Vet ikke om jeg bør si dette til min mor eller holde det hos psykologen.

[AnonymBruker]

Denne kan passe inn under både familie og samlivsforumet, så jeg tar den her.

Nå venter jeg på time hos psykolog, for jeg må finne ut hvorfor jeg reagerer som jeg gjør på visse ting. Særlig følelelsesmessige ting. Jeg er ofte sint på meg selv og jeg skal forklare litt hvorfor.

Dere må spørre hvis dere synes det mangler informasjon. Jeg vil gjøre innlegget så kort og enkelt jeg kan.

Er nå sent i 20- årene, har fremdeles ikke funnet meg selv helt. Innsett at jeg må ha psykologisk hjelp, i form av samtale eller få en diagnose. Jeg er ikke fan av og laste andre for resten av livet for hvordan man har det. Min mor har begynt og mene det samme, men det er en ting jeg ikke føler at jeg kan ta med henne..nemlig at jeg føler at hun er mye av grunnen til angsten som har hindret meg i og få venner.
Jeg kan ikke laste henne resten av livet, men jeg føler at av hensyn til henne ga jeg slipp på erfaringer og muligheter, fordi hun skulle slippe og være redd. Hadde alltid så dårlig samvittighet pga hun kunne være redd for meg.

Siste eksempelet satte seg kanskje litt ekstra. Hun har jo vært støttende, også under ulykkelige forelskelser. Var forelsket i "Mads" i et par år uten at jeg gjorde noe mer med det. Sa heller på telefonen til min mor hvordan jeg følte ting, og hun sa at dersom det ikke blir han så er det en annen mann i verden som venter på meg. Og det var det det var! Jeg hadde nemlig nettopp "avsluttet" med Mads pga han flyttet for å studere videre (kom ikke inn på skolen i byen vi bodde) og jeg skulle heller ikke være noe særlig lenger der jeg var.
Jeg møtte da en mann, men det var ikke i Norge. Jeg og denne mannen har fått mange felles kjente og jeg kjenner til han. Han var interessert, men jeg holdt igjen fordi mamma ble nedstemt av at han ikke var skandinavisk. Tenkte kanskje det var så farlig som hun sa. Jeg hadde åpenbart sjansen til å få en kjæreste etter å ha evt blitt kjent med han på ordentlig, men min mor drepte gleden min.
Hovedproblemet her blir jo at det blir litt for svart-hvitt for meg og tenke at etnisitet kan avgjøre om to kan få følelser for hverandre og ikke! Likevel gav jeg etter for hennes meninger. Hun ønsker jo innerst inne at jeg skal ha kjæreste, for hun blir ofte spent når jeg sitter og snakker med en mann. 
Det er en annen som er interessert i meg nå, men situasjonen gjør meg bare småtrist da jeg ikke tiltrekkes han i det hele tatt, men typisk nok så er det en det ellers hadde passet bedre med. 
Ang den fyren jeg egentlig har tenkt på så tenker jeg jo at hva om han blir sammen med ei annen, som jeg i verste fall har felles bekjente med! Og ser at han er en bra mann? 
Det bygget seg opp et lite sinne mot min mor etter dette, selv om jeg til syvende og sist tok valget.
Jeg føler også mye ansvar legges på meg fordi jeg er kvinnen! Er alltid vi som må ta så masse forholdsregler. 

 

Anonymkode: 0fdc0...8bc

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Denne kan passe inn under både familie og samlivsforumet, så jeg tar den her.

Nå venter jeg på time hos psykolog, for jeg må finne ut hvorfor jeg reagerer som jeg gjør på visse ting. Særlig følelelsesmessige ting. Jeg er ofte sint på meg selv og jeg skal forklare litt hvorfor.

Dere må spørre hvis dere synes det mangler informasjon. Jeg vil gjøre innlegget så kort og enkelt jeg kan.

Er nå sent i 20- årene, har fremdeles ikke funnet meg selv helt. Innsett at jeg må ha psykologisk hjelp, i form av samtale eller få en diagnose. Jeg er ikke fan av og laste andre for resten av livet for hvordan man har det. Min mor har begynt og mene det samme, men det er en ting jeg ikke føler at jeg kan ta med henne..nemlig at jeg føler at hun er mye av grunnen til angsten som har hindret meg i og få venner.
Jeg kan ikke laste henne resten av livet, men jeg føler at av hensyn til henne ga jeg slipp på erfaringer og muligheter, fordi hun skulle slippe og være redd. Hadde alltid så dårlig samvittighet pga hun kunne være redd for meg.

