Ekspertsvar ?

[nsm]

Hei

Nå i helgen fylte jeg endelig 18 år og greier. Men selvfølgelig kunne ikke denne dagen heller bli en lykkedag i mitt liv, det ville vel vært for mye forlangt.

Men mitt spørsmål er egentlig hva skal til for at du blir putta på en psykriatrisk avdelign?

Jeg lider av alvorlig deprisjon og selvskading. Har også nå fått et sterkere og sterkere ønske om å dø!

Alt går jo til h****** avlikevel.

Jeg går hos psykolog men vet liksom ikke hva jeg skal si til henne, tørr liksom ikke fortelle henne noe.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg er usikker på hva du mener med "putta på" psykiatrisk avdeling.

For å bli tvangsinnlagt må en være psykotisk og/eller det må være overhengende fare for selvmord.

For å bli frivillig innlagt trengs en søknad fra lege.

[nsm]

Jeg er usikker på hva du mener med "putta på" psykiatrisk avdeling.

For å bli tvangsinnlagt må en være psykotisk og/eller det må være overhengende fare for selvmord.

For å bli frivillig innlagt trengs en søknad fra lege.

Hei.

Det jeg mener med putta på er at jeg ja kan bli tvangsinlagt.

Jeg skal til psykologen min på mandag og da kommer hun til å få vite at jeg har satt av en dato hvor jeg skla ta livet mitt. Hva vil skje da? Det er det jeg er redd for.

mvh

[ulva]

Hei.

Det jeg mener med putta på er at jeg ja kan bli tvangsinlagt.

Jeg skal til psykologen min på mandag og da kommer hun til å få vite at jeg har satt av en dato hvor jeg skla ta livet mitt. Hva vil skje da? Det er det jeg er redd for.

mvh

Dersom du sier at du har alle planer klare og en bestemt dato - ja, da åker du rett inn! Hun har faktisk ikke noe valg, hun er juridisk forpliktet til å gripe inn dersom hun tror det er overveiende sannsynlig at du kommer til å skade deg selv (eller andre). Nettopp det er hele kriteriet for tvangsinnleggelse.

Men er det egentlig det du ønsker? Hvorfor i all verden har du tenkt til å fortelle henne når du skal ta livet av deg? Hva ønsker du egentlig at hun skal gjøre for deg? Hvorfor er det så viktig for deg å fremprovosere en reaksjon hos henne - føler du at hun ikke tar deg på alvor?

Dette er noe jeg aldri helt har skjønt: Hvorfor forteller suicidale mennesker andre om sine planer - om ikke for å bli stoppet? Om du fortsatt har et håp innerst inne, syns jeg du skal unne deg en sjanse til! Fortell henne at du ønsker å dø, at du ikke orker mer - men spør henne hva dere sammen kan gjøre av konkrete ting for å lette situasjonen din. Det MÅ da finnes alternativer til dette? Du kan f.eks. få en frivillig innleggelse. Fordelen med det, er at du kan dra når du vil...

[nsm]

Dersom du sier at du har alle planer klare og en bestemt dato - ja, da åker du rett inn! Hun har faktisk ikke noe valg, hun er juridisk forpliktet til å gripe inn dersom hun tror det er overveiende sannsynlig at du kommer til å skade deg selv (eller andre). Nettopp det er hele kriteriet for tvangsinnleggelse.

Men er det egentlig det du ønsker? Hvorfor i all verden har du tenkt til å fortelle henne når du skal ta livet av deg? Hva ønsker du egentlig at hun skal gjøre for deg? Hvorfor er det så viktig for deg å fremprovosere en reaksjon hos henne - føler du at hun ikke tar deg på alvor?

Dette er noe jeg aldri helt har skjønt: Hvorfor forteller suicidale mennesker andre om sine planer - om ikke for å bli stoppet? Om du fortsatt har et håp innerst inne, syns jeg du skal unne deg en sjanse til! Fortell henne at du ønsker å dø, at du ikke orker mer - men spør henne hva dere sammen kan gjøre av konkrete ting for å lette situasjonen din. Det MÅ da finnes alternativer til dette? Du kan f.eks. få en frivillig innleggelse. Fordelen med det, er at du kan dra når du vil...

HEI

Ja, jeg vil vel egentlig se hva hun vil gjøre hvis jeg sier det til henne at jeg vil dø på en bestemt dag.

Jeg vil se om hun tar meg på alvor det vil jeg.

Men jeg vil innerst inne ikke dø men det hadde vært så deilig også.

Føler at jeg ikke strekker til noe sted at jeg ikke klarer å gi barna noe(jobber i barnehage).

Men jeg er 18 kan hun bare tvangs inlegge meg da?

mvh

[Gjest StineEirin]

HEI

Ja, jeg vil vel egentlig se hva hun vil gjøre hvis jeg sier det til henne at jeg vil dø på en bestemt dag.

Jeg vil se om hun tar meg på alvor det vil jeg.

Men jeg vil innerst inne ikke dø men det hadde vært så deilig også.

Føler at jeg ikke strekker til noe sted at jeg ikke klarer å gi barna noe(jobber i barnehage).

Men jeg er 18 kan hun bare tvangs inlegge meg da?

mvh

ja, hun kan tvangsinlegge deg til ett ungdomspsykeriatrisk (eller hvordan det nå skrives). Men om det er sånn at du føler deg sliten, lei, deppa, ensom, redd og alene, er det sikkert kanskje litt lurt, ja, og få litt fred rundt seg. Tid til å tenke. Kanskje folk tar deg på alvor og gir deg en god klemm ekstra? du ønsker deg det, gjør du ikke?

[nsm]

ja, hun kan tvangsinlegge deg til ett ungdomspsykeriatrisk (eller hvordan det nå skrives). Men om det er sånn at du føler deg sliten, lei, deppa, ensom, redd og alene, er det sikkert kanskje litt lurt, ja, og få litt fred rundt seg. Tid til å tenke. Kanskje folk tar deg på alvor og gir deg en god klemm ekstra? du ønsker deg det, gjør du ikke?

Hei.

Ja, jeg skulle ønske folk hadde sett og brydd seg litt mere en det de gjør nå ja det er sant det.

En venninne som var der ikke bare når ho var full men også edru.

Klærlighet fra mamma og pappa.

Men jeg tror ikke jeg tørr å si at jeg har satt av en dag hvor jeg vil dø til psykologen min.Det er skremmende å tenke på at noen andre skulle ta kontroll over meg, nei det går ikke det.

Tusen takk for at du svarte på det jeg skrev.

MVH

[anonym1784]

Hei.

Ja, jeg skulle ønske folk hadde sett og brydd seg litt mere en det de gjør nå ja det er sant det.

En venninne som var der ikke bare når ho var full men også edru.

Klærlighet fra mamma og pappa.

Men jeg tror ikke jeg tørr å si at jeg har satt av en dag hvor jeg vil dø til psykologen min.Det er skremmende å tenke på at noen andre skulle ta kontroll over meg, nei det går ikke det.

Tusen takk for at du svarte på det jeg skrev.

MVH

Det er som å lese et av mine egne innlegg nesten. Vi er ganske like. Jeg er også 18år, og har vært slik suicidal lenge. Jeg har vært innlagt på psyk. avd. et par ganger, og av og til savner jeg de innleggelsene.

