Gå til innhold

Har jeg et problem?


tulla23
 Del

Anbefalte innlegg

tulla23

Sitter igjen oppe om natta, noe som er blitt ganske typisk etterhvert... Tingen er at jeg i perioder (deriblant nå...) blir så veldig tungsinnet. Jeg orker ikke å stå opp om morgenen, sover langt utover dagen, og sitter oppe om kveldene og utover natta og depper. Har gjerne ingen spesiell grunn til å være lei meg heller, og derfor føler jeg at det er teit av meg å ta det opp... Føler liksom at jeg gjør en big deal utav ingenting... Men jeg føler meg så tom innvendig, og gråter gjerne av ingenting. Og nå går det utover livet mitt også. Jeg skal liksom studere, men det går til helvete. Klarer ikke å motivere meg, utsetter alt til siste liten. Før klarte jeg på et vis å gjennomføre det, men nå er det blitt til at jeg heller melder meg av fag.. Og jeg blir ikke mindre lei meg av dette. Jeg ser jo at det går fullstendig feil vei, men jeg klarer ikke å gjøre noe med det.

Jeg jobber en gang i uken, pluss annenhver lørdag, og der møter jeg opp, for det vet jeg at jeg må. Men hvis det kreves litt ekstra innsats, eller selvdisiplin, som i studiene, orker jeg bare ikke.

Jeg har flere venner, det er ikke det, men jeg har aldri vært flink til å snakke om følelser. Og dessuten er det flere av dem som har langt mer alvorlige problem enn meg, så jeg føler ikke at jeg kan begynne å syte om meg selv... Derfor blir jeg også så uendelig ensom. Fordi jeg alltid er så behersket og "glad" utad, og ingen vet at jeg sitter hjemme og gråter om natta. Flere venner har spurt meg "har du det bra?", "er du sikker på det", og "bare si det hvis det er noe", men jeg bare biter tennene sammen og sier "jooda, selvfølgelig har jeg det bra", "neida, jeg er ikke trist, bare litt sliten", og så hater jeg meg selv for at jeg svarte det. Inni meg tenker jeg "spør igjen, så skal jeg fortelle alt", men det gjør de selvfølgelig ikke... Var på nippet til å snakke med ei god venninne, som jeg også bor i kollektiv med, før sommeren, da jeg var skikkelig nede. Men da ble hun dumpa av kjæresten sin, og jeg måtte selvfølgelig bite det i meg, og være der for henne. Blir litt dumt å komme med at "jeg føler meg liksom så trist, uten noen spesiell grunn", når hun faktisk har en jævlig god grunn...

Har lenge hatt lyst til å snakke med en psykolog, men jeg tør ikke, blant annet fordi jeg er redd for at jeg overdriver dette, og at jeg slettes ikke har et problem... Så må vel også alt gå gjennom fastlegen, og jeg har absolutt ingen planer om å ta opp dette med ham! Så da tenkte jeg at jeg kanskje kunne prøve meg her... Nå ble dette fryktelig langt, men det er iallefall noe av det jeg har på hjertet i natt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Nils Håvard Dahl, psykiater

Ja, så definitivt.

Du har en depresjon som gir deg stor subjektiv lidelse, og som i sterk grad nedsetter din funksjon.

Du bør oppsøke fastlegen din for utredning og behandling.

Behandling kan være både medisiner og samtalebehandling.

Om en ikke finner noen ytre belastning/konflikt, kan samtaler gi relativt lite. I så fall er medisiner det viktigste.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Windsong

Hei!

Jeg tror ikke du overdriver noe som helst. Ut i fra det du sier er jeg overbevist av at du sliter med en depresjon som du trenger hjelp med. Det er helt typisk for depresjoner at en ikke vet hva årsaken er. Man blir bare gående der å gruble seg mer eller mindre sprø på hva som er galt. Depresjon er faktisk en sykdom det også, akkurat som infeksjoner er det.

Dessverre må du igjennom en lege for å få henvisning til psykolog, men er det vanskelig å snakke med fastlegen finnes det måter å omgå problemet på. Enten kan du skrive et brev eller vise han innlegget du har skrevet her, eller du kan ta kontakt med en lege utenfor fastlegeordningen. Sistnevnte alternativ er dessverre mye dyrere, men kanskje verdt det.

Det finnes medisiner som virker godt. Dette kan også en allmennlege hjelpe deg med.

Ofte tror man selv at man overdriver, mens man i virkeligheten gjør det motsatte. I alle fall har det alltid vært slik for meg selv, og en del andre jeg kjenner som sliter med depresjon. Når et problem begynner å gå utover daglig fungering, studier osv., er det absolutt grunn til å ta det på alvor.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest signaturen

Jeg kjente meg utrolig godt igjen i innlegget ditt. For noen år siden da jeg studerte hadde jeg det akkurat slik. Jeg gråt utrolig mye når jeg var alene, men hadde ingen "god grunn", og fungerte ganske bra ellers, selv om studiene led. Jeg skjønte selv at jeg hadde et problem, men ville ikke ta det opp med lege eller venner/familie, for var det egentlig alvorlig nok? Jeg tenkte at andre hadde jo så store problemer, og de som er "ordenlig" deprimerte har selvmordstanker ol, mens jeg bare gråt og sutret for meg selv.

