Hva tenker egentlig psykologer om at man gråter ? Hvordan stoppe gråten ?

[frosken]

4 timer siden, Glitter skrev:

Deg kan man tydeligvis ikke ta seriøst...

Jeg tror på sett og vis vi bør ta vedkommende seriøst. Når episoder på dol utløser så sterke reaksjoner i lang tid, så tror jeg vi bør prøve å lytte for å forstå hva det var som ble så vanskelig. 

[AnonymBruker]

7 timer siden, frosken skrev:

Jeg har vært nærmeste pårørende til flere som har vært alvorlig syke somatisk. Min erfaring var at det ble vist mye mindre omsorg, trøst og medfølelse i den situasjonen, enn det er vanlig i psykiatrien. I psykiatrien legger man jo opp til å la pasientene få snakke om hvordan de har det i et ganske stort omfang, noe som ikke nødvendigvis er tilfellet ved somatisk sykdom. Jeg synes ganske ofte at mennesker med psykiske vansker har en overdreven forestilling om hvor mye omtanke og omsorg somatisk syke mennesker møter i helsevesenet. 

Med all respekt frosken, her tar du feil !!!. Her lar du din egen erfaring og egne følelser være svaret for alle. 

Anonymkode: 8edf0...6e8

[frosken]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Med all respekt frosken, her tar du feil !!!. Her lar du din egen erfaring og egne følelser være svaret for alle. 

Anonymkode: 8edf0...6e8

Jeg skrev jo nettopp om min erfaring. Kan ikke se at jeg har påberopt meg å vite "svaret for alle". 

[Glitter]

8 timer siden, frosken skrev:

Jeg tror på sett og vis vi bør ta vedkommende seriøst. Når episoder på dol utløser så sterke reaksjoner i lang tid, så tror jeg vi bør prøve å lytte for å forstå hva det var som ble så vanskelig. 

Selv om ting ble vanskelig av noe trenger man vel ikke skrive på den måten.

Men kanskje vi leser innlegget ulikt. Jeg oppfattet det som spydig og indirekte drittslenging mot en gruppe mennesker her på forumet. Et slags stikk mot de som sliter med psykose. Men mulig jeg oppfattet det feil. 

Endret 19. november 2019 av Glitter

[kupton]

Siden jeg har vært et helt yrkesliv på den andre siden, kan jeg si noe om hva jeg tror om dette. Behandlere "tenker" mye mindre rundt slike ting enn det de fleste pasienter tror. I stedet registrerer de i større grad det som skjer uten å ha så mange personlige "tanker" rundt det. At pasienter gråter litt i timene er helt vanlig. En snakker jo nettopp om det som er vondest og vanskeligst.

[AnonymBruker]

36 minutter siden, frosken skrev:

Jeg skrev jo nettopp om min erfaring. Kan ikke se at jeg har påberopt meg å vite "svaret for alle". 

Du snakker om erfaring. At det var MYE mindre omsorg , trøst og medfølelse for alvorlig fysisk syke enn det som er vanlig i psykiatrien. Har du erfaring selv som psykiatrisk pasient siden du er så sikker på dette?. Veldig trist at du opplevde at dine nærmeste ikke fikk omsorg. Uansett er det 100% sikkert at det SKAL være en viktig del av omsorgsyrket og noe de blitt drillet på i utdannelsen. At det svikter pga travelhet, utbrenthet og personlige egenskaper er ingen unnskyldning men kanskje en forklaring. Mitt spørsmål i tråen er hva psykologer mener om gråt. Har opplevelse av at de har lært en annen måte å møte følelser på enn helsepersonell forøvrig. Egentlig det jeg lurer på. 

Anonymkode: 8edf0...6e8

[AnonymBruker]

33 minutter siden, kupton skrev:

Siden jeg har vært et helt yrkesliv på den andre siden, kan jeg si noe om hva jeg tror om dette. Behandlere "tenker" mye mindre rundt slike ting enn det de fleste pasienter tror. I stedet registrerer de i større grad det som skjer uten å ha så mange personlige "tanker" rundt det. At pasienter gråter litt i timene er helt vanlig. En snakker jo nettopp om det som er vondest og vanskeligst.

