Terapi hjelp!

[LAA]

Hei! Jeg er i en veldig vanskelig situasjon og skulle bare så gjerne snakket med noen som forsto problemet.. Egentlig vanskelig å sette ord på, men spørsmålet er vel egentlig "er dette bra for meg eller ikke"? 

Jeg har vært igjennom mye vanskelig. Og endte opp i en krise. Kort fortalt. Nå går jeg i terapi. Har gått hos terapeuten i over et år. Men angsten er skyhøy, både før, under og etter timene. Jeg føler at han er mitt eneste håp, da jeg har vært og er så dårlig at jeg sliter med å fungere overhode. Jeg klarer meg ikke selv. Jeg føler at jeg er blitt glad i terapeuten og at jeg liker han. Men angsten og tankekjøret som oppstår etter timene er så intenst og smertefullt at jeg ikke holder det ut. Jeg har et system som kjører på høygir hele tiden og som gjør at jeg har ikke-organisk insomni. Det er krise..for jeg tror at for å få sove må jeg finne ro..oppleve trygghet, kjærlighet, tilknytning til andre, kjenne glede osv. Sånn som det er nå så gjør terapien at det kjører bare enda mer, noe som får meg til å tenke at dette ikke er bra for meg! Ihvertfall ikke for kroppen min... Men jeg kan ikke slippe terapeuten heller! Og lurer på om reaksjonene mine etter timene betyr at terapien fungerer eller om det bare betyr at jeg må finne en annen terapeut! Jeg er helt i villrede.. Jeg aner ikke hva som er normalt når man går i terapi..har hørt om dem som alltid føler seg bedre etter timer, men også om dem som kaster opp etter timer pga angst. Er det noen som har noe erfaringer? Hvordan høres dette ut sett litt fra siden? Har forsøkt å ta det opp med han, men noe av problemet er nettopp å ta opp ting..det tar lang tid. Og jeg er ikke trygg på han. Hva gjør man med en sånn situasjon? Så vondt å være så glad i og avhengig av en person som samtidig gjør meg helt ødelagt (ikke med vilje så klart)...og å ikke fungere selv. Føler meg avhengig, men ute av stand til å hjelpe meg selv her. Vil gjerne ha kun seriøse svar. Tusen takk! 

[AnonymBruker]

Ville det ikke vært bedre å ta dette opp med ham og få hjelp til å håndtere angsten fremfor å gå rundt å ha det så tungt?

Anonymkode: f97e4...862

[LAA]

Takk for svar! Helt sikkert et veldig fornuftig svar Problemet er bare at jeg er så full av angst (langt utenfor toleransevinduet) når jeg skal ta noe opp med han. Jeg ender opp med å si ting helt galt, sånn at han går i forsvar eller sier f.eks. at kanskje dette ikke er så bra for meg. Da føler jeg enda mer angst fordi jeg har sagt det på en gal måte og lukker mer igjen. Ganske komplekse utfordringer jeg har.. Og vet at snakke om det er eneste måten! :((

[AnonymBruker]

kan du ikke bare skrive det på en lapp å gi han det da?  

Anonymkode: f97e4...862

[LAA]

Jo, selvfølgelig. I teorien. Uff..skjønner jo hvor dumt dette høres ut. Er nok noe med meg og mine erfaringer som gjør dette så komplisert. For d høres enkelt ut! Og jeg ville sagt det samme til noen andre. Om jeg gir han det på papir så hører jeg ikke hva han svarer fordi angsten blir så intens. Egentlig mulig det ikke fungerer pga kombinasjonen av mine utfordringer og hans væremåte...:( Blir for mye angst kanskje.. Men mulig også jeg bare MÅ tåle å utsette meg for å snakke og skrive til han..igjen og igjen.. Vet ikke.

[cathlin]

Det høres utrolig vanskelig men ikke ukjent ut. Er det noen med stilen hans du blir trigget av? Har en ide om at du må fortelle/innrømme hvor redd du er der og da og ta det derfra. Ikke forvent at du skal klare å ta opp en hel masse når du har så høy angst. 

 

 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, LAA skrev:

Jo, selvfølgelig. I teorien. Uff..skjønner jo hvor dumt dette høres ut. Er nok noe med meg og mine erfaringer som gjør dette så komplisert. For d høres enkelt ut! Og jeg ville sagt det samme til noen andre. Om jeg gir han det på papir så hører jeg ikke hva han svarer fordi angsten blir så intens. Egentlig mulig det ikke fungerer pga kombinasjonen av mine utfordringer og hans væremåte...:( Blir for mye angst kanskje.. Men mulig også jeg bare MÅ tåle å utsette meg for å snakke og skrive til han..igjen og igjen.. Vet ikke.

da er det kanskje greiere å sende brevet i god tid før neste møte?  

