har jeg tvangsspising 2

[Gjest threza]

Hvorfor jeg har anstrengt forhold til mat,det er ikke noe vanskelig å svare på. Egentlig har jeg jo ikke noe anstrengt forhold til mat, jeg ELSKER jo mat jeg!!

Men det er fordi moren min aldri lærte meg å sette grenser eller hadde faste måltider. Så jeg fikk godteri hver dag fra jeg var 2 år. Da jeg gikk på barneskolen og ungdomsskolen og ble sulten, var det lettere å stjele noen penger i veska til mor,og løpe i kiosken, enn å skjære seg brødskiver, siden det var det jeg var vant til.

Nå spiser jeg fordi jeg har lyst til å spy, jeg stikker hånda i kjeften ,jeg gidder bare ikke gjøre det med EN gang liksom.

Så hvordan i faen skal jeg klare å gidde og lage meg sunne faste måltider nå som jeg er voksen, når jeg ALDRI lærte det i oppveksten????

Jeg fikk alt jeg ba om, leker, godteri og sjokoladeboller hver eneste dag, og om jeg ikke turte å spørre etter det, vel så gikk jeg i veska til mor og stjal pengene.

Så da jeg ble 15 kom dobbelthaka, valpefett kalte mamma det. Så jeg gikk på slankern, greide å gå ned til bmi 18 og fikk masse oppmerksomhet på skolen, noe jeg aldri hadde fått før, så jeg elsket selvsagt å være så tynn og ble helt hekta.

Så kastet jeg ofte opp, og siden jeg elsker mat: hvorfor ikke spise masse, når jeg likevel skal spy??

Men jeg fikk aldri sjansen til å "bare" spise lite, for mamma klikka jo helt og ble livredd for at jeg skulle bli anorektiker, så da ble det bank og slag og krangler og trusler om å kaste meg ut hjemmefra.Så da igjen ble det lettere å bare spise det hun ville ha meg til å spise til middag, pluss stjele penger og plusse på med boller og sjokolade og pølser, og så ha hånda i kjeften og opp med det. Og jeg var like slank, jeg elsket å se meg i speilet og jeg elsket oppmerksomheten jeg fikk av jevnaldrende som jeg aldri hadde fått før!!!!!

Jeg føler meg ganske dårlig fysisk etter at jeg spyr, får vondt i brystet og jeg blir ør i hodet. Blir ganske redd.

Jeg tørr ikke ta det opp med behandleren i det hele tatt, han jeg går til for selvskading og kutting og sånn. For han tar det ikke alvorlig likevel. Han sier bare: "Hvor mye spiser du da?" "Tja, 3 burgere, chips, is, godteri, bolle kanskje" svarer jeg. Så bare ler han hjertelig og sier "ja, jeg hadde nok kastet opp selv, om jeg skulle spist så mye!!!"

Så det er visst tydeligvis greit at jeg gjør det da?????

Det er jo liksom aldri ille nok med meg. Det var greit at jeg hadde bulimi og spydde mat, bare jeg ikke fikk anoreksi!!! Det eneste mamma bekymret seg for, var hvor jeg skulle få alle pengene til maten. Da vi satt på McDonalds og jeg fikk spisekick, sa hun høyt så alle hørte det: "og hvor tror du at du skal få alle pengene fra da, skal du begynne å gå på gaten og prostituere deg kanskje????????????"

Vær så snill, hvordan skal jeg noen gang lære meg å spise normalt og sunt, når jeg ALDRI har gjort det så lenge jeg har levd???

Litt fortvilet............

[Gjest calestia]

hhvis du ikke kan snakke om det med behandleren din, og når det styrer så mye av livet ditt... så bytt til en psyk som tar det alvorlig.

Hvordan kan du ta deg selv alvorlig når ingen andre gjør det.. og omvendt.. forøvrig. For å komme deg ut av det trenger du en behandler du stoler på.

du kan lage deg vaner, litt om litt. Ikke bare å velte om livet sitt,

feks.. jeg begynte med grøt på lørdager.

den er blitt innarbeidet..

jeg driver og venner meg til daglig frokost..

og ja.. lenger har jeg ikke kommet..

og en god grunn til at du ikke bør kaste opp, er skadene det kan gi deg. selv om det virker som en ypperlig måte å bli kvitt for mye mat på.. så er det faktisk skadelig..

tror du trenger noen som forstår deg, tar deg på alvor og som bryr seg om deg uansett. og ikk emed slag..

klems

[goliane]

Du burde lære deg normale spisevaner.

Tror det fins behandling å få for bulemi/anoreksi der de lærer pasientene hva det er normalt å spise til forskjellige måltider.

Kanskje HND kan gi deg tips om det?

Ellers syns jeg det er skummelt at behandleren din ikke tar deg på alvor når det gjelder spiseforstyrrelsen din. Ta det opp med han, og bytt behandler hvis han bare fleiper problemet bort.

Mora di er nok engstelig for deg. Foreldre handler ofte irrasjonelt når de blir bekymret for ungene sine.(Tenker på episoden på McDonalds).

Synd at du ikke fikk bedre spisevaner som barn/ungdom. Men nå er du voksen, og da må du ta tak i problemet og gjøre noe med det. Du vet hva som er galt med spisevanene dine.

Håper du får nødvendig hjelp til å klare det!

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg har selv en spiseforstyrrelse. Tvangsspising.

I mitt tilfelle ligger nok begynnelsen på problemet også i barndommen. Min mor trøstet meg bestandig med noe godt å spise når jeg var lei meg. istedenfor å snakke om tingene. Nå skal vi kose oss litt så blir alt bra. Det mønsteret har jeg dessverre beholdt.

MEN så er det det at ALLE foreldre gjør ting som ikke er optimalt overfor barna sine. Noen gjør også noe som er direkte skadelig. Uten at de engang er klar over det. Og ihvertfall er det ikke ment å gjøre skade. De aller fleste foreldre gjør så godt de kan utifra de forutsetninger de har. Foreldre drar også med seg ting fra sin barndom må du du huske på. Hvis en da skal fordele skyld så kan du ende opp med at det tipp-tipp-oldemora di som egentlig har skylden.

Slike 'andre-har-skylden-tanker' må vi prøve å legge bak oss. Det er første steg for å bli frisk. Det er greit å vite årsakssammenhenger fordi det gjør deg litt klokere. Og KANSKJE greier du å unngå å tilføre dine egne barn lignende problemer.

Vi må imidlertid jobbe med problemene selv. det er eneste løsningen. Hvis mora de er så ille, kan du feks kutte henne ut av livet ditt en periode. Du kan også velge konfrontasjonsmetoden. Fortell henne hvordan du føler det.

Men en ting nytter ihvertfall ikke; å gi opp å gjøre noe med problemene siden det er andres skyld at du har dem.

Lykke til med å prøve å endre innstilling. Tror du har mye å vinne på det!