Hva tenker egentlig psykologer om at man gråter ? Hvordan stoppe gråten ?

[AnonymBruker]

Opplever at psykologer  ikke liker at man gråter. Litt flaut de få gangene jeg har grått og psykologen sitter og later som ingenting. Man sitter da igjen med et inntrykk av at det å gråte ikke er noe greit. Jeg gråter ikke ofte. Har vært plaget med skjelving, press i brystet, parestesier og intens uro i noen uker nå. I dag hopet alt seg opp og tårene kom. Problemet er at jeg ikke klarer å slutte å gråte. Har en avtale om en time og skulle ha gått nå., men er så hoven i ansiktet og rød i øynene. Jeg vet at å gråte ikke er noen god strategi og jeg synes ikke synd på meg selv eller noe. Er bare dønn fortvilet og vet ikke hvordan jeg skal løse en veldig vanskelig  situasjon. Jeg kan noen dager plutselig få en følelse av å falle sammen ute på gaten eller inne i butikken fordi jeg blir så overveldet av en håpløshetsfølelse. Jeg plager ikke andre med mine tårer og faller jo ikke sammen.  Hvordan stoppe denne gråten?. Hva gjør man når man rett og slett er veldig fortvilet?  

Anonymkode: 8edf0...6e8

[Hodestups]

Å? Jeg tror du legger mer i det enn hva det er, de ser mennesker som gråter stort sett hver eneste dag. 

Gråt er greit. Det synes psykologen også. 

Jeg har to erfaringer:

1 psykolog var kald, som du beskriver.

1 annen psykolog var kald, men sa til meg at tårene gjorde noe med ham. Det vil si han hadde ikke "lov" å medreagere, men ytret forsiktig at han ble berørt av at jeg gråt, og det var egentlig litt godt å høre det for da vet man at de er mennesker, de og. 

Men jeg tror de må lære å skru av følelsene sine når de behandler andre, ellers blir de ødelagte.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Hodestups skrev:

Å? Jeg tror du legger mer i det enn hva det er, de ser mennesker som gråter stort sett hver eneste dag. 

Gråt er greit. Det synes psykologen også. 

Jeg har to erfaringer:

1 psykolog var kald, som du beskriver.

1 annen psykolog var kald, men sa til meg at tårene gjorde noe med ham. Det vil si han hadde ikke "lov" å medreagere, men ytret forsiktig at han ble berørt av at jeg gråt, og det var egentlig litt godt å høre det for da vet man at de er mennesker, de og. 

Men jeg tror de må lære å skru av følelsene sine når de behandler andre, ellers blir de ødelagte.

Det du sier der er nok riktig . I lengre periode i terapi kunne jeg ikke gråte . Jeg følte ingenting. Familemedlemmer døde, det skjedde vonde ting og jeg var iskald. Ingenting berørte meg. Svarte saklig og greit på det psykologen sa. Psykologen var mer fornøyd med meg da. Nå er jeg plutselig blitt et følelsesmessig vrak, tror det irriterer psykologen litt. 

Anonymkode: 8edf0...6e8

[frosken]

56 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Opplever at psykologer  ikke liker at man gråter. Litt flaut de få gangene jeg har grått og psykologen sitter og later som ingenting. Man sitter da igjen med et inntrykk av at det å gråte ikke er noe greit. Jeg gråter ikke ofte. Har vært plaget med skjelving, press i brystet, parestesier og intens uro i noen uker nå. I dag hopet alt seg opp og tårene kom. Problemet er at jeg ikke klarer å slutte å gråte. Har en avtale om en time og skulle ha gått nå., men er så hoven i ansiktet og rød i øynene. Jeg vet at å gråte ikke er noen god strategi og jeg synes ikke synd på meg selv eller noe. Er bare dønn fortvilet og vet ikke hvordan jeg skal løse en veldig vanskelig  situasjon. Jeg kan noen dager plutselig få en følelse av å falle sammen ute på gaten eller inne i butikken fordi jeg blir så overveldet av en håpløshetsfølelse. Jeg plager ikke andre med mine tårer og faller jo ikke sammen.  Hvordan stoppe denne gråten?. Hva gjør man når man rett og slett er veldig fortvilet?  