Jeg kan tippe du tenker eller føler en viss uvisshet på hva som kommer til å skje dersom du blir innlag, og hva som kommer til å skje dersom du ikke blir innlagt. Innleggelser er som oftest greie. Du får overvåkning, og slipper å tenke på at du bekymrer andre folk som står deg nær. Slik følelse har jeg det nemlig.

Det er liksom den følelsen av at du vil vekk, samtidig som du vil kjempe for å henge ut. Men, du vet liksom ikke helt hvilket ståpunkt du skal velge. Du føler kanskje du har litt lyst til begge deler?

Vel, alle tenker og handler forskjelligt...men, jeg sier kun at jeg har vært der du er nå, og befinner meg egentlig i lignende situasjon.

Det jeg vil råde deg til å gjøre er: Si til denne kontaktpersonen hvordan du føler, og hva slags tanker du går inne med. Jeg forstår meget godt hvor skremmende det kan være å legge den bekymringen over på andres skuldre, men vit at: "Du MÅ si ifra til noen dersom DU skal ha rett til hjelp!". For ellers kan ingen vite noe.

Jeg har selv sagt til min behandler slike lignende ting. Og av og til føler jeg meg maktesløs når alt vedkommende gjør er å si: " Slik er det å leve. Livet går i opp og nedturer, og det er desverre slik en må lære seg å leve med!". Jeg blir ganske irritert og forbanna når jeg hører de ordene av og til, selv om jeg ser sannheten i en del av det. For jeg mener: OK...Det er slik livet er, opp og ned, MEN hvem i huleste sier at jeg ikke kan søke VIDERE BEHANDLING utifra det ståpunktet? Altså...dersom jeg føler en så sterk uvisshet av hva jeg er i stand til å gjøre når jeg er så langt nede, hvorfor skal det da være så vanskelig å få hjelp da?

Men, søk hjelp. Du vil være ganske lettet etter at du har sagt det. Og ikke bli skuffet dersom hun ikke kan utgjøre en handling akkurat DER og DA. Oftest kan det gå et par dager. Enten for å avse situasjonen, eller for at en må få lege til å sende søknad til psykiatrisk avd.

Men, PRØV å ikke gi opp før du i det minste har prøvd å få tak i hjelp:-) Lov det!

Lykke til!

Jeg håper du får den hjelpen du trenger. Og husk: "Om dette problemet kommer igjen og igjen, så vit at DU har like mye rett til å få hjelp senere som det du er nå".

Mvh meg;-)

[nsm]

Det er som å lese et av mine egne innlegg nesten. Vi er ganske like. Jeg er også 18år, og har vært slik suicidal lenge. Jeg har vært innlagt på psyk. avd. et par ganger, og av og til savner jeg de innleggelsene.

Jeg kan tippe du tenker eller føler en viss uvisshet på hva som kommer til å skje dersom du blir innlag, og hva som kommer til å skje dersom du ikke blir innlagt. Innleggelser er som oftest greie. Du får overvåkning, og slipper å tenke på at du bekymrer andre folk som står deg nær. Slik følelse har jeg det nemlig.

Det er liksom den følelsen av at du vil vekk, samtidig som du vil kjempe for å henge ut. Men, du vet liksom ikke helt hvilket ståpunkt du skal velge. Du føler kanskje du har litt lyst til begge deler?

Vel, alle tenker og handler forskjelligt...men, jeg sier kun at jeg har vært der du er nå, og befinner meg egentlig i lignende situasjon.

Det jeg vil råde deg til å gjøre er: Si til denne kontaktpersonen hvordan du føler, og hva slags tanker du går inne med. Jeg forstår meget godt hvor skremmende det kan være å legge den bekymringen over på andres skuldre, men vit at: "Du MÅ si ifra til noen dersom DU skal ha rett til hjelp!". For ellers kan ingen vite noe.

Jeg har selv sagt til min behandler slike lignende ting. Og av og til føler jeg meg maktesløs når alt vedkommende gjør er å si: " Slik er det å leve. Livet går i opp og nedturer, og det er desverre slik en må lære seg å leve med!". Jeg blir ganske irritert og forbanna når jeg hører de ordene av og til, selv om jeg ser sannheten i en del av det. For jeg mener: OK...Det er slik livet er, opp og ned, MEN hvem i huleste sier at jeg ikke kan søke VIDERE BEHANDLING utifra det ståpunktet? Altså...dersom jeg føler en så sterk uvisshet av hva jeg er i stand til å gjøre når jeg er så langt nede, hvorfor skal det da være så vanskelig å få hjelp da?

Men, søk hjelp. Du vil være ganske lettet etter at du har sagt det. Og ikke bli skuffet dersom hun ikke kan utgjøre en handling akkurat DER og DA. Oftest kan det gå et par dager. Enten for å avse situasjonen, eller for at en må få lege til å sende søknad til psykiatrisk avd.

Men, PRØV å ikke gi opp før du i det minste har prøvd å få tak i hjelp:-) Lov det!

Lykke til!

Jeg håper du får den hjelpen du trenger. Og husk: "Om dette problemet kommer igjen og igjen, så vit at DU har like mye rett til å få hjelp senere som det du er nå".

Mvh meg;-)

Takk,for svaret det var bra skrevet vil jeg si.Livet er ikke så jævla enkelt som det virker på noen.

Har enda ikke bestemt meg for om jeg kommer til å legge alle kortene på bordet i morgen men innerst inne håper jeg at jeg tørr det men hvem vet.

Hvordan er det på en psykriatrisk avdelign? Kan du si litt om hvordan det er der,hva skjer osv.

Takk for at du ville svare meg.

mvh

[anonym1784]

Takk,for svaret det var bra skrevet vil jeg si.Livet er ikke så jævla enkelt som det virker på noen.

Har enda ikke bestemt meg for om jeg kommer til å legge alle kortene på bordet i morgen men innerst inne håper jeg at jeg tørr det men hvem vet.

Hvordan er det på en psykriatrisk avdelign? Kan du si litt om hvordan det er der,hva skjer osv.

Takk for at du ville svare meg.

mvh

Hei!

De fleste kanskje tenker: "Oi...psykiatrisk avd. Har vedkommende blitt gal? Har jeg blitt gal?".

Sannhet: Du blir veldig overrasket over hvordan det egentlig er der.

Jeg trodde det var slik jeg såg på amerikanske filmer, slike galne folk som var helt ville i øynene og slikt, men da jeg kom til avdelingen såg jeg helt alminnlige og vanlige folk, tenåringer slik som meg, som hadde noen av de samme problemene som meg.Rart!

Nå vet jeg ikke hvordan den avd. på din hjemmeplass er. Men, der hvor jeg var innlagt var det slik at jeg fikk et eget rom m/et bad. (Passelig nok til meg). Rommet hadde en send, et skap og et bord.

Bagasjen gjennomsjekkes for at de skal være sikre på at pasienten ikke har med ting som kan være til skade for en selv eller andre pasienter.

De første dagene blir en stort sett holdt inne, slik en skal få roe ned, og slik en skal få bli kjent med avdelingen. (Gosj...jeg savner dem på avdelingen slik).

