Skal jeg la meg mobbes ned i vekt?

[tjohei1]

Føler meg mobbet som er tykk, mest av foreldre, men også av folk jeg ikke kjenner så godt. Det som plager meg er stadige kommentarer, spydigheter, hånlighet. Nå har det blitt så ille at jeg kvier meg for spise med moren min til stede. Jeg får ikke lyst på mat når jeg føler at andre forakter meg og kommenterer hvor mye jeg spiser og hvor mye kanel jeg tar på grøten. Hva gjør man i slike tilfeller? Jeg har sagt fra utallige ganger at jeg vil ikke at andre skal blande seg inn, men det er som å snakke til veggen. Det er nesten som jeg har utviklet en sosial fobi i forhold til mat. Hvordan skal man mestre dette?

[stjernestøv]

Føler meg mobbet som er tykk, mest av foreldre, men også av folk jeg ikke kjenner så godt. Det som plager meg er stadige kommentarer, spydigheter, hånlighet. Nå har det blitt så ille at jeg kvier meg for spise med moren min til stede. Jeg får ikke lyst på mat når jeg føler at andre forakter meg og kommenterer hvor mye jeg spiser og hvor mye kanel jeg tar på grøten. Hva gjør man i slike tilfeller? Jeg har sagt fra utallige ganger at jeg vil ikke at andre skal blande seg inn, men det er som å snakke til veggen. Det er nesten som jeg har utviklet en sosial fobi i forhold til mat. Hvordan skal man mestre dette?

Så frekke folk er da    Drit i dem!

[Bella Dotte]

Skaff deg en ny omgangskrets.

[Lillemus]

Føler meg mobbet som er tykk, mest av foreldre, men også av folk jeg ikke kjenner så godt. Det som plager meg er stadige kommentarer, spydigheter, hånlighet. Nå har det blitt så ille at jeg kvier meg for spise med moren min til stede. Jeg får ikke lyst på mat når jeg føler at andre forakter meg og kommenterer hvor mye jeg spiser og hvor mye kanel jeg tar på grøten. Hva gjør man i slike tilfeller? Jeg har sagt fra utallige ganger at jeg vil ikke at andre skal blande seg inn, men det er som å snakke til veggen. Det er nesten som jeg har utviklet en sosial fobi i forhold til mat. Hvordan skal man mestre dette?

Du verden. Foreldre som gjør slikt vet ikke hvor vondt de gjør sine barn. Ettersom du alt gjentatte ganger har sagt at de ikke skal bry seg, men fortsetter å gjøre det så er kanskje løsningen å holde kontakten på det minimale og høyst nødvendige? Om de spør hvorfor så gi dem et ærlig svar. De blir sikkert fornærmet, men det er deres problem, ikke ditt.

[frosken]

Føler meg mobbet som er tykk, mest av foreldre, men også av folk jeg ikke kjenner så godt. Det som plager meg er stadige kommentarer, spydigheter, hånlighet. Nå har det blitt så ille at jeg kvier meg for spise med moren min til stede. Jeg får ikke lyst på mat når jeg føler at andre forakter meg og kommenterer hvor mye jeg spiser og hvor mye kanel jeg tar på grøten. Hva gjør man i slike tilfeller? Jeg har sagt fra utallige ganger at jeg vil ikke at andre skal blande seg inn, men det er som å snakke til veggen. Det er nesten som jeg har utviklet en sosial fobi i forhold til mat. Hvordan skal man mestre dette?

Du skriver at du _føler_ at du blir mobbet og foraktet. Er du sikker på at det ligger så negative holdninger bak ting som blir sagt til deg? Som f.eks. en kommentar om mengde kanel på grøt, ville jeg ha oppfattet som svært uskyldig gitt de senere dagers diskusjon om EU-direktivet om kanel.

 

Jeg tror løsningen i forhold til dine foreldre vil være at du setter deg ned sammen med dem og snakker ordentlig om temaet overvekt. Si at du skulle ønske du hadde klart å holde en lavere vekt, men at til tross for mye trening og annen innsats fra din side så får du foreløpig ikke til det. Forklar dem at deres mer og mindre velmente kommentarer ikke hjelper deg, men snarere bidrar til at du spiser enda mer.

