Gå til innhold

Jeg sliter med emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse etter å ha vokst opp i fosterhjem


Lena From

Anbefalte innlegg

Alvorlig talt Frosk! Jeg ser for meg deg som miljøterapeut på en institusjon, da tror jeg pasientene/ brukerne skulle fått gjennomgå med voldsom avvisning og kanskje til og med psykisk vold hvis du fikk bestemme. Så godt du ikke driver med dette til daglig. Husk at folk er på sykehus fordi de er syke

 

 

Hva er det jeg har sagt som gjør deg sint nå?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

  • Svar 243
  • Opprettet
  • Siste svar

Mest aktive i denne tråden

  • Lena From

    108

  • frosken

    36

  • AnonymBruker

    23

  • stjernestøv

    18

Akkurat nå har jeg en veldig dårlig periode men, har hatt bedre perioder, men også pauser fra studiene da jeg ble dårlig. Tror denne dårlige perioden jeg har nå ble utløst av en heftig krangel med arbeidsgiver. Tåler ikke autoritetspersoner tror jeg rett og slett, og akkurat nå tenker jeg nesten hele tiden på fortiden, og vil ikke tilbake i jobb

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg blir sint og trist fordi du er så hard, du sier hele tiden at jeg må ta meg sammen å det gjør vondt!!!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg blir sint og trist fordi du er så hard, du sier hele tiden at jeg må ta meg sammen å det gjør vondt!!!

Ja, jeg sier hele tiden at løsningen ikke er mer utagering. Løsningen ligger i forutsigbar og stabil poliklinisk terapi. Du er ikke engang villig til å forsøke å unngå utagering. Når du ikke engang har det som en målsetting, så tror jeg omtrent enhver behandlingskontakt vil bli destruktiv for deg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg forsøker å samarbeide når jeg er innlagt ved at jeg sier ja til å motta medisiner ofte i sprøyteform når jeg kjenner at sinnet holder på å koke over. Enten klarer jeg å ligge stille eller de holder meg fast og setter en sprøyte med noe beroligende sånn at jeg blir søvnig og faller til ro. Sånn er livet mitt akkurat nå jeg må bare akseptere det tror jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da jeg startet denne tråden var det for å fortelle om hva barnevernet gjorde mot eller med meg. Og om de konsekvensene dette har fått for meg som voksen. Sånn som jeg ser det har jeg egentlig bare gått over fra en institusjontilværelse til en annen og vet ikke om jeg noen gang vil klare å komme meg ut av det. Medisiner har ikke hjulpet meg så mye til nå

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker

Det finnes behandlingsformer mot EUPF med gode resultater, blant annet dialektisk atferdsterapi (http://dbt.no) og mentaliseringsbasert terapi (www.mentalisering.no). Begge kombinerer individualterapi med gruppeterapi.

 

I ditt tilfelle ville jeg ha anbefalt DBT. Det gir deg nok ikke den umiddelbare trøsten du er ute etter, men vil kunne bedre livskvaliteten din betraktelig.



Anonymous poster hash: 477f7...de6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gikk inn å tittet på den linken du la ut til DBT, men igjen jeg blir så skremt av at det er en terapiform hvor jeg blir pålagt et stort ansvar for å lykkes med behandlingen. Jeg forstår at du sikkert mener det godt men det blir et alt for stort steg for meg å ta nå og alt for mye ansvar å ta stilling til. Kjenner jeg får angst her!!!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

stjernestøv

Gikk inn å tittet på den linken du la ut til DBT, men igjen jeg blir så skremt av at det er en terapiform hvor jeg blir pålagt et stort ansvar for å lykkes med behandlingen. Jeg forstår at du sikkert mener det godt men det blir et alt for stort steg for meg å ta nå og alt for mye ansvar å ta stilling til. Kjenner jeg får angst her!!!

Hvorfor er du redd for å ta ansvar for deg selv?