Hver dag blir man vekket til et bestemt tidspunkt, og da får man stelle seg litt, før man får frukost servert på et felles spisekjøkken. (En har frukosten felles sammen med de andre pasientene). Etter frukost får man gjøre det man vil. De som blir på avdelingen en stund har av og til mulighet til å gå skole, men kun dersom dette er et alternativ på den avd. en er innlagt. Der jeg var innlagt hadde de egen skole. Men,klart...skolen er ikke slik at du får mange friminutt og slikt...Nei, det blir mer jobbing, og flere avlappingsminutter. Det blir ikke så mye snakk og læring som på vanlig skole.

Lunsj er kl.12.00, og middag kl.16.00. Og etter middag bruker det å være kviletime. (En time hvor en ikke får lov til å se TV, men kan bruke til å slappe av, f.eks. gjøre lekser eller noe...). Og etter denne kviletimen er det møte. Et møte hvor en finner på aktiviteter resten av uka og kvelden. En får komme med ønsker. Slik at en får planlegge litt.

Deretter er det evnt. aktiviteter, og så er det kvelds kl.20.00, og legging kl.22.00 (Alt for tidlig synes jeg, men jeg sovna no ikke likevel...Ingen kan bestemme når jeg skal sovne).

Vel, det var slik opplegging på den plassen jeg var. Jeg aner ikke hvordan det er i din kommune, men jeg går utifra at noe er det samme.

Mellom lunsjen og middagen bruker det som regel å være slik at pasientene får time med psykolog eller psykiater (behandler), hvor en må snakke. (Boring!). Dette er veldig forskjellig av hvor ofte det er pr. uke, men slik som meg hadde det ca. annenhver dag, eller kvar 3.dag.

De personene som jobber på slike avdelinger er kjempegreie. Jeg savner mange av dem. Det er alt etter hvordan du blir kjent med personer og slikt, men jeg synes at de jeg hadde var kjekke. De var morsomme og ungdommlige. Men, klart...du kan ikke tøye all verdens grenser, selv om du blir godt kjent med dem. De er der tross alt for å ta vare på deg, og har sine plikter å holde. Men, de er stort sett greie.

Jeg fikk skikklig hvile meg ut da jeg var der sist. Gikk bare rundt i avd. å slappet av og roet meg. (Fikk ikke lov til å være med ut eller noe, siden en helst skal være inne på avd. for nedroing de første dagene). Og UHELDIGVIS laget de slike regler hvor en ikke kunne kjøpe godteri annet enn på torsdager og lørdager, og en jeg fikk heller ikke mobilen min. KRISE! Hehe!

Men, det er godt å være der!

[nsm]

Hei!

De fleste kanskje tenker: "Oi...psykiatrisk avd. Har vedkommende blitt gal? Har jeg blitt gal?".

Sannhet: Du blir veldig overrasket over hvordan det egentlig er der.

Jeg trodde det var slik jeg såg på amerikanske filmer, slike galne folk som var helt ville i øynene og slikt, men da jeg kom til avdelingen såg jeg helt alminnlige og vanlige folk, tenåringer slik som meg, som hadde noen av de samme problemene som meg.Rart!

Nå vet jeg ikke hvordan den avd. på din hjemmeplass er. Men, der hvor jeg var innlagt var det slik at jeg fikk et eget rom m/et bad. (Passelig nok til meg). Rommet hadde en send, et skap og et bord.

Bagasjen gjennomsjekkes for at de skal være sikre på at pasienten ikke har med ting som kan være til skade for en selv eller andre pasienter.

De første dagene blir en stort sett holdt inne, slik en skal få roe ned, og slik en skal få bli kjent med avdelingen. (Gosj...jeg savner dem på avdelingen slik).

Hver dag blir man vekket til et bestemt tidspunkt, og da får man stelle seg litt, før man får frukost servert på et felles spisekjøkken. (En har frukosten felles sammen med de andre pasientene). Etter frukost får man gjøre det man vil. De som blir på avdelingen en stund har av og til mulighet til å gå skole, men kun dersom dette er et alternativ på den avd. en er innlagt. Der jeg var innlagt hadde de egen skole. Men,klart...skolen er ikke slik at du får mange friminutt og slikt...Nei, det blir mer jobbing, og flere avlappingsminutter. Det blir ikke så mye snakk og læring som på vanlig skole.

Lunsj er kl.12.00, og middag kl.16.00. Og etter middag bruker det å være kviletime. (En time hvor en ikke får lov til å se TV, men kan bruke til å slappe av, f.eks. gjøre lekser eller noe...). Og etter denne kviletimen er det møte. Et møte hvor en finner på aktiviteter resten av uka og kvelden. En får komme med ønsker. Slik at en får planlegge litt.

Deretter er det evnt. aktiviteter, og så er det kvelds kl.20.00, og legging kl.22.00 (Alt for tidlig synes jeg, men jeg sovna no ikke likevel...Ingen kan bestemme når jeg skal sovne).

Vel, det var slik opplegging på den plassen jeg var. Jeg aner ikke hvordan det er i din kommune, men jeg går utifra at noe er det samme.

Mellom lunsjen og middagen bruker det som regel å være slik at pasientene får time med psykolog eller psykiater (behandler), hvor en må snakke. (Boring!). Dette er veldig forskjellig av hvor ofte det er pr. uke, men slik som meg hadde det ca. annenhver dag, eller kvar 3.dag.

De personene som jobber på slike avdelinger er kjempegreie. Jeg savner mange av dem. Det er alt etter hvordan du blir kjent med personer og slikt, men jeg synes at de jeg hadde var kjekke. De var morsomme og ungdommlige. Men, klart...du kan ikke tøye all verdens grenser, selv om du blir godt kjent med dem. De er der tross alt for å ta vare på deg, og har sine plikter å holde. Men, de er stort sett greie.

Jeg fikk skikklig hvile meg ut da jeg var der sist. Gikk bare rundt i avd. å slappet av og roet meg. (Fikk ikke lov til å være med ut eller noe, siden en helst skal være inne på avd. for nedroing de første dagene). Og UHELDIGVIS laget de slike regler hvor en ikke kunne kjøpe godteri annet enn på torsdager og lørdager, og en jeg fikk heller ikke mobilen min. KRISE! Hehe!

Men, det er godt å være der!

Hei

Det høres jo ikke så værst ut da men jeg vet ikke jeg.

Har snakka med psykologen min i dag å ho ble veldig alvorlig så jeg måtte love å komme tilbake til torsdag så fikk vi vurdere det igjen da. Det kommer mye ann på meg om jeg blir lagt inn eller ikke.

Det kommer an på om jeg føler at jeg har kontroll over de periodene hvor jeg mister kontrolen det høres sikkert helt rart ut men det var det ho sa.Jeg vet ikke om jeg vil legges inn eller ikke. Hva fikk deg til å gjøre det?

Har du noen gode råd til meg eller?

Det er utrolig godt å snakke med deg det virker som om du skjønner lit hvordan jeg har det.

Men hvordan går det med deg nå da er du bedre eller?

mvh

[nsm]

Hei!

De fleste kanskje tenker: "Oi...psykiatrisk avd. Har vedkommende blitt gal? Har jeg blitt gal?".

Sannhet: Du blir veldig overrasket over hvordan det egentlig er der.

Jeg trodde det var slik jeg såg på amerikanske filmer, slike galne folk som var helt ville i øynene og slikt, men da jeg kom til avdelingen såg jeg helt alminnlige og vanlige folk, tenåringer slik som meg, som hadde noen av de samme problemene som meg.Rart!

