Gå til innhold

Ikke særlig aspergervennlig


Trine

Anbefalte innlegg

19 minutter siden, Trine skrev:

Nei, jeg har forstått at det er veldig mye du ikke tror er en del av AS, men AS har enormt mange symptomer. Jeg har snakket med mange som både har AS selv og som utreder og arbeider med folk som har AS og å ønske å ha stålkontroll er slett ikke uvanlig for oss.

Ok, ja det mange som vill ha kontroll, både med AS og uten AS, men hvorfor tror du at din Stålkontroll er et symptom for deg da, at det er spesielt knyttet til AS ? :-) Lurte på en ting til. Du nevnte over at du hadde prøv å forandre på noe, men det hadde ikke hjulpet , hva var det du hadde prøvd å forandre ? Hvis du ville svare på det da ?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

14 minutter siden, FGT skrev:

Ok, ja det mange som vill ha kontroll, både med AS og uten AS, men hvorfor tror du at din Stålkontroll er et symptom for deg da, at det er spesielt knyttet til AS ? :-) Lurte på en ting til. Du nevnte over at du hadde prøv å forandre på noe, men det hadde ikke hjulpet , hva var det du hadde prøvd å forandre ? Hvis du ville svare på det da ?

Jeg syntes du har en rart holdning til AS. I følge deg skaper AS minimalt med problemer, det er det eventuelle tilleggsdiagnoser som gjør. Hva er poenget med AS diagnosen da?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

54 minutter siden, FGT skrev:

Som et samlet forståelse av AS på voksen, så er det relasjoner til andre mennesker som skaper vanskeligheter, ikke bare for deg selv, men også for den andre. Og at dette har med hjernens funksjon å gjøre. Eller hvordan hjernen fungerer. Så kan en jo spørre seg ? Passer jeg ikke inn i det systemet rundt meg ? Trives jeg ikke inn i det som regnes for vanlig sosial omgang ? Er jeg født til feil tid , eller på feil sted ? Når en prøver å tilpasse mange av de forventningene og krav som systemet, eller miljøet rundt en forventer , så kan stresset øke, og angst, depresjon kan komme av det. Men AS er et syndrom, og her er mitt poeng, at disse vanskene som angst , depresjon er jo ikke et syndrom , men et tilleggsvanske som  selvfølgelig kan bli et problem også, og som må behandles som det det er. Angst og depresjon kan utløses av stress, som igjen kan ha med krav og forventninger og at noen er også  arvelig disponert for depresjon , eller angst. En kombinasjon av dette, og ha AS. Hovedkriteriene er få, og en kunne egentlig bare nevne et av dem og likevel forstå  hvordan AS kan skape vanskeligheter i et mellommenneskelig forhold. Men det er dermed ikke sagt at AS er lik sosialt problem for alle. Heller ikke i nære relasjoner. Ungdommer er mest utsatt for de vil passe inn i et miljø, ikke føle seg utenfor eller annerledes. Da er man kanskje ikke selvstendig nok til å ta hensyn til sitt  behov, som kan være at de egentlig ikke trives så godt i grupper, eller har ikke noe særlig sosialt behov. Ikke fordi man kan fungere, men trives ikke der, for å si det slik. Ma en gjøre noe, som kan være en stor utfordring, både for voksne og ungdommer, så må en trene, øve seg . Noe som jeg så som en stor utfordring da jeg var yngre, (etter ungdomstiden )  er i dag bare en lek . Men jeg ser at personligheten , kan ha mye å si hvor greit en kan komme ut med AS og miljøet rundt seg.  

AS er langt mer enn bare dette.

Sosial interaksjon

Manglende evne til å vise empati overfor andre er muligvis det mest dysfunksjonelle aspektet ved Aspergers syndrom.

Snevre interesser og stereotyp atferd

Personer med Aspergers syndrom har ofte en stereotyp atferd, smale interesser og en preferanse for aktiviteter preget av gjentakelser. De kan være unormalt intense eller fokuserte, ha lite fleksible rutiner, bevege seg på stereotype og repetitive måter.

Tale og språk

Det atypiske kan vise seg i detaljnivået, brå overganger, bokstavelige tolkninger og misforståelser av nyanser, bruk av metaforer som kun er meningsfulle for personen selv, usedvanlig pedantisk innhold, formell eller særegen tale, eller særegenheter knyttet til hvor mye vedkommende snakker, hvor hurtig, og med hvilken intonasjon, uttale, og rytme.

Annet

Personer med Aspergers syndrom kan ha symptomer som ikke kreves for å stille diagnosen, men som kan påvirke den enkelte eller familien. Symptomene kan handle om endret bearbeiding av sanseinntrykk, og problemer med motoriske ferdigheter, søvn og følelser.

 

Kriterier for aspergers syndrom

Ifølge ICD-10 innebærer tilstanden en unormal sosial samhandling som viser seg ved minst to av følgende kriterier (1-4):

1. Svekkelse i bruk av blikkontakt, ansiktsuttrykk, kroppsspråk og gester for å regulere sosial samhandling.

2. Manglende utvikling av forhold til jevnaldrende som samsvarer med alderen, til tross for nok anledninger til å utvikle det.

3. Mangel på sosial eller emosjonell gjensidighet som viser seg ved svekkete eller avvikende reaksjoner på andre personers følelser, eller mangel på tilpasning av atferd etter sosial sammenheng, eller svak sammenheng mellom sosial, emosjonell og kommunikativ atferd.

4. Mangel på spontan deling av glede, interesser eller prestasjoner med andre (som mangel på å vise, hente eller peke ut ting for andre som personen er interessert i).

Asperger krever også begrensede, repeterende og stereotype atferdsmønstre, interesser og aktiviteter som viser seg ved minst ett av følgende kriterier:

1. Omfattende opptatthet av en eller flere stereotype og snevre interessemønstre som er unormale i innhold eller fokus, eller en eller flere interesser som er unormalt intense eller snevre, om enn ikke unormale i innhold eller fokus.