Anonymkode: 8edf0...6e8

Det overrasker meg om psykologer i utgangspunktet har noe i mot at pasienter gråter, da dette jo forekommer i stor grad i terapisamtaler. Dersom du tolker det at psykologen ikke kommenterer på at du gråter som at vedkommende ikke liker det, så synes jeg du skal ta opp dette direkte med psykologen og spørre om hva h*n tenker.  

Det som man med sikkerhet vet om gråt, er at den stopper igjen. Ingen kan gråte kontinuerlig i veldig lang tid. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, frosken skrev:

Det overrasker meg om psykologer i utgangspunktet har noe i mot at pasienter gråter, da dette jo forekommer i stor grad i terapisamtaler. Dersom du tolker det at psykologen ikke kommenterer på at du gråter som at vedkommende ikke liker det, så synes jeg du skal ta opp dette direkte med psykologen og spørre om hva h*n tenker.  

Det som man med sikkerhet vet om gråt, er at den stopper igjen. Ingen kan gråte kontinuerlig i veldig lang tid. 

Man blir jo litt usikker i en fra før av sårbar situasjon. Jeg aner ikke om det å gråte er vanlig i terapi fordi det er ingen som snakker om det. Terapi skal jo være hensiktsmessig og det er jo ikke gråt. Kanskje ikke så dumt å spørre hva hen tenker. Men som sagt, jeg jobber hardt med å holde tårene tilbake og er i utgangspunktet ikke en som gråter lett. 

Anonymkode: 8edf0...6e8

[frosken]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Man blir jo litt usikker i en fra før av sårbar situasjon. Jeg aner ikke om det å gråte er vanlig i terapi fordi det er ingen som snakker om det. Terapi skal jo være hensiktsmessig og det er jo ikke gråt. Kanskje ikke så dumt å spørre hva hen tenker. Men som sagt, jeg jobber hardt med å holde tårene tilbake og er i utgangspunktet ikke en som gråter lett. 

Anonymkode: 8edf0...6e8

Det burde snakkes mer om å gå i terapi i begynnelsen av terapien, synes jeg. 

Terapitimen kan være svært hensiktsmessig og konstruktiv selv om man skulle gråte. Dersom man ikke er så opptatt av om man gråter eller ikke, så kan ofte fortsette samtalen selv om tårene renner. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, frosken skrev:

Det burde snakkes mer om å gå i terapi i begynnelsen av terapien, synes jeg. 

Terapitimen kan være svært hensiktsmessig og konstruktiv selv om man skulle gråte. Dersom man ikke er så opptatt av om man gråter eller ikke, så kan ofte fortsette samtalen selv om tårene renner. 

Du har nok rett i det. Tenker kanskje at jeg er mer var for psykologens respons på at jeg gråter enn selve gråten. I verden ellers blir man kanskje møtt med litt trøst, at noen gir deg en klinex eller bare sier :» jeg ser at du gråter, det er greit». Egentlig er det lettere å forstå  bare ved å ha luftet tankene omkring dette innpå her. Så takk for innspill. 

Anonymkode: 8edf0...6e8

[Glitter]

Jeg har aldri fått negative reaksjoner på at jeg gråter når jeg snakker med psykologen. Når jeg har kommentert selv at jeg ikke vil gråte så har jeg fått tilbakemelding på at det er helt ok og gråte. Faktisk er det sunt også da det letter på trykket. Det er ikke så ofte jeg direkte gråter når jeg snakker med behandler, men ikke uvanlig at tårene presses på, kommer ut i øynene og stemmen min brister. Det er noe jeg skyr veldig og min første tanke er at jeg må gjemme meg for meg selv og jeg kan få behov for å skade meg selv. Så jeg har blitt oppfordret til å tørre å vise slike følelser og at det ikke er farlig. 

