om noe annet enn dette marerittet av et liv du lever. Det meste som er ukjent er utrygt, det å prøve å bli bedre kan være fryktelig skremmende. 

[Lena From]

Det er jo ikke noe farlig å få en hard dask på rompa og smerten går over etter en stund og jeg ble roligere husker jeg. Det var vel det de ansatte i barnevernet skjønte den gangen og derfor ble det en metode for å roe meg ned da jeg begynte å kaste ting på de ansatte. De satte rett og slett en grense der og da og jeg gråt alltid litt etterpå

[frosken]

Det er jo ikke noe farlig å få en hard dask på rompa og smerten går over etter en stund og jeg ble roligere husker jeg. Det var vel det de ansatte i barnevernet skjønte den gangen og derfor ble det en metode for å roe meg ned da jeg begynte å kaste ting på de ansatte. De satte rett og slett en grense der og da og jeg gråt alltid litt etterpå

Dette er uansett ingen form for reaksjon du har noen rett til å forsøke å fremprovosere fra ansatte i helsevesenet nå som du er voksen.  Du har et etisk ansvar i forhold til hva du også utsetter andre for.

[Lena From]

Nå har jeg stort sett blitt lagt i bakken å holdt nede en stund, eller blitt lagt i belter da. Har bare opplevd en gang som voksen at en mannlig psykiatrisk sykepleie ble så frustrert at han la meg over fanget og klasket til. Får litt angst av å tenke på det nå kjenner jeg, men jeg overlevde jo det også, og fikk beroligende tabletter etterpå og masse trøst og fikk grått ut

[AnonymBruker]

Nå har jeg stort sett blitt lagt i bakken å holdt nede en stund, eller blitt lagt i belter da. Har bare opplevd en gang som voksen at en mannlig psykiatrisk sykepleie ble så frustrert at han la meg over fanget og klasket til. Får litt angst av å tenke på det nå kjenner jeg, men jeg overlevde jo det også, og fikk beroligende tabletter etterpå og masse trøst og fikk grått ut

 

Er dette en seksuell fantasi du har?

Anonymous poster hash: 2e60d...2b2

[Lena From]

Nei det har ingen ting med det å gjøre hos meg. Jeg forteller bare om reelle opplevelser her og forsøker å forklare hvordan jeg opplevde det

[Lena From]

Men det skjedde som sagt bare en gang og han kom inn dagen etterpå å beklaget at han hadde gått så langt og sa at det kom aldri til å skje igjen. Jeg snakket også med en psykolog om det etterpå.

[Lena From]

Det å bli lagt i belter er nok det som roer meg mest ned nå. Og jeg slutter etterhvert å hyle å skrike, blir roligere og stoler mer på at de ser meg og passer på. Er ofte veldig sliten etter en maktkamp og sovner nesten bestandig etterpå.

[stjernestøv]

Det å bli lagt i belter er nok det som roer meg mest ned nå. Og jeg slutter etterhvert å hyle å skrike, blir roligere og stoler mer på at de ser meg og passer på. Er ofte veldig sliten etter en maktkamp og sovner nesten bestandig etterpå.

Kan ikke forstå at du ble rolig av å bli lagt i belter? Jeg hadde blitt meget urolig og redd, eller er det det at det sitter noen med deg? Jeg syns noen ganger det var trygt å være innlagt, og der var jeg ikke ensomt. Da jeg hadde begynt på en ny medisin og var redd for å dø, da var det ei som sa hun kunne sitte med meg og holde meg i hånden. Jeg takket nei, men bare tilbudet gjorde meg tryggere. Så jeg forstår at du vil bli innlagt om du har det så vanskelig.

[Lena From]

Jeg sliter så med tankekjør og påtrengende tanker om at jeg behøver å fortjener straff og derfor når jeg legges i belter føles det som om jeg får som fortjent. Hadde de samme tankene når jeg slåss med barnevernsansatte for snart ti år siden. Det ble et instinkt å framprovosere straffen med å bli lagt i bakken eller når de lav meg over fanget og dasket, jeg klarte ikke å roe meg og før det skjedde og jeg følte at jeg fikk som fortjent

[stjernestøv]

Jeg sliter så med tankekjør og påtrengende tanker om at jeg behøver å fortjener straff og derfor når jeg legges i belter føles det som om jeg får som fortjent. Hadde de samme tankene når jeg slåss med barnevernsansatte for snart ti år siden. Det ble et instinkt å framprovosere straffen med å bli lagt i bakken eller når de lav meg over fanget og dasket, jeg klarte ikke å roe meg og før det skjedde og jeg følte at jeg fikk som fortjent

Du burde jobbe med tankene om at du fortjener staff, du gjør ikke det skjønner du. Du fortjener omsorg og godhet, har du hørt "Elsk meg mest når jeg fortjener det minst, for da trenger jeg det mest"? Tror det er noe i det.