Anonymkode: f97e4...862

[LAA]

1 time siden, cathlin skrev:

Det høres utrolig vanskelig men ikke ukjent ut. Er det noen med stilen hans du blir trigget av? Har en ide om at du må fortelle/innrømme hvor redd du er der og da og ta det derfra. Ikke forvent at du skal klare å ta opp en hel masse når du har så høy angst. 

 

 

Ikke ukjent? Ja, det er hans litt tilbakelente stil kanskje. Og litt spontan. Veldig hyggelig mann altså. Jeg har forsøkt (i min verden) å si hvor redd jeg er. Men opplever stadig at han responderer på en måte så jeg går mer i lås. Men hva mener du eksakt? Bare "nå er jeg redd"?

[LAA]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

da er det kanskje greiere å sende brevet i god tid før neste møte?  

Anonymkode: f97e4...862

Hmm..er så redd for å være til bry..han har så mye å gjøre..om ikke jeg skal sende han ting før timene også. nei off! Jeg ser selv at jeg har unnskyldninger for alt. Og grunner for at jeg ikke kan gjøre det som blir foreslått. Dette er gode forslag..jeg har mye unødig angst. Men fy så reelt det er. Virker som det bare er for mye.. Takk uansett! Alle forslag og synspunkter er bra!

[Bearsden]

5 timer siden, LAA skrev:

Hmm..er så redd for å være til bry..han har så mye å gjøre..om ikke jeg skal sende han ting før timene også. nei off! Jeg ser selv at jeg har unnskyldninger for alt. Og grunner for at jeg ikke kan gjøre det som blir foreslått. Dette er gode forslag..jeg har mye unødig angst. Men fy så reelt det er. Virker som det bare er for mye.. Takk uansett! Alle forslag og synspunkter er bra!

Anbefaler deg å forsøke å skrive ned hvordan du har det og sende inn eller levere i timen. Selvom du leverer noe i timen, trenger han ikke lese det før etter timen da du har dratt. Forstår at det er vanskelig, men gi ham mulighet til å hjelpe deg.

[LAA]

8 timer siden, Bearsden skrev:

Anbefaler deg å forsøke å skrive ned hvordan du har det og sende inn eller levere i timen. Selvom du leverer noe i timen, trenger han ikke lese det før etter timen da du har dratt. Forstår at det er vanskelig, men gi ham mulighet til å hjelpe deg.

Skjønner at dette er nødvendig kanskje ja.. Jeg tror jo på en måte at jeg har sagt hvordan jeg har det. Jeg har tolka han..at han bare ikke bryr seg eller ikke kan gjøre noe med det..så lukker jeg meg. Men det er jo ikke sikkert jeg egentlig har sagt noe særlig.. Blir litt usikker når du skriver "gi han muligheten til å hjelpe seg". Eller..det er interessant

[AnonymBruker]

11 minutter siden, LAA skrev:

Skjønner at dette er nødvendig kanskje ja.. Jeg tror jo på en måte at jeg har sagt hvordan jeg har det. Jeg har tolka han..at han bare ikke bryr seg eller ikke kan gjøre noe med det..så lukker jeg meg. Men det er jo ikke sikkert jeg egentlig har sagt noe særlig.. Blir litt usikker når du skriver "gi han muligheten til å hjelpe seg". Eller..det er interessant

Hvilken type terapi går du i?

Anonymkode: 35142...4b9

[AnonymBruker]

Hei. Jeg har opplevd ( opplever enda litt) det samme som deg. Jeg var i begynnelsen livredd for å snakke om traumer pga PTSD og OCD så jeg var veldig mye dårligere etter timen pga det. Det trigget angsten veldig. Etter hvert forbandt jeg terapi med sterke følelser og angst og etter hvert fikk jeg angst for angsten. En vond sirkel. Senere har jeg også vært redd for å være til bry, redd for at terapeuten ikke skal være fornøyd, redd for å si noe dumt, redd for at terapeuten plutselig skal gi meg opp fordi det ikke er fremgang, på vakt for skarpe og strenge kommentarer, redd for at det jeg har opplevd ikke er noe å snakke om osv osv osv. Var redd for å åpne opp om noe som for meg var svært vondt og vesentlig og ikke bli tatt imot. Det er risikabelt fordi du kan risikere å kjenne på avvisning eller skam. Du mangler litt trygghet og tillit til din terapeut. Jeg hadde også hatt noen ubehagelige opplevelser med en tidligere terapeut som gjorde at jeg var på vakt. Du fortjener og trenger hjelp!!. Det er du som skal bli frisk og det er du som er fokus. Si akkurat det som du har på hjertet uansett. Det er absolutt en fordel for psykologen også å vite hvor han har deg. Din usikkerhet kan gjøre psykologen usikker også. Er bare et menneske han også. Du lengter kanskje innerst inne etter nærhet til andre mennesker , etter å bli bekreftet og satt pris på. Å bli forstått og tatt vare på. Ikke så unaturlig å få slike følelser i møte med et annet menneske selv om det er en psykolog. Jeg måtte innse at jeg trengte venner og et sosialt nettverk utenom psykologen . Omsorg måtte jeg også finne andre steder. 