Har ved et par anledninger observert at behandler har blitt følelsesmessig berørt når jeg har grått, men stort sett har jeg ikke kunnet se det på de at de berøres. Bortsett fra en jeg hadde som ofte endret toneleie til mykere og mer omsorgsfullt. En slags trøstende tone. Uansett om jeg ikke ser at ansiktsuttrykk eller tone endrer seg eller at de kommer med direkte trøstende ord så oppfatter jeg de ikke som kald av den grunn. 

Jeg tror ikke det hadde vært hensiktsmessig at de hev seg på mine emosjonelle svingninger og reaksjoner. Likeså om jeg fyrer meg litt opp fordi jeg prater om noe som skaper sinne og aggresjon i meg. Hadde vært litt dumt hvis behandleren da ble sint sammen med meg. 😛 Anerkjennelse og forståelse for følelsen er derimot veldig bra å få. Samtidig evt. Korrigering på tankene rundt situasjonen som gjør meg så sint/lei meg.  I og med at jeg kan bli mer sint/lei meg enn det situasjonen skulle tilsi. 

Endret 18. november 2019 av Glitter

[AnonymBruker]

2 timer siden, Glitter skrev:

Jeg har aldri fått negative reaksjoner på at jeg gråter når jeg snakker med psykologen. Når jeg har kommentert selv at jeg ikke vil gråte så har jeg fått tilbakemelding på at det er helt ok og gråte. Faktisk er det sunt også da det letter på trykket. Det er ikke så ofte jeg direkte gråter når jeg snakker med behandler, men ikke uvanlig at tårene presses på, kommer ut i øynene og stemmen min brister. Det er noe jeg skyr veldig og min første tanke er at jeg må gjemme meg for meg selv og jeg kan få behov for å skade meg selv. Så jeg har blitt oppfordret til å tørre å vise slike følelser og at det ikke er farlig. 

Har ved et par anledninger observert at behandler har blitt følelsesmessig berørt når jeg har grått, men stort sett har jeg ikke kunnet se det på de at de berøres. Bortsett fra en jeg hadde som ofte endret toneleie til mykere og mer omsorgsfullt. En slags trøstende tone. Uansett om jeg ikke ser at ansiktsuttrykk eller tone endrer seg eller at de kommer med direkte trøstende ord så oppfatter jeg de ikke som kald av den grunn. 

Jeg tror ikke det hadde vært hensiktsmessig at de hev seg på mine emosjonelle svingninger og reaksjoner. Likeså om jeg fyrer meg litt opp fordi jeg prater om noe som skaper sinne og aggresjon i meg. Hadde vært litt dumt hvis behandleren da ble sint sammen med meg. 😛 Anerkjennelse og forståelse for følelsen er derimot veldig bra å få. Samtidig evt. Korrigering på tankene rundt situasjonen som gjør meg så sint/lei meg.  I og med at jeg kan bli mer sint/lei meg enn det situasjonen skulle tilsi. 

Fint at du vil dele dine erfaringer. Jeg har full forståelse for at en terapeut må opptre profesjonelt og derfor ikke kan følge pasientens varierende emosjoner. Det er ikke det jeg egentlig spør om eller mener heller. Når mennesker er fysisk syke eller i kriser er det viktig at de rundt er trygge og rolige men samtidig er det også helt vanlig  å vise omsorg, trøst og medfølelse. Det kan oppleves som om man tenker annerledes i møte med mennesker som er psykisk syke. Jeg aksepterer at det er slik men lurer likevel litt på hvorfor.😊. 

Anonymkode: 8edf0...6e8

[AnonymBruker]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

samtidig er det også helt vanlig  å vise omsorg, trøst og medfølelse. Det kan oppleves som om man tenker annerledes i møte med mennesker som er psykisk syke. Jeg aksepterer at det er slik men lurer likevel litt på hvorfor.😊. 