Nå vet jeg ikke hvordan den avd. på din hjemmeplass er. Men, der hvor jeg var innlagt var det slik at jeg fikk et eget rom m/et bad. (Passelig nok til meg). Rommet hadde en send, et skap og et bord.

Bagasjen gjennomsjekkes for at de skal være sikre på at pasienten ikke har med ting som kan være til skade for en selv eller andre pasienter.

De første dagene blir en stort sett holdt inne, slik en skal få roe ned, og slik en skal få bli kjent med avdelingen. (Gosj...jeg savner dem på avdelingen slik).

Hver dag blir man vekket til et bestemt tidspunkt, og da får man stelle seg litt, før man får frukost servert på et felles spisekjøkken. (En har frukosten felles sammen med de andre pasientene). Etter frukost får man gjøre det man vil. De som blir på avdelingen en stund har av og til mulighet til å gå skole, men kun dersom dette er et alternativ på den avd. en er innlagt. Der jeg var innlagt hadde de egen skole. Men,klart...skolen er ikke slik at du får mange friminutt og slikt...Nei, det blir mer jobbing, og flere avlappingsminutter. Det blir ikke så mye snakk og læring som på vanlig skole.

Lunsj er kl.12.00, og middag kl.16.00. Og etter middag bruker det å være kviletime. (En time hvor en ikke får lov til å se TV, men kan bruke til å slappe av, f.eks. gjøre lekser eller noe...). Og etter denne kviletimen er det møte. Et møte hvor en finner på aktiviteter resten av uka og kvelden. En får komme med ønsker. Slik at en får planlegge litt.

Deretter er det evnt. aktiviteter, og så er det kvelds kl.20.00, og legging kl.22.00 (Alt for tidlig synes jeg, men jeg sovna no ikke likevel...Ingen kan bestemme når jeg skal sovne).

Vel, det var slik opplegging på den plassen jeg var. Jeg aner ikke hvordan det er i din kommune, men jeg går utifra at noe er det samme.

Mellom lunsjen og middagen bruker det som regel å være slik at pasientene får time med psykolog eller psykiater (behandler), hvor en må snakke. (Boring!). Dette er veldig forskjellig av hvor ofte det er pr. uke, men slik som meg hadde det ca. annenhver dag, eller kvar 3.dag.

De personene som jobber på slike avdelinger er kjempegreie. Jeg savner mange av dem. Det er alt etter hvordan du blir kjent med personer og slikt, men jeg synes at de jeg hadde var kjekke. De var morsomme og ungdommlige. Men, klart...du kan ikke tøye all verdens grenser, selv om du blir godt kjent med dem. De er der tross alt for å ta vare på deg, og har sine plikter å holde. Men, de er stort sett greie.

Jeg fikk skikklig hvile meg ut da jeg var der sist. Gikk bare rundt i avd. å slappet av og roet meg. (Fikk ikke lov til å være med ut eller noe, siden en helst skal være inne på avd. for nedroing de første dagene). Og UHELDIGVIS laget de slike regler hvor en ikke kunne kjøpe godteri annet enn på torsdager og lørdager, og en jeg fikk heller ikke mobilen min. KRISE! Hehe!

Men, det er godt å være der!

Jeg glemte å stille deg et spørsmål i sta som jeg lurer veldig på.Får du lov til å dra på arangementer på utsia der du er innlagt? Er nemlig leder i en ungdomsklubb som skal ha en avsluttningsfest snart og den skal jeg lede.

Det er ikke meningen å stille deg alle spørsmåla. Jeg føler at jeg bruker deg litt mye nå så hvis du ikke vil svare så skjønner jeg det godt altså.

mvh

[anonym1784]

Jeg glemte å stille deg et spørsmål i sta som jeg lurer veldig på.Får du lov til å dra på arangementer på utsia der du er innlagt? Er nemlig leder i en ungdomsklubb som skal ha en avsluttningsfest snart og den skal jeg lede.

Det er ikke meningen å stille deg alle spørsmåla. Jeg føler at jeg bruker deg litt mye nå så hvis du ikke vil svare så skjønner jeg det godt altså.

mvh

Klart eg svarer og hjelper med det eg kan bidra med:-)

Ka som fikk meg til å legge meg inn? Hm...For det første so var eg kjempe langt nede, alt var svart og grått...ikkje berre bitte litt liksom, men skikklig masse. Det var ikkje noke lyspunkt i livet mitt. Og eg fant ut at for at skulle få kvile skikklig MÅTTE eg berre innleggast fordi utensom hadde eg ikkje takla å kontrollere meg sjølv om mine impulsa. Asso..det vil seie: "Hadde eg vore heime å prøvd å takle alt sjøl, så hadde eg nok strøket med!". For jeg er skikklig ond med meg selv av og til. Jeg føler liksom at jeg er desperat etter å komme meg bort. Og derfor ble jeg frivillig innlagt. Og det var for det beste for familien min også. For å ha det slik, kaotisk, hele tiden, og du kan få det veldig uavhengig av time etter time, eller minutt etter minutt, så blir det slitsomt og det ødlegger litt familien. De blir slitne.

Om du får være med på arrangementer utenom? Vel, det vet jeg ikke. Slik som jeg...først var jeg der en uka, så ble jeg utskrevet. Den uka måtte jeg holde meg på avdelingen. Så ble jeg lagt inn igjen en uke etter det (da ble oppholdet mitt en mnd.) Første uka var jeg på avd., og t.o.m første helga måtte jeg tilbringe der. Men, så...etterhvert fikk jeg permisjon i helgene, slik at jeg fikk reise heim en fredag, og kom tilbake igjen en søndag. Det var OK. Men, det må du nesten høre med de som har ansvaret på avd. om...

Det svaret du fikk fra hun psykologen din er noe av det samme svaret jeg får gang på gang. Jeg blir fortalt at vi skal se an situasjonen, da slike følelser har en tendens til å balle seg opp, for så å roe seg ned etterhvert. Men,jeg vil råde deg til å takke JA til en innleggelse dersom du føler deg så pass usikker på dine egne handlinger og dersom du føler deg så ustabil at du ikke vet hva du er i stand til å gjøre.

Jeg er inne i slike perioder ofte, og er akkurat inn i en slik en nå. Jeg kan få plutselige panikkanfall...der jeg har panikk for å være til mer. Det er helt håpløst føles det.

Jeg har ikke noen medisin, men gikk på det før. (Det kan være et annet alternativ for deg dersom du ønsker å lette litt det "trykket" innvendig). Disse medisinene inneholder nemlig et stoff som kroppen mangler. De er med på å dempe de følelsene. Bivirkningene kan være forskjellig. Men, disse medisinene kan hjelpe, slik du slipper å innlegge deg.

Jeg skal kanskje inn igjen på voksen psyk. avd., for hun behandleren min vil gjerne at de skal finne en medisin til meg. Så hun vil at jeg skal prøve ut den medisinen på sykehuset, slik de kan se hvordan jeg reagerer på den, og hvordan den virker. Men, det er bare KANSKJE. Skal sende inn søknad i alle fall. Og så har jeg fått vite at dersom jeg skulle få en slik stor depresjon igjen der alt er bunnløst, så kan de søke om innleggelse. Og det beroliger meg litt, for da vet jeg at der finnes litt håp de gangene jeg er som verst. For de gangene er jeg nemlig istand til hva som helst for å komme meg bort. Sikkert en slik følelse du kjenner inni deg?