Anonymkode: dc2ac...833

[LAA]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvilken type terapi går du i?

Anonymkode: 35142...4b9

Intensiv psykoterapi

[LAA]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Jeg har opplevd ( opplever enda litt) det samme som deg. Jeg var i begynnelsen livredd for å snakke om traumer pga PTSD og OCD så jeg var veldig mye dårligere etter timen pga det. Det trigget angsten veldig. Etter hvert forbandt jeg terapi med sterke følelser og angst og etter hvert fikk jeg angst for angsten. En vond sirkel. Senere har jeg også vært redd for å være til bry, redd for at terapeuten ikke skal være fornøyd, redd for å si noe dumt, redd for at terapeuten plutselig skal gi meg opp fordi det ikke er fremgang, på vakt for skarpe og strenge kommentarer, redd for at det jeg har opplevd ikke er noe å snakke om osv osv osv. Var redd for å åpne opp om noe som for meg var svært vondt og vesentlig og ikke bli tatt imot. Det er risikabelt fordi du kan risikere å kjenne på avvisning eller skam. Du mangler litt trygghet og tillit til din terapeut. Jeg hadde også hatt noen ubehagelige opplevelser med en tidligere terapeut som gjorde at jeg var på vakt. Du fortjener og trenger hjelp!!. Det er du som skal bli frisk og det er du som er fokus. Si akkurat det som du har på hjertet uansett. Det er absolutt en fordel for psykologen også å vite hvor han har deg. Din usikkerhet kan gjøre psykologen usikker også. Er bare et menneske han også. Du lengter kanskje innerst inne etter nærhet til andre mennesker , etter å bli bekreftet og satt pris på. Å bli forstått og tatt vare på. Ikke så unaturlig å få slike følelser i møte med et annet menneske selv om det er en psykolog. Jeg måtte innse at jeg trengte venner og et sosialt nettverk utenom psykologen . Omsorg måtte jeg også finne andre steder. 

Anonymkode: dc2ac...833

Takk for langt og godt svar! Dette traff meg veldig.. Mye de samme følelsene. Og kjenner skam og avvisning hele tiden. Mener du at jeg egentlig skal tvinge frem alt som jeg ikke egentlig klarer, igjen og igjen? Heller enn å lukke meg? Jeg vil ikke at han skal bli usikker jeg bare forstår ikke hva jeg skal gjøre.. Hvordan utviklet dette seg for deg da? Ble det bedre?

[AnonymBruker]

42 minutter siden, LAA skrev:

Intensiv psykoterapi

Psykodynamisk (ISTDP)? Det er en tilnærming med gode resultater, men kan nok oppleves som utfordrende og krevende. 

At du ikke forstår hva du skal gjøre, er forståelig. At du kjenner skam og avvisning likeså. Det betyr derimot ikke at du gjør noe feil. Du har de følelsene i deg, og de trigges i møte med din behandler og måten han møter deg på. 

Det beste du kan gjøre, er å forsøke å være så åpen og ærlig om det du føler og tenker der og da. Du skal ikke ivareta din behandlers følelser, det klarer han helt selv. Han vil uansett glede seg over din framgang, og dét innebærer å klare uttrykke hvordan man har det, føler og tenker - sånn egentlig - uansett hvilken form og farge det måtte ha. 

Anonymkode: 35142...4b9

[AnonymBruker]

1 time siden, LAA skrev:

Takk for langt og godt svar! Dette traff meg veldig.. Mye de samme følelsene. Og kjenner skam og avvisning hele tiden. Mener du at jeg egentlig skal tvinge frem alt som jeg ikke egentlig klarer, igjen og igjen? Heller enn å lukke meg? Jeg vil ikke at han skal bli usikker jeg bare forstår ikke hva jeg skal gjøre.. Hvordan utviklet dette seg for deg da? Ble det bedre?