2. Tilsynelatende tvangsmessig følging av spesielle, ikke-funksjonelle rutiner og ritualer.

3. Stereotype og repeterende motoriske fakter (vridning eller vifting med hånd eller fingre, eller komplekse bevegelser med hele kroppen).

4. Vedvarende opptatthet av deler av objekter (slik som lukt, kjenne på overflate eller lyd eller vibrering som de lager).                                                                  

I tillegg krever diagnose at de kvalitative avvikene i sosial samhandling og i interesser er gjennomgripende. Det betyr at grunnleggende, spesielle væremåter er mer eller mindre framtredende hele tiden. Det medfører at dess mer «normalt» personen opptrer i noen situasjoner, dess mer taler det imot asperger.           

https://stolav.no/behandlinger/asperger-syndrom-hos-voksne

 

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

23 minutter siden, FGT skrev:

Jeg bruker aldri uttrykket   hart, elle lett rammet. Hva man klarer og ikke klarer, kan ikke måles i dette. Hvis du viste hva jeg og min kone hadde gått igjennom i alle disse årene , så ville du kanskje sett det noe annerledes. Det er bare de 7 siste årene jeg har visst om AS. Jeg kunne har trukket meg tilbake som ung , å kommet inn i en gal sirkel , der jeg ikke ville ha skjønt hva jeg kunne klare der ute, med min sjenanse, blyghet  treffe mennesker osv. Det var egentlig min  kone  som fikk meg ut av heimen, (selv om jeg var i full jobb da ) å begynne et helt annet liv, en revolusjon kan et godt kalle det. Det er mye en kan lære seg med hjelp til å se tingene rett i et forhold  men det kan ta tid.

Men uavhengig av hva du bruker, så er asperger et autismespektersyndrom, altså et spekter! Det er veldig fint at du har klart å lære mye og trives blant mennesker. Men det er ikke en selvfølge at alle med AS får til det. Et av de vanligste symptomene på AS er et overaktivt nervesystem. Man er ofte ekstra sensitiv for sanseinntrykk. Dette er ikke noe man kan trene bort og er man en av de som har disse symptomene, kan det å omgås andre mennesker være ekstremt utmattende. Jeg syns faktisk det er trist at selv en som har diagnosen kan hevde at man bare kan trene så forsvinner problemet. Alle de som kan autisme/asperger er enige om at man ikke kan øve seg og dermed bli kvitt syndromet. Man kan lære teknikker for å klare seg bedre, men hjernen vil fortsatt fungere slik den alltid har gjort.

15 minutter siden, FGT skrev:

Ok, ja det mange som vill ha kontroll, både med AS og uten AS, men hvorfor tror du at din Stålkontroll er et symptom for deg da, at det er spesielt knyttet til AS ? :-) Lurte på en ting til. Du nevnte over at du hadde prøv å forandre på noe, men det hadde ikke hjulpet , hva var det du hadde prøvd å forandre ? Hvis du ville svare på det da ?

Ja, det er mange som vil ha kontroll selv om de ikke har AS, men med den graden av kontroll man kan trenge når man har AS kan ikke sammenlignes med en normalt fungerende person. Hvorfor skal jeg tro at noen av symptomene mine skyldes AS? Hvorfor har du selv fått diagnosen? Jeg har en rekke symtomer, i tillegg til at de har testet hvordan min hjerne fungerer. Dette er grunnlaget for min diagnose. Jeg har prøvd å være normal, være som alle andre, gjøre det alle andre gjør. I 34 år har jeg prøvd på det, helt til jeg brøyt sammen på legekontoret fordi jeg ikke maktet mer. Man kan spille et skuespill, jeg er ganske god på det. Men det er utmattende i lengden. Jeg har vært i full jobb, jeg har hatt samboer, har hatt "venner". Men jeg har aldri fått det til. Utad har jeg det, til en viss grad, men inni meg har jeg bare følt meg mer og mer anderledes. Det finnes nemlig ingen behandling mot AS.

Vil anbefalle deg å lese "Voksne aspergere - en brukerveiledning for venner". Kanskje det vil gi deg en større innsikt i egen diagnose. Du finner den her: http://www.autismesiden.no/page.aspx?id=76

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, Trine skrev:

.Men uavhengig av hva du bruker, så er asperger et autismespektersyndrom, altså et spekter! Det er veldig fint at du har klart å lære mye og trives blant mennesker. Men det er ikke en selvfølge at alle med AS får til det. Et av de vanligste symptomene på AS er et overaktivt nervesystem. Man er ofte ekstra sensitiv for sanseinntrykk. Dette er ikke noe man kan trene bort og er man en av de som har disse symptomene, kan det å omgås andre mennesker være ekstremt utmattende. Jeg syns faktisk det er trist at selv en som har diagnosen kan hevde at man bare kan trene så forsvinner problemet. Alle de som kan autisme/asperger er enige om at man ikke kan øve seg og dermed bli kvitt syndromet. Man kan lære teknikker for å klare seg bedre, men hjernen vil fortsatt fungere slik den alltid har gjort.

Ja, det er mange som vil ha kontroll selv om de ikke har AS, men med den graden av kontroll man kan trenge når man har AS kan ikke sammenlignes med en normalt fungerende person. Hvorfor skal jeg tro at noen av symptomene mine skyldes AS? Hvorfor har du selv fått diagnosen? Jeg har en rekke symtomer, i tillegg til at de har testet hvordan min hjerne fungerer. Dette er grunnlaget for min diagnose. Jeg har prøvd å være normal, være som alle andre, gjøre det alle andre gjør. I 34 år har jeg prøvd på det, helt til jeg brøyt sammen på legekontoret fordi jeg ikke maktet mer. Man kan spille et skuespill, jeg er ganske god på det. Men det er utmattende i lengden. Jeg har vært i full jobb, jeg har hatt samboer, har hatt "venner". Men jeg har aldri fått det til. Utad har jeg det, til en viss grad, men inni meg har jeg bare følt meg mer og mer anderledes. Det finnes nemlig ingen behandling mot AS.