 

Bor du i institusjon nå?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da jeg startet denne tråden var det for å fortelle om hva barnevernet gjorde mot eller med meg. Og om de konsekvensene dette har fått for meg som voksen. Sånn som jeg ser det har jeg egentlig bare gått over fra en institusjontilværelse til en annen og vet ikke om jeg noen gang vil klare å komme meg ut av det. Medisiner har ikke hjulpet meg så mye til nå

Du fikk mange gode råd med på kjøpet da.

Medisiner hjelper ikke mot alt, må jo ha terapi i tillegg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Snakket med legen min i dag på telefonen og sa at han vurderte å ta fra meg lappen midlertidig, siden jeg er så ekstremt emosjonelt ustabil nå. Men skal ha ta fra meg det siste jeg har av selvrespekt, nemmelig det at jeg føler at jeg klarer å håndtere bilkjøring. Kan ikke forstå at en lege har lov til det, og trodde at det kun var politiet som har lov til sånt. Får sosial angst å sitte på et tog, trikk eller buss. Bare gråter i dag

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Husker da jeg var 17 år at jeg en dag stakk av med bilen til mine fosterforeldre. Jeg hadde fått lov til å øvelseskjøre litt med de enkelte dager hvor jeg hadde vært rolig og normal. Men så fikk jeg for meg at jeg hadde lyst til å øvelseskjøre alene for å se om jeg greide det. Impulsiv som jeg var benyttet jeg anledningen en dag nøklene sto i bilen til å kjøre av gårde å prøve meg på egenhånd. De fikk øye på meg da jeg suste ut avgårde ut fra innkjørselen deres. De løp etter bilen og skrekk stopp dette får du ikke lov til, men jeg kjørte av gårde og de klarte ikke å stoppe meg. Jeg følte meg som en konge der jeg satt bak rattet og friheten gav meg en berusede følelse. Men jeg kom ikke så langt da jeg etter ti minutter oppdaget en politibil med blått lys bak meg, begynte å bli nervøs der jeg satt så jeg stoppet bilen midt i veien, løp ut og forsøkte å løpe fra politiet inn i et skogholdt. Har alltid vært god til å løpe og forsøkte å klatre opp i et tre, men de fikk tak i meg før jeg nådde toppen. Da jeg omsider ble kjørt hjem i igjen var mine fosterforeldre alt annet enn blide og sa at de ville aldri ut å øvelseskjøre med meg igjen når jeg misbrukte deres tillit på det groveste. Jeg forsøkte å si at jeg skal aldri gjøre det mer, men det nyttet ikke

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Snakket med legen min i dag på telefonen og sa at han vurderte å ta fra meg lappen midlertidig, siden jeg er så ekstremt emosjonelt ustabil nå. Men skal ha ta fra meg det siste jeg har av selvrespekt, nemmelig det at jeg føler at jeg klarer å håndtere bilkjøring. Kan ikke forstå at en lege har lov til det, og trodde at det kun var politiet som har lov til sånt. Får sosial angst å sitte på et tog, trikk eller buss. Bare gråter i dag

 

Dersom du ikke klarer å beherske deg men eksploderer i tide og utide skjønner jeg godt at din lege ønsker å ta fra deg lappen. Du kan ganske enkelt få den tilbake når ting roer seg for deg og du blir mer stabil. Når du kommer i gang med behandling råder jeg deg til å følge opp denne og jobbe hardt med å bli bedre. 

 

Du har en lang skolegang bak deg som innebefatter nær kontakt med andre mennesker, inkl forelesere, jeg synes du kan bruke noen av det du gjorde den gang for å klare å komme deg igjennom studiet, fremfor å overgi deg til alt av følelser. 