Men, se an hvordan humøret ditt er nå de nærmeste dagane. Og husk at det er normalt å føle seg uttafor av og til, men dersom det blir så ille at du føler det ikke er håp, og du leter etter utveier hele tiden, så vil jeg på det sterkeste råde deg til å søke om innleggelse. Og da kan du samtidig få erfaring fra hvordan psyk. avd. er...

Lykke til!

[anonym1784]

Jeg glemte å stille deg et spørsmål i sta som jeg lurer veldig på.Får du lov til å dra på arangementer på utsia der du er innlagt? Er nemlig leder i en ungdomsklubb som skal ha en avsluttningsfest snart og den skal jeg lede.

Det er ikke meningen å stille deg alle spørsmåla. Jeg føler at jeg bruker deg litt mye nå så hvis du ikke vil svare så skjønner jeg det godt altså.

mvh

Glemte å si istad:

Selv om du blir innlagt så betyr ikke det at du nødvendigvis går ut igjen 100% frisk for slike nedturer senere. Nei, en slik plass er bare en imidlertidig oppholdsplass til ungdom og voksne med psykotiske problemer, som trenger støtte, hjelp og omsorg, videre utover det vanlige som man får hjemme.

Du ser jo meg...3 ganger har jeg vært innlagt...Og ennå føle jeg av og til at jeg skulle ha vært innlagt. Men, på slike plasser er det like viktig for deg at du jobber med deg selv...Det er bare det at du får liksom fokusert litt mer rundt akkurat DETTE problemet ditt, enn det du får hjemme. Du får veiledning, omsorg, behandling...osv. Og etter innleggelse kommer du sikkert til å fortsette kontakten med hun psykologen du går til. De fleste bruker det.

Men, ikke gru deg dersom du tenker på det. Det kan kanskje være det du trenger akkurat nå. Og det kan kanskje hjelpe deg? Følg magefølelsen og ønskene dine. Og krev det du har krav på.

Hilsen en som bryr seg, og veit ka du går gjennom:-)

[nsm]

Glemte å si istad:

Selv om du blir innlagt så betyr ikke det at du nødvendigvis går ut igjen 100% frisk for slike nedturer senere. Nei, en slik plass er bare en imidlertidig oppholdsplass til ungdom og voksne med psykotiske problemer, som trenger støtte, hjelp og omsorg, videre utover det vanlige som man får hjemme.

Du ser jo meg...3 ganger har jeg vært innlagt...Og ennå føle jeg av og til at jeg skulle ha vært innlagt. Men, på slike plasser er det like viktig for deg at du jobber med deg selv...Det er bare det at du får liksom fokusert litt mer rundt akkurat DETTE problemet ditt, enn det du får hjemme. Du får veiledning, omsorg, behandling...osv. Og etter innleggelse kommer du sikkert til å fortsette kontakten med hun psykologen du går til. De fleste bruker det.

Men, ikke gru deg dersom du tenker på det. Det kan kanskje være det du trenger akkurat nå. Og det kan kanskje hjelpe deg? Følg magefølelsen og ønskene dine. Og krev det du har krav på.

Hilsen en som bryr seg, og veit ka du går gjennom:-)

Takk, for alle svar jeg har fått av deg det har hjulpet meg, litt med hva jeg kommer til å velge tror jeg men jeg er fortsatt usikker på om jeg skal legge meg inn eller ikke, så vi får se i morgen men jeg vet ikke jeg, gruer meg til helgen da skal jeg være hjemme alene og det er ikke noe gunsti for meg i den perioden jeg er inne i nå.Men det er som du sier jeg leter etter en utvei hele tiden og den utveien jeg finner er at jeg skal/vil ta livet mitt men innserst inne vet jeg jo at det ikke er det jeg ønsker også. Livet er ikke enkelt.

Er foreldrene dine åpne ovenfor problemene dine? Mine skjønner ikke hva jeg driver med de,sier bare "slutt med den kuttinga da det er ikke nødvendig å drive med det vet du"

Åååååååå jeg blir så sint når de sier dette hva tror dem da at jeg gjør det fordi jeg vil det?

Ja ja håper det går bra med deg da!

Koz

[anonym1784]

Takk, for alle svar jeg har fått av deg det har hjulpet meg, litt med hva jeg kommer til å velge tror jeg men jeg er fortsatt usikker på om jeg skal legge meg inn eller ikke, så vi får se i morgen men jeg vet ikke jeg, gruer meg til helgen da skal jeg være hjemme alene og det er ikke noe gunsti for meg i den perioden jeg er inne i nå.Men det er som du sier jeg leter etter en utvei hele tiden og den utveien jeg finner er at jeg skal/vil ta livet mitt men innserst inne vet jeg jo at det ikke er det jeg ønsker også. Livet er ikke enkelt.

Er foreldrene dine åpne ovenfor problemene dine? Mine skjønner ikke hva jeg driver med de,sier bare "slutt med den kuttinga da det er ikke nødvendig å drive med det vet du"

Åååååååå jeg blir så sint når de sier dette hva tror dem da at jeg gjør det fordi jeg vil det?

Ja ja håper det går bra med deg da!

Koz

Mine foreldre sier de er her for meg, og det er bare å prate med dem dersom jeg har lyst, men jeg føler ikke at jeg kan plassere mamma og pappa akkurat DER, at de er de personene jeg sier sånt til. Da får jeg dem for tett innpå meg. Så derfor lever de litt i uforståelighet...

De vet ikke hva de skal gjøre og de aner ikke hvorfor jeg er som jeg er. Og spesielt blir de ganske forvirret når de ikke klarer å få meg til å åpne meg for dem. Men, som jeg har sagt til hun kontaktpersonen min og til en mange andre: "Jeg føler ikke at det er det jeg har mamma og pappa til. Altså...selv om jeg er glad i dem og slikt, så føler jeg at den delen av livet mitt ikke tilhører dem, men jeg føler meg mer komfortabel å fortelle det til folk som ikke kjenner meg ut inn, som vet døgnrytmen min og slikt!". Men, jeg veit i alle fall at pappa og mamma vil kun mitt beste. Og det VET jeg foreldrene dine også vil for deg:-) Så prøv å forstå dem...

Når du får barn. Hva ville du ha sagt og korsn ville du ha reagert og oppført deg dersom dette barnet viser samme tendenser til en dyp depresjon som det du er i nå? DU vil GARANTERT ville handle på samme måte som dine foreldre. Derfor må du prøve å sette deg inn i situasjonen til dem også:-) Men, jeg VEIT sjøl kor vanskelig det er, og at en lett føler at: "Åååå...de forstår jo ingenting!". Men, korsn skal dem vite, når de ikke får fortalt noen ting? TENK PÅ DET!

Ja, jeg støtter deg uansett hvilken måte du velger å takle dette på. Jeg håper du bare kan føle deg trygg. Og ikke så usikker som du gjør nå. Dersom du tror at : "Nei, i helgen føler jeg og kjenner jeg meg så pass godt, at den tiltrekkingskraften som sier at jeg MÅ gjøre noe DRASTISK, kommer...så hold ut til du kommer deg over helgen, og si til hun behandleren din at DU vil legges inn!". Ikke nøl, men ta tegnene på kroppen din alvorlig. Og det er ikke sikkert du trenger å tilbringe mange dagene på den plassen heller? Kanskje det hjelper med 2-3 dager? ALt ettersom. Men, da vet du hvordan det er der, i tilfelle du skulle behøve det senere:-)

Lykke til!

