Helvetes skatter, politikere, byråkrater, sykehuskøer og prisnivå....

[pip]

"Bra nok" er nok individuelt.

Jeg regner det som "så godt jeg kan ha det under mine forutsetninger". Og da regner jeg med at man f.eks. får den hjelpen man trenger.

Eks: Jeg hadde store smerter i noen år. Det var en brokk som gjorde at jeg i løpet av den tiden jeg hadde stått opp om morgenen og begynt å pusse tennene, begynte å "se stjerner" og måtte legge meg ned igjen. Livet mitt besto mye i å sitte/ligge.

Det viste seg da jeg endelig fikk en operasjon at brokket var på størrelse med en grapefrukt. Brokkåpningen på størrelse med en femmer. Og kirurgen måtte snitte opp på høyre og venstre side av brokket for å få dyttet det inn igjen. Selv om jeg da var "åpnet" og lå på rygg med spinalbedøvelse. Og han da kunne ta direkte på brokket.

De hadde ikke trodd at det var såpass ille, siden jeg ikke klaget og klaget hele tiden. Jeg sa det var vondt. Jeg sa at jeg ikke fungerte. Jeg sa at jeg ofte var kvalm. osv. Men jeg har aldri vært typen til å gråte foran andre.

Fra første gang jeg kontaktet lege ang. dette brokket og til jeg fikk operasjon, ventet jeg 3,5 år.

Det er ikke bra nok. Jeg levde med store smerter. Levde mye foran dataen og i sengen. Måtte dopes ned med cosylan hver gang jeg var syk og hostet mye. (For det var vannvittig vondt).

Og, ikke minst, det var farlig. Hadde de skjønt hvor ille det var, hadde jeg fått en akuttoperasjon, sa de.

Det er det jeg kaller ikke "bra nok".

Hadde jeg f.eks. hatt uhelbredelig kreft og store smerter, ville fravær av smertelindring, trøst og sykepleiere som hadde tid vært det jeg ville ha kalt "ikke bra nok".

Om jeg, som ansatt på et sykehus, sitter på vaktrommet en natt og leser ukeblad og lar en pasient ligge å vente fordi jeg skal lese ferdig en artikkel, er jeg ikke "bra nok".

"Bra nok" blir det vel bare når de som jobber i helsevesenet gjør det de kan, utifra de midlene de har til disposisjon. Og de har også ansvar for å være pasientenes advokat utad. Si ifra når det ikke er bra nok. Kjempe for at pasientene får det de trenger.

I morges kom jeg hjem etter en nattevakt. Jeg var klissvåt av svette. Hadde ikke rukket å spise noe hele natten. Hadde såpass vondt i beina at jeg var på gråten da jeg satt i garderoben tidligere. Vel hjemme tok jeg en dusj før jeg ramla i seng.

Jeg hadde gjort mitt beste. Allikevel følte jeg at jeg ikke hadde vært "bra nok". Fordi jeg måtte velge og prioritere. Noen måtte vente fordi andre trengte meg mer.

For noen av pasientene var jeg sikkert ikke "bra nok". For andre var jeg det.

Jeg er såpass selvkritisk at jeg ikke føler at jeg er "bra nok" før jeg er bra nok for alle.

Det er virkelig frustrerende.

Du er ikke perfekt, du kan aldri uppfylle alles behov og ønsker. Det er slik det er å vær menneske, og inntill en forsoner seg med det så vil en være frustrert.

Brokken din er jo et godt eksempel på mye -legene har gitt klar beskjed om at du ikke viste dem hvor alvorlig dette var -hvordan i all verden skulle de kunne vite at de burde operere? Dette er ditt ansvar, ikke legenes!

Den er også et eksempel på hva man i andre land, og til andre tider ikke har kunnet bli behandlet for overhode -slike smerter som du hadde er en del av livet for svært mange, og har vært det til alle tider. Fordi det finnes enormt mange sykdommer og lidelser en ikke kan behandle. Enten på grunn av resurser eller begrensninger eller at legene ikke har kunskap nok.