Vil anbefalle deg å lese "Voksne aspergere - en brukerveiledning for venner". Kanskje det vil gi deg en større innsikt i egen diagnose. Du finner den her: http://www.autismesiden.no/page.aspx?id=76

Jeg er redd for at du misforstår meg  litt her , når du sier at en bare kan trene så forsvinner problemet. Det er ikke det jeg sier eller mener. Jeg mener at jeg ikke har ligget på latsiden når det gjelder å få  innsikt , både i diagnosen AS generelt, men  også min egen diagnose. Og ikke mins  hvordan andre er, og hvordan de kan ha det med diagnosen.  Jeg har etter jeg fikk diagnosen skrevet og utgitt tre bøker,  og har i den forbindelse hatt kontakt med både Autismeforeningen og  fagpersoner, som Psykiatere, Nevrologer, psykologer, Nevropsykologer, pedagoger av mange slag. Også en av verdens fremste ekspert på AS, professor Tony Attwood,( Han var også med i min bok nummer to.) og flere professorer her i Norge.  I tillegg har jeg skrevet flere artikler, hatt intervjuer, holdt foredrag for NAV, i noen universiteter, Habliteringen, og div. andre steder. Men kanskje det viktigste, er at jeg har kontaktet flere voksne med AS, men også noen tenåringer. Ikke minst, har jeg hatt i min siste bok, stilt spørsmål til mange mødre som har sønn eller datter i tenårene med AS, og hørt den store variasjon på disse når det gjelder mestringsnivå av sine barn , evner og egenskaper som de har. Har fått tilbake melinger fra pedagoger som har jobbet over lenge tid med ungdommer, der de har svart på mange spørsmål fra meg.   Og selvfølgelig har jeg skrevet mye ut fra min egne erfaringer og refleksjoner. Har også lest der du linket til over.  Jeg tror ikke jeg har et snevert syn på diagnosen og folk som bærer den. Da hadde jeg aldri gått i gang med alt dette. Tvert i mot, så ville jeg ha et nyansert bilde av dem med AS, og forstå hva som var AS og hva som var tilleggsvansker , eller diagnoser, og hvor kom personligheten inn i bildet, vår innstilling og holdning ?   Selve drivkraften til å skrive, var nok den at etter at jeg fikk diagnosen, så oppdaget jeg fort at det var mye rart som var skrevet om AS, men mest for barn . Hvordan var det med de voksne ?  Og det var mye som jeg ikke kjente meg igjen i av det som var skrevet. Siden diagnosen er relativt ny , og det var svart lit sim var skrevet for de voksne, og spesielt menn, så måtte jeg forta mange undersøkelser på dette. Da oppdaget jeg også at mange innenfor psykiatrien ikke var heltoppdatert på nevrologiske forstyrrelser. At set var lite kunnskap, og mye misforståelser, mange forskjellige meninger i fagleirer . Jeg måtte jakte på sannheten. Det er enda mye vi ikke forstår helt når det gjelder AS, som hva som er årsaken til AS. 

Endret av FGT
Lenke til kommentar
Del på andre sider

7 timer siden, FGT skrev:

Jeg er redd for at du misforstår meg  litt her , når du sier at en bare kan trene så forsvinner problemet. Det er ikke det jeg sier eller mener. Jeg mener at jeg ikke har ligget på latsiden når det gjelder å få  innsikt , både i diagnosen AS generelt, men  også min egen diagnose. Og ikke mins  hvordan andre er, og hvordan de kan ha det med diagnosen.  Jeg har etter jeg fikk diagnosen skrevet og utgitt tre bøker,  og har i den forbindelse hatt kontakt med både Autismeforeningen og  fagpersoner, som Psykiatere, Nevrologer, psykologer, Nevropsykologer, pedagoger av mange slag. Også en av verdens fremste ekspert på AS, professor Tony Attwood,( Han var også med i min bok nummer to.) og flere professorer her i Norge.  I tillegg har jeg skrevet flere artikler, hatt intervjuer, holdt foredrag for NAV, i noen universiteter, Habliteringen, og div. andre steder. Men kanskje det viktigste, er at jeg har kontaktet flere voksne med AS, men også noen tenåringer. Ikke minst, har jeg hatt i min siste bok, stilt spørsmål til mange mødre som har sønn eller datter i tenårene med AS, og hørt den store variasjon på disse når det gjelder mestringsnivå av sine barn , evner og egenskaper som de har. Har fått tilbake melinger fra pedagoger som har jobbet over lenge tid med ungdommer, der de har svart på mange spørsmål fra meg.   Og selvfølgelig har jeg skrevet mye ut fra min egne erfaringer og refleksjoner. Har også lest der du linket til over.  Jeg tror ikke jeg har et snevert syn på diagnosen og folk som bærer den. Da hadde jeg aldri gått i gang med alt dette. Tvert i mot, så ville jeg ha et nyansert bilde av dem med AS, og forstå hva som var AS og hva som var tilleggsvansker , eller diagnoser, og hvor kom personligheten inn i bildet, vår innstilling og holdning ?   Selve drivkraften til å skrive, var nok den at etter at jeg fikk diagnosen, så oppdaget jeg fort at det var mye rart som var skrevet om AS, men mest for barn . Hvordan var det med de voksne ?  Og det var mye som jeg ikke kjente meg igjen i av det som var skrevet. Siden diagnosen er relativt ny , og det var svart lit sim var skrevet for de voksne, og spesielt menn, så måtte jeg forta mange undersøkelser på dette. Da oppdaget jeg også at mange innenfor psykiatrien ikke var heltoppdatert på nevrologiske forstyrrelser. At set var lite kunnskap, og mye misforståelser, mange forskjellige meninger i fagleirer . Jeg måtte jakte på sannheten. Det er enda mye vi ikke forstår helt når det gjelder AS, som hva som er årsaken til AS. 