Tenker at du først må bli trygg. Du har ikke ansvar for psykologens følelser . Men det å dele med psykologen hva du føler i forhold til terapi og prøve helt ærlig å sette ord på hvorfor du føler angst i terapisituasjonen er det jeg mener du bør si. Hvis du ikke er klar for å dele vanskelige opplevelser og følelser kan ikke jeg si at du må det. Kanskje du feks kan si at du er redd for avvisning og skamfølelse? Kanskje du kan få litt kontroll ved å si hva du ønsker (og orker) å snakke om akkurat nå. At dere sammen legger en plan og at du feks trenger å få litt tidsperspektiv på ting. Så slipper du å være redd for når det tar slutt. At du får vite litt hva som forventes av deg og hva som skal snakkes om i neste time. Kommunikasjon og forutsigbarhet er viktig for å føle seg trygg. Jeg brukte lang tid. Dessverre har psykologen litt press fra systemet om fremgang selv om de vet at noen trenger mer tid enn andre. Så det er absolutt ikke din feil.  Jeg vet hvor vanskelig det er å snakke når man ikke er klar for det.  Brukte ett og et halvt år på en DPS der jeg bare hadde som mål å få timene overstått. Ble henvist til en ny psykolog og ting begynte å bli lettere. Gikk en periode til psykiater og  prøvde ut medisiner, det roet ned kropp og tankekjør. Gikk en periode til en traumeterapeut og det gikk enda litt lettere osv. Det har tatt tid og jeg har måttet ta ett steg om gangen etter hvert som jeg har blitt trygg. Jeg er mer åpen og ærlig med kvinner. Dette fordi jeg som kvinne følte mer for å gjøre godt inntrykk på en mannlig terapeut. Og da holder man litt tilbake og viser helst de gode sidene. Hele tiden har frykten for at systemet skal gi meg opp lagt der. Samtidig ser jeg jo at med tiden nå da jeg har blitt bedre så er ikke det så skremmende lenger. Jeg måtte etter hvert se at jeg er den som bestemmer i mitt eget liv og det finnes andre som kan hjelpe hvis jeg skulle trenge det. 

Anonymkode: dc2ac...833

[Bearsden]

18 timer siden, LAA skrev:

Skjønner at dette er nødvendig kanskje ja.. Jeg tror jo på en måte at jeg har sagt hvordan jeg har det. Jeg har tolka han..at han bare ikke bryr seg eller ikke kan gjøre noe med det..så lukker jeg meg. Men det er jo ikke sikkert jeg egentlig har sagt noe særlig.. Blir litt usikker når du skriver "gi han muligheten til å hjelpe seg". Eller..det er interessant

Om du lukker deg og ikke får til å fortelle, så er det vanskelig for behandler. Jeg hadde problemer med å snakke med min behandler, gav ham små drypp med informasjon så følte han kunne satt sammen informasjonen selv, men det var først da jeg skrev et brev og forklarte hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde at han virkelig forstod. Det gjorde en enorm forskjell. 

[Maiaia]

Hvis det er istdp du får som behandlingsmåte så får du samme metode som meg. Den er tøff men nyttig. Kjente meg igjen i veldig mye av det du skrev (med unntak av glad i terapeuten, jeg er tidvis livredd terapeuten! Jeg tror den terapeutiske stilen i denne metoden trigger mye dyptliggende mønstre i oss. Dette har jeg opplevd som svært frustrerende og skummelt, men etterhvert også veldig nyttig). Jeg har mye angst rundt avvisningsfrykt og tanker om hva terapeuten måtte mene.  mitt råd er å gi det tid, jeg ble tidvis dårligere, men kjente også at dette trykket på noen viktige knapper. Terapi er beinhard jobbing, og jeg opplever nå at noe grunnleggende i meg har forandret seg. Terapien har ikke bare vært brannslukking, den har hjulpet meg til å bygge en ny og mer solid grunnmur. Men jeg har brukt fem år på dette, så ting kan ta tid. Hvis du kjenner at dette er riktig for deg, så stol på det. Jeg tror terapeuten din er tålmodig og tar i mot de små dryppende du klarer å dele, og heier deg frem. 

[LAA]

På 15.10.2019 den 21.55, AnonymBruker skrev:

Psykodynamisk (ISTDP)? Det er en tilnærming med gode resultater, men kan nok oppleves som utfordrende og krevende. 

At du ikke forstår hva du skal gjøre, er forståelig. At du kjenner skam og avvisning likeså. Det betyr derimot ikke at du gjør noe feil. Du har de følelsene i deg, og de trigges i møte med din behandler og måten han møter deg på. 

Det beste du kan gjøre, er å forsøke å være så åpen og ærlig om det du føler og tenker der og da. Du skal ikke ivareta din behandlers følelser, det klarer han helt selv. Han vil uansett glede seg over din framgang, og dét innebærer å klare uttrykke hvordan man har det, føler og tenker - sånn egentlig - uansett hvilken form og farge det måtte ha. 

Anonymkode: 35142...4b9

Takk. Dette hjalp meg litt videre i forståelsen av situasjonen. "Du har de følelsene i deg, og de trigges i møte med din behandler og måten han møter deg på": Litt uforståelig, men samtidig litt forståelig Og å best mulig ta det som er der og da (noe som er ekstremt krevende). Godt du skriver "uansett hvilken form og farge det måtte ha"! For det er jo egentlig kjernen...