 

Når det gjelder mer perifere folk, så tror jeg at jeg ville ha forsøkt å tolke dem litt mer velvillig enn du gjør. Det er sjelden at perifere folk er ordentlig frekke i sine kommentarer mht overvekt, så kanskje er det dine egne følelser som gjør at du føler at de også mobber og forakter.

 

Vi lever i en tidsperiode hvor fedme er blitt definert som en av de store samfunnsfiendene. De fleste ønsker å ikke være overvektige, og mange kaster kritiske blikk på fete mennesker på gaten. Dermed finnes det forakt for fedme både inne i oss og utenfor oss, og av og til er det vår egen forakt som er hovedproblemet.

[tjohei1]

Du skriver at du _føler_ at du blir mobbet og foraktet. Er du sikker på at det ligger så negative holdninger bak ting som blir sagt til deg? Som f.eks. en kommentar om mengde kanel på grøt, ville jeg ha oppfattet som svært uskyldig gitt de senere dagers diskusjon om EU-direktivet om kanel.

 

Jeg tror løsningen i forhold til dine foreldre vil være at du setter deg ned sammen med dem og snakker ordentlig om temaet overvekt. Si at du skulle ønske du hadde klart å holde en lavere vekt, men at til tross for mye trening og annen innsats fra din side så får du foreløpig ikke til det. Forklar dem at deres mer og mindre velmente kommentarer ikke hjelper deg, men snarere bidrar til at du spiser enda mer.

 

Når det gjelder mer perifere folk, så tror jeg at jeg ville ha forsøkt å tolke dem litt mer velvillig enn du gjør. Det er sjelden at perifere folk er ordentlig frekke i sine kommentarer mht overvekt, så kanskje er det dine egne følelser som gjør at du føler at de også mobber og forakter.

 

Vi lever i en tidsperiode hvor fedme er blitt definert som en av de store samfunnsfiendene. De fleste ønsker å ikke være overvektige, og mange kaster kritiske blikk på fete mennesker på gaten. Dermed finnes det forakt for fedme både inne i oss og utenfor oss, og av og til er det vår egen forakt som er hovedproblemet.

Jeg har jobbet med mitt forhold til kropp. Jeg føler faktisk at jeg aksepterer meg selv bedre i dag selv om jeg er overvektig enn da jeg var normalvektig. Så jeg føler ikke at problemet ligger hos meg. Det som sårer meg at jeg får ikke være i fred med den jeg er. Når det gjelder kommentarer, så er det ikke her snakk om forsiktige velmenende kommentarer. De er krasse og oppgitte og jeg blir skremt hver gang. Sist jeg spise middag med moren min ble jeg nødt til å sette meg i et annet rom og jeg mistet lysten på maten rett og slett, men spise siden jeg hadde planlagt det. Jeg hadde også en kjæreste en gang. Han sa han likte "shubby" damer som han sa, men etter hvert som jeg ble kjent med han så fikk en kommentar like før jeg skulle dra hjem: "flodhest" og han flyttet seg bort fra meg da jeg satte meg ved siden av han på buss-setet. Jeg kan også fortelle om en episode der jeg var på praksisplass og veilederen min ble sur på meg fordi jeg tok heisen. Hun tok heisen sammen med meg, men jeg skjønte at jeg burde ikke tatt heisen. Rart man får lyst til å isolere seg for å få være i fred?

[frosken]

Jeg har jobbet med mitt forhold til kropp. Jeg føler faktisk at jeg aksepterer meg selv bedre i dag selv om jeg er overvektig enn da jeg var normalvektig. Så jeg føler ikke at problemet ligger hos meg. Det som sårer meg at jeg får ikke være i fred med den jeg er. Når det gjelder kommentarer, så er det ikke her snakk om forsiktige velmenende kommentarer. De er krasse og oppgitte og jeg blir skremt hver gang. Sist jeg spise middag med moren min ble jeg nødt til å sette meg i et annet rom og jeg mistet lysten på maten rett og slett, men spise siden jeg hadde planlagt det. Jeg hadde også en kjæreste en gang. Han sa han likte "shubby" damer som han sa, men etter hvert som jeg ble kjent med han så fikk en kommentar like før jeg skulle dra hjem: "flodhest" og han flyttet seg bort fra meg da jeg satte meg ved siden av han på buss-setet. Jeg kan også fortelle om en episode der jeg var på praksisplass og veilederen min ble sur på meg fordi jeg tok heisen. Hun tok heisen sammen med meg, men jeg skjønte at jeg burde ikke tatt heisen. Rart man får lyst til å isolere seg for å få være i fred?

