Tvangstanker!?

[UtakknemligDiva]

Kan mye av mine problemer bunne i tvangstanker? For jeg straffer meg selv hver gang jeg har det bra. Jeg har det jo aldri helt bra lenger. Men det virker som jeg innerst inne ikke unner meg å ha det bra... 

[UtakknemligDiva]

Og alt blir verre og verre. Jeg tenker mye på aldring, også hjernen. Det sies jo at alt blir verre å forandre jo eldre vi blir. Spesielt etter 25 så er det vanskeligere å forandre seg/lære nytt. 
 

Jeg tenker på at det sitter i genene mine å ha angst. Ser på mamma, jeg husker bestemor. Mamma hadde mye angst allerede fra før men hun har jo også bare blitt verre. Hun holder mer og mer igjen, direkte mer og mer redd for å miste kontroll. Er det dette jeg har å se frem til? 
 

Jeg føler jeg er dømt til å bli slik genene bestemmer. Så har jeg arvet angsten så blir fet bare verre med alderen. Og det er aå vanskelig å trosse den. For om jeg gjør noe jeg har lyst men angsten sier at dette bør jeg ikke så føler jeg at det vil straffe seg betraktelig at jeg gjør det likevel, mens andre bare gjør det. 
 

Jeg kan heller ikke spise mye lenger. Fordi det er ikke rent nok. Mye jeg spiste som ungdom. 
Jeg tåler ikke å lese så mye på media lenger. Fordi står det «brød/gluten skader deg» så tror jeg at bare jeg slutter å spise dette blir alt bra. Helt til det kanskje står «brød er noe av det beste for oss» og så går all virkning ut og jeg føler det er bortkastet at jeg anstrengte meg for å kutte ut brød.