Som behandler er man jo da drillet på og har lært mye om kommunikasjon?. Noen ganger tror jeg at man blir så vant til det man holder på med at  man glemmer å kommunisere ting til pasienten som man selv mener er selvfølgelig. Når min behandler ikke gir noen respons på min gråt er det ikke så rart at jeg blir litt usikker. For en behandler er pasienten en av mange men for pasienten kan psykologen være den ene man forteller de vanskeligste tingene til. Det er ingen som har oversikt over hva som skjer inne på ulike terapirom egentlig men likevel er man sikker på at behandlere gjør en god jobb og at det er pasienten som ikke forstår eller vet eller har selvinnsikt osv. 

Anonymkode: 8edf0...6e8

[Fionys]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Som behandler er man jo da drillet på og har lært mye om kommunikasjon?. Noen ganger tror jeg at man blir så vant til det man holder på med at  man glemmer å kommunisere ting til pasienten som man selv mener er selvfølgelig. Når min behandler ikke gir noen respons på min gråt er det ikke så rart at jeg blir litt usikker. For en behandler er pasienten en av mange men for pasienten kan psykologen være den ene man forteller de vanskeligste tingene til. Det er ingen som har oversikt over hva som skjer inne på ulike terapirom egentlig men likevel er man sikker på at behandlere gjør en god jobb og at det er pasienten som ikke forstår eller vet eller har selvinnsikt osv. 

Anonymkode: 8edf0...6e8

Hvilken respons vil du hatt på din gråt? Dette er noe du kan ta opp med din behandler.

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du snakker om erfaring. At det var MYE mindre omsorg , trøst og medfølelse for alvorlig fysisk syke enn det som er vanlig i psykiatrien. Har du erfaring selv som psykiatrisk pasient siden du er så sikker på dette?. Veldig trist at du opplevde at dine nærmeste ikke fikk omsorg. Uansett er det 100% sikkert at det SKAL være en viktig del av omsorgsyrket og noe de blitt drillet på i utdannelsen. At det svikter pga travelhet, utbrenthet og personlige egenskaper er ingen unnskyldning men kanskje en forklaring. Mitt spørsmål i tråen er hva psykologer mener om gråt. Har opplevelse av at de har lært en annen måte å møte følelser på enn helsepersonell forøvrig. Egentlig det jeg lurer på. 

Anonymkode: 8edf0...6e8

Jeg må si meg enig med Frosken. Har flere års erfaring både som fysisk syk og psykisk syk.

[Eva Sofie]

10 timer siden, frosken skrev:

Jeg har vært nærmeste pårørende til flere som har vært alvorlig syke somatisk. Min erfaring var at det ble vist mye mindre omsorg, trøst og medfølelse i den situasjonen, enn det er vanlig i psykiatrien. I psykiatrien legger man jo opp til å la pasientene få snakke om hvordan de har det i et ganske stort omfang, noe som ikke nødvendigvis er tilfellet ved somatisk sykdom. Jeg synes ganske ofte at mennesker med psykiske vansker har en overdreven forestilling om hvor mye omtanke og omsorg somatisk syke mennesker møter i helsevesenet. 

 

Dette kan jeg bekrefte. Jeg har mye med det somatiske helsevesenet å gjøre pga. ulike tilstander. Både i undersøkelser, operasjoner og kortere eller lengre innleggelser i somatikken opplever man lite medfølelse. Som jeg sa til psykologen min etter å ha vært innlagt en uke etter blodforgiftning: Jeg ble nødt til å slå av alle følelsene, for der glemte de at jeg var et menneske. Det eneste de tok hensyn til var at jeg hadde en kropp som skulle behandles og gjøres frisk igjen. Jeg har opplevd å møte mye mer omsorg og medfølelse i psykiatrien enn hva jeg har gjort i somatikken.