Fortell meg gjerne hvordan det går!

Mvh meg

[nsm]

Mine foreldre sier de er her for meg, og det er bare å prate med dem dersom jeg har lyst, men jeg føler ikke at jeg kan plassere mamma og pappa akkurat DER, at de er de personene jeg sier sånt til. Da får jeg dem for tett innpå meg. Så derfor lever de litt i uforståelighet...

De vet ikke hva de skal gjøre og de aner ikke hvorfor jeg er som jeg er. Og spesielt blir de ganske forvirret når de ikke klarer å få meg til å åpne meg for dem. Men, som jeg har sagt til hun kontaktpersonen min og til en mange andre: "Jeg føler ikke at det er det jeg har mamma og pappa til. Altså...selv om jeg er glad i dem og slikt, så føler jeg at den delen av livet mitt ikke tilhører dem, men jeg føler meg mer komfortabel å fortelle det til folk som ikke kjenner meg ut inn, som vet døgnrytmen min og slikt!". Men, jeg veit i alle fall at pappa og mamma vil kun mitt beste. Og det VET jeg foreldrene dine også vil for deg:-) Så prøv å forstå dem...

Når du får barn. Hva ville du ha sagt og korsn ville du ha reagert og oppført deg dersom dette barnet viser samme tendenser til en dyp depresjon som det du er i nå? DU vil GARANTERT ville handle på samme måte som dine foreldre. Derfor må du prøve å sette deg inn i situasjonen til dem også:-) Men, jeg VEIT sjøl kor vanskelig det er, og at en lett føler at: "Åååå...de forstår jo ingenting!". Men, korsn skal dem vite, når de ikke får fortalt noen ting? TENK PÅ DET!

Ja, jeg støtter deg uansett hvilken måte du velger å takle dette på. Jeg håper du bare kan føle deg trygg. Og ikke så usikker som du gjør nå. Dersom du tror at : "Nei, i helgen føler jeg og kjenner jeg meg så pass godt, at den tiltrekkingskraften som sier at jeg MÅ gjøre noe DRASTISK, kommer...så hold ut til du kommer deg over helgen, og si til hun behandleren din at DU vil legges inn!". Ikke nøl, men ta tegnene på kroppen din alvorlig. Og det er ikke sikkert du trenger å tilbringe mange dagene på den plassen heller? Kanskje det hjelper med 2-3 dager? ALt ettersom. Men, da vet du hvordan det er der, i tilfelle du skulle behøve det senere:-)

Lykke til!

Fortell meg gjerne hvordan det går!

Mvh meg

Takk,for at du bryr deg!

Mamma og pappa er der jo for meg også men jeg kan liksom ikke snakke med deg for de skjønner jo ikke hvordan det er de skjønner ikke hvorfor jeg kutter opp armene mine kommentaren dems er"Kan du ikke bare slutte med det er det er jo ikke nødvendig å kutte seg opp"

Nei,det går liksom ikke desuten her jo foreldrene mine sitt å tenke på de trenger jo ikke å måtte tenke på meg også.

Jeg har jo stort sett mått klare meg selv siden jeg var 10 så hvorfor skal jeg begynne å bry dem nå da? Nei,det er ikke nødvendig synes jeg da,men det er sån jeg tenker nå.

Har gjort en avtale med psykologen min om at en venninne av meg skal være det andre beinet jeg skal stå på så jeg ikke tar livet mitt men hva kan en venninne gjøre for meg da ho er jo der for meg å jeg kan snakke med henne hva for noe mere kan hun gjøre, det skulle jeg finne svaret på da til neste gang men hva hvis jeg ikke finner noe svar da hva skal jeg si til venninna mi da Nei,desverre du kan ikke hjelpe meg alikevel?

Den går jo ikke vet du.

Men hvordan går det med deg nå da?Har du det bedre?

Du må bare spørre meg også altså hvis det er noe du lurer på det kan jo hende jeg kan svare deg på noen spørsmål også vet du.

mvh

[anonym1784]

Takk,for at du bryr deg!

Mamma og pappa er der jo for meg også men jeg kan liksom ikke snakke med deg for de skjønner jo ikke hvordan det er de skjønner ikke hvorfor jeg kutter opp armene mine kommentaren dems er"Kan du ikke bare slutte med det er det er jo ikke nødvendig å kutte seg opp"

Nei,det går liksom ikke desuten her jo foreldrene mine sitt å tenke på de trenger jo ikke å måtte tenke på meg også.

Jeg har jo stort sett mått klare meg selv siden jeg var 10 så hvorfor skal jeg begynne å bry dem nå da? Nei,det er ikke nødvendig synes jeg da,men det er sån jeg tenker nå.

Har gjort en avtale med psykologen min om at en venninne av meg skal være det andre beinet jeg skal stå på så jeg ikke tar livet mitt men hva kan en venninne gjøre for meg da ho er jo der for meg å jeg kan snakke med henne hva for noe mere kan hun gjøre, det skulle jeg finne svaret på da til neste gang men hva hvis jeg ikke finner noe svar da hva skal jeg si til venninna mi da Nei,desverre du kan ikke hjelpe meg alikevel?

Den går jo ikke vet du.

Men hvordan går det med deg nå da?Har du det bedre?

Du må bare spørre meg også altså hvis det er noe du lurer på det kan jo hende jeg kan svare deg på noen spørsmål også vet du.

mvh

Når det gjelder det som psykologen din ville du skulle finne ut, så kan jeg tippe han valgte å gi deg dette oppdraget, slik at du skulle prøve å fokusere på "Hva kan jeg selv gjøre for å hjelpe meg selv?", og ikke " Hva kan venninda di gjøre for å hjelpe deg?". Altså...Klart venninda di vil hjelpe til, men det er jo bare å si til venninda di på en fin måte at du setter pris på omtanke og all støtte du får fra henne,men at du desverre ikke kan ta på samvittigheten å bekymre en du er så glad i, om ting som fagpersonell kanskje kan være mer rett til å bruke til. OM du forstår?

Men, ikke si det på den måten at: "Jeg trenger ikke deg!". Det vil såre venninda di. Hun har ofret seg for at du skal ha det bra, og det er hennes ønske. Så prøv å forklare henne akkurat det du fortalte meg. Hvorfor du føler du ikke kan BRUKE henne til slik behandling. Men, at du gjerne setter pris på å ha henne ved din side når du trenger å komme deg ut. Tror kanskje det var det psykologen din ville du skulle bruke henne til.

Kanskje du kan bruke venninda di som "ditt andre bein å stå på" når du trenger å komme deg ut for å være sosial. Det hjelper. Finne på ting.

Det du evnt. kan gjøre er å be psykologen din om en innleggelse slik du får desse tankene litt på avstand (for på slike innleggelser vil du få personer rundt deg hele døgnet som VIL være mer tilpasset til å ta imot slik informasjon som du føler behov for å snakke ut om).

Etter en oppholdingstid på den avdelingen kan du evnt. diskutere med de på avd. om at du får komme deg hjem (permisjon) der du får prøve å gå ut, f.eks med ho venninda di, der dere kun har det artig...og du ikke fokuserer så mye på det negative, men prøver å fokusere på det positive, for så å "spare" det negative til du kommer tilbake til avd.

