Gå til innhold

Omgivelsene som avgjør?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

AnonymBruker

Hei

Det er noe jeg har fundert mye på i det siste. Hvorfor noen klarer mer enn andre når det kommer til ulike sykdommer. Ta ME feks. Noen er helt sengeliggende i mørke rom og dette har mange ungdommer også (stakkars de ungdommene). Det er ikke snakk om å klare å reise seg, knapt spise. Lyd og lys er helt uaktuelt. Dette er den alvorlige graden av ME. 

Så er det noen andre som har andre grader av ME. Som står opp, kan gå ut en liten tur kanskje, men klarer ikke å følge/hente barna i barnehagen/skole eller gjøre noe husarbeid etc. Da er det familien som stiller opp og gjør dette. Men så lurer jeg på; hvis de var alene med barn, ikke hadde partner eller familie som kunne stille opp (det er faktisk mange av dem), hadde de da kontaktet kommune eller andre instanser for å få hjelp? 

Jeg tror noen blir så syke som omgivelsene tillater og muliggjør. Jeg har selv to autoimmune sykdommer, den ene kan ganske alvorlig. Før jeg fikk den diagnosen så var jeg overbevist om at jeg hadde ME. Jeg var så trøtt og sliten og hadde mye smerter. Men jeg måtte ta meg av barnet mitt og det gjorde jeg. Jeg fant måter å få hvilt på og porsjonere energien på. Jeg hadde ingen familie som kunne stille opp, ingen kunne ta ansvaret for meg. Hadde jeg hatt det så tror jeg nesten jeg hadde blitt sykere og deltatt mindre. Må du så må du tenker jeg.

Dette er ikke et innlegg for å rakke ned på. Det er bare undring på om det egentlig er omgivelsene som i mange tilfeller avgjør alvorlighetsgraden av en sykdom i noen tilfeller.  Altså tillater og muliggjør. Mulig jeg tar helt feil og dette er bare antagelser. Men jeg har kjent og kjenner på dette selv. Hva du egentlig orker og hva du faktisk gjøre. Dette gjelder selvfølgelig ikke bare ME, men alle sykdommer som tar mye energi fra mennesker.

Anonymkode: 65666...54f

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker
25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei

Det er noe jeg har fundert mye på i det siste. Hvorfor noen klarer mer enn andre når det kommer til ulike sykdommer. Ta ME feks. Noen er helt sengeliggende i mørke rom og dette har mange ungdommer også (stakkars de ungdommene). Det er ikke snakk om å klare å reise seg, knapt spise. Lyd og lys er helt uaktuelt. Dette er den alvorlige graden av ME. 

Så er det noen andre som har andre grader av ME. Som står opp, kan gå ut en liten tur kanskje, men klarer ikke å følge/hente barna i barnehagen/skole eller gjøre noe husarbeid etc. Da er det familien som stiller opp og gjør dette. Men så lurer jeg på; hvis de var alene med barn, ikke hadde partner eller familie som kunne stille opp (det er faktisk mange av dem), hadde de da kontaktet kommune eller andre instanser for å få hjelp? 

Jeg tror noen blir så syke som omgivelsene tillater og muliggjør. Jeg har selv to autoimmune sykdommer, den ene kan ganske alvorlig. Før jeg fikk den diagnosen så var jeg overbevist om at jeg hadde ME. Jeg var så trøtt og sliten og hadde mye smerter. Men jeg måtte ta meg av barnet mitt og det gjorde jeg. Jeg fant måter å få hvilt på og porsjonere energien på. Jeg hadde ingen familie som kunne stille opp, ingen kunne ta ansvaret for meg. Hadde jeg hatt det så tror jeg nesten jeg hadde blitt sykere og deltatt mindre. Må du så må du tenker jeg.

Dette er ikke et innlegg for å rakke ned på. Det er bare undring på om det egentlig er omgivelsene som i mange tilfeller avgjør alvorlighetsgraden av en sykdom i noen tilfeller.  Altså tillater og muliggjør. Mulig jeg tar helt feil og dette er bare antagelser. Men jeg har kjent og kjenner på dette selv. Hva du egentlig orker og hva du faktisk gjøre. Dette gjelder selvfølgelig ikke bare ME, men alle sykdommer som tar mye energi fra mennesker.

Anonymkode: 65666...54f

Jeg tror du har mye rett i dette, men at det skjer på et ubevisst plan. 

Anonymkode: 433ed...f1c

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror du har mye rett i dette, men at det skjer på et ubevisst plan. 

Anonymkode: 433ed...f1c

Ja helt sant.

Anonymkode: 65666...54f

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

ME er vanskelig å forstå seg på. Jeg tror ingen faker. Men det er nå noe i det TS er inne på, en sykdom som i sine verste former krever noen som steller for en. Jeg vet ikke om hvorvidt det finnes ME pasienter som får hjelp av hjemmetjenesten og bor alene. Men de finnes sikkert.

