Angst og baby (langt)

[Gjest Helt anonym idag]

Har en skjønn datter på litt over halvåret.

Har vært plaget av angst i perioder, og nå er angst-temaet spiseproblemer hos min lille datter. Jeg har etterhvert forstått at problemet ligger hos meg, og ikke hos henne. Det startet med vekt-fokusering på helsestasjonen, og etter dette har hverdagen gått med til å fokusere på dette. Det er gode perioder og dårlige perioder, det har gått opp og ned hele tiden. Dårlige perioder, hvor jeg synes hun ikke spiser noe, starter gjerne med en bagatell, som at hun f.eks. kaster opp litt eller ikke vil ha mat når jeg vil hun skal spise. Da blir jeg urolig, og jeg antar at hun merker dette. Jeg blir irritert, sint, lei meg og meget engstelig, og det gjentar seg hver eneste gang, til tross for at jeg objektiv sett "vet" at det ordner seg og at hun er sunn og frisk. Disse dagene er, ja, et helvete for meg. Alt blir svart og jeg prøver febrilsk å finne måter å få i henne mat på. Dette ender ikke bra, hun er sannsynligvis mett og god, men det kan jeg bare ikke akseptere. Det er som en besettelse hos meg. Jeg klarer til slutt å ta meg sammen, og kommer ut av de dårlige dagene ved å komme meg ut, gå til lege med henne for å berolige meg selv, gjøre noe hyggelig, treffe venner og andre småbarnsmødre, "gi litt faen" i hele spisingen hennes. Men dette krever store krefter og psykiske anstrengelser fra min side, og det er ikke alltid jeg klarer det. Jeg lærer liksom aldri, det er ren automatikk når jeg får denne angsten. Rasjonelle tanker går ikke inn, jeg er overbevist om at hun nærmest visner hen, tørker bort og forsvinner foran øynene på meg. Jeg er helt klart redd for at hun skal dø. I de gode periodene har jeg godt humør, føler styrke og ser positivt på tilværelsen. Da er alt bare lykke. Så kan dette snu seg til helt svart mørke på bare en time. Jeg opplever meg selv som meget ustabil psykisk hva dette angår, og er redd jeg er en dårlig mor av den grunn. Kan jeg skade barnet mitt og ødelegge for spisingen hennes i fremtiden ved at jeg har det slik ?Har snakket med lege om situasjonen, skulle ønske jeg kunne ta medisiner, men det kan jeg ikke så lenge jeg ammer. Jeg får ikke til å slutte å amme, for det har blitt noen litt desperate og halvhjertede forsøk på å gi henne annen næring, men dette har ikke funket til nå. Jeg har da angst for å slutte å amme henne, for da tror jeg at hun ikke vil spise noe i det hele tatt. Da dette med annen mat ikke funker så får jeg heller ingen avlastning fra andre med matingen, enda det kunne jeg sikkert trengt. Dette skulle være en delig tid, men det har det ikke vært for meg. Legen har foreslått samtaleterapi, men det synes helt uoverkommelig for meg, når jeg mest av alt bare vil låse meg inne og slippe å gå ut i det hele tatt. Angsten rundt henne går også på redsel for å gå ut, redsel for trafikken, biler, at noe skje henne, forurensning, sykdom, smitte etc, men dette er ikke så sterkt som angsten rundt matingen. Når matingen funker, så forvinner også den andre angsten.

Hva kan jeg gjøre, tro ? Synes jeg har kommet langt ved å innse at det er min angst som er problemet, iallfall.

[Gjest bipoline]

Dette høres fælt ut! Du vet jo at barnet ditt er frisk og at det er du som har problemet, alikevel slår angsten deg ut og smitter over på alt annet.

Jeg tror at du må tvinge deg selv til samtaleterapi. Det høres ut somom at kognitiv terapi hadde vært noe. Det er en form for terapi som er løsningfokusert og kan ta tak i de konkrete tankene som plager deg. Du får på en måte nye måter å løse negative tanker på. (klossete skrevet, men....) Slik terapi varer også kortere enn annen terapi, og det er nok bra for deg nå som du har en baby.

Lykke til!

[Gjest Anonym nå også]

Dette høres fælt ut! Du vet jo at barnet ditt er frisk og at det er du som har problemet, alikevel slår angsten deg ut og smitter over på alt annet.

Jeg tror at du må tvinge deg selv til samtaleterapi. Det høres ut somom at kognitiv terapi hadde vært noe. Det er en form for terapi som er løsningfokusert og kan ta tak i de konkrete tankene som plager deg. Du får på en måte nye måter å løse negative tanker på. (klossete skrevet, men....) Slik terapi varer også kortere enn annen terapi, og det er nok bra for deg nå som du har en baby.

Lykke til!

Hei, takk for hyggelig svar! Jeg har ikke hørt om kognitiv terapi før, men skal sette meg mer i hva det går ut på og få en henvisning fra legen min.