huufsa Skrevet 6. mars 2003 Del Skrevet 6. mars 2003 Jeg har vært på sykehuset igjen i dag.... Har jeg kontroll på maten...? Har jeg kontroll på diabetesen...? -på posten min..? -på regningene mine...? På klesvasken min...? Jeg kan bare rope ut: NEI!! NEI, -NEI... og NEI...!!! Jeg vet hvorfor nå... - jeg har ikke 'selvomsorg'... og det er fordi jeg ikke betyr noenting, det... Jeg betyr ingening for meg selv... Alt som gjelder 'meg' eller 'mitt eget'... -betyr INGENTING! Jeg kan fint ordne opp masse for andre... - hjelpe andre med hva det skal være, liksom... Men hvis noe bør utrettes som gjelder meg eller mitt, - så er det ikke viktig for meg i det hele tatt... - jeg gidder ikke engang å tenke på det.... Jeg hater å tenke på det... Jeg er utrolig selvutslettende... - det er jo selfølgelig grunner til det... men jeg gidder ikke 'dvele' så mye ved grunnen! Jeg vil oppleve en egenverdi! Jeg vil kunne kjenne den selv! Jeg vet ikke åssen det kjennes ut... Hvordan skal jeg kunne finne den... - føle den 'betydeligheten' for meg selv.. -som jeg føler for andre...? Jeg er så trøtt og sliten av meg selv... ( 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest viola Skrevet 6. mars 2003 Del Skrevet 6. mars 2003 jeg kjenner meg så igjen i det du skriver. Jeg jobber også sterkt med å få i orden maten og alt det andre ytre rundt meg fordi jeg tror jeg da vil kunne kjenne min egenverdi. Det å bli fornøyd med meg selv slik jeg er nå virker helt uoverkommelig. Vet ikke hvor jeg skal begynne hen. Jeg går også til ernæringsfysiolog og føler det er helt meningsløst til tider . HAr ikke kontroll over noe og maten er noe jeg ihvertfall ikke fikser. Men hun vil nå jeg skal gå dit likevel. Det viktigste er å være ærlig tror jeg. Overspiser du til hvert måltid bør du bare si det. Ikke pynt på tingene. Jeg har fått som mål og spise en skikkelig frokost noe som virker litt mer overkommelig enn det jeg i utgangspunktet ble bedt om. Spise 4 måltider pluss to mellommåltider. ... Uansett er det der for å hjelpe oss. Og det å bli kvitt av en spiseforstyrrelse krever mye jobb og er ikke gjort på et knips. Det vanskeligste er hva en skal erstatte maten med. En føler at en kanskje ikke har noe alternativ enn å misbruke mat. Hvordan skal en overleve hverdagen om en ikke har maten og støtte seg til. dette var dårlig råd.. ville bare si at jeg kjenner meg godt igjen i mye av det du skriver og at jeg håper ting snart blir lettere for deg 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anbefalte innlegg
Bli med i samtalen
Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.