En plass må du starte. Slik som jeg måtte.

Prøv å hjelpe deg selv! For selv om sannheten er hard, så er det vi som må leve livet våres, og andre kan ikke leve det for oss...Slik jeg svært gjerne skulle ønske av og til:-(

Men, du kan bruke meg til å søke støtte og trøst, og venninda di til å komme deg ut. Da har jo du 2 ting du har fått til. Og så kan du bruke psykologen din til å evnt. legge deg inn,og gi deg den behandlingen din som er mest forsvarlig for din situasjon.

Tenk deg dette: Du blir innlagt nå, kanskje før jul, og så blir du på avd. en stund, får fokusert på tankene dine og det psykiske, og prøvd å finne ut mer av hva de kommer fra, og hva du kan finne glede i. Og evnt. prøve å finne en metode. F.eks: Når du føler behov for å gjøre ting (kutting f.eks.), de gangene kan du heller prøve å være hard mot deg selv å tenke: "Nei, nå ringer jeg venninda mi og så går vi ut, slik jeg får vekk de tankene en stund". Da får du nemlig litt vekk den fokuseringen på problemene dine...

Og kem veit...Kanskje du er bitte litt på vei mot en lysere fremtid før jul.

Eg sier ikkje desse alternativa fordi du skal tru at :" Tror hun det er så enkelt?". Nei, eg veit akkurat korsn du har det no. Eg er der eg også akkurat no.

Men, eg meiner at det hadde vore best for deg å legge deg inn, slik du kunne få bli kjent med systemet, og slik du kunne kanskje få hjelp til å finne ut hvilke personer har de ulike oppgavene?.

F.eks: MEG (jeg er her for å støtte og gi råd, prøve å gjøre det litt lysere ved å vise at jeg er her dersom du vil ha noen å prate med. Men, jeg kan - selv om jeg gjerne skulle ønske det - ikke handle utifra mer enn de tingene. Jeg kan f.eks. ikke legge deg inn, ikke tvinge deg til å slutte å skjære deg...).

VENNINDA DI (ho er der for å støtte deg, for å prøve å gjøre det lysere for deg. Ho bryr seg om deg, og har derfor tilbudt seg å hjelpe deg. Men, hun har kanskje sine problemer, og kanskje hun ikke er den personen man nødvendivis skal bruke til å snakke om DØD og slikt til. Men, kan gjerne brukes til å komme seg ut, til å snakke, til å låne en skulder...).

PSYKOLOGEN: (Han kan høre på deg, prøve å analysere hvorfor du føler og tenker slik. Og prøve å gi deg den behandlingen du trenger, enten ved medisinering eller innleggelse. Kanskje mener han en innleggelse vil gjøre deg dårligere? Kanskje han synes medisin vil være en bedre løsning. Alt etter hva du føler ville vært det rett...Si det til ham, hva du ønsker.)

SYKEHUS: (Kan gi en mer tilrettelagt behandling. Mer intensiv behandling med mer fokusering rundt problemet. De vil sammen med deg høre dine ønsker, og prøve å sette en slags løsning på hvordan du tross alt skal klare å overleve det livet du har).

Så søk hjelp dersom du føler for det, eller si til psykologen din hva du ønsker.

Lykke til!

[nsm]

Når det gjelder det som psykologen din ville du skulle finne ut, så kan jeg tippe han valgte å gi deg dette oppdraget, slik at du skulle prøve å fokusere på "Hva kan jeg selv gjøre for å hjelpe meg selv?", og ikke " Hva kan venninda di gjøre for å hjelpe deg?". Altså...Klart venninda di vil hjelpe til, men det er jo bare å si til venninda di på en fin måte at du setter pris på omtanke og all støtte du får fra henne,men at du desverre ikke kan ta på samvittigheten å bekymre en du er så glad i, om ting som fagpersonell kanskje kan være mer rett til å bruke til. OM du forstår?

Men, ikke si det på den måten at: "Jeg trenger ikke deg!". Det vil såre venninda di. Hun har ofret seg for at du skal ha det bra, og det er hennes ønske. Så prøv å forklare henne akkurat det du fortalte meg. Hvorfor du føler du ikke kan BRUKE henne til slik behandling. Men, at du gjerne setter pris på å ha henne ved din side når du trenger å komme deg ut. Tror kanskje det var det psykologen din ville du skulle bruke henne til.

Kanskje du kan bruke venninda di som "ditt andre bein å stå på" når du trenger å komme deg ut for å være sosial. Det hjelper. Finne på ting.

Det du evnt. kan gjøre er å be psykologen din om en innleggelse slik du får desse tankene litt på avstand (for på slike innleggelser vil du få personer rundt deg hele døgnet som VIL være mer tilpasset til å ta imot slik informasjon som du føler behov for å snakke ut om).

Etter en oppholdingstid på den avdelingen kan du evnt. diskutere med de på avd. om at du får komme deg hjem (permisjon) der du får prøve å gå ut, f.eks med ho venninda di, der dere kun har det artig...og du ikke fokuserer så mye på det negative, men prøver å fokusere på det positive, for så å "spare" det negative til du kommer tilbake til avd.

En plass må du starte. Slik som jeg måtte.

Prøv å hjelpe deg selv! For selv om sannheten er hard, så er det vi som må leve livet våres, og andre kan ikke leve det for oss...Slik jeg svært gjerne skulle ønske av og til:-(

Men, du kan bruke meg til å søke støtte og trøst, og venninda di til å komme deg ut. Da har jo du 2 ting du har fått til. Og så kan du bruke psykologen din til å evnt. legge deg inn,og gi deg den behandlingen din som er mest forsvarlig for din situasjon.

Tenk deg dette: Du blir innlagt nå, kanskje før jul, og så blir du på avd. en stund, får fokusert på tankene dine og det psykiske, og prøvd å finne ut mer av hva de kommer fra, og hva du kan finne glede i. Og evnt. prøve å finne en metode. F.eks: Når du føler behov for å gjøre ting (kutting f.eks.), de gangene kan du heller prøve å være hard mot deg selv å tenke: "Nei, nå ringer jeg venninda mi og så går vi ut, slik jeg får vekk de tankene en stund". Da får du nemlig litt vekk den fokuseringen på problemene dine...

Og kem veit...Kanskje du er bitte litt på vei mot en lysere fremtid før jul.

Eg sier ikkje desse alternativa fordi du skal tru at :" Tror hun det er så enkelt?". Nei, eg veit akkurat korsn du har det no. Eg er der eg også akkurat no.

Men, eg meiner at det hadde vore best for deg å legge deg inn, slik du kunne få bli kjent med systemet, og slik du kunne kanskje få hjelp til å finne ut hvilke personer har de ulike oppgavene?.

F.eks: MEG (jeg er her for å støtte og gi råd, prøve å gjøre det litt lysere ved å vise at jeg er her dersom du vil ha noen å prate med. Men, jeg kan - selv om jeg gjerne skulle ønske det - ikke handle utifra mer enn de tingene. Jeg kan f.eks. ikke legge deg inn, ikke tvinge deg til å slutte å skjære deg...).

