Jump to content
RamonaK

Miljøterapaut.

Recommended Posts

RamonaK
Akkurat nå, Glitter skrev:

Ja jeg kan føle at jeg skal eksplodere. Eller, at det er et trykk innvendig. Dette trykket stiger gradvis og jeg har ingen ventil. Så til slutt er trykket så stort at jeg eksploderer. Da blir jeg gjerne destruktiv. Eller at det skjer noe negativt i livet mitt, da kan det gå helt i svart for meg. Jeg glemmer tid og sted, går inn i en slags transe. Blir på en måte en annen person, og denne personen er helt styrt av impuls og følelser. Når denne personen ikke har tatt over meg så er jeg veldig rolig av meg, men når jeg merker at jeg begynner å bli over i følelsesstyrte meg så trenger jeg gjerne hjelp for å lande tilbake til meg selv. Klarer det noen ganger alene, men ikke hvis det er veldig voldsomt. 

Ok, spennende at vi opplever det forskjellig.jeg føler mer som jeg skal gå i stykker , eksplodere har jeg aldri gjort. Jeg skjønner ikke helt hvordan jeg skal klare å regulere disse følelsene, det er jo bra at jeg stort sett klarer å oppføre meg blant folk nå så det har jo hjulpet litt og jeg er ikke destruktiv lenger heller , men som sagt føler jeg meg like ille og jeg vil jo ikke det. Godt å snakke litt om eupf, diagnosen har fryktelig mye stigma synes jeg, og også veldig misforstått. Det er jo mange som vokser den av seg, men jeg er jo allerede 33 så tror det løpet er kjørt. 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Glitter
30 minutter siden, RamonaK skrev:

Ok, spennende at vi opplever det forskjellig.jeg føler mer som jeg skal gå i stykker , eksplodere har jeg aldri gjort. Jeg skjønner ikke helt hvordan jeg skal klare å regulere disse følelsene, det er jo bra at jeg stort sett klarer å oppføre meg blant folk nå så det har jo hjulpet litt og jeg er ikke destruktiv lenger heller , men som sagt føler jeg meg like ille og jeg vil jo ikke det. Godt å snakke litt om eupf, diagnosen har fryktelig mye stigma synes jeg, og også veldig misforstått. Det er jo mange som vokser den av seg, men jeg er jo allerede 33 så tror det løpet er kjørt. 

Jeg tenker at det at du føler du skal gå i stykker og at jeg føler jeg skal eksplodere likevel går litt ut på det samme. Masse vonde følelser og energier som er vanskelig å regulere/få utløp for. Det er veldig vondt å ha det sånn, og jeg synes det er skikkelig uheldig at denne diagnosen sees sånn ned på. Det er en diagnose med høyt lidelsestrykk og det er jo ingen som har bedt om å få den. Ikke er alle manipulerende og stygge mot andre heller. Det har aldri jeg vært og det er ikke mitt inntrykk av deg heller. 

Jeg tenker at siden du har lært deg å håndtere det bedre og sluttet med selvskading og slikt er jo et tegn på at du har blitt bedre. Det er kanskje det som menes med at de fleste blir bedre med alderen/at symptomene brenner ut. Ikke at følelsene nødvendigvis endrer seg? Jeg har med tiden blitt flinkere til å regulere meg ned og blitt mer mottakelig for å reflektere rundt hva som har skjedd, hvorfor og hva jeg heller kunne gjort. Altså å ta ansvar for meg selv. Før var jeg helt hjelpesløs og mente jeg hadde null kontroll. Nå har jeg faktisk kontroll inntil et visst punkt, og det er før jeg når dette punktet at jeg øver på å regulere meg selv ned eller be om hjelp. For når jeg når dette punktet da er løpet kjørt. Så der har jeg blitt flinkere, selv om jeg fortsatt har lang vei å gå. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
RamonaK
1 minutt siden, Glitter skrev:

Jeg tenker at det at du føler du skal gå i stykker og at jeg føler jeg skal eksplodere likevel går litt ut på det samme. Masse vonde følelser og energier som er vanskelig å regulere/få utløp for. Det er veldig vondt å ha det sånn, og jeg synes det er skikkelig uheldig at denne diagnosen sees sånn ned på. Det er en diagnose med høyt lidelsestrykk og det er jo ingen som har bedt om å få den. Ikke er alle manipulerende og stygge mot andre heller. Det har aldri jeg vært og det er ikke mitt inntrykk av deg heller. 