[pip]

"Bra nok" er nok individuelt.

Jeg regner det som "så godt jeg kan ha det under mine forutsetninger". Og da regner jeg med at man f.eks. får den hjelpen man trenger.

Eks: Jeg hadde store smerter i noen år. Det var en brokk som gjorde at jeg i løpet av den tiden jeg hadde stått opp om morgenen og begynt å pusse tennene, begynte å "se stjerner" og måtte legge meg ned igjen. Livet mitt besto mye i å sitte/ligge.

Det viste seg da jeg endelig fikk en operasjon at brokket var på størrelse med en grapefrukt. Brokkåpningen på størrelse med en femmer. Og kirurgen måtte snitte opp på høyre og venstre side av brokket for å få dyttet det inn igjen. Selv om jeg da var "åpnet" og lå på rygg med spinalbedøvelse. Og han da kunne ta direkte på brokket.

De hadde ikke trodd at det var såpass ille, siden jeg ikke klaget og klaget hele tiden. Jeg sa det var vondt. Jeg sa at jeg ikke fungerte. Jeg sa at jeg ofte var kvalm. osv. Men jeg har aldri vært typen til å gråte foran andre.

Fra første gang jeg kontaktet lege ang. dette brokket og til jeg fikk operasjon, ventet jeg 3,5 år.

Det er ikke bra nok. Jeg levde med store smerter. Levde mye foran dataen og i sengen. Måtte dopes ned med cosylan hver gang jeg var syk og hostet mye. (For det var vannvittig vondt).

Og, ikke minst, det var farlig. Hadde de skjønt hvor ille det var, hadde jeg fått en akuttoperasjon, sa de.

Det er det jeg kaller ikke "bra nok".

Hadde jeg f.eks. hatt uhelbredelig kreft og store smerter, ville fravær av smertelindring, trøst og sykepleiere som hadde tid vært det jeg ville ha kalt "ikke bra nok".

Om jeg, som ansatt på et sykehus, sitter på vaktrommet en natt og leser ukeblad og lar en pasient ligge å vente fordi jeg skal lese ferdig en artikkel, er jeg ikke "bra nok".

"Bra nok" blir det vel bare når de som jobber i helsevesenet gjør det de kan, utifra de midlene de har til disposisjon. Og de har også ansvar for å være pasientenes advokat utad. Si ifra når det ikke er bra nok. Kjempe for at pasientene får det de trenger.

I morges kom jeg hjem etter en nattevakt. Jeg var klissvåt av svette. Hadde ikke rukket å spise noe hele natten. Hadde såpass vondt i beina at jeg var på gråten da jeg satt i garderoben tidligere. Vel hjemme tok jeg en dusj før jeg ramla i seng.

Jeg hadde gjort mitt beste. Allikevel følte jeg at jeg ikke hadde vært "bra nok". Fordi jeg måtte velge og prioritere. Noen måtte vente fordi andre trengte meg mer.

For noen av pasientene var jeg sikkert ikke "bra nok". For andre var jeg det.

Jeg er såpass selvkritisk at jeg ikke føler at jeg er "bra nok" før jeg er bra nok for alle.

Det er virkelig frustrerende.

Og nr det gjelder å løpe seg svett på jobb -like mye som du har ansvar for pasientene så har du ansvar for deg selv og dine barn. Brenner du deg ut, så er det ditt ansvar. Du må sette grenser for hva som er bra for deg, også i jobbsammenehng.

[kie]

Du er ikke perfekt, du kan aldri uppfylle alles behov og ønsker. Det er slik det er å vær menneske, og inntill en forsoner seg med det så vil en være frustrert.

