om kaos og ansvar (langt)

[neuni]

eg veit ikkje heilt kva eg skal gjere for å bli bedre. eg strever sånn med å forholde meg til verden utenom leiligheten min og mine nærmeste. eg klarer ikkje å forholde meg til pengeting. i dag er skattelistene offentliggjort, og da gikk det opp for meg at eg jo har blitt skjønnsligna, for eg orka aldri å gjere sjølvangivelsen. det betyr ein kjempe-skattesmell, og eg har jo allerede gjeld til kemnern... (jepp, det er eg som har skrive innlegg om skjønnsligning som "ikke undertegnet" på åpent forum...)

eg skjønner ikkje korleis eg skal klare å bli frisk når alt berre trenger på gang på gang, og det økonomiske har ingen løsninger - eg er på rehabiliteringspenger, veldig lite penger å hente der... eg har eit yrke innanfor kunst, noko som betyr at det er vanskelig å tjene penger... eg har ikkje rike foreldre eller onkler i amerika...

eg trives godt i kvardagen min under rehabiliteringa, føler eg er meir og meir kreativ igjen - endelig. eg gjer små ting kvar dag, holder meg stadig mest mulig unna musikk - som er yrket mitt - men gjer masse andre slags kreative ting. føler eg håndterer mange ting mykje bedre enn før. eg klarer å sei fra når det er noko, eg går ikkje og ruger og gnager på ting aleine så lenge. eg klarer bedre enn før å dra meg sjølv oppover når det går nedover. nedturer blir ikkje lenger til skikkelige nedturer, eg er mykje jevnere i humør.

men den siste biten, det å orke å fungere i forhold til verden rundt meg (og meir enn bare av og til), synes uoverkommelig. om berre alt var greit, at eg ikkje hadde nokon ting hengende over meg...gjeld, lån, saker som det ikkje er orden i, .......hvis økonomien min hadde bestått av berre dei vanlige tingene.... så skulle eg klart meg, sjølv om det er trangt med den lille summen eg får i rehabilitering.

eg har forsøkt fleire ganger å få orden i ting, har gått gjennom papirer, sortert, laga lister over kva som må gjeres, alt sånt. men til sjuende og sist så orker eg ikkje og fortrenger det som best eg kan - og eg er veldig "flink" til det.

og eg veit kva som er skummelt ved pengesaker. penger krever planlegging, dermed har det med framtid å gjere. og eg har trekt ned ei rullegardin over framtida for å kunne klare å leve. ser eg for mykje på framtida, mister eg motet, og den strenge, strenge stemma inni meg anklager meg for å være mislykka og dømt til nederlag og undergang. og eg vil ikkje ha den stemma i livet mitt, for det er den som kan få meg til å bli heilt ute - det er den som forteller meg at det berre er å gi opp, at eg liksågodt kan dø, at eg er så dum og mislykka at eg må straffes med kutting.

så eg vil ikkje sjå på framtida. og eg vil ikkje tenke på penger. men pengene MÅ tenkes på, sakene trenger seg på meg sjølv om eg ikkje vil. og eg veit ikkje korleis eg skal bli frisk slik. eg veit ikkje om eg klarer å rydde opp i kaoset mitt uten at stemma våkner. uten å bli psykere igjen.

joda, eg kan få hjelp. men for meg er det like ille å måtte sjå LITT på tingene som å gjere det aleine, eg må uansett TENKE. og ingen vil - eller kan - hjelpe meg uten at eg bidrar sjølv.

eg føler at eg forsøker å rope om hjelp ved å la alt bli kaos og helvete. at eg ber nokon om å ta ansvaret for meg. men eg er for gammal til å bli tatt ansvar for, eg er ikkje noko barn. eg er 29 år og skal klare meg sjølv. men eg skulle sånn ønske.........at nokon berre ordna opp for meg, mens eg fikk ligge i fred under dyna........og kunne våkne til ein greiere kvardag.

[thinkerbell]

Det er fristende å gå i hi... overlate ansvaret til andre og heller be om å bli vekket når "solen skinner".