Anonymkode: 65a29...612

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Ja det hadde vært interessant å vite om det er noe tall på dette. Jeg tror absolutt ingen faker ME, for noe galt er det. Og det er grader av det. Noen er helt låst til sengen. Men jeg har ennå ikke sett en enslig med sykdommen  i media, men de finnes nok. De  som er i media har som regel familie rundt seg som stiller opp.Men forstålig. Er du ensom med barn, helt alene om det, så er det jo plutselig mange utenforstående øyner på deg for å se om du klare det.

Anonymkode: 65666...54f

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker
4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

På side 29-30 i denne rapporten står det mye  om enslige med alvorlig grad av ME. 

https://www.me-foreningen.no/wp-content/uploads/2019/06/De-alvorligste-ME-syke-rapport-og-vedlegg.pdf

Anonymkode: cf855...a96

Ja, interessant. Men ser ingenting konkret om enslige med barn og hjelp/ikke hjelp.

Anonymkode: 65666...54f

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Eva Sofie

Jeg tenker at man driver med det som kalles "energiøkonomisering", og bruker kreftene sine på det som til enhver tid er mest nødvendig i ens livssituasjon, og nedprioriterer annet. Dette er ikke alltid like lett å se for en fra utsiden, men er svært merkbart for personen selv. Har man f.eks. barn å ta seg av, går disse normalt sett fremfor alt annet (om ikke sykdom eller rusavhengighet ligger i mellom).

Dette, at det ikke er like synlig for andre, tror jeg mange her på DOL også har kjent på kroppen, f.eks. når man må forsvare hvorfor man går på uføretrygd fordi man utad klarer noe, men i sin egen hverdag strever med å få til det mest grunnleggende.

Jeg kom forresten tilfeldig over en artikkel i BT som Facebook fant det for godt å vise meg i går og som jeg synes var en god artikkel som tematiserer litt dette, men fra n annen vinkling kanskje? Der man blir mistenkeliggjort, og det er ikke det jeg opplever at TS gjør. Jeg opplever at TS bare undrer seg og tenker høyt og det er lov. Det er slik man lærer mer.

https://www.bt.no/btmeninger/debatt/i/1apoX/bekymringsmelding-til-nav?utm_source=facebook&utm_content=deleknapp&utm_campaign=topp&utm_medium=social+media&fbclid=IwAR39PA5i4oyqNlBHJCTOLG_pJq4ukVjo-mMdcwTvlb4TYGAUvxY7_oHD5ig

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
1 time siden, Eva Sofie skrev:

Jeg tenker at man driver med det som kalles "energiøkonomisering", og bruker kreftene sine på det som til enhver tid er mest nødvendig i ens livssituasjon, og nedprioriterer annet. Dette er ikke alltid like lett å se for en fra utsiden, men er svært merkbart for personen selv. Har man f.eks. barn å ta seg av, går disse normalt sett fremfor alt annet (om ikke sykdom eller rusavhengighet ligger i mellom).

Dette, at det ikke er like synlig for andre, tror jeg mange her på DOL også har kjent på kroppen, f.eks. når man må forsvare hvorfor man går på uføretrygd fordi man utad klarer noe, men i sin egen hverdag strever med å få til det mest grunnleggende.

Jeg kom forresten tilfeldig over en artikkel i BT som Facebook fant det for godt å vise meg i går og som jeg synes var en god artikkel som tematiserer litt dette, men fra n annen vinkling kanskje? Der man blir mistenkeliggjort, og det er ikke det jeg opplever at TS gjør. Jeg opplever at TS bare undrer seg og tenker høyt og det er lov. Det er slik man lærer mer.

https://www.bt.no/btmeninger/debatt/i/1apoX/bekymringsmelding-til-nav?utm_source=facebook&utm_content=deleknapp&utm_campaign=topp&utm_medium=social+media&fbclid=IwAR39PA5i4oyqNlBHJCTOLG_pJq4ukVjo-mMdcwTvlb4TYGAUvxY7_oHD5ig

Jeg vet selv hvordan det er å være "usynlig" syk og mistenker absolutt ingen for å fake sin sykdom. Jeg trodde jo selv en periode jeg hadde ME, men så var det MS.  Jeg lurer bare på hva de som ikke har noen til å hjelpe seg gjør? Jeg har vært alene med barn og syk, og jeg gjorde det jeg måtte og mer  med barnet mitt. Hva hadde alternativet blitt?  Derfor tror jeg noen er sterkere fordi de må og hadde garantert tatt i mot hjelpen hvis den var tilgjengelig. "Energiøkonomisering" er akkurat det rette ordet å bruke her ja🙂

Anonymkode: 65666...54f

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...

Artikler fra forsiden

×
×
  • Opprett ny...