Hvordan hadde dere opplevd det ?

[AnonymBruker]

Jeg er som mødre flest glad i barna mine. Men jeg bærer på en sorg over at jeg har en datter som er psykisk uh. Har nå også en sønn som skal utredes med mistanke om at han også har lett psykisk uh. Jeg vil ikke vite . Orker ikke å forholde meg til dette. Ser mødre til andre psykisk uh som vi møter i ulike tilstelninger , de er så ernergiske og positive. Jeg forstår ikke hvorfor jeg synes at dette gjør så vondt. Hvordan hadde dere opplevd å være foreldre til barn med spesielle behov? 

Anonymkode: ac2f7...603

[frosken]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er som mødre flest glad i barna mine. Men jeg bærer på en sorg over at jeg har en datter som er psykisk uh. Har nå også en sønn som skal utredes med mistanke om at han også har lett psykisk uh. Jeg vil ikke vite . Orker ikke å forholde meg til dette. Ser mødre til andre psykisk uh som vi møter i ulike tilstelninger , de er så ernergiske og positive. Jeg forstår ikke hvorfor jeg synes at dette gjør så vondt. Hvordan hadde dere opplevd å være foreldre til barn med spesielle behov? 

Anonymkode: ac2f7...603

Jeg mener du beskriver følelser som er svært vanlig blant foreldre i tilsvarende situasjon. 

[Eva Sofie]

Jeg er ingen mor, men jeg sitter på andre siden av bordet og er en som har hatt spesielle behov (fysisk funksjonshemning). Når man får et barn med et spesielt behov, er det helt naturlig å gjennomgå flere faser både innen sjokk, sorg, fortvilelse, usikkerhet for fremtiden, fornektelse, aksept og forsoning - og trolig flere.

Du nevner "andre mødre" og jeg tenker at mødre som har psykisk utviklingshemmede barn ikke er mer postive eller mer energiske enn andre mødre, men helt vanlige mødre med variasjoner. Mulig noen mødre forsøker å skjule hvordan de egentlig har det, men om du kommer de tettere inn på livet, er det ikke så rosenrødt som det utenfra kan se ut til å være.

Innen min type funksjonshemning er det en organisasjon som er for foreldre som har funksjonshemmede barn hvor de kan komme sammen, lufte tanker, få vite om rettigheter og muligheter og dele erfaringer omkring det å ha et barn med spesielle behov. Dette vet jeg har vært svært viktig for mine foreldre. Det er viktig å kunne komme sammen og se at man ikke er alene om å tenke og føle det man selv gjør. Det gir mot og styrke å se at andre foreldre har kommet seg igjennom vanskeligheter og prøvelser på ulike alderstrinn og som i dag har fått voksne barn. Kanskje det finnes organisasjoner, diskusjonsforum og/eller Facebook-grupper for foreldre med psykisk utviklingshemmede barn?

Jeg vil i hvert fall mot slutten si at jeg har en i familien som jobber med voksne psykisk utviklingshemmede hvor de bor i egne leiligheter hvor de får den hjelpen de har behov for både innen personlig pleie, kunne bo for seg selv, ha noe fast å gå til og leve et sosialt liv ut ifra sine forutsetninger. Alle har krav på å kunne leve et selvstendig liv i Norge i dag uavhengig av funksjonsnivå enten det er fysisk eller psykisk, f.eks. gjennom boliger for psykisk utviklingshemmede eller andre ordninger. Man kan i blant føle at man går seg vill i en mørk skog, men man kommer alltid ut igjen på andre siden. På barne- og ungdomsskolen gikk jeg i klasse med en psykisk utviklingshemmet elev. Jeg opplevde at h*n ble svært sint og til dels agressiv når h*n kom i tenårene, men i dag er h*n en trivelig person som har det bra og bor der jeg beskrev et familiemedlem av meg jobber.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke selv barn men tenker vel bare i retning av at man erstatning takknemmelig for alle barn. Jeg tenker i retning av at alle har sine ting både foreldre med funksjonshemmede barn og foreldre med såkalt vanlige barn.Men jeg tenker også i retning av de store feil og også overgrep som " storsamfunnet" har gjort seg skyldig i overfor denne gruppen barn i ikke så fjernfortid. Hvem har sagt at alt vi tenker og vet i dag er riktig og bra. Barn er før blitt feilplassert og hvem har sagt at ekspertisen vet alt. Foreldrene må bare være uvurderlige støttespillere med alt de makter å bidra med og samtidig ta vare på egne behov.

Husker min gamle nå avdøde far fortalte om et skolesystem som ingen har noen grunn til å være stolte av. Hvordanjeg blant annet ble tvunget fysisk  til å bruke høyrehånda i skolen selv om ham var venstrehendt. De hadde selv en sterkt funksjonshemmed i sin midte og det var krig.

Da jeg selv gikk iskolen kan jeg huske mange episoder som med nåtidas øyne er helt uforståelig behandling av utsatte barn.

Heldigvis tror jeg mye er bedre på mye i dag selv om jeg aldri har jobbet med barn selv.

Jeg tenker også at god spesialistoppfølging tilpasset de utfordringer det aktuelle Bernhard betyr mye.

 

 

Anonymkode: 619d7...60e