 

En evt ADHD medisin kan muligens gi deg noe lengre lunte, men du blir uansett nødt til å grave frem motstandskraft mot følelsene som herjer inni deg. Istedet for å sitte å kaste glass i leilighetene bør du heller melde deg på noen fysiske aktiviteter. På den måten kan du få utløp for energi og slite deg ut på en konstruktiv måte fremfor å nøre opp under de diagnoser du sitter med.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fikk nå beskjed om at jeg er blitt fratatt lappen midlertidig inntil min psykiske tilstand har forbedret seg og er mer stabil. Akkurat som jeg er styrt av en fri vilje å kan snu på en to tre. Fikk også beskjed fra NAV om at de forsto at jeg ikke var i stand til å jobbe, men satt et krav om at jeg måtte delta i et behandlingsopplegg fra høsten av hvis jeg skulle forsette å motta avklaringspenger. Sjekket ut linken om dialektisk adferdsterapi lenger oppe på tråden. Men jeg har aldri vært borti det før og vet derfor ikke hvordan det fungerer i praksis. Får så angst av at jeg ikke får mere penger fra høsten av hvis jeg ikke klarer å samarbeide, vet ikke hvordan ting kommer til å gå da, kjenner at jeg er redd nå

Lenke til kommentar
Del på andre sider

DexterMorgan

Fikk nå beskjed om at jeg er blitt fratatt lappen midlertidig inntil min psykiske tilstand har forbedret seg og er mer stabil. Akkurat som jeg er styrt av en fri vilje å kan snu på en to tre. Fikk også beskjed fra NAV om at de forsto at jeg ikke var i stand til å jobbe, men satt et krav om at jeg måtte delta i et behandlingsopplegg fra høsten av hvis jeg skulle forsette å motta avklaringspenger. Sjekket ut linken om dialektisk adferdsterapi lenger oppe på tråden. Men jeg har aldri vært borti det før og vet derfor ikke hvordan det fungerer i praksis. Får så angst av at jeg ikke får mere penger fra høsten av hvis jeg ikke klarer å samarbeide, vet ikke hvordan ting kommer til å gå da, kjenner at jeg er redd nå

 

Du får nå penger til mat og husleie uansett (sosialstønad) så du trenger ikke bekymre deg om det, men det vil bety at du må kutte ned på luksusen litt så det lønner seg å sammarbeide med NAV

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har begynt å tenke litt på dialektisk adferdsterapi, bare lurer på er det noen her inne som vet noe om det eller har forsøkt det?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Håper noen kan og er villig til å redde meg. Tror at det jeg trenger er å bli reddet fra en undergang.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det jeg finner litt underlig ved en del psykiske lidelser (kan være en viss skjevhet for meg fordi jeg er så utrolig vant med å IKKE gjøre det, pga min egen lidelse) er at man skal ta sine tanker og følelser så utrolig på alvor..?

 

Alle mennesker har destruktive impulser (f.eks å hoppe fra et stup eller sparke en gammel dame med stokk). Alle mennesker har rare tanker og følelser fra tid til annen. Nå skal jeg ikke sammenligne alvorlige tilstander med uskyldige innskytende tanker som vi alle har, men likevel så tror jeg det er et snev av sannhet i det jeg skriver. At mange tilstander oppstår og vedvarer fordi man tar sine egne tanker og følelser som absolutt fakta.

 

Fornuften er sterk, så lenge vi lar den slippe til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Det jeg finner litt underlig ved en del psykiske lidelser (kan være en viss skjevhet for meg fordi jeg er så utrolig vant med å IKKE gjøre det, pga min egen lidelse) er at man skal ta sine tanker og følelser så utrolig på alvor..?

 

Alle mennesker har destruktive impulser (f.eks å hoppe fra et stup eller sparke en gammel dame med stokk). Alle mennesker har rare tanker og følelser fra tid til annen. Nå skal jeg ikke sammenligne alvorlige tilstander med uskyldige innskytende tanker som vi alle har, men likevel så tror jeg det er et snev av sannhet i det jeg skriver. At mange tilstander oppstår og vedvarer fordi man tar sine egne tanker og følelser som absolutt fakta.

 

Fornuften er sterk, så lenge vi lar den slippe til.

 

Tror ikke du har så veldig god kunnskap om alvorlige psykiske lidelser.

Anonymous poster hash: cc3b4...698

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...

×
×
  • Opprett ny...