Jeg tenker at siden du har lært deg å håndtere det bedre og sluttet med selvskading og slikt er jo et tegn på at du har blitt bedre. Det er kanskje det som menes med at de fleste blir bedre med alderen/at symptomene brenner ut. Ikke at følelsene nødvendigvis endrer seg? Jeg har med tiden blitt flinkere til å regulere meg ned og blitt mer mottakelig for å reflektere rundt hva som har skjedd, hvorfor og hva jeg heller kunne gjort. Altså å ta ansvar for meg selv. Før var jeg helt hjelpesløs og mente jeg hadde null kontroll. Nå har jeg faktisk kontroll inntil et visst punkt, og det er før jeg når dette punktet at jeg øver på å regulere meg selv ned eller be om hjelp. For når jeg når dette punktet da er løpet kjørt. Så der har jeg blitt flinkere, selv om jeg fortsatt har lang vei å gå. 

Nei er ikke det, Ikke er jeg oppmerksomhet syk heller, den kommentaren svir alltid, for det skal utrolig mye til for at jeg ber om hjelp. Ja, du har kanskje rett i det. Det går jo ut på det samme. Ja kanskje, men synes ikke nødvendigvis det er en stor bedring. Det er så mye jeg må skjerme meg selv for, jeg kan f eks ikke se på nyhetene for hvis det er noe om noen som har det vondt, krig osv går jeg helt i oppløsning. Prøvde å være frivillig for røde kors men det gikk ikke for jeg gikk i oppløsning av det også, samme hvis venner har det vondt jeg får så utrolig medfølelse med de at det er nesten ikke til å holde ut, 

Share this post


Link to post
Share on other sites
RamonaK

Det med å ta ansvar er veldig bra at du har klart da:) og å prøve å regulere. Det med å ta ansvar har ikke vært noe problem for jeg gjør ikke annet en å dette sammen i en haug og bare ligget der. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Glitter
Posted (edited)
17 minutter siden, RamonaK skrev:

Nei er ikke det, Ikke er jeg oppmerksomhet syk heller, den kommentaren svir alltid, for det skal utrolig mye til for at jeg ber om hjelp. Ja, du har kanskje rett i det. Det går jo ut på det samme. Ja kanskje, men synes ikke nødvendigvis det er en stor bedring. Det er så mye jeg må skjerme meg selv for, jeg kan f eks ikke se på nyhetene for hvis det er noe om noen som har det vondt, krig osv går jeg helt i oppløsning. Prøvde å være frivillig for røde kors men det gikk ikke for jeg gikk i oppløsning av det også, samme hvis venner har det vondt jeg får så utrolig medfølelse med de at det er nesten ikke til å holde ut, 

 

15 minutter siden, RamonaK skrev:

Det med å ta ansvar er veldig bra at du har klart da:) og å prøve å regulere. Det med å ta ansvar har ikke vært noe problem for jeg gjør ikke annet en å dette sammen i en haug og bare ligget der. 

 

Jeg har vanskelig for å bli veldig påvirket av nyheter og slikt, men jeg er veldig sensitive for negative energier andre skiller ut. Føler jeg suger det til meg. 

Jeg også faller bare helt sammen, men så blir det så mye at jeg går over i det destruktive. Jeg sliter veldig med å fungere på hjemmebane og hadde før behov for å bare bli reddet. For jeg holdt ikke ut med meg selv og følte verden var umulig å leve i på hjemmebane. Men jeg måtte jo gradvis begynne å tåle å være hjemme igjen og ikke være inn og ut på tvang hele tiden. Bortsett fra en gang nå nylig så har jeg ikke vært på tvang på over to år. Jeg og behandler har et samarbeid hvor vi har hvert vårt ansvarsområde hvor hun er veilederen, mens jeg er den som må stå i det og jobbe med å ta gode valg. Og periodevis er det gode valget å velge innleggelse, mens andre ganger er det å stå i det hjemme alene. Det er en balansegang. 