Brokken din er jo et godt eksempel på mye -legene har gitt klar beskjed om at du ikke viste dem hvor alvorlig dette var -hvordan i all verden skulle de kunne vite at de burde operere? Dette er ditt ansvar, ikke legenes!

Den er også et eksempel på hva man i andre land, og til andre tider ikke har kunnet bli behandlet for overhode -slike smerter som du hadde er en del av livet for svært mange, og har vært det til alle tider. Fordi det finnes enormt mange sykdommer og lidelser en ikke kan behandle. Enten på grunn av resurser eller begrensninger eller at legene ikke har kunskap nok.

"Brokken din er jo et godt eksempel på mye -legene har gitt klar beskjed om at du ikke viste dem hvor alvorlig dette var -hvordan i all verden skulle de kunne vite at de burde operere? Dette er ditt ansvar, ikke legenes!"

Jo, de burde visst. For jeg beskrev alle symptomer på hvor ille det var. Flere ganger.

Eksempel:

Lege: "Ta kontakt dersom du blir kvalm, får store smerter, brokket ikke lar seg dytte inn igjen osv. osv."

Jeg: "Ja, men jeg _er_ kvalm. Og brokket sitter bom fast. Jeg klarer ikke å massere det inn igjen selv når jeg ligger på ryggen."

Min "feil" er at jeg ikke gråt nok på legekontoret. Jeg godtok at jeg måtte vente siden andre kanskje hadde det verre. Jeg hadde ikke kompetansen til å vite at jeg kvalifiserte til øyeblikkelig operasjon. Hvordan skulle jeg det? Legene hadde jo alle opplysningene. Og jeg hadde jo spurt om det og fått svar om at det ikke var "ille nok".

Det finnes mange som ikke er "flinke nok" til å grine på legekontoret. Det finnes mange som ikke har så skarpe albuer. Særlig blant eldre. Og syke. Det vil ikke si at det er deres ansvar når legene ikke tar dem på deres ord og gir dem nødvendig behandling.

I journalen min fra den første kirurgen som undersøkte meg står det at jeg:

-var mye kvalm hver dag

-var mye sengeliggende

-hadde såpass med smerter etter matinntak at jeg måtte ligge ned.

-brokket ikke lot seg massere inn igjen

-ikke fungerte i hverdagen

-ikke klarte å løfte barnet mitt

osv. osv.

Og at jeg skulle prioriteres.

I journalen fra kirurg 2, som avgjorde at jeg ikke skulle opereres på daværende tidspunkt står det at det ikke er farlig dersom jeg ikke var plaget av brokket.

Da hadde jeg hatt smerter i 3 år.

Hvem sitt ansvar er det at kirurgen leser henvisningen før han avviser å operere?

Hvor mye skal man kreve av syke folk? Er det rimelig å forvente at helsevesenet i det minste møter dem på halvveien? I og med at de faktisk er syke og reduserte?

Folk som kaldsvetter, ser stjerner og holder på å spy når de skal kjempe for å få en operasjon?

Jeg kom meg til legen min en gang til og han hjalp meg med å klage på avslaget om operasjon. Da måtte "vi" lyve og si at det hadde blitt verre siden sist. Det hadde det ikke. Det var bare like jævlig.

Til slutt var det et sykehus som forbarmet seg over meg. En kirurg tok seg tid til å lese gjennom papirene mine og jeg ble tatt inn nesten med en gang. Selv om de da ikke visste hvor ille det egentlig var før de åpnet meg opp.

[Sør]

"Brokken din er jo et godt eksempel på mye -legene har gitt klar beskjed om at du ikke viste dem hvor alvorlig dette var -hvordan i all verden skulle de kunne vite at de burde operere? Dette er ditt ansvar, ikke legenes!"

Jo, de burde visst. For jeg beskrev alle symptomer på hvor ille det var. Flere ganger.

Eksempel:

Lege: "Ta kontakt dersom du blir kvalm, får store smerter, brokket ikke lar seg dytte inn igjen osv. osv."