Vet du hva, det her syns jeg faktisk er skremmende å lese. Om du har skrevet 3 bøker om AS og du fortsatt ikke vet at AS er et spekter og gir utslag på ekstremt mange forskjellige måter, så må jo disse bøkene være vranglære. Du skriver jo selv at det bare er å øve, så blir det lekende lett. Og visst nok er ikke jeg den eneste med asperger, som syns du har et merkelig syn på diagnosen. Det spiller ingen rolle hvor mange du har snakket med, det gjør ikke din tolkning av diagnosen noe mer korrekt. Du vil ha et nyansert bilde på asperger, vel da får du begynne å t til deg det andre med asperger forteller om sine symptomer. Om du har lest det heftet jeg linket til og du alikevel har ditt syn på diagnosen, så har du jo virkelig ikke tatt til deg noe informasjon. Hva med det Gråstein linket til. Kriteriene i ICD-10. Er det bare tull alt sammen mener du?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

51 minutter siden, Trine skrev:

Vet du hva, det her syns jeg faktisk er skremmende å lese. Om du har skrevet 3 bøker om AS og du fortsatt ikke vet at AS er et spekter og gir utslag på ekstremt mange forskjellige måter, så må jo disse bøkene være vranglære. Du skriver jo selv at det bare er å øve, så blir det lekende lett. Og visst nok er ikke jeg den eneste med asperger, som syns du har et merkelig syn på diagnosen. Det spiller ingen rolle hvor mange du har snakket med, det gjør ikke din tolkning av diagnosen noe mer korrekt. Du vil ha et nyansert bilde på asperger, vel da får du begynne å t til deg det andre med asperger forteller om sine symptomer. Om du har lest det heftet jeg linket til og du alikevel har ditt syn på diagnosen, så har du jo virkelig ikke tatt til deg noe informasjon. Hva med det Gråstein linket til. Kriteriene i ICD-10. Er det bare tull alt sammen mener du?

Kjære deg, du må ikke ta dette personlig, selv om jeg legger vekt på den posetive del av diagnoen, så vet jeg at det er mange som sliter med sine problemer. Bøkene er lite hva jeg sier, men hva andre fagfolk vet, slike som psykologen du går til. Nå snakker du om ting du ikke kjenner til. Jeg har vært svært åpen omhva asperger er, derfor har jeg også kontaktet mange forskjellige fagfolk som jobber med mennnesker med AS. Og det er deres meninger som kommer også frem i bøkene., altså mange sitater, ja det meste er deres egne ord, nettopp fordi jeg ville ha frem deres kunnskap og erfaringer. . Kriteriene er ikke tull, men en må huske at det er først og fremst skrevet med tanke på barn, og barn vokser og ungdommer vokser og blir voksne. Defor trens det mer info om godt vokne med AS, noe jeg da har prøvd å bidra til. Har fått mange bare posetive tilbakemeldninger div. Fagfolk om bøkene, og en viktig fagperson som også utreder, skrev at boka ( bok nr. 2) er et viktig tilskudd i den sammenheng. Den har også fått betegnelsen fagbok fra forlaget. Har også studert litt om ADHD, og der har jeg mange utalelser fra en nevropsykolog i min andre bok,  hennes egne ord, samt en annen ekspert på ADHD, som viser at det som preger en mest i godt voksen alder er rastøshet, og til dels tommhetsfølelse, noe som godt kan kjennetegne min kone.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjære deg, du må ikke ta dette personlig, selv om jeg legger vekt på den posetive del av diagnoen, så vet jeg at det er mange som sliter med sine problemer. Bøkene er lite hva jeg sier, men hva andre fagfolk vet, slike som psykologen du går til. Nå snakker du om ting du ikke kjenner til. Jeg har vært svært åpen omhva asperger er, derfor har jeg også kontaktet mange forskjellige fagfolk som jobber med mennnesker med AS. Og det er deres meninger som kommer også frem i bøkene., altså mange sitater, ja det meste er deres egne ord, nettopp fordi jeg ville ha frem deres kunnskap og erfaringer. . Kriteriene er ikke tull, men en må huske at det er først og fremst skrevet med tanke på barn, og barn vokser og ungdommer vokser og blir voksne. Defor trens det mer info om godt vokne med AS, noe jeg da har prøvd å bidra til. Har fått mange bare posetive tilbakemeldninger div. Fagfolk om bøkene, og en viktig fagperson som også utreder, skrev at boka ( bok nr. 2) er et viktig tilskudd i den sammenheng. Den har også fått betegnelsen fagbok fra forlaget. Har også studert litt om ADHD, og der har jeg mange utalelser fra en nevropsykolog i min andre bok,  hennes egne ord, samt en annen ekspert på ADHD, som viser at det som preger en mest i godt voksen alder er rastøshet, og til dels tommhetsfølelse, noe som godt kan kjennetegne min kone.    PS! Det jeg nevte som var lekende lett, hadde ikke noe tilknyttning til diagnosen elle grunnkriterien.. Men det kan være trekk som er nevnt utenom de kriterene, men som en da knytter til diagnosen. Jeg tror heller ikke  en kan trene bort hjernens  stryktur , men en kan lære seg å leve med den, og for noen bruke det posetive ved AS. Ikke bare se alt som begrensinger og hindringer. Ønsker i hvertfall at du skal forstå din situadjon , og kanskje ikke se problematisk på selve diagosen i seg selv. Ønsker deg alt godt , og at du finner den rette fagperson, (som selvfølgelig ka være den psykologen du går til nå )som kan hjelpe deg videre :-)

Endret av FGT
Lenke til kommentar
Del på andre sider

12 timer siden, Trine skrev:

 

Vil anbefalle deg å lese "Voksne aspergere - en brukerveiledning for venner". Kanskje det vil gi deg en større innsikt i egen diagnose. Du finner den her: http://www.autismesiden.no/page.aspx?id=76

