til NHD/andre om medisinering med mer

[Gjest spørsmål]

Jeg er i utgangspunktet positiv til medisiner mot psykiske lidelser , men jeg har tenkt slik at jeg vil ikke ha det om det ikke kan påvises medisinsk at jeg trenger de. At jeg har en kjemisk ubalanse i kroppen som gir meg angst eller gjør meg deprimert.

Jeg har ikke lyst til å bli avhengig av noe jeg i utgangspunktet ikke trenger. Hvordan i all verden kan det være forsvarlig at psykiatere etc skriver ut medisiner etter å ha snakket med deg et par timer og ber deg ringe igjen neste gang du trenger resept omtrent.

Jeg vet at mine psykiske problemer ikke har noe med at jeg mangler serotonin eller noe slikt. Jeg kan peke tilbake på hendelser som både har utløst disse følelsene etc.

det virker for meg rett og slett at den overmedisineringen er for at det er lettere for psykolog/psykiateren. Det gjør hans jobb enklere.

Jeg har lyst til å gå til samtalebehandling. Men jeg ser ingen grunn til å bruke medisiner. hviis alle de som går på medisiner for psykiske lidelser i dag virkelig trenger de og har en kjemisk ubalanse som behøver å rettes opp er jeg julenissen. Uansett , Jeg lar andre la gjøre hva de selv vil. Men jeg vil ikke ha medisin om ikke legen kan finne noen medisinsk begrunnelse for det. Det vil si evt blodprøver som måler slike ting.. Det finnes vel sikkert. Problemet er at jeg er litt i tvil om at en evt psykiater vil forstå min problemstilling og mene jeg er vrien fordi jeg ikke er villig til å bare begynne på medisiner og vil mye heller prøve å jobbe meg gjennom problemene mine konstruktivt gjenom samtaleterapi.

dvs at jeg ikke ønsker å sitte å dvele over alle sårene min alkoholiserte far påførte meg som selv i dag påvirker meg. Jeg vil gjerne ha gode løsninger og verktøy på hvordan jeg feks skal forbedre selvbildet mitt , på hvordan jeg skal meste den sosiale angsten jeg sliter med etc. Jeg vet at jeg aldri kan få tilbake barndommen eller få en annen ungdomstid så jeg vil fokusere på framtiden og nået. På at jeg vil ha det bra nå. Jeg har ikke noe behov for å skylde på at famileforhold har gjort meg sårbar etc. Jeg vil mestre livet mitt , ikke kurere det.

en ting som jeg synes alleredet hjelper er bare det å bestemme seg for å være blid . Bestemme seg for å ikke tolke ting. Fokusere på ting utenfor , istendefor å være så utrolig fokusert på meg selv og mine utilstrekkeligheter. Det kan jeg feks ved å la meg rive meg med i skiskyting under ol eller å heller fokusere oppmerksomheten min på andre . At når jeg møter en person ikke sitter og tenker på at jeg ikke er bra nok etc , og blir usikker av den grunn som jeg pleide. Nå prøver jeg heller å bare fokusere på personen jeg prater med. Og siden jeg har fått litt positiv tilbakemelding kommer det etterhvert litt naturlig også. Jeg trenger ikke konsentrere meg selv om å fokusere på det positivet og på det utenfor meg selv , det kommer mer naturlig og blir mer naturlig og jeg blir mer avslappet og føler at jeg er mer meg selv

uansett så har jeg altså kanskje litt for mye meninger etc til å få større utbytte av terapi. Det jeg lurer på er om hvordan en psykolog vil se på en slik "pasient" ? vil det ses på som at personen er i opposisjone og vrien og vrang eller?

har du eller andre noen innspill på dette?

[Gjest pi@-m@rtine]

Hva er det som får deg til å tro at alle som mottar psykiatrisk hjelp, bruker medisiner?

Jeg er ganske sikker på at ditt ønske ang. medisiner vil bli respektert. Om du vil ha nytte av samtaleterapi, er en helt annen sak. For meg høres du ut som om du mestrer livet ditt i stor grad allerede! )

Lykke til!