Du tar ansvar neuni.. Du kjemper og du holder hodet kaldt. Dette med økonomi er noe jeg selv styrer med for tiden, så på det området skjønner jeg deg godt.. ( fattig trøst, jeg vet..). Jeg har svært lite klokt å komme med... ville bare si at .. jeg ser deg vennen.. og.. at jeg er her... og at jeg er glad i deg.

varme klemmer

PS..Om du føler for en prat så er jeg på nattprat nå.... du velger selv..

[forbrenner]

*klemmer forsiktig*

mvh

(Ano)

[Zirine]

Vi skulle alle ønske at noen kom og tok fra oss noe av det ansvaret som vi har - det ansvaret som føles mest belastende og mest krevende. Men sånn er det nå sjelden - at det virkelig kommer noen og forbarmer seg over oss.

Jeg vet ikke neuni, men jeg tenker som så. Det er så mange ting ved meg som minner meg på om at jeg ikker fullkommen - jeg ser det hver eneste dag - hvis jeg ønsker å fokusere på det.

Men det er mange ting jeg er flink til, det er mange ting jeg er veldig god til, faktisk. Og det er endel jeg er talentløs til. Ikke fordi jeg ikke har evner, men kanskje mer fordi jeg ikke gidder å mobilisere en vilje. Ganske rart egentlig - jeg som har en vilje så råsterk at jeg føler jeg kan klare alt jeg seter meg fore.

Men du må selv sette prioritet. Det er kluet. Hvis økonomi er et problem, så må du sette fokus der - løse problemet - for det går ikke bort av seg selv, det vet du. Det blir heller ikke borte om man utsetter problemet. Det er det du må se i øynene neuni - det blir ikke borte selv om du ser en annen vei. Du eier problemet og bare du kan ta tak i det. Baksmell? Urettferdig? Joda - jeg forstår det, jeg kjenner den følelsen - men problemet må like full hanskes ved.

Du er flink neuni. Du har vært flink - du er flink enda. Du er ikke perfekt - men takk og lov for det. Det er derfor jeg er så glad i deg.

*suss*

[Gjest fnugg]

Kjenner meg igjen i det med ansvar - har mest lyst selv å ligge under dyna, at andre skal ta ansvaret for meg slik at jeg slipper - ansvaret for livet mitt...

Men det går ikke, jeg er jo 28 år nå og det er bare jeg som har ansvaret for livet mitt. Visstnok.

Håper bare du greier å gutse nå til å ta tak i problemene før de vokser seg større og du blir enda dårligere - skjønner du hvor jeg vil? JEG vet det er lett å si..Men likevel..prøv å forebygge det du kan..

Et lite, kanskje ikke så hjelpende råd, men jeg håper det var pittelitt til hjelp i hvertfall.

*tenker ofte på deg*

klemmer

[Singularity]

Penger er et middel, ikke et mål.

Men mangel på midler kan være et problem når det skaper begrensninger i muligheten for utfoldelse.

Det kan også være et problem ved at man bekrmrer seg for muligheten til å fortsette tilværelsen slik den er og å beholde det man føler at man har et behov for.

Å planlegge med mirakler, Lotto-gevinst e.l. som kan løse problemet er destruktivt. Det eneste man kan gjøre er å velge den sikre løsningen med å jobbe, evt. vurdere å spare inn litt her og der i tillegg på bekostning av bekvemmelighet.

Da tror jeg det er bedre å f.eks. satse på besparinger på det man gjør daglig enn å ta fra seg friheten til å finne på noe utenom det vanlige en gang imellom.

Nå vet jeg ikke hvor strenge skatte-myndighetene er, men hvis du kan forevise legeerklæring samt dokumentere på et eller annet vis at du har tilgang på hjelp og kan stille med bedre opplysninger om økonomi i tiden fremover, så går det kanskje an å få gjort om likningen ? Verdt å undersøke iallefall, kanskje ?

Håper uansett at også det økonomiske går bedre i tiden fremover!

*klem*