Anonymkode: 8edf0...6e8

Jeg gråter ofte i terapi, eller det er mer sånn at tårene renner stille, mens jeg fortsetter å snakke. Har aldri fått trøst og omsorg knyttet til dette, og heller ikke savnet det. Jeg opplever det er OK å gråte, og at behandler tåler det. Om han hadde begynt å trøste meg og vise økt grad av omsorg når jeg gråt, hadde jeg kanskje tenkt at han ikke tålte det, at han måtte «fikse» meg og tristheten min.

 

Anonymkode: 6d82f...0ee

[AnonymBruker]

Jeg har derimot sett at behandler kan være følelsesmessig berørt etter endt time (jeg ligger på benk, så har ikke ansiktskontakt underveis i timen). Det setter jeg pris på, og det bygger tillit og trygghet. Samtidig syns jeg det er befriende at han forholder seg nøytralt støttende heller enn trøstende og omsorgsfull under selve terapien. 

Anonymkode: 6d82f...0ee

[AnonymBruker]

Gråt er en primitiv respons på følelser som enhver burde ha forlagt for lengst. 

Her inne finnes det folk som underkjenner følelser så til de grader at de mener at man ikke under noen omstendighet må vise dem. Hvis man gjør det så er man destruktiv, utagerende o.l. og skremmer andre, trigger andre og bekymrer andre. 

Nei så enhver bør holde følelsene sine for seg selv. Tankene også. Så unngår man sånt føleri og kleine situasjoner. Det er bare psykotiske som kan få lov til slikt. Alle andre kan ikke på noen som helst måte gi uttrykk for sine symptomer og vise frem sitt symptomuttrykk, hvis det ikke er av psykotisk karakter. Bare de med psykoselidelse er frikjente for slikt.

Anonymkode: 07933...cbb

[AnonymBruker]

Det eneste jeg ønsker er en respons. Ikke et « steinansikt». Første gang jeg gråt hos psykologen var da jeg beskrev meg selv som en liten jente som ikke fikk sove om natten. Jeg var redd min far skulle komme inn og forgripe seg på meg. Akkurat da jeg fortalte det følte jeg meg som en liten jente som trengte en respons fra en voksen. Noen ganger trenger jeg respons på gråten andre ganger ikke. 

Anonymkode: 8edf0...6e8

[AnonymBruker]

53 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg gråter ofte i terapi, eller det er mer sånn at tårene renner stille, mens jeg fortsetter å snakke. Har aldri fått trøst og omsorg knyttet til dette, og heller ikke savnet det. Jeg opplever det er OK å gråte, og at behandler tåler det. Om han hadde begynt å trøste meg og vise økt grad av omsorg når jeg gråt, hadde jeg kanskje tenkt at han ikke tålte det, at han måtte «fikse» meg og tristheten min.

 

Anonymkode: 6d82f...0ee

Ulike personer trenger kanskje forskjellige ting. Men når jeg snakker om litt trøst mener jeg en liten bekreftelse på at det er greit og trygt og forståelig at jeg gråter. Som frosken sier er det greit å fortelle psykologen hvordan jeg opplever det. 

Anonymkode: 8edf0...6e8

[Glitter]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Gråt er en primitiv respons på følelser som enhver burde ha forlagt for lengst. 

Her inne finnes det folk som underkjenner følelser så til de grader at de mener at man ikke under noen omstendighet må vise dem. Hvis man gjør det så er man destruktiv, utagerende o.l. og skremmer andre, trigger andre og bekymrer andre. 

Nei så enhver bør holde følelsene sine for seg selv. Tankene også. Så unngår man sånt føleri og kleine situasjoner. Det er bare psykotiske som kan få lov til slikt. Alle andre kan ikke på noen som helst måte gi uttrykk for sine symptomer og vise frem sitt symptomuttrykk, hvis det ikke er av psykotisk karakter. Bare de med psykoselidelse er frikjente for slikt.

Anonymkode: 07933...cbb

Deg kan man tydeligvis ikke ta seriøst...