Endret 19. november 2019 av Eva Sofie

[Eva Sofie]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Som behandler er man jo da drillet på og har lært mye om kommunikasjon?. Noen ganger tror jeg at man blir så vant til det man holder på med at  man glemmer å kommunisere ting til pasienten som man selv mener er selvfølgelig. Når min behandler ikke gir noen respons på min gråt er det ikke så rart at jeg blir litt usikker. For en behandler er pasienten en av mange men for pasienten kan psykologen være den ene man forteller de vanskeligste tingene til. Det er ingen som har oversikt over hva som skjer inne på ulike terapirom egentlig men likevel er man sikker på at behandlere gjør en god jobb og at det er pasienten som ikke forstår eller vet eller har selvinnsikt osv. 

Anonymkode: 8edf0...6e8

 

Det er vanskelig å skulle tilpasse sin reaksjon alle sine pasienters preferanser. Noen pasienter ønsker at gråten skal bli oversett fordi de ikke ønsker at den skal bli lagt merke til mens andre ønsker å bli vist omsorg og omtanke som deg. Selv har jeg opplevd begge deler under gråt hos min nåværende psykolog. Han spør i blant om han kan få lov til å vise meg omsorg fordi han vet at jeg ikke har blitt vist det i oppveksten mens andre ganger vet jeg at han ser tårene, men samtalen går videre som før. Selv foretrekker jeg det siste og takker alltid nei til å bli vist omsorg. Det gode, gamle sporet er tryggest, men vet jeg ville fått mer ut av terapien om jeg en dag hadde turt å takket ja. Min psykolog uttrykker også hva som smerter ham å se med meg og mine reaksjoner. Jeg synes det er fint at han gjør dette. Det gjør ham til en menneskelig profesjon jeg har stor respekt for.

Jeg skulle en gang fortelle om et traume som innebar mye skam for meg. Det som føltes ekstra ille, var å vite at psykologen min skulle sitte der å forestille seg hendelsen mens jeg fortalte om det. Jeg uttrykte dette, men ble overrasket. Psykologen sa at han forsøkte i minst mulig grad å forestille seg hva pasientene fortalte ham. Gjorde han det, ville han ikke ha vært i stand til å fungere profesjonelt og han ville tatt skade av det på lang sikt. Min psykolog jobber kun med traumeutsatte pasienter.

[Eva Sofie]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Man blir jo litt usikker i en fra før av sårbar situasjon. Jeg aner ikke om det å gråte er vanlig i terapi fordi det er ingen som snakker om det. Terapi skal jo være hensiktsmessig og det er jo ikke gråt. Kanskje ikke så dumt å spørre hva hen tenker. Men som sagt, jeg jobber hardt med å holde tårene tilbake og er i utgangspunktet ikke en som gråter lett. 

Anonymkode: 8edf0...6e8

 

Hvem har sagt deg at gråt ikke er hensiktsmessig? Hvorfor mener du at gråt ikke er hensiktsmessig? Jeg er helt uenig med deg. Jeg tror gråt er en nødvendig prosess i oss mennesker og tårer utløser en fysisk reaksjon i kroppen som vi i mange tilfeller har behov for. Så gjerne utdyp for meg hvorfor du mener at gråt ikke er hensiktsmessig.

[AnonymBruker]

14 minutter siden, Eva Sofie skrev:

 

Dette kan jeg bekrefte. Jeg har mye med det somatiske helsevesenet å gjøre pga. ulike tilstander. Både i undersøkelser, operasjoner og kortere eller lengre innleggelser i somatikken opplever man lite medfølelse. Som jeg sa til psykologen min etter å ha vært innlagt en uke etter blodforgiftning: Jeg ble nødt til å slå av alle følelsene, for der glemte de at jeg var et menneske. Det eneste de tok hensyn til var at jeg hadde en kropp som skulle behandles og gjøres frisk igjen. Jeg har opplevd å møte mye mer omsorg og medfølelse i psykiatrien enn hva jeg har gjort i somatikken.

