Leste nettopp om Asperger igjen da

[Glitter]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde problemer som barn. Ser at jeg har en diagnose nå. 

Anonymkode: f9e50...7e3

Ja. Det hadde jeg også. 

[Aspergers Inc.]

På 27.11.2020 den 18.00, AnonymBruker skrev:

Det er så mange som er feildiagnostiserte som får diagnosen først i voksen alder og aldri hadde noe problem da de var barn. Syns det er feil at de liksom skal ha diagnosen. 

Anonymkode: 1627a...424

Det går an å ha vært barn FØR diagonsen AS kom til Norge, vet du.

https://www.napha.no/asperger_brukererfaringer/

Først på midten av 1990-tallet kom diagnosen Asperger Syndrom (AS) til Norge. Da begynte de så smått å diagnostisere barn, selv om Autisme var godt kjent. De som fikk diagnosen som barn eller i tenårene, måtte altså være født tidligst på 1980-tallet eller senere på 80-tallet. Men siden det var først og fremst mindre barn som ble utredet, ble mange av de tenårene som levde på  90 tallet ikke fanget opp før de ble voksne, og noen heller ikke da. 

Endret 29. november 2020 av Aspergers Inc.

[UtakknemligDiva]

Skal til psykolog i dag, men jeg sliter veldig med å godta situasjonen min og har mistet målet mitt i livet. Har mistet drivet. Før var jeg mer tilpasningsdyktig og visste at jeg hadde mye å oppleve, og det stemte. Men det ble så kortvarig, og nå er jeg tilbake der «aspergere hører hjemme». 
hva er det i denne dritthjernen som ikke fungerer. Har vi en sosial del i hjernen vår som ikke virker hos oss? Klarer ikke like meg selv. Jeg ser ned på mamma og pappa. Mamma for at hun fikk barn med pappa og at hun ikke har høyere utdannelse og er autoritær. Pappa fordi han bare har gått rundt og laget barn (uplanlagt og jeg og bror planlagt) og bare stakk fordi det var enklest for han. 
Jeg klarer liksom ikke bli lykkelig fordi jeg føler meg stengt inne i meg selv på en måte. Jeg får ikke den rette interessen for andre og glemmer ofte det folk sier om det ikke er interessant. Begrenset interessefelt har jeg også..

[AnonymBruker]

3 timer siden, 90tallsbarn skrev:

Skal til psykolog i dag, men jeg sliter veldig med å godta situasjonen min og har mistet målet mitt i livet. Har mistet drivet. Før var jeg mer tilpasningsdyktig og visste at jeg hadde mye å oppleve, og det stemte. Men det ble så kortvarig, og nå er jeg tilbake der «aspergere hører hjemme». 
hva er det i denne dritthjernen som ikke fungerer. Har vi en sosial del i hjernen vår som ikke virker hos oss? Klarer ikke like meg selv. Jeg ser ned på mamma og pappa. Mamma for at hun fikk barn med pappa og at hun ikke har høyere utdannelse og er autoritær. Pappa fordi han bare har gått rundt og laget barn (uplanlagt og jeg og bror planlagt) og bare stakk fordi det var enklest for han. 
Jeg klarer liksom ikke bli lykkelig fordi jeg føler meg stengt inne i meg selv på en måte. Jeg får ikke den rette interessen for andre og glemmer ofte det folk sier om det ikke er interessant. Begrenset interessefelt har jeg også..

Konsenterer deg om intressefeltet da.

Anonymkode: 7c6da...eb3

[AnonymBruker]

15 timer siden, 90tallsbarn skrev:

Skal til psykolog i dag, men jeg sliter veldig med å godta situasjonen min og har mistet målet mitt i livet. Har mistet drivet. Før var jeg mer tilpasningsdyktig og visste at jeg hadde mye å oppleve, og det stemte. Men det ble så kortvarig, og nå er jeg tilbake der «aspergere hører hjemme». 
hva er det i denne dritthjernen som ikke fungerer. Har vi en sosial del i hjernen vår som ikke virker hos oss? Klarer ikke like meg selv. Jeg ser ned på mamma og pappa. Mamma for at hun fikk barn med pappa og at hun ikke har høyere utdannelse og er autoritær. Pappa fordi han bare har gått rundt og laget barn (uplanlagt og jeg og bror planlagt) og bare stakk fordi det var enklest for han. 
Jeg klarer liksom ikke bli lykkelig fordi jeg føler meg stengt inne i meg selv på en måte. Jeg får ikke den rette interessen for andre og glemmer ofte det folk sier om det ikke er interessant. Begrenset interessefelt har jeg også

Hvordan gikk det idag? 