Har lest "Voksne aspergere - en brukerveiledning for venner" og det er noe av det beste jeg lest om AS. Takk for tipset. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

yellow ledbetter
13 timer siden, Trine skrev:

Det virker som at du er av den oppfatning at AS kun derier seg om sosiale problemer, men AS er veldig mye mer enn det. Jeg trodde i veldig mange år at jeg kunne øve og at det ville bli lettere. Jeg er voksen, selv om jeg ikke er like gammel som deg, men ingenting har blitt lettere fordet. Og det sosiale er kun en bit av hele syndromet. Selvfølgelig har personlighet noe å si, men hvor mange symptomer man har og hvor hardt man er rammet av AS har nok mer å si. Om du klarer å ha familie, barn, være i jobb, fungere sosialt, gjøre alt som må gjøres hjemme, følge opp alt som skal følges opp, ha kontroll på alt man må ha kontroll på, vel da er du kanskje, heldigvis for deg, ikke spesielt hardt rammet av AS.

Det er vel ofte sånn at det kan bli verre med alderen også, i alle fall for oss som har vokst opp uten diagnose og bare har pressa oss til å være "normale". Men som voksen er det så mye mer å holde styr på. Ingen andre som passer på og tilrettelegger dagen og gjøremålene for deg. Så mange forventninger og så mye prioriteringer. Det gjelder både når en har  AS og ADHD, og det er også grunnen til at mange av oss har fått diagnosene våre etter å ha oppsøkt hjelp for f.eks. angst eller depresjoner. Som kommer av at vi ikke takler alt det som andre tilsynelatende tar på strak arm.

Jeg har jo klart familierelasjonene ganske bra, i alle fall med ungene, men de er jo produkter av meg, så vi forstår hverandre. De har samme eller lignende diagnose som jeg har alle sammen. Men det som følger med, altså skole og fritidsaktiviteter, har ikke vært lett. Eksmannen min er jo en sosial fyr, så han tok mye av det jeg syntes var verst, men det var jeg som sleit meg ut på å prøve å følge dem opp med lekser.

Jeg er vel heller ikke et "tungt" tilfelle verken når det gjelder AS eller ADHD, men jeg har vært heldig med de (fleste) jobbene jeg har hatt, og med familien min, både som barn og voksen. En del handler jo om flaks også. Rett og slett. Med andre folk rundt meg kunne jeg fått det mye verre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

13 timer siden, gråstein skrev:

AS er langt mer enn bare dette.

Sosial interaksjon

Manglende evne til å vise empati overfor andre er muligvis det mest dysfunksjonelle aspektet ved Aspergers syndrom.

Snevre interesser og stereotyp atferd

Personer med Aspergers syndrom har ofte en stereotyp atferd, smale interesser og en preferanse for aktiviteter preget av gjentakelser. De kan være unormalt intense eller fokuserte, ha lite fleksible rutiner, bevege seg på stereotype og repetitive måter.

Tale og språk

Det atypiske kan vise seg i detaljnivået, brå overganger, bokstavelige tolkninger og misforståelser av nyanser, bruk av metaforer som kun er meningsfulle for personen selv, usedvanlig pedantisk innhold, formell eller særegen tale, eller særegenheter knyttet til hvor mye vedkommende snakker, hvor hurtig, og med hvilken intonasjon, uttale, og rytme.

Annet

Personer med Aspergers syndrom kan ha symptomer som ikke kreves for å stille diagnosen, men som kan påvirke den enkelte eller familien. Symptomene kan handle om endret bearbeiding av sanseinntrykk, og problemer med motoriske ferdigheter, søvn og følelser.

 

Kriterier for aspergers syndrom

Ifølge ICD-10 innebærer tilstanden en unormal sosial samhandling som viser seg ved minst to av følgende kriterier (1-4):

1. Svekkelse i bruk av blikkontakt, ansiktsuttrykk, kroppsspråk og gester for å regulere sosial samhandling.

2. Manglende utvikling av forhold til jevnaldrende som samsvarer med alderen, til tross for nok anledninger til å utvikle det.

3. Mangel på sosial eller emosjonell gjensidighet som viser seg ved svekkete eller avvikende reaksjoner på andre personers følelser, eller mangel på tilpasning av atferd etter sosial sammenheng, eller svak sammenheng mellom sosial, emosjonell og kommunikativ atferd.

4. Mangel på spontan deling av glede, interesser eller prestasjoner med andre (som mangel på å vise, hente eller peke ut ting for andre som personen er interessert i).

Asperger krever også begrensede, repeterende og stereotype atferdsmønstre, interesser og aktiviteter som viser seg ved minst ett av følgende kriterier:

1. Omfattende opptatthet av en eller flere stereotype og snevre interessemønstre som er unormale i innhold eller fokus, eller en eller flere interesser som er unormalt intense eller snevre, om enn ikke unormale i innhold eller fokus.

2. Tilsynelatende tvangsmessig følging av spesielle, ikke-funksjonelle rutiner og ritualer.

3. Stereotype og repeterende motoriske fakter (vridning eller vifting med hånd eller fingre, eller komplekse bevegelser med hele kroppen).

4. Vedvarende opptatthet av deler av objekter (slik som lukt, kjenne på overflate eller lyd eller vibrering som de lager).                                                                  

I tillegg krever diagnose at de kvalitative avvikene i sosial samhandling og i interesser er gjennomgripende. Det betyr at grunnleggende, spesielle væremåter er mer eller mindre framtredende hele tiden. Det medfører at dess mer «normalt» personen opptrer i noen situasjoner, dess mer taler det imot asperger.           

https://stolav.no/behandlinger/asperger-syndrom-hos-voksne

 

 

 

ja da det er en komplisert diagnose. :-) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

yellow ledbetter
8 minutter siden, FGT skrev:

ja da det er en komplisert diagnose. :-) 

Og alle er ikke like. Jeg var på et kurs en gang, angående yngstesønnen min. Han har såkalt "høytfungerende" autisme, i grenseland til den gamle aspergerdiagosen. Og de sa noe der som jeg aldri har glemt: Det er som regel større individuelle ulikheter blant folk med AS, enn blant den såkalte "normalbefolkningen". Noen av oss skårer høyt på mange av de punktene som er listet opp her, noen bare på enkelte av dem. Og noen er sånn jevnt over midt på alle.