Mødre er jo ofte invaderende, så der tror jeg eneste løsningen er å gjenta budskapet om at hun ikke skal blande seg inn i hva du spiser eller hvilken vekt du har.

 

Episoden med veilederen synes jeg var uklar. Hvordan vet du at vedkommende ble sur på deg fordi du tok heisen?

[schizoid1337]

Nei

[Kayia]

Jeg er nok enig med Frosken her. Det kan være nyttig å tenke ordentlig gjennom hvor opplevde forventninger og reaksjoner egentlig stammer fra, for det er lett å bli litt for nærtagen når noe er sårt for en. Til sammenligning: Vi var på graut hos en nabo på søndag, og også der ble kanel et tema (som Frosken sier - det har vært en del skriverier etter det nye EU-direktivet). Det ble sagt direkte til meg at "jøss, du har jo brukt opp sukker&kanel-kvota for oss alle", mens jeg - som ikke sliter med vekten - tenkte ikke et sekund at dette handlet om meg, vekten min, at jeg er grådig, at jeg overforbruker eller annet jeg kunne tenkt inn som "undertone". Utsagnet kom jo bare fordi det er i folks hoder, og hos oss lo vi, og endte med å lansere kanel som det nye baconet for harryhandlere...

[tjohei1]

Mødre er jo ofte invaderende, så der tror jeg eneste løsningen er å gjenta budskapet om at hun ikke skal blande seg inn i hva du spiser eller hvilken vekt du har.

 

Episoden med veilederen synes jeg var uklar. Hvordan vet du at vedkommende ble sur på deg fordi du tok heisen?

Fordi hun hadde snakket om at både jeg og hun burde slanke seg. Hun trakk vel seg selv inn for å ikke virke dominerende. Episoden i heisen var ikke til å ta feil av. Hvorfor skulle hun ellers nevne det?

[AnonymBruker]

Føler meg mobbet som er tykk, mest av foreldre, men også av folk jeg ikke kjenner så godt. Det som plager meg er stadige kommentarer, spydigheter, hånlighet. Nå har det blitt så ille at jeg kvier meg for spise med moren min til stede. Jeg får ikke lyst på mat når jeg føler at andre forakter meg og kommenterer hvor mye jeg spiser og hvor mye kanel jeg tar på grøten. Hva gjør man i slike tilfeller? Jeg har sagt fra utallige ganger at jeg vil ikke at andre skal blande seg inn, men det er som å snakke til veggen. Det er nesten som jeg har utviklet en sosial fobi i forhold til mat. Hvordan skal man mestre dette?

 

Hvor mye veier du?

Anonymous poster hash: 8b698...565

[Gjest Xtra]

 

Hvor mye veier du?

Anonymous poster hash: 8b698...565

 

 

Det var et unødvendig, ufølsomt og irrelevant spørsmål.

[AnonymBruker]

Det var et unødvendig, ufølsomt og irrelevant spørsmål.

 

Hvorfor det? Hvis man har for ex en BMI på 50 så må man regne med kommentarer, selv om det selvfrølgelig ikke er bra.

Anonymous poster hash: 8b698...565

[Gjest Xtra]

 

Hvorfor det? Hvis man har for ex en BMI på 50 så må man regne med kommentarer, selv om det selvfrølgelig ikke er bra.

Anonymous poster hash: 8b698...565

 

 

Hun opplever det ubehagelig at familie, venner og andre  kommenterer vekten og spisingen hennes. Hvorvidt hun veier 10 eller 50 kg. for mye er irrelevant for problemstillingen. Ingen skal måtte regne med kommentarer grunnet overvekt.

[Bella Dotte]

Stikk i strid med hva mange tror, er det IKKE motiverende for vektnedgang å få kommentarer om at man veier for mye! Dette er man dessuten gjerne klar over fra før!

[tjohei1]

Hvor mye veier du? Anonymous poster hash: 8b698...565

Jeg veier 110,1 kg og er 173 cm høy, kvinne.

[tjohei1]

Hvorfor det? Hvis man har for ex en BMI på 50 så må man regne med kommentarer, selv om det selvfrølgelig ikke er bra. Anonymous poster hash: 8b698...565

Jeg vet at jeg må være forberedt på kommentarer, men synes likevel det ikke er riktig. Jeg ser på det som mobbing.

