Perspektiv

[Villanda]

Fotball med  min sønn og en kamerat av ham. Etter 10 min. lokka stille tid for meg selv, så ville gå en tur imens. På vei til runda jeg ville gå, tenkte jeg på å invitere med moren til kameraten, men tenkte så, nei, jeg orker ikke, vil bare være litt aleine, og så kjente jeg litt av den utmattelsen. Først redd at det skulle gå nedover igjen, men klarte sette meg selv på plass: Hallo, du er faktisk på vei til å gå tur, du lurte ikke på om du orka DET. Bare det er jo annerledes enn da det var på det verste. Og: Jeg har vært på TMS, kjørt til og fra, vært på jobb, ikke jobba noe særlig da, men snakka med kollegaer, jobba med skolearbeid, butikken, lage middag, som krever konsentrasjon som er  på grensa til hva jeg har, rydda kjøkken. Før ble jo jeg like trøtt av så godt som ingenting. Så det er egentlig greit at jeg plutselig ble veldig sliten nå. Og det er greit at jeg ikke er sammen med flere folk i dag.

Nå sitter jeg bare på en benk. Hører bekken sildre, endene som kvakker. joggende og gående mennesker,  og lavmælt snakking som jeg ikke trenger forholde meg til. Akkurat nå er jeg bare meg 😊

Endret 23. oktober 2020 av Villanda