Anonymkode: f9e50...7e3

[UtakknemligDiva]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan gikk det idag? 

Anonymkode: f9e50...7e3

Kjempe bra! Vi snakket om alt og han tok en sånn test de har som rutine å oppdatere. Depresjonsgrad. Jeg fikk 23 poeng, vet ikke hva øverste grense er da, men han sa at jeg ligger på nedre sjikt av moderat/middels. Altså, ingen alvorlig depresjon. 
Ellers ville han øke Aduvanz dose til 70mg. Jeg sa at jeg ikke trodde dette var nødvendig, for forrige legen som skrev ut dette sa at man skal ha en alvorlig grad av ADD om det skal trenges. Dette sa jeg og sa at dette stemte ikke. Det går ikke på alvorlighetsgrad av ADD. Han sa at vi prøver, så skal han ringe meg om 2 uker. Jaja, da gjør jeg det. Eneste negative med denne medisinen er den generelle uroen den kan by på, og det at jeg må kjempe for å få i meg mat. Men nå har jeg kjøpt meg næringsdrikk på Apotek, var ordentlige greier og. Men dette er det eneste negative. Ellers snakket vi om hvordan jeg ser på livet. Han sier at jeg må slutte å se bare diagnosen, men meg selv som et helt menneske. Og at jeg må slutte å tro at alt er opp til skjebnen, og prøve å tenke at jeg kan gå selv

[AnonymBruker]

1 time siden, 90tallsbarn skrev:

Kjempe bra! Vi snakket om alt og han tok en sånn test de har som rutine å oppdatere. Depresjonsgrad. Jeg fikk 23 poeng, vet ikke hva øverste grense er da, men han sa at jeg ligger på nedre sjikt av moderat/middels. Altså, ingen alvorlig depresjon. 
Ellers ville han øke Aduvanz dose til 70mg. Jeg sa at jeg ikke trodde dette var nødvendig, for forrige legen som skrev ut dette sa at man skal ha en alvorlig grad av ADD om det skal trenges. Dette sa jeg og sa at dette stemte ikke. Det går ikke på alvorlighetsgrad av ADD. Han sa at vi prøver, så skal han ringe meg om 2 uker. Jaja, da gjør jeg det. Eneste negative med denne medisinen er den generelle uroen den kan by på, og det at jeg må kjempe for å få i meg mat. Men nå har jeg kjøpt meg næringsdrikk på Apotek, var ordentlige greier og. Men dette er det eneste negative. Ellers snakket vi om hvordan jeg ser på livet. Han sier at jeg må slutte å se bare diagnosen, men meg selv som et helt menneske. Og at jeg må slutte å tro at alt er opp til skjebnen, og prøve å tenke at jeg kan gå selv

Hør på han da.

Anonymkode: e6ee4...e58

[FGT]

Hei, det er lenge siden jeg har vært inne på forumet her nå. men tenkte kanskje det var skrevet noe nytt om Asperger . Så leste jeg det trådstarteren skrev over her. Må si at det er trist å lese  at noen har kommet dit hen som vedkomne skriver. Her er det så mye  å ta fatt i føler jeg, men vet ikke helt hvor jeg skal begynne for at h*n skal kunne øke sin selvfølelse og egenverdi, for den den måten kunne ha en bedre holdning til sine nærmeste også. 

[FGT]

På 29.11.2020 den 13.19, Aspergers Inc. skrev:

Det går an å ha vært barn FØR diagonsen AS kom til Norge, vet du.

https://www.napha.no/asperger_brukererfaringer/

Først på midten av 1990-tallet kom diagnosen Asperger Syndrom (AS) til Norge. Da begynte de så smått å diagnostisere barn, selv om Autisme var godt kjent. De som fikk diagnosen som barn eller i tenårene, måtte altså være født tidligst på 1980-tallet eller senere på 80-tallet. Men siden det var først og fremst mindre barn som ble utredet, ble mange av de tenårene som levde på  90 tallet ikke fanget opp før de ble voksne, og noen heller ikke da. 

ja det er sant, den artiklen er skrevet av meg 

[AnonymBruker]

På 29.11.2020 den 13.19, Aspergers Inc. skrev:

Det går an å ha vært barn FØR diagonsen AS kom til Norge, vet du.

https://www.napha.no/asperger_brukererfaringer/

Først på midten av 1990-tallet kom diagnosen Asperger Syndrom (AS) til Norge. Da begynte de så smått å diagnostisere barn, selv om Autisme var godt kjent. De som fikk diagnosen som barn eller i tenårene, måtte altså være født tidligst på 1980-tallet eller senere på 80-tallet. Men siden det var først og fremst mindre barn som ble utredet, ble mange av de tenårene som levde på  90 tallet ikke fanget opp før de ble voksne, og noen heller ikke da. 