[AnonymBruker]

Det er jo ingenting! Ikke la det forlede til å tro på noen av de som mobber deg. Jeg selv er 173 og veier 120 kilo i dag. Jeg har opplevd det samme som deg. At folk viser "sympati" -som da jeg var på bensinstasjonen for en tid tilbake, skulle kjøpe noe. Og en kar ved bensinpumpene hevet hånden til brystet mot meg! PFØY!!!!! Fy faen, så sint jeg ble!!!

 

Jeg begynte å tro jeg var overvektig da jeg veide 80 kg. Det er jo helt absurd! Jeg ser på bilder av meg fra den tiden, og jeg var jo ikke i nærheten feit! Men det var altså da det hele startet. Jeg trodde jeg var feit, og ga meg selv unnskyldinger hvis jeg overspiste. Jeg er jo feit likevel. Nå som jeg vet at jeg er feit er det noe ganske annet. Men fremdeles er jeg den samme inni. Det er det folk rundt meg glemmer. Folk på jobben behandler meg annerledes. Hjemme er jeg mindre verdt, null sex. Og jeg er redusert til masende kjerring.

 

Men det er hvordan man blir møtt i det offentlige rom som er mest nedverdigende. Man blir sett på som et null. Rett og slett. Det er akkurat som om folk tror du er funksjonshemmet bare fordi du er overvektig.

 

Min reise til overvektig startet da jeg ble skadet. Jeg fikk prolaps, og kunne ikke lenger trene 2 timer daglig. Jeg gikk fra to timers trening per dag, til å spise mye. I mellomtiden var jeg innom både misbruk av amfetamin og alkohol. Nå overspiser jeg. Vet ikke hvor mye mer sexy det er. Men jeg kunne ønske samfunnet hadde en litt annen holdning til dette med å gå ned i vekt, enn om at det bare handler om å skjerpe seg. For det gjør det ikke!!!

Anonymous poster hash: 71ae9...8e4

[tjohei1]

Det er jo ingenting! Ikke la det forlede til å tro på noen av de som mobber deg. Jeg selv er 173 og veier 120 kilo i dag. Jeg har opplevd det samme som deg. At folk viser "sympati" -som da jeg var på bensinstasjonen for en tid tilbake, skulle kjøpe noe. Og en kar ved bensinpumpene hevet hånden til brystet mot meg! PFØY!!!!! Fy faen, så sint jeg ble!!! Jeg begynte å tro jeg var overvektig da jeg veide 80 kg. Det er jo helt absurd! Jeg ser på bilder av meg fra den tiden, og jeg var jo ikke i nærheten feit! Men det var altså da det hele startet. Jeg trodde jeg var feit, og ga meg selv unnskyldinger hvis jeg overspiste. Jeg er jo feit likevel. Nå som jeg vet at jeg er feit er det noe ganske annet. Men fremdeles er jeg den samme inni. Det er det folk rundt meg glemmer. Folk på jobben behandler meg annerledes. Hjemme er jeg mindre verdt, null sex. Og jeg er redusert til masende kjerring. Men det er hvordan man blir møtt i det offentlige rom som er mest nedverdigende. Man blir sett på som et null. Rett og slett. Det er akkurat som om folk tror du er funksjonshemmet bare fordi du er overvektig. Min reise til overvektig startet da jeg ble skadet. Jeg fikk prolaps, og kunne ikke lenger trene 2 timer daglig. Jeg gikk fra to timers trening per dag, til å spise mye. I mellomtiden var jeg innom både misbruk av amfetamin og alkohol. Nå overspiser jeg. Vet ikke hvor mye mer sexy det er. Men jeg kunne ønske samfunnet hadde en litt annen holdning til dette med å gå ned i vekt, enn om at det bare handler om å skjerpe seg. For det gjør det ikke!!! Anonymous poster hash: 71ae9...8e4

Ja, enig i at man skal slippe å bli mobbet, men både du og jeg er overvektige. Det kan vi ikke benekte og vi må jobbe med oss selv og behandle kroppene våre bedre, men det er ikke lett. Jeg prøver å tenke begrensning, fremfor avhold.

Endret 13. februar 2014 av tjohei1