Siste eksempelet satte seg kanskje litt ekstra. Hun har jo vært støttende, også under ulykkelige forelskelser. Var forelsket i "Mads" i et par år uten at jeg gjorde noe mer med det. Sa heller på telefonen til min mor hvordan jeg følte ting, og hun sa at dersom det ikke blir han så er det en annen mann i verden som venter på meg. Og det var det det var! Jeg hadde nemlig nettopp "avsluttet" med Mads pga han flyttet for å studere videre (kom ikke inn på skolen i byen vi bodde) og jeg skulle heller ikke være noe særlig lenger der jeg var.
Jeg møtte da en mann, men det var ikke i Norge. Jeg og denne mannen har fått mange felles kjente og jeg kjenner til han. Han var interessert, men jeg holdt igjen fordi mamma ble nedstemt av at han ikke var skandinavisk. Tenkte kanskje det var så farlig som hun sa. Jeg hadde åpenbart sjansen til å få en kjæreste etter å ha evt blitt kjent med han på ordentlig, men min mor drepte gleden min.
Hovedproblemet her blir jo at det blir litt for svart-hvitt for meg og tenke at etnisitet kan avgjøre om to kan få følelser for hverandre og ikke! Likevel gav jeg etter for hennes meninger. Hun ønsker jo innerst inne at jeg skal ha kjæreste, for hun blir ofte spent når jeg sitter og snakker med en mann. 
Det er en annen som er interessert i meg nå, men situasjonen gjør meg bare småtrist da jeg ikke tiltrekkes han i det hele tatt, men typisk nok så er det en det ellers hadde passet bedre med. 
Ang den fyren jeg egentlig har tenkt på så tenker jeg jo at hva om han blir sammen med ei annen, som jeg i verste fall har felles bekjente med! Og ser at han er en bra mann? 
Det bygget seg opp et lite sinne mot min mor etter dette, selv om jeg til syvende og sist tok valget.
Jeg føler også mye ansvar legges på meg fordi jeg er kvinnen! Er alltid vi som må ta så masse forholdsregler. 

 

Anonymkode: 0fdc0...8bc

Kun ut i fra det du skriver her så skjønner ikke helt hva galt din mor har gjort annet enn å si meningen sin? Det betyr jo ikke at du trenger å følge den. 

Anonymkode: 04816...02f

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Kun ut i fra det du skriver her så skjønner ikke helt hva galt din mor har gjort annet enn å si meningen sin? Det betyr jo ikke at du trenger å følge den. 

Anonymkode: 04816...02f

Hun har vært veldig bekymret av seg, litt i meste laget har jeg syntes. Hun likte ikke at jeg skulle ut med en mannlig ny kollega en gang for og si  det slik. Det var ikke det at hun ikke ville at jeg skulle ha nye venner, men hun har alltid satt frykten i meg ang. andre mennesker, og det forsterket problemet mitt med og bli kjent med folk. 
Så har jeg følt meg dum i ettertid, som hørte så mye på henne. men gjort er gjort....

Anonymkode: 0fdc0...8bc

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Hun har vært veldig bekymret av seg, litt i meste laget har jeg syntes. Hun likte ikke at jeg skulle ut med en mannlig ny kollega en gang for og si  det slik. Det var ikke det at hun ikke ville at jeg skulle ha nye venner, men hun har alltid satt frykten i meg ang. andre mennesker, og det forsterket problemet mitt med og bli kjent med folk. 
Så har jeg følt meg dum i ettertid, som hørte så mye på henne. men gjort er gjort....

Anonymkode: 0fdc0...8bc

Synes ikke du trenger å føle deg dum, erfaringer preger oss jo. Jeg tror ikke jeg ville kjørt på med en slags konfrontasjon men heller forklart/begrunnet de valgene du gjør og stå for dem uansett hva hun sier. Det er helt ok om hun ikke liker at du gjør slik eller sånn, dere kan ha et fint forhold fordi om, det handler egentlig endel om å løsrive seg gradvis 🙂 

Anonymkode: 04816...02f

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Synes ikke du trenger å føle deg dum, erfaringer preger oss jo. Jeg tror ikke jeg ville kjørt på med en slags konfrontasjon men heller forklart/begrunnet de valgene du gjør og stå for dem uansett hva hun sier. Det er helt ok om hun ikke liker at du gjør slik eller sånn, dere kan ha et fint forhold fordi om, det handler egentlig endel om å løsrive seg gradvis 🙂 

Anonymkode: 04816...02f

Og løsrivinga er det jeg ser i ettertid har gått litt i seneste laget for min del. 
Men jeg blir irritert på meg selv fordi jeg setter egne behov tilside, fordi jeg får dårlig samvittighet for hennes bekymringer.