Og det med manglende utvikling i forhold til alder. Jeg har også sett det beskrevet som "ikke aldersadekvat", og det kan like gjerne bety at en ligger "foran" andre på sin alder på enkelte områder. Der kjenner jeg meg i hvert fall igjen. Uttrykket "veslevoksne barn og barnslige voksne" passer nok bra på meg. Men vi er jo alle ulike, som sagt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

10 minutter siden, yellow ledbetter skrev:

Og alle er ikke like. Jeg var på et kurs en gang, angående yngstesønnen min. Han har såkalt "høytfungerende" autisme, i grenseland til den gamle aspergerdiagosen. Og de sa noe der som jeg aldri har glemt: Det er som regel større individuelle ulikheter blant folk med AS, enn blant den såkalte "normalbefolkningen". Noen av oss skårer høyt på mange av de punktene som er listet opp her, noen bare på enkelte av dem. Og noen er sånn jevnt over midt på alle.

Og det med manglende utvikling i forhold til alder. Jeg har også sett det beskrevet som "ikke aldersadekvat", og det kan like gjerne bety at en ligger "foran" andre på sin alder på enkelte områder. Der kjenner jeg meg i hvert fall igjen. Uttrykket "veslevoksne barn og barnslige voksne" passer nok bra på meg. Men vi er jo alle ulike, som sagt.

Ja, interessante tanker du trekker frem der.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

1 time siden, yellow ledbetter skrev:

ErDet er vel ofte sånn at det kan bli verre med alderen også, i alle fall for oss som har vokst opp uten diagnose og bare har pressa oss til å være "normale". Men som voksen er det så mye mer å holde styr på. Ingen andre som passer på og tilrettelegger dagen og gjøremålene for deg. Så mange forventninger og så mye prioriteringer. Det gjelder både når en har  AS og ADHD, og det er også grunnen til at mange av oss har fått diagnosene våre etter å ha oppsøkt hjelp for f.eks. angst eller depresjoner. Som kommer av at vi ikke takler alt det som andre tilsynelatende tar på strak arm.

Jeg har jo klart familierelasjonene ganske bra, i alle fall med ungene, men de er jo produkter av meg, så vi forstår hverandre. De har samme eller lignende diagnose som jeg har alle sammen. Men det som følger med, altså skole og fritidsaktiviteter, har ikke vært lett. Eksmannen min er jo en sosial fyr, så han tok mye av det jeg syntes var verst, men det var jeg som sleit meg ut på å prøve å følge dem opp med lekser.

Jeg er vel heller ikke et "tungt" tilfelle verken når det gjelder AS eller ADHD, men jeg har vært heldig med de (fleste) jobbene jeg har hatt, og med familien min, både som barn og voksen. En del handler jo om flaks også. Rett og slett. Med andre folk rundt meg kunne jeg fått det mye verre.

Ja, for noen voksne som har hatt diagnosen i mange år uten å ha visst det, kommer ofte til legen eller psykolog, eller psykiater med en depresjon for å få hjelp og forstå hvorfor en har det slik. Hvis en får en utredning  så kan en komme ut med en AS diagnose, som du var inne på.  Jeg tror det er mange i Norges blomsterdal  som har AS, men som ikke plages av angst eller depresjon, og dermed heller ikke søker hjelp innen for psykiatrien, og får heller ikke noen utredning, og dermed  er de uviten om sin diagnose. Det kan være flere grunner til at de ikke plages spesielt av noe.  Men jeg  tror at slike mennesker ikke har fått de sosiale utfordringene, som det å  stifte familie eller andre sosiale utfordringer osv.   Jeg kjenner til noen, og spesielt en kar som har fått sin diagnose etter 60, og da har han levd i et forhold i mange år. Er gift, har barn og barnebarn Da var det etter lang tid at det var kona   som påpekte at det var noe som ikke stemte med han,  noe som berørte sterkt forholdet deres.  

Endret av FGT
Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 timer siden, FGT skrev:

Kjære deg, du må ikke ta dette personlig, selv om jeg legger vekt på den posetive del av diagnoen, så vet jeg at det er mange som sliter med sine problemer. Bøkene er lite hva jeg sier, men hva andre fagfolk vet, slike som psykologen du går til. Nå snakker du om ting du ikke kjenner til. Jeg har vært svært åpen omhva asperger er, derfor har jeg også kontaktet mange forskjellige fagfolk som jobber med mennnesker med AS. Og det er deres meninger som kommer også frem i bøkene., altså mange sitater, ja det meste er deres egne ord, nettopp fordi jeg ville ha frem deres kunnskap og erfaringer. . Kriteriene er ikke tull, men en må huske at det er først og fremst skrevet med tanke på barn, og barn vokser og ungdommer vokser og blir voksne. Defor trens det mer info om godt vokne med AS, noe jeg da har prøvd å bidra til. Har fått mange bare posetive tilbakemeldninger div. Fagfolk om bøkene, og en viktig fagperson som også utreder, skrev at boka ( bok nr. 2) er et viktig tilskudd i den sammenheng. Den har også fått betegnelsen fagbok fra forlaget. Har også studert litt om ADHD, og der har jeg mange utalelser fra en nevropsykolog i min andre bok,  hennes egne ord, samt en annen ekspert på ADHD, som viser at det som preger en mest i godt voksen alder er rastøshet, og til dels tommhetsfølelse, noe som godt kan kjennetegne min kone.    PS! Det jeg nevte som var lekende lett, hadde ikke noe tilknyttning til diagnosen elle grunnkriterien.. Men det kan være trekk som er nevnt utenom de kriterene, men som en da knytter til diagnosen. Jeg tror heller ikke  en kan trene bort hjernens  stryktur , men en kan lære seg å leve med den, og for noen bruke det posetive ved AS. Ikke bare se alt som begrensinger og hindringer. Ønsker i hvertfall at du skal forstå din situadjon , og kanskje ikke se problematisk på selve diagosen i seg selv. Ønsker deg alt godt , og at du finner den rette fagperson, (som selvfølgelig ka være den psykologen du går til nå )som kan hjelpe deg videre :-)