Jeg: "Ja, men jeg _er_ kvalm. Og brokket sitter bom fast. Jeg klarer ikke å massere det inn igjen selv når jeg ligger på ryggen."

Min "feil" er at jeg ikke gråt nok på legekontoret. Jeg godtok at jeg måtte vente siden andre kanskje hadde det verre. Jeg hadde ikke kompetansen til å vite at jeg kvalifiserte til øyeblikkelig operasjon. Hvordan skulle jeg det? Legene hadde jo alle opplysningene. Og jeg hadde jo spurt om det og fått svar om at det ikke var "ille nok".

Det finnes mange som ikke er "flinke nok" til å grine på legekontoret. Det finnes mange som ikke har så skarpe albuer. Særlig blant eldre. Og syke. Det vil ikke si at det er deres ansvar når legene ikke tar dem på deres ord og gir dem nødvendig behandling.

I journalen min fra den første kirurgen som undersøkte meg står det at jeg:

-var mye kvalm hver dag

-var mye sengeliggende

-hadde såpass med smerter etter matinntak at jeg måtte ligge ned.

-brokket ikke lot seg massere inn igjen

-ikke fungerte i hverdagen

-ikke klarte å løfte barnet mitt

osv. osv.

Og at jeg skulle prioriteres.

I journalen fra kirurg 2, som avgjorde at jeg ikke skulle opereres på daværende tidspunkt står det at det ikke er farlig dersom jeg ikke var plaget av brokket.

Da hadde jeg hatt smerter i 3 år.

Hvem sitt ansvar er det at kirurgen leser henvisningen før han avviser å operere?

Hvor mye skal man kreve av syke folk? Er det rimelig å forvente at helsevesenet i det minste møter dem på halvveien? I og med at de faktisk er syke og reduserte?

Folk som kaldsvetter, ser stjerner og holder på å spy når de skal kjempe for å få en operasjon?

Jeg kom meg til legen min en gang til og han hjalp meg med å klage på avslaget om operasjon. Da måtte "vi" lyve og si at det hadde blitt verre siden sist. Det hadde det ikke. Det var bare like jævlig.

Til slutt var det et sykehus som forbarmet seg over meg. En kirurg tok seg tid til å lese gjennom papirene mine og jeg ble tatt inn nesten med en gang. Selv om de da ikke visste hvor ille det egentlig var før de åpnet meg opp.

Hei Kie,

Jeg tror dere to snakker forbi hverandre her!

Med vennlig hilsen

[kie]

Hei Kie,

Jeg tror dere to snakker forbi hverandre her!

Med vennlig hilsen

Mulig det. Jeg synes det er synd at ikke skylden plasseres der den hører hjemme.

Leger og sykepleiere driter seg ut de også. Men det er så "farlig" å innrømme feil pga. fare for å bli saksøkt osv.

[kie]

Du er ikke perfekt, du kan aldri uppfylle alles behov og ønsker. Det er slik det er å vær menneske, og inntill en forsoner seg med det så vil en være frustrert.

Brokken din er jo et godt eksempel på mye -legene har gitt klar beskjed om at du ikke viste dem hvor alvorlig dette var -hvordan i all verden skulle de kunne vite at de burde operere? Dette er ditt ansvar, ikke legenes!

Den er også et eksempel på hva man i andre land, og til andre tider ikke har kunnet bli behandlet for overhode -slike smerter som du hadde er en del av livet for svært mange, og har vært det til alle tider. Fordi det finnes enormt mange sykdommer og lidelser en ikke kan behandle. Enten på grunn av resurser eller begrensninger eller at legene ikke har kunskap nok.

"Den er også et eksempel på hva man i andre land, og til andre tider ikke har kunnet bli behandlet for overhode -slike smerter som du hadde er en del av livet for svært mange, og har vært det til alle tider. Fordi det finnes enormt mange sykdommer og lidelser en ikke kan behandle. Enten på grunn av resurser eller begrensninger eller at legene ikke har kunskap nok."