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ulike personer trenger kanskje forskjellige ting. Men når jeg snakker om litt trøst mener jeg en liten bekreftelse på at det er greit og trygt og forståelig at jeg gråter. Som frosken sier er det greit å fortelle psykologen hvordan jeg opplever det. 

Anonymkode: 8edf0...6e8

At det er greit, trygt og forståelig med gråt i terapi er en selvfølge, mener jeg. Forhåpentligvis mener din behandler det samme og tar for gitt at du «vet» det. Forstår du blir usikker om du ikke føler det sånn, så det er nok klokt å ta det opp, ja. 

Anonymkode: 6d82f...0ee

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

At det er greit, trygt og forståelig med gråt i terapi er en selvfølge, mener jeg. Forhåpentligvis mener din behandler det samme og tar for gitt at du «vet» det. Forstår du blir usikker om du ikke føler det sånn, så det er nok klokt å ta det opp, ja. 

Anonymkode: 6d82f...0ee

Vi er egentlig enige😊

Anonymkode: 8edf0...6e8

[Gjest Visma]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Gråt er en primitiv respons på følelser som enhver burde ha forlagt for lengst. 

Her inne finnes det folk som underkjenner følelser så til de grader at de mener at man ikke under noen omstendighet må vise dem. Hvis man gjør det så er man destruktiv, utagerende o.l. og skremmer andre, trigger andre og bekymrer andre. 

Nei så enhver bør holde følelsene sine for seg selv. Tankene også. Så unngår man sånt føleri og kleine situasjoner. Det er bare psykotiske som kan få lov til slikt. Alle andre kan ikke på noen som helst måte gi uttrykk for sine symptomer og vise frem sitt symptomuttrykk, hvis det ikke er av psykotisk karakter. Bare de med psykoselidelse er frikjente for slikt.

Anonymkode: 07933...cbb

Det var da svært... 

[frosken]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Fint at du vil dele dine erfaringer. Jeg har full forståelse for at en terapeut må opptre profesjonelt og derfor ikke kan følge pasientens varierende emosjoner. Det er ikke det jeg egentlig spør om eller mener heller. Når mennesker er fysisk syke eller i kriser er det viktig at de rundt er trygge og rolige men samtidig er det også helt vanlig  å vise omsorg, trøst og medfølelse. Det kan oppleves som om man tenker annerledes i møte med mennesker som er psykisk syke. Jeg aksepterer at det er slik men lurer likevel litt på hvorfor.😊. 

Anonymkode: 8edf0...6e8

Jeg har vært nærmeste pårørende til flere som har vært alvorlig syke somatisk. Min erfaring var at det ble vist mye mindre omsorg, trøst og medfølelse i den situasjonen, enn det er vanlig i psykiatrien. I psykiatrien legger man jo opp til å la pasientene få snakke om hvordan de har det i et ganske stort omfang, noe som ikke nødvendigvis er tilfellet ved somatisk sykdom. Jeg synes ganske ofte at mennesker med psykiske vansker har en overdreven forestilling om hvor mye omtanke og omsorg somatisk syke mennesker møter i helsevesenet. 

[frosken]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Gråt er en primitiv respons på følelser som enhver burde ha forlagt for lengst. 

Her inne finnes det folk som underkjenner følelser så til de grader at de mener at man ikke under noen omstendighet må vise dem. Hvis man gjør det så er man destruktiv, utagerende o.l. og skremmer andre, trigger andre og bekymrer andre. 

Nei så enhver bør holde følelsene sine for seg selv. Tankene også. Så unngår man sånt føleri og kleine situasjoner. Det er bare psykotiske som kan få lov til slikt. Alle andre kan ikke på noen som helst måte gi uttrykk for sine symptomer og vise frem sitt symptomuttrykk, hvis det ikke er av psykotisk karakter. Bare de med psykoselidelse er frikjente for slikt.

Anonymkode: 07933...cbb

Hvordan forstår du din egen reaksjon på det som skjedde for noe tid tilbake og som du ser ut til å være opptatt av ennå?