Det jeg reagerer på er generaliseringen her. Jeg og mange andre har motsatt erfaring. Og å si at man møter mye mer omsorg i psykiatrien er vel noe som kan diskuteres. Det er dessuten veldig mange faktorer som må taes med i betraktning her. Hva legger du i omsorg, hva forventer du osv  Når man setter seg ned i samtale med en psykolog i 45 min bare dere to blir det en annen situasjon enn på en travel somatisk avdeling. Du er heldig som har opplevd psykiatrien så bra. 

Anonymkode: 8edf0...6e8

[Eva Sofie]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det jeg reagerer på er generaliseringen her. Jeg og mange andre har motsatt erfaring. Og å si at man møter mye mer omsorg i psykiatrien er vel noe som kan diskuteres. Det er dessuten veldig mange faktorer som må taes med i betraktning her. Hva legger du i omsorg, hva forventer du osv  Når man setter seg ned i samtale med en psykolog i 45 min bare dere to blir det en annen situasjon enn på en travel somatisk avdeling. Du er heldig som har opplevd psykiatrien så bra. 

Anonymkode: 8edf0...6e8

 

Jeg opplever psykiatrien bra nå og det er jeg svært takknemlig for, men jeg har erfart at den ikke har vært positiv også både under innleggelser, poliklinisk og på legevakt. Min erfaring er mest negativ under akutte innleggelser og tvangsinnleggelser over 3-4 måneder, men da anser jeg meg også til å være minst i stand til å bedømme omverdenen på en fornuftig måte. Frivillige innleggelser har jeg begrenset erfaring med i nyere tid rett og slett fordi jeg mistrives med å være innlagt pga. tidligere traumer og unngår det når jeg kan, men for 17 år siden var den positiv, men det var på den tiden man ble innlagt i 10 måneder. Jeg ønsket ikke å rose psykiatrien i mitt innlegg, jeg ønsket mer å si noe om hvordan somatikken er. Meningen min var ikke å generalisere, men å fortelle om min erfaring og et "man" burde ha vært i subjektsform.

[Fionys]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det jeg reagerer på er generaliseringen her. Jeg og mange andre har motsatt erfaring. Og å si at man møter mye mer omsorg i psykiatrien er vel noe som kan diskuteres. Det er dessuten veldig mange faktorer som må taes med i betraktning her. Hva legger du i omsorg, hva forventer du osv  Når man setter seg ned i samtale med en psykolog i 45 min bare dere to blir det en annen situasjon enn på en travel somatisk avdeling. Du er heldig som har opplevd psykiatrien så bra. 

Anonymkode: 8edf0...6e8

Folk har bare delt sine egne erfaringer, hvis du har andre erfaringer er det også greit. Du kan ikke bestemme hva andres erfaringer er.

Endret 19. november 2019 av Fionys

[AnonymBruker]

21 minutter siden, Eva Sofie skrev:

 

Det er vanskelig å skulle tilpasse sin reaksjon alle sine pasienters preferanser. Noen pasienter ønsker at gråten skal bli oversett fordi de ikke ønsker at den skal bli lagt merke til mens andre ønsker å bli vist omsorg og omtanke som deg. Selv har jeg opplevd begge deler under gråt hos min nåværende psykolog. Han spør i blant om han kan få lov til å vise meg omsorg fordi han vet at jeg ikke har blitt vist det i oppveksten mens andre ganger vet jeg at han ser tårene, men samtalen går videre som før. Selv foretrekker jeg det siste og takker alltid nei til å bli vist omsorg. Det gode, gamle sporet er tryggest, men vet jeg ville fått mer ut av terapien om jeg en dag hadde turt å takket ja. Min psykolog uttrykker også hva som smerter ham å se med meg og mine reaksjoner. Jeg synes det er fint at han gjør dette. Det gjør ham til en menneskelig profesjon jeg har stor respekt for.