Og mitt poeng var at da jeg hadde så store smerter, så var det en fattig trøst at det var verre i andre land.

[soleil]

Tar meg den frihet å blande meg inn i diskusjonen her...

Du nevner private klinikker som et positivt resultat av privatiseringen.

På de private klinikkene jobber det ofte leger. Disse får 298kr i året pr. pasient de har på listen sin. Uansett om vedkommende ikke oppsøker legen. (selvfølgelg får de også betalt for konsultasjoene).Det blir jo litt forskjell da mellom en lege som har 1000 pasienter, og en som har 1500 pasienter.

Men poenget her: Jo mindre tid hver enkelt lege bruker på hver pasient, dess flere kan vedkommende ta inn på lista, og dess mere vil legen tjene i løpet av et år. Dette er et av de negative trekkene ved private klinikker.

Det som er fint er jo at en kan skifte lege dersom en ikke er fornøyd. Men det er jo ikke alle ting vi pasienter har mulighet til å holde øye med. Dersom du har tatt røngten av knærne dine. Så kan du jo ikke vite om legen din tar seg tid til å se ordentlig på bildene...

Det hadde du jo ikke før heller, men da hadde jo legene "bare" timesbetalt, og ville ikke ha noen økonomisk gevinst av å skynde seg. Detter kunne jo ha fått dramatiske konsekvvenser for deg.

Hva med fastlegeordningen? Det er da en "offentlig" utgift. Mange leger som drar inn millioner bare for å ha noen pasienter på en liste, pasienetr som kanskje ikke kommer til behandling en gang i året en gang.

Ineffektivitet, pengesløsing og dårlige løsninger finner en både i det offentlige og i det private.

[Dorthe]

Du er ikke perfekt, du kan aldri uppfylle alles behov og ønsker. Det er slik det er å vær menneske, og inntill en forsoner seg med det så vil en være frustrert.

Brokken din er jo et godt eksempel på mye -legene har gitt klar beskjed om at du ikke viste dem hvor alvorlig dette var -hvordan i all verden skulle de kunne vite at de burde operere? Dette er ditt ansvar, ikke legenes!

Den er også et eksempel på hva man i andre land, og til andre tider ikke har kunnet bli behandlet for overhode -slike smerter som du hadde er en del av livet for svært mange, og har vært det til alle tider. Fordi det finnes enormt mange sykdommer og lidelser en ikke kan behandle. Enten på grunn av resurser eller begrensninger eller at legene ikke har kunskap nok.

Har du hatt store smerter eller alvorlig sykdom noen gang og ventet i årevis uten å få hjelp?

Det er fremdeles noen som tror, jeg mener ikke kie her, at legen vet best og gjør som legen sier uten å sjekke noe annet. De fleste tror at legen gir dem riktig behandling. Det er synd at det ikke er tilfelle.

[pip]

Har du hatt store smerter eller alvorlig sykdom noen gang og ventet i årevis uten å få hjelp?

Det er fremdeles noen som tror, jeg mener ikke kie her, at legen vet best og gjør som legen sier uten å sjekke noe annet. De fleste tror at legen gir dem riktig behandling. Det er synd at det ikke er tilfelle.

Jeg har vært kronisk sykmer enn halve livet. Og jeg har møtt min haug med udugelige leger.

[Dorthe]

Jeg har vært kronisk sykmer enn halve livet. Og jeg har møtt min haug med udugelige leger.

Da håper jeg du har møtt en som ikke er udugelig også. Det er ikke alltid like lett.

[pip]

Da håper jeg du har møtt en som ikke er udugelig også. Det er ikke alltid like lett.

Jeg har etter hvert møtt en god del som ikke var udugelige. Men det kom vel først når jeg var blitt såpass "legeerfaren" at jeg viste mer hva som var forventet av meg som pasient.