Det er ikke det at du legger vekt på den positive delen av diagnosen, noe jeg forøvrig ikke kan se du har gjort, men at du mener at man må ha tilleggsdiagnoser dersom man har problemer med AS. AS i seg selv kan gi så store problemer at man ikke fungerer i samfunnet. Det har blitt gjort en langtidsstudie på AS hvor det viste seg at 1 av 5 vokste av seg diagnosen. Studien har riktig nok endel svakheter, bl.a at kriteriene har forandret seg på de 20 årene studien gikk over. Og noen av barna ville kanskje ikke fått diagnosen ut ifra dagens kriterier. Studien viser alikevel at ca 80% fortsatt sliter med symptomer i voksen alder.

Du nevner også Tony Attwood. Jeg vil nå påstå at han uttaler seg veldig anderledes om diagnosen enn hva du gjør. Dette du skriver om ADHD i voksen alder, syns jeg heller ikke gjenspeiler det voksne med ADHD selv hevder er de største problemene. Rastløshet løses ofte med å være i aktivitet. Men det er en gjenganger at voksne med ADHD har problemer med konsentrasjon og fokus. Sliter med å få med seg beskjeder, huske avtaler, mangler motivasjon til å få ting gjort o.s.v. 

Det du nevnte var jo at med trening gikk det sosiale lekende lett. Jeg har ikke hørt en eneste med AS mene at de har klart å trene seg opp slik at det sosiale går lett. De fleste spiller et skuespill når de er sammen med andre, noe som fører til utmattelse. Jeg forstår godt min situasjon, og for meg er ikke AS noe annet enn et problem. Jeg er glad problemene mine faktisk har et navn, jeg er glad det blir tatt hensyn til at jeg er anderledes, jeg er glad helsevesenet og NAV aksepterer meg slik jeg er. Men jeg blir irritert når selv folk med diagnosen, ikke klarer se at vi alle er ulike og at noen ikke klarer ha et normalt liv pga diagnosen. Jeg syns det er trasig når noen prøver å fortelle meg at det ikke er AS som gir meg mine problemer, men personligheten min. AS er endel av personligheten min. Jeg har blitt den jeg er pga AS, ADHD og erfaringer jeg har gjort meg gjennom livet. Heldigvis er det ikke deg jeg må forholde meg til, og heldigvis møter jeg forståelse og bekreftelse hos helsepersonell som kan diagnosen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 timer siden, soer10 skrev:

Har lest "Voksne aspergere - en brukerveiledning for venner" og det er noe av det beste jeg lest om AS. Takk for tipset. :)

Ja, jeg syns det var godt skrevet og forklart. Jeg fikk heftet av nevropsykologen og skulle merke ut det jeg kjente meg igjen i. Jeg kunne merke ut enormt mye der.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 timer siden, yellow ledbetter skrev:

Det er vel ofte sånn at det kan bli verre med alderen også, i alle fall for oss som har vokst opp uten diagnose og bare har pressa oss til å være "normale". Men som voksen er det så mye mer å holde styr på. Ingen andre som passer på og tilrettelegger dagen og gjøremålene for deg. Så mange forventninger og så mye prioriteringer. Det gjelder både når en har  AS og ADHD, og det er også grunnen til at mange av oss har fått diagnosene våre etter å ha oppsøkt hjelp for f.eks. angst eller depresjoner. Som kommer av at vi ikke takler alt det som andre tilsynelatende tar på strak arm.

Jeg har jo klart familierelasjonene ganske bra, i alle fall med ungene, men de er jo produkter av meg, så vi forstår hverandre. De har samme eller lignende diagnose som jeg har alle sammen. Men det som følger med, altså skole og fritidsaktiviteter, har ikke vært lett. Eksmannen min er jo en sosial fyr, så han tok mye av det jeg syntes var verst, men det var jeg som sleit meg ut på å prøve å følge dem opp med lekser.

Jeg er vel heller ikke et "tungt" tilfelle verken når det gjelder AS eller ADHD, men jeg har vært heldig med de (fleste) jobbene jeg har hatt, og med familien min, både som barn og voksen. En del handler jo om flaks også. Rett og slett. Med andre folk rundt meg kunne jeg fått det mye verre.

Ja, det er fryktelig mye å holde styr på. Spesielt om man har barn i tillegg. Jeg hadde ikke klart å bo som en familie. Jeg har forsøkt å leve i et parforhold, men resultatet var at jeg måtte spille et skuespill hele tiden og til slutt klarte jeg ikke det lenger. Jeg trodde jo man kunne lære seg å være normal. Veldig glad jeg slipper å tro det lenger.

Ja, mye handler nok om flaks også. Jeg har jo alltid strevd i jobb, men merket at jeg klarte meg bedre i den jobben hvor ting var godt organisert enn i den jobben hvor alt bare var kaos. Så hvem man møter og hvor man havner, har noe å si for hvor godt man klarer seg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Trine skrev:

Det er ikke det at du legger vekt på den positive delen av diagnosen, noe jeg forøvrig ikke kan se du har gjort, men at du mener at man må ha tilleggsdiagnoser dersom man har problemer med AS. AS i seg selv kan gi så store problemer at man ikke fungerer i samfunnet. Det har blitt gjort en langtidsstudie på AS hvor det viste seg at 1 av 5 vokste av seg diagnosen. Studien har riktig nok endel svakheter, bl.a at kriteriene har forandret seg på de 20 årene studien gikk over. Og noen av barna ville kanskje ikke fått diagnosen ut ifra dagens kriterier. Studien viser alikevel at ca 80% fortsatt sliter med symptomer i voksen alder.