Tilslutt snakket jeg med moren min, og det var det som skulle til slik at jeg ringte til noe som het studentenes psykiske helsetjeneste, og fikk en time hos en psykolog der. Jeg måtte ikke via lege, men jeg vet ikke om det finnes så gode tilbud lenger. I hvert fall kom jeg meg dit, og jeg følte meg utrolig dum, som plaget helsevesenet med bagateller. Men de var utrolig flinke der, psykologen sa at jeg hadde en depresjon, at det var veldig riktig og viktig at jeg kom, for slike ting som ikke går over kan utvikle seg til å bli mye verre over tid (jeg hadde allerede hatt det slik 8 måneder). Jeg måtte vente to måneder, så fikk jeg samtaletimer, men jeg fikk medisin fort (aurorix), og jeg tror det var det som hjalp mest, da vi ikke kom fram til så mye når det gjaldt årsaker, annet enn at det er vanskelig å bli voksen, skal ta ansvar for eget liv, følte meg ensom og slikt, som er vanlige "belastninger", men er man litt sårbar kan det gi depresjoner.

Jeg er veldig glad jeg tok kontakt den gangen, og at det ikke utviklet seg til angst osv, + at man skal ikke grpte hjertet sitt ut hver dag uten grunn.

ikke regn med at dette går over av seg selv. Du vil bare bli mer og mer sliten.

Kanskje du kan betro deg til en venninne eller familiemedlem som kan ta de vanskelige telefonene for deg (bestille time hos legen), og bli med deg dit? Det vil være bra slik at du ikke bare utsetter det og utsetter det og utsetter det (som jeg gjorde).

Lykke til! Med vennlig hilsen

Lenke til kommentar
Del på andre sider

tulla23

Jeg kjente meg utrolig godt igjen i innlegget ditt. For noen år siden da jeg studerte hadde jeg det akkurat slik. Jeg gråt utrolig mye når jeg var alene, men hadde ingen "god grunn", og fungerte ganske bra ellers, selv om studiene led. Jeg skjønte selv at jeg hadde et problem, men ville ikke ta det opp med lege eller venner/familie, for var det egentlig alvorlig nok? Jeg tenkte at andre hadde jo så store problemer, og de som er "ordenlig" deprimerte har selvmordstanker ol, mens jeg bare gråt og sutret for meg selv.

Tilslutt snakket jeg med moren min, og det var det som skulle til slik at jeg ringte til noe som het studentenes psykiske helsetjeneste, og fikk en time hos en psykolog der. Jeg måtte ikke via lege, men jeg vet ikke om det finnes så gode tilbud lenger. I hvert fall kom jeg meg dit, og jeg følte meg utrolig dum, som plaget helsevesenet med bagateller. Men de var utrolig flinke der, psykologen sa at jeg hadde en depresjon, at det var veldig riktig og viktig at jeg kom, for slike ting som ikke går over kan utvikle seg til å bli mye verre over tid (jeg hadde allerede hatt det slik 8 måneder). Jeg måtte vente to måneder, så fikk jeg samtaletimer, men jeg fikk medisin fort (aurorix), og jeg tror det var det som hjalp mest, da vi ikke kom fram til så mye når det gjaldt årsaker, annet enn at det er vanskelig å bli voksen, skal ta ansvar for eget liv, følte meg ensom og slikt, som er vanlige "belastninger", men er man litt sårbar kan det gi depresjoner.

Jeg er veldig glad jeg tok kontakt den gangen, og at det ikke utviklet seg til angst osv, + at man skal ikke grpte hjertet sitt ut hver dag uten grunn.

ikke regn med at dette går over av seg selv. Du vil bare bli mer og mer sliten.

Kanskje du kan betro deg til en venninne eller familiemedlem som kan ta de vanskelige telefonene for deg (bestille time hos legen), og bli med deg dit? Det vil være bra slik at du ikke bare utsetter det og utsetter det og utsetter det (som jeg gjorde).

Lykke til! Med vennlig hilsen

Tusen takk for svar (alle sammen)! Har sjekket det, og det fins en psykososial helsetjeneste der jeg studerer. Men nå er jeg jo ikke sånn hele tiden... Jeg mener, du snakker om å ha vært slik sammenhengende i åtte mnd... Jeg har liksom korte perioder, som kommer innimellom. Eller, jeg har jo generelt problem med å komme meg opp og komme meg på skolen, men jeg sitter ikke alltid og gråter liksom..