En skulle hatt undervisning i slikt på videregående: Hva gjør en når en blir syk, når kan en ta opp studielån, hva skal til for å gå på trygdekontoret osv osv.

Men men, som en av legene mine sa til en annen pasient: -du har i alle fall ikke dødd enda ;o)

[pip]

"Brokken din er jo et godt eksempel på mye -legene har gitt klar beskjed om at du ikke viste dem hvor alvorlig dette var -hvordan i all verden skulle de kunne vite at de burde operere? Dette er ditt ansvar, ikke legenes!"

Jo, de burde visst. For jeg beskrev alle symptomer på hvor ille det var. Flere ganger.

Eksempel:

Lege: "Ta kontakt dersom du blir kvalm, får store smerter, brokket ikke lar seg dytte inn igjen osv. osv."

Jeg: "Ja, men jeg _er_ kvalm. Og brokket sitter bom fast. Jeg klarer ikke å massere det inn igjen selv når jeg ligger på ryggen."

Min "feil" er at jeg ikke gråt nok på legekontoret. Jeg godtok at jeg måtte vente siden andre kanskje hadde det verre. Jeg hadde ikke kompetansen til å vite at jeg kvalifiserte til øyeblikkelig operasjon. Hvordan skulle jeg det? Legene hadde jo alle opplysningene. Og jeg hadde jo spurt om det og fått svar om at det ikke var "ille nok".

Det finnes mange som ikke er "flinke nok" til å grine på legekontoret. Det finnes mange som ikke har så skarpe albuer. Særlig blant eldre. Og syke. Det vil ikke si at det er deres ansvar når legene ikke tar dem på deres ord og gir dem nødvendig behandling.

I journalen min fra den første kirurgen som undersøkte meg står det at jeg:

-var mye kvalm hver dag

-var mye sengeliggende

-hadde såpass med smerter etter matinntak at jeg måtte ligge ned.

-brokket ikke lot seg massere inn igjen

-ikke fungerte i hverdagen

-ikke klarte å løfte barnet mitt

osv. osv.

Og at jeg skulle prioriteres.

I journalen fra kirurg 2, som avgjorde at jeg ikke skulle opereres på daværende tidspunkt står det at det ikke er farlig dersom jeg ikke var plaget av brokket.

Da hadde jeg hatt smerter i 3 år.

Hvem sitt ansvar er det at kirurgen leser henvisningen før han avviser å operere?

Hvor mye skal man kreve av syke folk? Er det rimelig å forvente at helsevesenet i det minste møter dem på halvveien? I og med at de faktisk er syke og reduserte?

Folk som kaldsvetter, ser stjerner og holder på å spy når de skal kjempe for å få en operasjon?

Jeg kom meg til legen min en gang til og han hjalp meg med å klage på avslaget om operasjon. Da måtte "vi" lyve og si at det hadde blitt verre siden sist. Det hadde det ikke. Det var bare like jævlig.

Til slutt var det et sykehus som forbarmet seg over meg. En kirurg tok seg tid til å lese gjennom papirene mine og jeg ble tatt inn nesten med en gang. Selv om de da ikke visste hvor ille det egentlig var før de åpnet meg opp.

Dette er jo en litt annen histoire enn den i forgie innlegg. Slike ting er selvfølgelig ikke bra. Og mye av det skuyldes systemfeil,

og ting som bør bli bedre. Men kan en gjøre noe med dårlige leger? Vil det ikke alltid, til alle tider være folk som gjøre en dårlgi jobb i ethvert yrke?

mvh, en som ikke misunner deg år med smerter, go lurer på hvordan du fikset det oppi alle barna,

[pip]

"Den er også et eksempel på hva man i andre land, og til andre tider ikke har kunnet bli behandlet for overhode -slike smerter som du hadde er en del av livet for svært mange, og har vært det til alle tider. Fordi det finnes enormt mange sykdommer og lidelser en ikke kan behandle. Enten på grunn av resurser eller begrensninger eller at legene ikke har kunskap nok."

