Til Frosken

[Mimmy]

Hei igjen. Jeg har nå snakket med psykolog i dag, over telefonen, fordi jeg var så deprimert, og dessuten irritert over ikke å ha fått noe hjelp ennå, slik at jeg slipper å være så sliten, at jeg kan ha en noenlunde OK hverdag.

Hun sa at den tjeneste i kommunen, som jeg kunne fått hjelp fra når det gjaldt tilrettelegging, ikke var virksom før i juni. Så jeg får ingen form for hjelp før da, hverken i form av hvile eller noe annet, det eneste måtte være noen støttesamtaler, og så skal jeg ha fysioterapi-trening.

Så jeg skal be en prest jeg kjenner om han kan hjelpe meg, det har han nemlig sagt tidligere, at dersom ingen andre kan hjelpe meg til å få en hverdag som er mindre slitsom, så skulle han hjelpe meg han, og ringe rundt til folk i kommunen og prøve å få til ting for meg. Så håper jeg det løser seg på et slags vis for meg, jeg er så veldig veldig sliten, og så motløs også. Jeg vet ikke hvordan dette går. Kanskje jeg kunne ta noe medisin som satte meg i koma i de månedene som går fram til jeg får noe hjelp? Jeg ser ingen løsninger snart, jeg er så innmari deprimert. Jeg skulle ønske jeg kunne fått lov til å dø, at jeg fikk en virkelig alvorlig sykdom, som jeg så kunne dø av, så slapp jeg å ha det sånn jeg har det, å være så redd hele tiden, og ikke klare å ta vare på meg selv godt nok, og være så veldig sliten i hodet, ha ull i hodet hele tiden. Det føles som om hodet skal sprenges, gråten sitter fast inne i meg.

Ofte føler jeg det som at jeg kunne hatt det bedre, dersom jeg satt i fengsel. Problemet er at jeg har ikke begått noe lovbrudd, og kommer sannsynligvis aldri til å gjøre det heller. Min (har jeg etterhvert skjønt) forferdelige forbrytelse, for å ha det verre enn å sitte i fengsel, er at jeg har en medfødt lidelse. Men jeg har aldri gjort noen noe, aldri skadet noen, alltid prøvd å oppføre meg godt overfor andre mennesker. Jeg har ikke lykkes så veldig godt alltid, faktisk har jeg mislykkes voldsomt mange ganger, men jeg har alltid gjort et helhjertet forsøk. Så jeg tror kanskje at jeg fortjener bedre, og at jeg er verdt litt jeg også. Hva synes du?

[Gjest trinelisa]

Skjønner godt hvordan det er å være deprimert når man føler at man ikke får den hjelpa man trenger.Selv får jeg en del hjelp,men jeg føler likevel at hjelpen ikke hjelper,fordi jeg får hjelp ut i fra på en helt feil grunnlag.Føler også at denne Asperger syndrom stempelet "følger" på en måte etter meg overalt og at folk leser i mine papirer og dømmer meg ut fra dem i stedet for å se meg ut fra min egen personlighet.Slik blir jeg veldig deppa av, og den diagnosen har bare gjort at jeg har har blitt dratt ned i søla, og det begynte dårlig da dem på BUPP sa til meg da jeg ble utskrevet der: Du kommer aldri til å fungere sosialt i det hele tatt. Hva i f..... vet dem om det, når dem bare har pratet med meg i et år der.

Har du også det sånn at du blir deprimert av den diagnosen som du også har fått og føler deg mindre verdt?

Synes at det er tråkig at du ikke får noe hjelp i det hele tatt i og med at du sliter så mye som du gjør, og jeg håper virkelig at det ordner seg snart for deg.

Den forrige arbeidsplassen som dem observerte meg på sa at humøret mitt hadde så sterke svingninger, og at noen dager var bra mens andre dager var dårlige,men av en eller annen grunn hadde ho tilretteleggeren min her fått for seg at når jeg hadde noen dårlige perioder, så trodde hun at jeg hadde vanskeligheter med å forholde meg til folk og ville være for meg selv.Hvordan kan hun si noe sånt når jeg selv møter opp på jobben hver dag selv om jeg har en dårlig periode og er sammen med folk for det.Snakker med folka selv om jeg har en dårlig dag, og kanskje er litt mer roligere og mer stille,men helt stille er jeg da ikke.