Jeg skulle en gang fortelle om et traume som innebar mye skam for meg. Det som føltes ekstra ille, var å vite at psykologen min skulle sitte der å forestille seg hendelsen mens jeg fortalte om det. Jeg uttrykte dette, men ble overrasket. Psykologen sa at han forsøkte i minst mulig grad å forestille seg hva pasientene fortalte ham. Gjorde han det, ville han ikke ha vært i stand til å fungere profesjonelt og han ville tatt skade av det på lang sikt. Min psykolog jobber kun med traumeutsatte pasienter.

Som jeg har sagt vil jeg bare ha en respons , ikke « steinansikt». Men nå har jeg jo fått mange svar innpå her. At de må beskytte seg selv osv. At de må holde seg nøytral for ikke å forverre pasientens emosjoner. Jeg har PTSD fordi jeg jobbet med folk i krise så det forstår jeg jo. Men det var rart å bli møtt med noe jeg opplevde som lite respons og forståelse da jeg selv var i krise. Derfor lurte jeg på om det er en del av psykologens utdannelse. Spørsmålet mitt er egentlig veldig enkelt men det blir gjort veldig komplisert. Jeg er ikke avhengig av omsorg eller bekreftelse eller noe. 

Anonymkode: 8edf0...6e8

[Cesium]

Tror behandlerene min elsker når jeg gråter. Det skjer så sjelden at det blir sånn "Yes Cesium! Endelig litt følelser. Få det ut."

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Fionys skrev:

Folk har bare delt sine egne erfaringer, hvis du har andre erfaringer er det også greit. Du kan ikke bestemme hva andres erfaringer er.

Men da er vi jo enige😊. Dette gjelder begge veier. 

Anonymkode: 8edf0...6e8

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Cesium skrev:

Tror behandlerene min elsker når jeg gråter. Det skjer så sjelden at det blir sånn "Yes Cesium! Endelig litt følelser. Få det ut."

Akkurat. Jeg viste ingen følelser i begynnelsen. Som en stein, følte ingenting. Så da jeg endelig viste følelser hadde det vært fint med en slik reaksjon😊. 

Anonymkode: 8edf0...6e8

[AnonymBruker]

17 minutter siden, Eva Sofie skrev:

 

Jeg opplever psykiatrien bra nå og det er jeg svært takknemlig for, men jeg har erfart at den ikke har vært positiv også både under innleggelser, poliklinisk og på legevakt. Min erfaring er mest negativ under akutte innleggelser og tvangsinnleggelser over 3-4 måneder, men da anser jeg meg også til å være minst i stand til å bedømme omverdenen på en fornuftig måte. Frivillige innleggelser har jeg begrenset erfaring med i nyere tid rett og slett fordi jeg mistrives med å være innlagt pga. tidligere traumer og unngår det når jeg kan, men for 17 år siden var den positiv, men det var på den tiden man ble innlagt i 10 måneder. Jeg ønsket ikke å rose psykiatrien i mitt innlegg, jeg ønsket mer å si noe om hvordan somatikken er. Meningen min var ikke å generalisere, men å fortelle om min erfaring og et "man" burde ha vært i subjektsform.

Takk for at du deler dine erfaringer. Dette gir et mer nyansert bilde av saken. Tror man kan erfare gode og negative ting både i somatikken og psykiatrien. En ting jeg selv har erfart er at psykiatriske pasienter har en lavere status i somatikken. Det kan sikkert diskuteres men som sagt er det en subjektiv opplevelse.😊

Anonymkode: 8edf0...6e8

[AnonymBruker]

2 timer siden, Glitter skrev:

Selv om ting ble vanskelig av noe trenger man vel ikke skrive på den måten.

Men kanskje vi leser innlegget ulikt. Jeg oppfattet det som spydig og indirekte drittslenging mot en gruppe mennesker her på forumet. Et slags stikk mot de som sliter med psykose. Men mulig jeg oppfattet det feil. 

Frosken tror du referer til trådstarter. Du referer til et enkeltinnlegg som besto av kvalme. 

Anonymkode: ce72b...b87