Men dette viser jo bare hvor ulikt diagnosen kan utspille seg. Man kan ikke bare generalisere og anta at alle med EUPF er like. Det finnes de som er skikkelig stygg og ustabil mot de rundt seg, og det finnes de som ikke er det i det hele tatt. Så er det nyansene i mellom der også. 

Edited by Glitter

Share this post


Link to post
Share on other sites
RamonaK
17 minutter siden, Glitter skrev:

 

 

Jeg har vanskelig for å bli veldig påvirket av nyheter og slikt, men jeg er veldig sensitive for negative energier andre skiller ut. Føler jeg suger det til meg. 

Jeg også faller bare helt sammen, men så blir det så mye at jeg går over i det destruktive. Jeg sliter veldig med å fungere på hjemmebane og hadde før behov for å bare bli reddet. For jeg holdt ikke ut med meg selv og følte verden var umulig å leve i på hjemmebane. Men jeg måtte jo gradvis begynne å tåle å være hjemme igjen og ikke være inn og ut på tvang hele tiden. Bortsett fra en gang nå nylig så har jeg ikke vært på tvang på over to år. Jeg og behandler har et samarbeid hvor vi har hvert vårt ansvarsområde hvor hun er veilederen, mens jeg er den som må stå i det og jobbe med å ta gode valg. Og periodevis er det gode valget å velge innleggelse, mens andre ganger er det å stå i det hjemme alene. Det er en balansegang. 

Men dette viser jo bare hvor ulikt diagnosen kan utspille seg. Man kan ikke bare generalisere og anta at alle med EUPF er like. Det finnes de som er skikkelig stygg og ustabil mot de rundt seg, og det finnes de som ikke er det i det hele tatt. Så er det nyansene i mellom der også. 

Ja ikke sant. Høres ut som om du gjør en god jobb, det er jo en prosess som tar tid. Man kan jo ikke endre hele følelses livet over natten. Jeg har altfor mye medfølelse og jeg sliter heller ikke med å være sosial. Jeg får meg veldig lett venner og passer inn overalt, det er en del av problemet mitt. Jeg forandrer liksom personlighet alt ettersom hvem jeg er sammen med, 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Glitter
2 minutter siden, RamonaK skrev:

Ja ikke sant. Høres ut som om du gjør en god jobb, det er jo en prosess som tar tid. Man kan jo ikke endre hele følelses livet over natten. Jeg har altfor mye medfølelse og jeg sliter heller ikke med å være sosial. Jeg får meg veldig lett venner og passer inn overalt, det er en del av problemet mitt. Jeg forandrer liksom personlighet alt ettersom hvem jeg er sammen med, 

Takk. Det gjør du også. :)

Jeg tror ikke det er så uvanlig å endre væremåte ut fra hvem man er sammen med. Inntil en viss grad i hvert fall. Jeg tenker det er fordi vi blir påvirket av hverandre sine energier. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
RamonaK
Akkurat nå, Glitter skrev:

Takk. Det gjør du også. :)

Jeg tror ikke det er så uvanlig å endre væremåte ut fra hvem man er sammen med. Inntil en viss grad i hvert fall. Jeg tenker det er fordi vi blir påvirket av hverandre sine energier. 

Det er derfor jeg syntes beskrivelsen av eupf er altfor bred, det er jo mange forskjellige aspekter ved det. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Glitter
2 minutter siden, RamonaK skrev:

Det er derfor jeg syntes beskrivelsen av eupf er altfor bred, det er jo mange forskjellige aspekter ved det. 

Ja, det er det. Også er det jo to typer. Den impulsive typen som er mer kjent for manipulerende adferd, sinneutbrudd og slike ting, og borderline-typen som er den jeg har. Jeg synes disse to typene er så forskjellig at det burde vært to fraskilte diagnoser. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
RamonaK
6 minutter siden, Glitter skrev:

Ja, det er det. Også er det jo to typer. Den impulsive typen som er mer kjent for manipulerende adferd, sinneutbrudd og slike ting, og borderline-typen som er den jeg har. Jeg synes disse to typene er så forskjellig at det burde vært to fraskilte diagnoser. 