Selv om ikke asperger diagnosen kom til Norge før på 90tallet så burde de med problemer blitt fanget opp av systemet uansett dersom de har store nok problemer. 

Selv så var jeg i bup systemet fra 6årsalderen. Ingen visste at jeg hadde noen asperger diagnose da, men siden jeg faktisk hadde alvorlige problemer så ble jeg fanget opp likevel. 

Anonymkode: 62d26...815

[AnonymBruker]

På 18.12.2020 den 13.36, AnonymBruker skrev:

Selv om ikke asperger diagnosen kom til Norge før på 90tallet så burde de med problemer blitt fanget opp av systemet uansett dersom de har store nok problemer. 

 

Anonymkode: 62d26...815

Hvem er sagt de ikke ble det?

Anonymkode: d7dd0...1c1

[UtakknemligDiva]

På 18.12.2020 den 13.36, AnonymBruker skrev:

Selv om ikke asperger diagnosen kom til Norge før på 90tallet så burde de med problemer blitt fanget opp av systemet uansett dersom de har store nok problemer. 

Selv så var jeg i bup systemet fra 6årsalderen. Ingen visste at jeg hadde noen asperger diagnose da, men siden jeg faktisk hadde alvorlige problemer så ble jeg fanget opp likevel. 

Anonymkode: 62d26...815

Ts her. Tidlig 90-tallet er «gamledager» snart. De ante ikke hva Asperger var. Autisme ante det hva var, men jeg var ikke AUTIST. Jeg var for «normal» for det. Men likevel ble jeg sendt på sjekk. Men jeg tror jeg har «traumer» allerede fra denne alderen, altså da jeg gikk i bhg. For jeg kan huske mamma stod på badet og gråt. Jeg visste at hun gråt i forbindelse med meg. Hun var jo 27 når hun fikk meg og jeg var første barn. Hun hadde jo aldri forestilt seg at det skulle bli slik. Jeg husker hun var mye frustrert hele tiden hun hentet meg i bhg eller i bursdagsselskaper. Mulig jeg oppfatter det verre enn det var, men hun kjeftet liksom hele tiden. Men ung mor, som ikke visste hva dette var og hvordan hun skulle kommunisere. Men det verste er at jeg husker hun gråt på badet og ikke trodde jeg fikk det med meg. Det var pga meg, hun fikk dårlige tilbakemeldinger fra bhg. Jeg ville ikke leke med andre, jeg ville ikke bli koset med og jeg ga ingen respons når jeg fikk skryt. Dette ble oppfattet som uhøffelig og mamma ble mistenkt for mishandling. Hun var ekstremt sint på de som mistenkte henne for det. Men allerede der følte jeg at jeg var en feil og grunnen til at livet hennes ble redusert. Jeg tror det sitter mye der. Men det er mye som skjer i barndommen til folk, så vi kan ikke flyte på det. 
 

Jeg har innsett at det sitter INNI oss. Jeg vet om mange som har opplevd mye traumatisk og vondt i oppveksten, men man kan ikke tro det når man ikke kjenner dem. Så det her er liksom ikke noe jeg føler man kan hekte seg så opp i. Det er bare greit å vite hva følelser kan komme av langt inn i voksenlivet. 

[UtakknemligDiva]

Men jeg har vært litt sur for at jeg fikk såpass dårlig oppfølging. Siden det ble mistanke om autisme så ble jeg sendt på sjekk for dette. Jeg husker noen tester jeg drev med. Jeg hadde også blitt stukket av mye sprøyter (blodprøver sikkert), og dette hadde jeg visst ikke vært redd eller gjort noe av.. 

Jeg var ikke autist. Det ble avkreftet. Jeg var ikke gjennomsnittlig, men de fant ingenting ved meg som skulle tilsi at jeg ikke skulle klare meg. 
 

I tenårene ble det mistanke om ADD. Fordi jeg slet så med skolen. Hver kveld var jeg sint fordi jeg følte fritiden min ble revet vekk. Ikke nok at vi skulle sitte i 5 timer på skolen, dette skulle være med oss hjem også. Jeg var med ei venninne hjem etter skolen, hun satt og fokuserte. Når hun var ferdig var jeg halvveis. Så jeg måtte til med det når jeg kom hjem igjen, noe som tæret på selvfølelsen. Jeg ble også møtt med mye irritasjon fra andre elever under gruppearbeid, fordi jeg ble lett distrahert av andre ting og så ofte ikke hva som skulle gjøres.