Min mamma ødelegger meg!!!!

[knelle]

Det er så forferdelig å skrive det om sin egen mor.

Fra jeg var liten har jeg fått høre hvor lite vellykket jeg var.Aldri var jeg tynn nok og aldri flink nok.

Dette til tross for fine karakterer, god utdannelse, flink i idrett og sang mm. Hele livet hat jeg strevd med å gjøre henne til lags.

Jeg har unnskyldt henne noe for vi har mistet så mange. En bror, far og andre nære slektninger.

Min sorg er det ingen som ville se.

Utad har jeg alltid virket så sterk.

Det hele endte med at jeg fikk angst og depresjon og ble sykemeldt. Senere på attføring/yrkesrettet.

I samtaleterapi ble jeg rådet til å vurdere å bryte med henne. Der innså jeg også at alt det vonde jeg bar på ikke skyldtes meg men det jeg hadde vært igjennom.

Har prøvd å snakke med henne tidligere med støtte i pappa som nå er død. Uten resultat.

Familieterapi har vært forslått

I hennes øyne har hun ingen feil.

Jeg er i sorg over min pappa og har ansvaret for min egen familie. Har prøvd å støtte mamma så godt jeg kan. Min sorg har jeg lagt til side.

Hva skal jeg gjøre før dette ødelegger meg fullstendig.

Anonym.

[Gjest ikke undertegnet]

Ønsker jeg kunne hjelpe deg, for jeg strir med det samme selv. Jeg har fått alle feilene utdelt, mens min bror er perfekt. Dessverre, du kan ikke forandre henne, du må bare innse det. Uten å utbrodere mitt eget forhold til min mo nærmere, så har jeg nå erkjent de faktiske forhold, jeg kan ikke forandre på henne. Men jeg har valgt å trekke meg mer bort fra henne, omgås henne kun på "nøytral grunn" . Dvs. være forsiktig med å betro meg til henne (det bruker hun imot meg ved neste aneldning) ikke fortelle henne hvor jeg er/skal (hun er sjalu på mine venninner. Hun er 72 år og jeg 47 så det sier noe om galskapen i det hele.

Ikkeinnlemm henne for mye i ditt liv og erkjenn de faktiske forhold. Aksepter at du ikke har eller noen gang kommer til å få noen støtte i din mor. Omgås henne (om du kan) for husfredens (og barnebarnas) skyld, men går heller ikke det så kan det hende at du blir nødt til å bryte kontakten helt, slik du er blitt rådet til. Uffamei.

[Gjest Ingrid26]

hei knelle, tja hva skal man råde deg til i en slik situasjon? Det er vanskelig, hvorfor? Jo fordi jeg har det tøft med mitt forhold til mamma jeg også, og det er vanskelig. Selv om det for andre utenforstående ser veldig enkelt ut - "Det er jo bare å bryte med henne, kutte all kontakt!"" Ser du ikke at hun ødelegger deg?"

Men så enkelt er det bare ikke... Tro meg jeg vet... For uansett hva mødre gjør og uansett hvordan de er, så er de jo mammaene våres. Og på en eller annen måte så blir vi knyttet til dem, selv om de ikke oppfyller mamma-rollen slik man burde. Selv om hvor mye de "tråkker" på oss, så blir vi på en måte vant til det og legger skylden over på oss selv, helt til noen hjelper oss til å se hvor galt dette er... Jeg har i tillegg alltid tatt veldig hensyn til min mamma, og vi har på mange måter også "byttet" roller. Jeg tok vare på henne, mens det var egentlig hun som skulle ta vare på meg...Jeg beskyttet henne så totalt.

Hun har alltid bestemt over meg, og meningene hennes "ble" mine... Sånn måtte det bli...

Det er masse problemer mellom mødre og døtre. Dessverre.

Jeg vet ikke om jeg har noe godt råd å komme med, men det jeg sliter mest med nå er vel det å sette grenser for meg selv i forhold til henne. Hva er mine behov, og hva er hennes behov? Gjør jeg dette for min skyld, eller for mammas skyld?

Hvorfor er jeg så redd for å være direkte mot henne?

Hvorfor er jeg redd for å såre henne? osv...

Så mitt råd er vel - øv deg på å sett dine egne grenser - der _du_ selv står i sentrum - _ikke_ din mamma! Vær ærlig mot deg selv og gjør det som gagner deg best - det er jo det moren din har gjort hele livet...

Men jeg vet også hvor vanskelig det er...

Mvh

[Gjest Z@pvir]

Det er veldig viktig at du ikke har mer kontakt med henne enn du kan takle.

Og så må du hele tiden terpe på for deg selv at det er henne som har sviktet. Det er hun som skulle være omsorgsperson overfor deg, ikke omvendt. Selvfølgelig har hun hatt det vondt og kanskje er det derfor hun plager sine nærmeste. Hvis hun kunne innse dette og søke hjelp så ville hun være lettere å tilgi, og ikke minst ville det være en sjanse for at hun kunne bli litt enklere å 'håndtere' for familien.

Når jeg leser slike historier tenker jeg bestandig at jeg får inderlig håpe at ingenting av det jeg har gjort mot barna mine vil forårsake slike problemer for dem. For selvfølgelig er det ting en skulle ønske hadde vært anderledes både på den ene og den andre måten. Men isåfall får jeg håpe jeg har selvinnsikt nok til å ta en konfrontasjon og innrømme mine feil. For selv om vi har våre grunner (egne psykiske problemer) så er ikke det noen unnskyldning for å skape problemer for andre. Det er kun en forklaring. Og hvis vi ikke innrømmer det engang (slik din mor tydeligvis har problemer med) så lager vi ytterligere problemer for våre nærmeste.

Selv så var jeg så heldig å ha bra foreldre (selv om de hadde sine feil også selvfølgelig) og det er kanskje derfor jeg lett får dårlig samvittighet overfor egne barn - siden jeg sammenligner.

Lykke til! Du er i en kinkig situasjon som jeg ser mange sliter med. Det er nok ingen løsning som passer for alle til enhver tid. Du må nok prøve deg fram.

[Gjest Theos]

Du må sette grenser! Det gjør vondt, men det gjelder deg eller henne, og hvilken hensikt skal det ha at hun til syvende og sist knekker deg? Du har din egen familie og ivareta. Tro meg, dette har jeg erfaring med.

Lykke til!

[Gjest Anonym (K)]

Du må sette grenser! Det gjør vondt, men det gjelder deg eller henne, og hvilken hensikt skal det ha at hun til syvende og sist knekker deg? Du har din egen familie og ivareta. Tro meg, dette har jeg erfaring med.

Lykke til!

Nå har jeg ikke sett henne på noen dager. Hun gikk i sinne.

Tenker stadig på at jeg burde kontakte henne men det var hun som dro.

Vet ikke om jeg er sterk nok til å kutte ut men jeg vet innerst inne at det er det beste.

Gjør jeg det så har jeg ingen bortsett fra mann og barn da.

Alle "nære" slektninger er ikke mere dessværre.

Takk for svar.