Ja de er veldig forskjellige. Jeg har også borderline typen 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Glitter
3 minutter siden, RamonaK skrev:

Ja de er veldig forskjellige. Jeg har også borderline typen 

Vi vet nå i hvert fall sannheten om oss selv. Det vet ikke folk som ser ned på alle med diagnosen. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
RamonaK
5 minutter siden, Glitter skrev:

Vi vet nå i hvert fall sannheten om oss selv. Det vet ikke folk som ser ned på alle med diagnosen. 

Ja det er sant. Men jeg forventer mer av folk som jobber i helsevesenet feks. Vi er jo individer ikke bare diagnoser. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
RamonaK

Ånei krise. Han som spurte meg på date jeg få han nr mitt. Nå ringte akkurat blomsterbutikken og sa de har en leveranse til meg, og de trengte leverings adresse. Problemet er at snart x mann er jo der. Kan bli ubehagelig det her. 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Glitter
Posted (edited)
1 time siden, RamonaK skrev:

Ja det er sant. Men jeg forventer mer av folk som jobber i helsevesenet feks. Vi er jo individer ikke bare diagnoser. 

Ja, så absolutt! Jeg har møtt noen dårlige epler, og er usikker på om behandler tror meg på hvor ille psykisk mishandling jeg ble utsatt for. Om hun tror jeg overdriver eller var et slit å leve med slik at det var litt min feil. For hun sier at det var nok noe med dynamikken vår. Ja det var det, men den terroriseringen mot meg alle de årene var ikke ok uansett. Og han gjorde det foran guttene og underkuet meg og tvang meg og truet meg til diverse ting. Det er ekkelt å tenke på at jeg pga diagnosen kanskje ikke blir trodd? Familievernkontoret trodde meg da. De hjalp meg jo å gjøre det slutt. Men det var før gjennombruddet mitt av diagnosen. Jeg hadde kanskje helt små tendenser tidligere, men det var etter bruddet jeg faktisk fikk utbrudd av diagnosen. Føler du at du ikke blir trodd rundt din x pga diagnosen? Tror jeg må ta dette opp med min behandler.

1 time siden, RamonaK skrev:

Ånei krise. Han som spurte meg på date jeg få han nr mitt. Nå ringte akkurat blomsterbutikken og sa de har en leveranse til meg, og de trengte leverings adresse. Problemet er at snart x mann er jo der. Kan bli ubehagelig det her. 

Oi! Kan du lage et fake kort også bytter du det diskret ut? Feks et "tenker på deg, hilsen venn/søsken/whatever. Eller skriv til deg fra deg. Eller si du kan hente de selv også sier du at du kjøpte de selv?

Men så stas da!! Slikt har jeg aldri opplevd. 

Edited by Glitter

Share this post


Link to post
Share on other sites
RamonaK
4 minutter siden, Glitter skrev:

Ja, så absolutt! Jeg har møtt noen dårlige epler, og er usikker på om behandler tror meg på hvor ille psykisk mishandling jeg ble utsatt for. Om hun tror jeg overdriver eller var et slit å leve med slik at det var litt min feil. For hun sier at det var nok noe med dynamikken vår. Ja det var det, men den terroriseringen mot meg alle de årene var ikke ok uansett. Og han gjorde det foran guttene og underkuet meg og tvang meg og truet meg til diverse ting. Det er ekkelt å tenke på at jeg pga diagnosen kanskje ikke blir trodd? Familievernkontoret trodde meg da. De hjalp meg jo å gjøre det slutt. Men det var før gjennombruddet mitt av diagnosen. Jeg hadde kanskje helt små tendenser tidligere, men det var etter bruddet jeg faktisk fikk utbrudd av diagnosen. Føler du at du ikke blir trodd rundt din x pga diagnosen? Tror jeg må ta dette opp med min behandler.

Oi! Kan du lage et fake kort også bytter du det diskret ut? Feks et "tenker på deg, hilsen venn/søsken/whatever. Eller skriv til deg fra deg. Eller si du kan hente de selv også sier du at du kjøpte de selv?

Men så stas da!! Slikt har jeg aldri opplevd. 

Så trist at du også har opplevd det. Ja, føler absolutt at de ikke tror meg når jeg sier det, behandler sier ja, hvis du føler det er sant osv. Hva i all verden betyr det? 