[Gjest trinelisa]

Skjønner godt hvordan det er å være deprimert når man føler at man ikke får den hjelpa man trenger.Selv får jeg en del hjelp,men jeg føler likevel at hjelpen ikke hjelper,fordi jeg får hjelp ut i fra på en helt feil grunnlag.Føler også at denne Asperger syndrom stempelet "følger" på en måte etter meg overalt og at folk leser i mine papirer og dømmer meg ut fra dem i stedet for å se meg ut fra min egen personlighet.Slik blir jeg veldig deppa av, og den diagnosen har bare gjort at jeg har har blitt dratt ned i søla, og det begynte dårlig da dem på BUPP sa til meg da jeg ble utskrevet der: Du kommer aldri til å fungere sosialt i det hele tatt. Hva i f..... vet dem om det, når dem bare har pratet med meg i et år der.

Har du også det sånn at du blir deprimert av den diagnosen som du også har fått og føler deg mindre verdt?

Synes at det er tråkig at du ikke får noe hjelp i det hele tatt i og med at du sliter så mye som du gjør, og jeg håper virkelig at det ordner seg snart for deg.

Den forrige arbeidsplassen som dem observerte meg på sa at humøret mitt hadde så sterke svingninger, og at noen dager var bra mens andre dager var dårlige,men av en eller annen grunn hadde ho tilretteleggeren min her fått for seg at når jeg hadde noen dårlige perioder, så trodde hun at jeg hadde vanskeligheter med å forholde meg til folk og ville være for meg selv.Hvordan kan hun si noe sånt når jeg selv møter opp på jobben hver dag selv om jeg har en dårlig periode og er sammen med folk for det.Snakker med folka selv om jeg har en dårlig dag, og kanskje er litt mer roligere og mer stille,men helt stille er jeg da ikke.

Jeg bare la mitt svar under det innlegget her som du egentlig ikke skrev til meg,men jeg la ikke merke til at det var et eget hovedinnlegg etter at jeg hadde sendt inn svaret,så beklager!

[Mimmy]

Skjønner godt hvordan det er å være deprimert når man føler at man ikke får den hjelpa man trenger.Selv får jeg en del hjelp,men jeg føler likevel at hjelpen ikke hjelper,fordi jeg får hjelp ut i fra på en helt feil grunnlag.Føler også at denne Asperger syndrom stempelet "følger" på en måte etter meg overalt og at folk leser i mine papirer og dømmer meg ut fra dem i stedet for å se meg ut fra min egen personlighet.Slik blir jeg veldig deppa av, og den diagnosen har bare gjort at jeg har har blitt dratt ned i søla, og det begynte dårlig da dem på BUPP sa til meg da jeg ble utskrevet der: Du kommer aldri til å fungere sosialt i det hele tatt. Hva i f..... vet dem om det, når dem bare har pratet med meg i et år der.

Har du også det sånn at du blir deprimert av den diagnosen som du også har fått og føler deg mindre verdt?

Synes at det er tråkig at du ikke får noe hjelp i det hele tatt i og med at du sliter så mye som du gjør, og jeg håper virkelig at det ordner seg snart for deg.

Den forrige arbeidsplassen som dem observerte meg på sa at humøret mitt hadde så sterke svingninger, og at noen dager var bra mens andre dager var dårlige,men av en eller annen grunn hadde ho tilretteleggeren min her fått for seg at når jeg hadde noen dårlige perioder, så trodde hun at jeg hadde vanskeligheter med å forholde meg til folk og ville være for meg selv.Hvordan kan hun si noe sånt når jeg selv møter opp på jobben hver dag selv om jeg har en dårlig periode og er sammen med folk for det.Snakker med folka selv om jeg har en dårlig dag, og kanskje er litt mer roligere og mer stille,men helt stille er jeg da ikke.

Jeg er heller ikke asosial dersom jeg har en dårlig dag, men som sagt så faller jeg ut av samtaler (uten forvarsel, blir bare helt fjern) uten å kunne kontrollere det. Så jeg antar det virker rart på den/de jeg snakker med. Men selv om du skulle ha asperger, så er du ikke noe dårlig menneske eller verdt noe mindre enn andre mennesker av den grunn.

[Mimmy]

Jeg bare la mitt svar under det innlegget her som du egentlig ikke skrev til meg,men jeg la ikke merke til at det var et eget hovedinnlegg etter at jeg hadde sendt inn svaret,så beklager!

Hei. Selv om jeg skrev dette til frosken, betyr ikke det at jeg ikke har lyst til å høre fra deg, tvertimot så syns jeg det er veldig fint å høre fra deg, du er et snillt og godt menneske.