VENNINDA DI (ho er der for å støtte deg, for å prøve å gjøre det lysere for deg. Ho bryr seg om deg, og har derfor tilbudt seg å hjelpe deg. Men, hun har kanskje sine problemer, og kanskje hun ikke er den personen man nødvendivis skal bruke til å snakke om DØD og slikt til. Men, kan gjerne brukes til å komme seg ut, til å snakke, til å låne en skulder...).

PSYKOLOGEN: (Han kan høre på deg, prøve å analysere hvorfor du føler og tenker slik. Og prøve å gi deg den behandlingen du trenger, enten ved medisinering eller innleggelse. Kanskje mener han en innleggelse vil gjøre deg dårligere? Kanskje han synes medisin vil være en bedre løsning. Alt etter hva du føler ville vært det rett...Si det til ham, hva du ønsker.)

SYKEHUS: (Kan gi en mer tilrettelagt behandling. Mer intensiv behandling med mer fokusering rundt problemet. De vil sammen med deg høre dine ønsker, og prøve å sette en slags løsning på hvordan du tross alt skal klare å overleve det livet du har).

Så søk hjelp dersom du føler for det, eller si til psykologen din hva du ønsker.

Lykke til!

Takk for et flott svar,jeg tror jeg skal ta skritet å si til psykologen min at jeg vil innlegges men jeg vet ikke om jeg tørr fortsatt.

Jeg skal prøve å mane meg opp til tirsdagen men hvem vet.

Hvordan klarer du å uttrykke deg så bra du skriver jo som om jeg skulle ha sakt det selv.

Det er helt utrolig.

Jeg gruer meg til helgen hvor jeg kommer til å være hjemme alene uten foreldre eller venninner å ringe til de er på ferie alle sammen.Er spent på hvordan det kommer til å gå men jeg håper det går bra innerst inne.Jeg er liksom delt i to den ene delen vil at jeg skal overleve mens den andre vil at jeg skal dø.

Det som er verst er å ha kontroll når impulsene slår seg inn i hodet mitt,det henger i en tynn trå nå,å den blir tynnere å tynnere for hver time virker det som.

Jeg blir liksom sliti og rivd i flere rettninger virker det som.Har du kjent noe til det?

Har du noen gode tips på vordan jeg skal komme meg i mellom denne helgen uten å finne på noe "tull"?

mvh

[anonym1784]

Takk for et flott svar,jeg tror jeg skal ta skritet å si til psykologen min at jeg vil innlegges men jeg vet ikke om jeg tørr fortsatt.

Jeg skal prøve å mane meg opp til tirsdagen men hvem vet.

Hvordan klarer du å uttrykke deg så bra du skriver jo som om jeg skulle ha sakt det selv.

Det er helt utrolig.

Jeg gruer meg til helgen hvor jeg kommer til å være hjemme alene uten foreldre eller venninner å ringe til de er på ferie alle sammen.Er spent på hvordan det kommer til å gå men jeg håper det går bra innerst inne.Jeg er liksom delt i to den ene delen vil at jeg skal overleve mens den andre vil at jeg skal dø.

Det som er verst er å ha kontroll når impulsene slår seg inn i hodet mitt,det henger i en tynn trå nå,å den blir tynnere å tynnere for hver time virker det som.

Jeg blir liksom sliti og rivd i flere rettninger virker det som.Har du kjent noe til det?

Har du noen gode tips på vordan jeg skal komme meg i mellom denne helgen uten å finne på noe "tull"?

mvh

Noen helt gode råd, som jeg vet kan hjelpe har jeg desverre ikke, men jeg kan gi deg noen tips dersom du føler det er bedre.

Det du kan gjøre:

* Legg vekk tankene om innleggelse og spørsmål om HVA skal du gjøre, til evnt. etter helgen.

Prøv å gjør noe godt for deg selv. Hva liker du å gjøre?

Du kan f.eks: Kjøpe deg et blad du liker, låne film, kjøpe godteri...Det DU liker.

Dersomd det hadde vært jeg som hadde måttet vente til den tirsdagen, for så å komme med et endelig svar til psykologen, så hadde jeg prøvd å kvile litt tankene, slik jeg ikke tenkte konstant på de dødstankene hele døgnet, men samtidig som de hadde vært der, og jeg ville ha følt en slags lettelse fordi jeg visste at etter helgen kunne jeg få den hjelpa jeg trengte, så ville jeg ha prøvd å gjøre noe for meg selv FØR den "domme-dagen" kommer. Altså...Ikke gå rundt å tenk og gru deg til hva som skal skje, men prøv å tenk over i mellomtiden på HVA du kan gjøre IDAG for at du skal komme deg gjennom dagen.

Jeg har følt det slik mange ganger. De gangene jeg har måttet vente på en endelig avgjørelse, det er de gangene jeg har følt at jeg har vært svakest. Men, jeg tenkte også en periode at: "Tenk om noen merker at jeg KAN å gi goder til meg selv, som f.eks. det å låne film og spise godteri. Tenk om noen ser at jeg "koser" meg, og så tror de at siden jeg klarer å "kose" meg såpass...så er det ikke noen grunn til å innlegges? MEN; bare fordi du klarer å overleve en dag, ved å være oppfinnsom (at du bruker tankene dine på å fokusere på hvordan du skal komme deg igjennom dagen, istedenfor å tenke hvordan du skal komme deg UT av dagen ved f.eks. selvskading). så betyr ikke det at du ikke har desse tankene fordi om..

Kanskje jeg beskriver dette litt innvikla for deg.Men, det jeg ville fram til var at: "DU må ikke bevise ovenfor noen at du trenger hjelp!". Altså...du må ikke føle det at du MÅ gjøre ting som er negative, fordi at folk skal være enig i at du trenger hjelp. Du trenger ikke å skade deg, fordi du kanskje føler at: "Nei,dersom jeg ikke skader meg så kanskje folk tror at jeg ikke er så syk som trenger innleggelse, og derfor må jeg bare skade meg, for jeg TRENGER den innleggelsen". Ikke tenk slik! Det er det jeg prøver å si. Selv om jeg veit at du sliter masse når du føler deg alene, så prøv heller...bare for 1 døgn, å gjør noe for deg selv.

Du kan f.eks: Starte dagen med en frisk dusj/bad, og så kan du ordne deg selv slik at du føler deg vel. Og etter det kan du lage deg en liste over ting du har lyst til å gjøre iløpet av dagen. Det kan være alt fra å høre på din yndlingscd, til å skrive brev til en venninde, eller låne bøker/film. For kvart kryss og for kvar ting du klarer å gjennomføre, dess nærmere er du kommet til å klare å overleve EN dag uten å skade deg selv. Du får liksom tankene over på "Dette vil jeg gjøre", istedenfor at du kanskje tenker :" Idag må jeg ripe/skade meg!".

Nei, jeg aner ikke...kanskje jeg gjorde deg litt meir forvirra når eg skreiv detter, for eg blei litt forvirra sjøl. Hehe!

Men, tenk på det.

Og spør dersom du lurer på noe.

Mvh ei som bryr seg!

(PS! Jeg blir vekke fra og med idag til søndag. Skal en plass, og den plassen har ikke internettforbindelse...:-( Desverre!)

HA EI GOD HELG!

PS2! Dersom du vil ha en ting på den lista di over ting du kan gjøre, så kan jo du skrive opp at du skal iløpet av helga skrive tilbake til meg å si hvordan helga gikk.