Det var en god idé, sitter på verandaen å venter sånn at det er jeg som tar de i mot. Ja, ble helt satt ut. Men skjønner liksom ikke helt hva han vil med meg. Han bor i Oslo, som er ca tre timer unna meg. Men jeg får slutte å tenke så fælt, det var jo utrolig koselig gjort av ham. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
20 minutter siden, Glitter skrev:

Ja, så absolutt! Jeg har møtt noen dårlige epler, og er usikker på om behandler tror meg på hvor ille psykisk mishandling jeg ble utsatt for. Om hun tror jeg overdriver eller var et slit å leve med slik at det var litt min feil. For hun sier at det var nok noe med dynamikken vår. Ja det var det, men den terroriseringen mot meg alle de årene var ikke ok uansett. Og han gjorde det foran guttene og underkuet meg og tvang meg og truet meg til diverse ting. Det er ekkelt å tenke på at jeg pga diagnosen kanskje ikke blir trodd? Familievernkontoret trodde meg da. De hjalp meg jo å gjøre det slutt. Men det var før gjennombruddet mitt av diagnosen. Jeg hadde kanskje helt små tendenser tidligere, men det var etter bruddet jeg faktisk fikk utbrudd av diagnosen. Føler du at du ikke blir trodd rundt din x pga diagnosen? Tror jeg må ta dette opp med min behandler.

Oi! Kan du lage et fake kort også bytter du det diskret ut? Feks et "tenker på deg, hilsen venn/søsken/whatever. Eller skriv til deg fra deg. Eller si du kan hente de selv også sier du at du kjøpte de selv?

Men så stas da!! Slikt har jeg aldri opplevd. 

Det tror jeg de færreste har! Snakk om å gå fort frem! Be ut på date, og så sende blomster, før de i det hele tatt har møtt hverandre! 🥺

Anonymkode: 0ec9e...f3c

Share this post


Link to post
Share on other sites
Glitter
12 minutter siden, RamonaK skrev:

Så trist at du også har opplevd det. Ja, føler absolutt at de ikke tror meg når jeg sier det, behandler sier ja, hvis du føler det er sant osv. Hva i all verden betyr det? 

Det var en god idé, sitter på verandaen å venter sånn at det er jeg som tar de i mot. Ja, ble helt satt ut. Men skjønner liksom ikke helt hva han vil med meg. Han bor i Oslo, som er ca tre timer unna meg. Men jeg får slutte å tenke så fælt, det var jo utrolig koselig gjort av ham. 

Herlighet for en måte å respondere!! Dessuten vi med EUPF er gjerne sårbare mennesker som gjør alt for å ikke bli forlatt, og kan være et lett offer for menn som er nedtrykkende og mishandlende. Jeg er sånn flink pike som finner meg i alt bare for å bli akseptert. Hvorfor skulle du eller jeg overdrive noe som helst?! 

Hehe han vil vel imponere deg! Føler du at det kunne vært en bra ting å treffe en ny mann nå eller blir det feil tidspunkt?

Share this post


Link to post
Share on other sites
RamonaK
3 minutter siden, Glitter skrev:

Herlighet for en måte å respondere!! Dessuten vi med EUPF er gjerne sårbare mennesker som gjør alt for å ikke bli forlatt, og kan være et lett offer for menn som er nedtrykkende og mishandlende. Jeg er sånn flink pike som finner meg i alt bare for å bli akseptert. Hvorfor skulle du eller jeg overdrive noe som helst?! 

Hehe han vil vel imponere deg! Føler du at det kunne vært en bra ting å treffe en ny mann nå eller blir det feil tidspunkt?

Det var det som gjorde meg litt trist. Det er jo litt tidlig, men han vet om det meste og jeg har allerede sagt at jeg må bli ferdig med den mannen jeg har først. 

Men får tenke litt. Det at han bor så langt unna gjør det jo komplisert.

Share this post


Link to post
Share on other sites
RamonaK
9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det tror jeg de færreste har! Snakk om å gå fort frem! Be ut på date, og så sende blomster, før de i det hele tatt har møtt hverandre! 🥺

Anonymkode: 0ec9e...f3c

Vi har faktisk møttes, han sto foran meg i køen på espresso house :)

Share this post


Link to post
Share on other sites
RamonaK

Sånn er jeg også, jeg er veldig plikt oppfyllende, er så redd for at folk skal bli skuffa over meg. 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...