[Gjest Z@pvir]

Har prøvd både med og uten medisiner.

MED var nødvendig en kort periode i en sterk følelsesmessig krise pga dødsfall.

Fikk ikke særlig støtte hos psykiater'n da jeg ville prøve uten. Pillene la et lokk på følelsene mine, greide ikke grine. Da kan jeg heller ikke få bearbeidet sorgen ordentlig, mener jeg. Tror ikke jeg kan bli restituert uten å få bearbeida den. Nå føler jeg meg sterk nok til å begynne den jobben for fullt. (Har gått på piller i fire år, så jeg har vært "lydig" lenge!) Fikk ingen bred støtte for mine synsspunkter, nei. - til min store skuffelse. Ble heldigvis ikke "hivd ut" da jeg erklærte at jeg allikevel velger å slutte. Var nesten redd for en "straffereaksjon". Skulle ikke være nødvendig å tenke slik, vet du!

Nå er jeg pillefri. Føler meg levende for første gang på årevis. Tårene kommer i øyekroken stadig vekk. Det er deilig. Tror dette går rette vei, men det blir sikkert tøft i perioder.

Jeg har hatt inntrykk av at lege og psykiater mener jeg skal medisineres for andres skyld, vel så mye som for egen skyld. Klart det er enklere for alle rundt meg om jeg blir dopet ned såpass at jeg ikke gidder å stå på krava.

"Gi nå den slitsomme pasienten noen piller så han roer seg ned litt, - og blir lettere å håndtere for oss i helsevesesnet."

Det er skremmende, men jeg har fått føle denne holdningen fra de som skulle være mine "støttepersoner". Fikk ved ett tilfelle beskjed om at om jeg sluttet med SSRI (pga store bivirkninger) ble jeg fratatt sykemelding. Og det blev jeg! Orket ikke argumentere på det tidspunktet. Dette hadde legen ikke lov til - det visste jeg jo.

Nå er jeg imidlertid "fit for fight" igjen. Det tror mine støttespillere innen helsevesenet gruer seg litt til. Slitsomt med en pasient som setter seg inn i det meste som vedrøren saken, vet du! Sluker stoff på internett, i bøker og tidsskrifter. Dette gjør at jeg på enkelte områder er bedre oppdatert enn helsepersonellet selv. Jeg tar dem av og til i feilinformasjon. Det tør jeg nesten ikke påpeke, for de blir faktisk fornærmet enkelte av dem. Tar det personlig - veldig lite profesjonelt, men slik er det faktisk av og til.

Dette gjør jo derimot at jeg rett og slett ikke STOLER PÅ informasjon de gir meg. Har jo sett bevis på at de har tatt feil enkelte ganger. Bl.a. ved medisinering, seponering av medisiner. Det er mye min psykiater rett og slett ikke kjenner til, og at en psykiater eller to eller et ti-talls brukere på internett kan ha noe vettugt å si og mene, det ser han på som helt unyttige og tåpelige opplysninger, virker det som. Nei, en skulle ikke lest så mye kanskje, men det er jo så interessant.

Skjønner jo godt at det er umulig for dem å være oppdatert til enhver tid på et enormt stort område helsestoff. Jeg kan jo spesialisere meg på mitt lille felt. Men kan de ikke ta imot den informasjonen som en mulig nyttig opplysning da. Hadde vært greit om vi kunne samarbeide litt! Dette er visst sårbart for dem.

Er nok lettere med pasienter som stort sett er takknemlig og underdanige - og ikke tenker så mye selv -og ihvertfall ikke opponerer mot "de høye herrer" - og noen ganger rett og slett tillater seg å ikke være enig! Nei, fy skam!

Synes det er litt vittig egentlig! Må nok leve med det i fremtiden også...

Lykke til videre! Tro på deg selv om ingen andre gjør det! DU er ekspert på DEG!