Selv om du ikke tror på Gud..

[Lillelurven]

....kjenner du en slags overveldende takknemlighet / ærbødighet og "hellig" følelse? - i noen øyeblikk, hvor naturen tar pusten fra deg. Og du tenker og føler at dette er "stort" på en måte. Så vakkert at det er til å grine av?

Mulig jeg er ekstra følsom etter å ha kommet hjem fra et tørrere og gråere sted. Men Lofoten, akkurat nå, i solen, en kveld hvor jeg alene nyter roen på verandaen, er ubetalelig!!

Bekken sildrer så vidt, det lukter nyklipt av _vår_ plen:-), og ungelatter i det fjerne er med på å understreke for en deilig dag det er.

*måtte inn å koke kaffe*....... og tror sannelig jeg bevilger meg en liten Cognac!

[Poetica]

Ja, det gjør jeg, Lillelurven! Akkurat sånn føles det...

Ute hos svigers f eks, da faller jeg alltid i staver over hvor vakkert det er med utsikten over Oslofjorden. Spesielt om sommeren, selvsagt.

Eller Trondheim når det er på det grønneste og sola (en sjelden gang) skinner. Finere by finnes ikke, syns jeg.

Eller når 6 åringen hopper og danser på stua, og jeg ser hvor heldig jeg har vært som har fått 3 velskapte og friske unger.

Eller en tidlig morgenstund når jeg ligger i soloppgangslyset og ser på min elskede som sover sin drømmesøvn.

Det er mye av det man tar for gitt som er så vakkert at det er til å gråte av.

*kremt*

Noe sier meg at du er et følelsemenneske du også, Lillelurven! ;o)

[Sør]

Ja, det gjør jeg, Lillelurven! Akkurat sånn føles det...

Ute hos svigers f eks, da faller jeg alltid i staver over hvor vakkert det er med utsikten over Oslofjorden. Spesielt om sommeren, selvsagt.

Eller Trondheim når det er på det grønneste og sola (en sjelden gang) skinner. Finere by finnes ikke, syns jeg.

Eller når 6 åringen hopper og danser på stua, og jeg ser hvor heldig jeg har vært som har fått 3 velskapte og friske unger.

Eller en tidlig morgenstund når jeg ligger i soloppgangslyset og ser på min elskede som sover sin drømmesøvn.

Det er mye av det man tar for gitt som er så vakkert at det er til å gråte av.

*kremt*

Noe sier meg at du er et følelsemenneske du også, Lillelurven! ;o)

Hei Poetica,

Her er et nydelig sitat fra Einstein:

The most beautiful emotion we can experience is the mystical. It is the power of all true art and science. He to whom this emotion is a stranger, who can no longer wonder and stand rapt in awe, is as good as dead. To know that what is impenetrable to us really exists, manifesting itself as the highest wisdom and the most radiant beauty, which our dull faculties can comprehend only in their most primitive forms—this knowledge, this feeling, is at the center of true religiousness. In this sense, and in this sense only, I belong to the rank of devoutly religious men. [Albert Einstein]

Einsteins religiøsitet var å undre seg over naturens storslåtthet. Både på godt og vondt.

*klem*

[BettyBlue]

Jeg kan beveges til tårer av vakker natur.

Samtidig stråle når jeg er i skogen, (alene eller sammen med aller helst en kjæreste)- når jeg kjenner sola varme, fuglene kvitre, bekken sildre, trærne suse og kjenner luktene av mose, maur og granbar.

Da kjenner jeg at jeg lever, og at verden og jorden er fantastisk. Jeg blir ydmyk og takknemlig.

Men da tror jeg også på Gud!

[rodell]

Hei Poetica,

Her er et nydelig sitat fra Einstein:

The most beautiful emotion we can experience is the mystical. It is the power of all true art and science. He to whom this emotion is a stranger, who can no longer wonder and stand rapt in awe, is as good as dead. To know that what is impenetrable to us really exists, manifesting itself as the highest wisdom and the most radiant beauty, which our dull faculties can comprehend only in their most primitive forms—this knowledge, this feeling, is at the center of true religiousness. In this sense, and in this sense only, I belong to the rank of devoutly religious men. [Albert Einstein]

Einsteins religiøsitet var å undre seg over naturens storslåtthet. Både på godt og vondt.

*klem*

[Poetica]

Hei Poetica,

Her er et nydelig sitat fra Einstein:

The most beautiful emotion we can experience is the mystical. It is the power of all true art and science. He to whom this emotion is a stranger, who can no longer wonder and stand rapt in awe, is as good as dead. To know that what is impenetrable to us really exists, manifesting itself as the highest wisdom and the most radiant beauty, which our dull faculties can comprehend only in their most primitive forms—this knowledge, this feeling, is at the center of true religiousness. In this sense, and in this sense only, I belong to the rank of devoutly religious men. [Albert Einstein]

Einsteins religiøsitet var å undre seg over naturens storslåtthet. Både på godt og vondt.

*klem*

Det sitatet kopierer jeg, og tar vare på, det var knallbra sagt! )

*takker og neier* (Du ligger an til 0,03 % avslag nå, etter dette! ;o) )

[Sør]

Det sitatet kopierer jeg, og tar vare på, det var knallbra sagt! )

*takker og neier* (Du ligger an til 0,03 % avslag nå, etter dette! ;o) )

Hei,

Dette synes jeg er så godt sagt - han beskriver så utrolig godt "rasjonell religiøsitet":

"You will hardly find one among the profounder sort of scientific minds

without a religious feeling of his own. But it is different from the

religiosity of the naive man. For the latter, God is a being from whose

care one hopes to benefit and whose punishment one fears; a sublimation of

a feeling similar to that of a child for its father, a being to whom one

stands, so to speak, in a personal relation, however deeply it may be

tinged with awe.

But the scientist is possessed by the sense of universal causation...

There is nothing divine about morality; it is a purely human affair. His

religious feeling takes the form of a rapturous amazement at the harmony

of natural law, which reveals an intelligence of such superiority that,

compared with it, all the systematic thinking and acting of human beings

is an utterly insignificant reflection... It is beyond question closely

akin to that which has possessed the religious geniuses of all ages."

[Albert Einstein, Mein Weltbild, Amsterdam: Querido Verlag, 1934]

Det han beskriver her er en utrolig viktig evne - det å undre seg over universet.

*klem*

[Gjest sine]

Nei, natur får meg ikke til å miste pusten eller begynne å tro.

Men det å se på barna mine, disse fantastiske vakre menneskene som jeg har skapt, kan få meg til å tro på høyere makter.

Men så tenker jeg på all sult, nød, fattigdom, drap og vold i verden, og min mistro til Gud er igjen opprettet...