Og mitt poeng var at da jeg hadde så store smerter, så var det en fattig trøst at det var verre i andre land.

Det er en fattig trøst, men det er verdt å skrive seg bak øret når en klager over "norsk helsevesen".

[Dorthe]

Jeg har etter hvert møtt en god del som ikke var udugelige. Men det kom vel først når jeg var blitt såpass "legeerfaren" at jeg viste mer hva som var forventet av meg som pasient.

En skulle hatt undervisning i slikt på videregående: Hva gjør en når en blir syk, når kan en ta opp studielån, hva skal til for å gå på trygdekontoret osv osv.

Men men, som en av legene mine sa til en annen pasient: -du har i alle fall ikke dødd enda ;o)

Det er atskillig lettere å få hjelp når man vet hva man trenger og hva man kan få hjelp til. Likevel er det noen leger som ikke gir informasjon til pasientene som om de tviler på pasientens egen sykdomserfaring.

Man får atskillig mer opplysninger av andre enn man gjør av legene.

Selv har jeg tatt tre runder med undersøkelser med mange års mellomrom før jeg fikk hjelp selv om jeg visste hva som var problemet. Spesialistenes problem var at journalen min var mistet og at de ikke stolte på mine opplysninger.

[Sør]

Jeg har etter hvert møtt en god del som ikke var udugelige. Men det kom vel først når jeg var blitt såpass "legeerfaren" at jeg viste mer hva som var forventet av meg som pasient.

En skulle hatt undervisning i slikt på videregående: Hva gjør en når en blir syk, når kan en ta opp studielån, hva skal til for å gå på trygdekontoret osv osv.

Men men, som en av legene mine sa til en annen pasient: -du har i alle fall ikke dødd enda ;o)

Hei,

*mimrer*

Akkurat det samme mener jeg - jeg mener jeg ville ha "Borgerrettighetsklasser" på skolen i en diskusjon på Livssyn (for flere år siden)

[pip]

Hei,

*mimrer*

Akkurat det samme mener jeg - jeg mener jeg ville ha "Borgerrettighetsklasser" på skolen i en diskusjon på Livssyn (for flere år siden)

Hehe, helt enig, men vi burde jammen ha borgeransvarsklasser også ;o)

[kie]

Dette er jo en litt annen histoire enn den i forgie innlegg. Slike ting er selvfølgelig ikke bra. Og mye av det skuyldes systemfeil,

og ting som bør bli bedre. Men kan en gjøre noe med dårlige leger? Vil det ikke alltid, til alle tider være folk som gjøre en dårlgi jobb i ethvert yrke?

mvh, en som ikke misunner deg år med smerter, go lurer på hvordan du fikset det oppi alle barna,

Hei,

Det blir selvsagt en helt annen historie når man utleverer enda litt til.

Jeg tror ikke egentlig at jeg hadde en "dårlig" lege. Men jeg synes de som avviste å operere gjorde en dårlig jobb i mitt tilfelle.

Det er litt synd at det ikke er så stor anledning for helsepersonell å innrømme at de noen ganger gjør en dårlig jobb. Dyktige folk gjør en dårlig jobb en gang i blant de også.

Hvordan vi klarte det? Mannen min var hjemme om dagen og hjalp til og jobbet på nettene som drosjesjåfør.

Jeg klarte å fungere i et stillesittende yrke i begynnelsen. Da brokket enda kunne masseres inn. Dvs. dersom jeg hadde et eller annet (stram bukse) som erstattet den "veggen" som skulle ha holdt tarmene mine innafor. ;-)

Ellers fikk jeg vel høre rett som det var at jeg ikke hadde noe liv og dolet for mye av anonyme meddolere.

;-)