Klem fra

[frosken]

Hei mimmy:-)

Det er svært skuffende å ikke få den hjelp man er blitt forespeilet innen rimelig tid. Jeg synes du skal snakke med fastlegen din om dette, og høre om han har noen forslag til hva dere kan gjøre.

Du sa at du godt kunne ha tenkt deg et nytt opptreningsopphold. Dersom du trenger det, er det fortsatt mulighet til å søke på nytt selv om det ikke er så lenge siden du hadde et 4-ukers opphold. Kanskje et nytt opptreningsopphold i løpet av våren kan gjøre det lettere for deg å holde ut inntil du kan få mer adekvat hjelp.

Bestill time hos fastlegen din!

P.S. Tror det er en fordel om du finner en overskrift på innleggene dine, ellers oppfatter webmaster det som private meldinger til meg - noe det jo ikke er da du får innspill fra andre også . Jeg leser innleggene dine uansett:-)

[Dorthe]

Hvis du har bedt om hjelp nylig og du har mulighet til å få hjelp i juni blir faktisk det regnet for å være ganske raskt. Et års ventetid for å få hjelp er ganske vanlig innenfor helsevesenet og rehabilitering.

Lykke til.

Jeg har ikke noe særlig erfaring med det psykiatriske men erfaring fra annen hjelp og hjelpemidler.

Men det er til å bli sprø av da, all den ventingen på at ting skal fungere bedre.

[Mimmy]

Hvis du har bedt om hjelp nylig og du har mulighet til å få hjelp i juni blir faktisk det regnet for å være ganske raskt. Et års ventetid for å få hjelp er ganske vanlig innenfor helsevesenet og rehabilitering.

Lykke til.

Jeg har ikke noe særlig erfaring med det psykiatriske men erfaring fra annen hjelp og hjelpemidler.

Men det er til å bli sprø av da, all den ventingen på at ting skal fungere bedre.

Det er sånn, at det jeg skal få hjelp til, er å få tak i en som kan hjelpe med å koordinere. Det er ikke det samme som å faktisk få hjelp. Det er på en måte skrittet før å få hjelp. Psykologen har også sagt at hun betviler lovligheten av å ikke ha et slikt tilbud oppegående i kommunen.

Jeg regner med at etter at jeg har klart å fått til dette, så vil det også ta ytterligere ventetid før jeg faktisk konkret får et tilbud om hjelp. Men da vil jeg være så sliten, og kanskje ikke engang være gift lenger, mannen min vil kanskje ikke godta, heller, å ha det slik lenger. Så nå vet jeg ikke, det blir så tungt syns jeg. Men jeg skal ihvertfall be om antidepressiva, det jeg egentlig kunne trengt var medisinering som nærmest satte meg i koma frem til jeg får hjelp. Jeg har spurt legen min om mulighet til å bli innlagt i institusjon, men det kan jeg heller ikke. Problemet er nok kanskje at jeg ikke ser så sliten ut som jeg faktisk er, så jeg tror ikke legen tror på meg når jeg sier det.

[Dorthe]

Det er sånn, at det jeg skal få hjelp til, er å få tak i en som kan hjelpe med å koordinere. Det er ikke det samme som å faktisk få hjelp. Det er på en måte skrittet før å få hjelp. Psykologen har også sagt at hun betviler lovligheten av å ikke ha et slikt tilbud oppegående i kommunen.

Jeg regner med at etter at jeg har klart å fått til dette, så vil det også ta ytterligere ventetid før jeg faktisk konkret får et tilbud om hjelp. Men da vil jeg være så sliten, og kanskje ikke engang være gift lenger, mannen min vil kanskje ikke godta, heller, å ha det slik lenger. Så nå vet jeg ikke, det blir så tungt syns jeg. Men jeg skal ihvertfall be om antidepressiva, det jeg egentlig kunne trengt var medisinering som nærmest satte meg i koma frem til jeg får hjelp. Jeg har spurt legen min om mulighet til å bli innlagt i institusjon, men det kan jeg heller ikke. Problemet er nok kanskje at jeg ikke ser så sliten ut som jeg faktisk er, så jeg tror ikke legen tror på meg når jeg sier det.

Så det er altså slik at nå venter du på den hjelpen som skal hjelpe deg til å få den hjelpen du trenger.

Det er helt utrolig hvor tungrodd ting kan bli.

Da kanskje jeg er litt heldigere enn deg for jeg har en ergoterapeut som hjelper meg til å få den hjelpen så jeg kan vente et år på å få den hjelpen jeg trenger.

Livet skal ikke være lett bestandig, Mimmy, og jeg misunner den som har masse tålmodighet )