Anonymkode: 0fdc0...8bc

[Nicklusheletida]

55 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hun har vært veldig bekymret av seg, litt i meste laget har jeg syntes. Hun likte ikke at jeg skulle ut med en mannlig ny kollega en gang for og si  det slik. Det var ikke det at hun ikke ville at jeg skulle ha nye venner, men hun har alltid satt frykten i meg ang. andre mennesker, og det forsterket problemet mitt med og bli kjent med folk. 
Så har jeg følt meg dum i ettertid, som hørte så mye på henne. men gjort er gjort....

Anonymkode: 0fdc0...8bc

Du har ikke opplysningsplikt i forhold til henne. Slik ting som at du skal ut med en kollega, behøver du ikke en gang å fortelle henne. 

[Nicklusheletida]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og løsrivinga er det jeg ser i ettertid har gått litt i seneste laget for min del. 
Men jeg blir irritert på meg selv fordi jeg setter egne behov tilside, fordi jeg får dårlig samvittighet for hennes bekymringer.

Anonymkode: 0fdc0...8bc

Jeg synes det virker som du bruker henne som en unnskyldning fordi du selv sliter med å løsrive deg. 

 

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Nicklusheletida skrev:

Jeg synes det virker som du bruker henne som en unnskyldning fordi du selv sliter med å løsrive deg. 

 

Men jeg sliter da med og løsrive meg. Men det er jo sant at hun har kommet med kommentarer når jeg har stått ved valg hun ikke helt likte. Det er jo fordi hun vil jeg skal høre.

Anonymkode: 0fdc0...8bc

[AnonymBruker]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men jeg sliter da med og løsrive meg. Men det er jo sant at hun har kommet med kommentarer når jeg har stått ved valg hun ikke helt likte. Det er jo fordi hun vil jeg skal høre.

Anonymkode: 0fdc0...8bc

Joda, det vil jo de fleste mødre (og fedre) men både du og din mor klarer dere jo greit selv om du velger å ta et annet valg enn det hun synes er best. 

Anonymkode: 04816...02f

[Nicklusheletida]

37 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men jeg sliter da med og løsrive meg. Men det er jo sant at hun har kommet med kommentarer når jeg har stått ved valg hun ikke helt likte. Det er jo fordi hun vil jeg skal høre.

Anonymkode: 0fdc0...8bc

Bor du sammen med henne ? 

Du må ta egne valg uavhengig av hva hun mener om saken og ellers er du ikke nødt til å fortelle henne alt. 😀

 

 

[AnonymBruker]

16 minutter siden, Nicklusheletida skrev:

Bor du sammen med henne ? 

Du må ta egne valg uavhengig av hva hun mener om saken og ellers er du ikke nødt til å fortelle henne alt. 😀

 

 

Ikke til vanlig. 
Nei jeg er kanskje ikke det, men vi har alltid vært så åpne om alt.

Anonymkode: 0fdc0...8bc

[Nicklusheletida]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ikke til vanlig. 
Nei jeg er kanskje ikke det, men vi har alltid vært så åpne om alt.

Anonymkode: 0fdc0...8bc

Min datter er også i slutten av 20-årene og betrodde seg en del da det ble slutt med kjæresten. 

Etter ett år fra hverandre ble de sammen igjen , noe hun hadde lovet seg selv at hun  aldri skulle bli. Sa jo min mening om det jeg også. At jeg ikke trodde det var så lurt, at hun kunne bli skuffet igjen. 

Men er egentlig glad for at hun til syvende og sist tar sine egne valg. Det synes jeg du også skal gjøre. 

Mødre er mødre , de vil aldri helt klare å slutte å bekymre seg. 

Det gir en trygghet for mødre og se at dere er selvstendige og tar deres egne valg. Hvis din mor ser ei selvstendig jente som tar sine egne valg, lever sitt eget liv og likevel klarer seg helt utmerket, vil hun sikkert lære seg å slappe av mer. 

Du må slutte å bry deg om din mors bekymring. Vis at du klarer deg selv og gjør dine egne beslutninger. 

[Nicklusheletida]

1 time siden, Nicklusheletida skrev:

Du har ikke opplysningsplikt i forhold til henne. Slike ting som at du skal ut med en kollega, behøver du ikke en gang å fortelle henne.