Du nevner også Tony Attwood. Jeg vil nå påstå at han uttaler seg veldig anderledes om diagnosen enn hva du gjør. Dette du skriver om ADHD i voksen alder, syns jeg heller ikke gjenspeiler det voksne med ADHD selv hevder er de største problemene. Rastløshet løses ofte med å være i aktivitet. Men det er en gjenganger at voksne med ADHD har problemer med konsentrasjon og fokus. Sliter med å få med seg beskjeder, huske avtaler, mangler motivasjon til å få ting gjort o.s.v. 

Det du nevnte var jo at med trening gikk det sosiale lekende lett. Jeg har ikke hørt en eneste med AS mene at de har klart å trene seg opp slik at det sosiale går lett. De fleste spiller et skuespill når de er sammen med andre, noe som fører til utmattelse. Jeg forstår godt min situasjon, og for meg er ikke AS noe annet enn et problem. Jeg er glad problemene mine faktisk har et navn, jeg er glad det blir tatt hensyn til at jeg er anderledes, jeg er glad helsevesenet og NAV aksepterer meg slik jeg er. Men jeg blir irritert når selv folk med diagnosen, ikke klarer se at vi alle er ulike og at noen ikke klarer ha et normalt liv pga diagnosen. Jeg syns det er trasig når noen prøver å fortelle meg at det ikke er AS som gir meg mine problemer, men personligheten min. AS er endel av personligheten min. Jeg har blitt den jeg er pga AS, ADHD og erfaringer jeg har gjort meg gjennom livet. Heldigvis er det ikke deg jeg må forholde meg til, og heldigvis møter jeg forståelse og bekreftelse hos helsepersonell som kan diagnosen.

Jeg tror vi blander noe betydninger av begreper her, derfor tror jeg du oppfatter meg noe galt, i hvert fall ut fra noe av det du skrev over her. Egentlig, så liker jeg ikke så godt å kommunisere på den måten med det skrevne ord, nettopp fordi en henger seg opp i setninger eller uttalelser som en  i utgangspunktet her nesten bestemt seg for " og ikke passer ikke inn til en med AS , for slik virker ikke jeg" osv, ja slike ting. Derfor liker jeg best å snakke direkte med folk , gjerne på telefon, men enda bedre ansikt til ansikt.Du nevnte ADHD, og jeg er ingen ekspert på den diagnosen, selv om kona har fått den. Når jeg nevnte rastløshet og tomhet hos voksne, så var det fordi at en fagperson , altså en  psykologekspert nevnte på et kurs vi var på for noen år siden. Ha sa at det som er typisk for godt voksne mennesker med ADHD er at rastløsheten vedvarer, men andre symptomer kan bli mindre eller nesten borte. Men jeg ser at det noe mer en dette også. Når jeg har snakket om uønskede trekk, som kan trenes bort, om hva det kan være, så har dette mer med å kunne lære seg å tilpasse seg. En går seg til med andre ord. Men det betyr ikke at nå elsker en å være sosial, og være slik som alle de andre. Det sosiale behovet trenger ikke å forandre seg, men det blir lettere når en får god respons fra andre som igjen kan være en god drivkraft . Jeg mener selv at jeg ikke har et normalt  liv, har aldri hatt det i mitt familieliv. Men jeg vet at holdninger, og innstillingen har svært mye å si . Du følte at du spilte skuespill i det sosiale, ja  det har vel jeg også gjort å gjør det fortsatt. Men etter hvert så syns jeg at ordet skuespill blir noe feil å kalle det det, for her mener jeg at motivet er viktigere, altså heller tenker jeg at jeg prøver å være positiv, selv om jeg heller kunne tenke meg å være på rommet mitt nå. Men hvis jeg ikke strekker meg slik, selv om det kan bli svært slitsomt etterpå  så mener jeg at jeg faller tilbake , hvis jeg skulle tenke at jeg bare spiller skuespill. Der forstår jeg deg veldig godt.  AS kan være grunnlaget for mange vanskeligheter , men grunnkriteriene er relativt få, derfor er jeg opptatt av personligheten holdninger, tilleggs diagnoser, eller vansker osv Det er fint at du har noen som forstår deg, og at du får den hjelpen du trenger, ingen ting er bedre en det.  Men jeg syns du er et inntresant tilfelle,  og jeg kunne ha lyst til å spørre deg følgende : Hvor mange år siden er det siden du ble diagnostisert ?Og hvor og hvem (type fagperson )som utredet deg ? Og hva var forhistorien til at du kom inn til en utredning ? Altså hvilken plager hadde du ? Du må jo ikke svare på dette her , men  jeg syns at de hadde vært interessant å vite det, og for å forstå deg enda bedre. Du må gjerne sende en privat meling. Så vil jeg bare si at jeg syns det det er fint at du har noen som forstår deg, og at du får den hjelpen du trenger, ingen ting er bedre en det. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 timer siden, yellow ledbetter skrev:

såkalt "høytfungerende" autisme, i grenseland til den gamle aspergerdiagosen.

Hva sikter De til her, hva er den gamle aspergerdiagnosen ?

Har sett mange folk (inklusiv fastlegen min!) tror at Asperger diagnosen er forsvunnet nå, det er den ikke, men mulig De sikter til noe annet, vet ikke

Anonymkode: dd44a...965

Lenke til kommentar
Del på andre sider

yellow ledbetter
17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva sikter De til her, hva er den gamle aspergerdiagnosen ?

Har sett mange folk (inklusiv fastlegen min!) tror at Asperger diagnosen er forsvunnet nå, det er den ikke, men mulig De sikter til noe annet, vet ikke

Anonymkode: dd44a...965

Nei, jeg trodde bare at den var vekk og at alt heter ASD nå. Så det var det jeg mente.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...