Så derfor er jeg så redd for å ta kontakt med noen, er redd for at jeg ikke skal vite hva jeg skal svare hvis noen spør meg hva problemet er. Kjenner jeg blir stressa bare av tanken på at jeg faktisk må finne fram til denne plassen (vet ikke akkurat hvor det er...). Og hva sier jeg hvis jeg ringer? Har jo ikke så veldig mye konkret å komme med...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

tulla23

Ja, så definitivt.

Du har en depresjon som gir deg stor subjektiv lidelse, og som i sterk grad nedsetter din funksjon.

Du bør oppsøke fastlegen din for utredning og behandling.

Behandling kan være både medisiner og samtalebehandling.

Om en ikke finner noen ytre belastning/konflikt, kan samtaler gi relativt lite. I så fall er medisiner det viktigste.

Men jeg kvier meg veldig for det, har absolutt ikke lyst til å snakke med fastlegen om dette, føler liksom at har er der for andre problemer. Jeg ville mye heller ha snakket med en utenforstående. Tenker at hvis det skal være noe, så må det være psykososial helsetjeneste der jeg studerer, som "signaturen" foreslo. Men jeg vet jo ikke helt om jeg tør det heller da.. Kjenner jeg får helt angst av tanken på å ringe dit..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

tulla23

Hei!

Jeg tror ikke du overdriver noe som helst. Ut i fra det du sier er jeg overbevist av at du sliter med en depresjon som du trenger hjelp med. Det er helt typisk for depresjoner at en ikke vet hva årsaken er. Man blir bare gående der å gruble seg mer eller mindre sprø på hva som er galt. Depresjon er faktisk en sykdom det også, akkurat som infeksjoner er det.

Dessverre må du igjennom en lege for å få henvisning til psykolog, men er det vanskelig å snakke med fastlegen finnes det måter å omgå problemet på. Enten kan du skrive et brev eller vise han innlegget du har skrevet her, eller du kan ta kontakt med en lege utenfor fastlegeordningen. Sistnevnte alternativ er dessverre mye dyrere, men kanskje verdt det.

Det finnes medisiner som virker godt. Dette kan også en allmennlege hjelpe deg med.

Ofte tror man selv at man overdriver, mens man i virkeligheten gjør det motsatte. I alle fall har det alltid vært slik for meg selv, og en del andre jeg kjenner som sliter med depresjon. Når et problem begynner å gå utover daglig fungering, studier osv., er det absolutt grunn til å ta det på alvor.

huff ja, jeg bruker heller penger heller enn å gå gjennom fastlegen... Han er grei han altså, men jeg liker liksom ikke at han skal vite om dette...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest signaturen

Tusen takk for svar (alle sammen)! Har sjekket det, og det fins en psykososial helsetjeneste der jeg studerer. Men nå er jeg jo ikke sånn hele tiden... Jeg mener, du snakker om å ha vært slik sammenhengende i åtte mnd... Jeg har liksom korte perioder, som kommer innimellom. Eller, jeg har jo generelt problem med å komme meg opp og komme meg på skolen, men jeg sitter ikke alltid og gråter liksom..

Så derfor er jeg så redd for å ta kontakt med noen, er redd for at jeg ikke skal vite hva jeg skal svare hvis noen spør meg hva problemet er. Kjenner jeg blir stressa bare av tanken på at jeg faktisk må finne fram til denne plassen (vet ikke akkurat hvor det er...). Og hva sier jeg hvis jeg ringer? Har jo ikke så veldig mye konkret å komme med...

Jeg gråt ikke konstant hele tiden jeg heller, jeg gikk på univerisitetet, ut med venner, hadde en ekstrajobb, og hvis noen syntes jeg så litt deppa ut, sa jeg bare at jeg var forkjøla, sov litt dårlig ol.

Det du sier når de spør hva det gjelder (den psykososiale helsetjenesten), er "depresjon". De synes ikke det er rart eller vanskelig eller dumt av deg å kontakte dem. Det er det de driver med, og det er veldig vanlig.

Mye bedre å få hjelp før en senere.

Mvh

Lenke til kommentar
Del på andre sider

tulla23

Jeg gråt ikke konstant hele tiden jeg heller, jeg gikk på univerisitetet, ut med venner, hadde en ekstrajobb, og hvis noen syntes jeg så litt deppa ut, sa jeg bare at jeg var forkjøla, sov litt dårlig ol.

Det du sier når de spør hva det gjelder (den psykososiale helsetjenesten), er "depresjon". De synes ikke det er rart eller vanskelig eller dumt av deg å kontakte dem. Det er det de driver med, og det er veldig vanlig.

Mye bedre å få hjelp før en senere.

Mvh

Åkei...når du sier det sånn så... :) Tusen takk for støtten, det hjelper masse. Må prøve å få snakket med noen der da...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
 Del

×
×
  • Opprett ny...