Gå til innhold

Selvmordstanker


Gjest Sisilje

Anbefalte innlegg

Gjest Sisilje

Jeg satt for noen timer siden og vurderte seriøst å ta mitt eget liv. Akkurat nå føler jeg at jeg ikke har noe å leve for og at ingen hadde brydd seg om jeg forsvant. Dette skremmer meg og jeg har det helt jævlig for tiden. Desse tankene kommer bare oftere og oftere for tiden. Jeg har ingen venner heller. Å flytte til ny by som 16 åring har gjordt at jeg ikke har blitt kjendt med noen enda selv om det har gått 3 år. De som jeg har gått på skole med har sine venner fra før og er lite interisert i nye venner. Problemet ligger vel også mye i at jeg er utrolig sjenert og fungerer ikke i et sosialt miljø. Alt blir bare tull. Familien min har jeg lite å hente i fra også. Min mor nekter at jeg kan komme på besøk fordi hun ikke liker at jeg har katt!!

Det eneste som er bra i livet mitt er vel at jeg har en samboer, men jeg får lite ut av han. Han sjønner ikke hvorfor jeg er så lei meg og klarer ikke helt å sette seg inn i hvorfor jeg er slik. Det er som regel han som har stoppet meg de gangene jeg har vært på veg ut i bilen og vil kjøre inn i en fjellvegg.

Jeg ser liten vits i å fortsette å leve. Jeg hater meg selv og hvordan jeg har blitt. Jeg hater å gå hvor det er folk fordi jeg er redd for hva de synst om meg. Har lyst å være normal og sjå normal ut. Jeg klarer aldri å kle meg i de rette klærne og ordne håret slik at jeg er normal. Tror jeg skremmer vekk mange fordi jeg ser rar ut kanskje. Jeg er ikke direkte stygg, men jeg vet ikke hvordan jeg sminker meg, eller de rette klærne, eller hvordan jeg skal ha håret fordi jeg aldri har hatt en vennine å gjøre slike vennineting med. Så nå hater jeg meg selv og livet så sterkt at jeg vuderer selvmord. Jeg er redd for desse tankene når ting blir litt lysere, men de kommer tilbake og jeg klarer ikke å stoppe dem. Psykolog er det siste jeg vil til. Jeg tørr ikke og vil ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Det er blitt så tabulagt i samfunnet å gå til psykolog, det er iallfall det man tror, men tenk så deilig å ha noen å prate ut til, som ikke dømmer en, og som virkelig lytter og har lyst å hjelpe en med problemene sine, store eller små.

Jeg kjenner meg veldig igjen i det med å ikke ha venner, å ikke ha en eneste venninne. Og at det er lett å finne seg en kjæreste å støtte seg til, selv om man kanskje ikke er ordentlig forelsket.

Det er ikke noen aktivitet du kunne tenkte deg å drive med da. Noe du er glad i å holde på med? Svømming, sang, dans, sykling, orientering, roing, maling... ett eller annet? Kanskje kunne du finne en klubb eller et kor eller et kurs å melde deg på i, både for å ha noe å gjøre som er litt gøy, og for å møte nye mennesker som kanskje en dag kan utvikle seg til å bli gode venner?

Kanskje du kan studere senere, og møte mer likesinnede der med samme interesser som deg?

Jeg tror på en måte livet bare kan bli bedre utover jeg, at du har mye å se frem til uansett hvor mørkt og trist det ser ut nå. Det skjer noe etter man har blitt tyve, i årene som da kommer vokser man veldig, og finner kanskje mer seg selv, lærer å bli trygg på seg selv, å godta seg selv som den man er.

Det er jo så mye man kan glede seg over i livet! Du har jo bare levd 1/5 av det, hvem har sagt at ikke fantastiske ting venter!!!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Sisilje

Det er blitt så tabulagt i samfunnet å gå til psykolog, det er iallfall det man tror, men tenk så deilig å ha noen å prate ut til, som ikke dømmer en, og som virkelig lytter og har lyst å hjelpe en med problemene sine, store eller små.

Jeg kjenner meg veldig igjen i det med å ikke ha venner, å ikke ha en eneste venninne. Og at det er lett å finne seg en kjæreste å støtte seg til, selv om man kanskje ikke er ordentlig forelsket.

Det er ikke noen aktivitet du kunne tenkte deg å drive med da. Noe du er glad i å holde på med? Svømming, sang, dans, sykling, orientering, roing, maling... ett eller annet? Kanskje kunne du finne en klubb eller et kor eller et kurs å melde deg på i, både for å ha noe å gjøre som er litt gøy, og for å møte nye mennesker som kanskje en dag kan utvikle seg til å bli gode venner?

Kanskje du kan studere senere, og møte mer likesinnede der med samme interesser som deg?

Jeg tror på en måte livet bare kan bli bedre utover jeg, at du har mye å se frem til uansett hvor mørkt og trist det ser ut nå. Det skjer noe etter man har blitt tyve, i årene som da kommer vokser man veldig, og finner kanskje mer seg selv, lærer å bli trygg på seg selv, å godta seg selv som den man er.

Det er jo så mye man kan glede seg over i livet! Du har jo bare levd 1/5 av det, hvem har sagt at ikke fantastiske ting venter!!!

Har ikke samboer bare for å ha en. Jeg er veldig glad i han og han er nok den eneste som holder hode mitt litt over vannet nå. Jeg har prøv å bli med på diverse aktiviteter, men det skjærer seg altid. Jeg er ikke laget for å være sammen med andre folk. Psykolog er noe jeg aldri kommer til å bruke. Var med en da jeg var liten og da følte jeg meg mye verre etterpå. Han tok meg ikke på alvor. Å sitte ansikt til ansikt med en psykolog er dermed uaktuelt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har ikke samboer bare for å ha en. Jeg er veldig glad i han og han er nok den eneste som holder hode mitt litt over vannet nå. Jeg har prøv å bli med på diverse aktiviteter, men det skjærer seg altid. Jeg er ikke laget for å være sammen med andre folk. Psykolog er noe jeg aldri kommer til å bruke. Var med en da jeg var liten og da følte jeg meg mye verre etterpå. Han tok meg ikke på alvor. Å sitte ansikt til ansikt med en psykolog er dermed uaktuelt.

Uff, da var du nok veldig uheldig med psykologen. Synd at det har skremt deg fra å prøve på nytt. Kjempebra at du har en samboer som er glad i deg og som du kan prate med da. Kanskje han har noen venner du liker å være sammen med?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Sisilje

Uff, da var du nok veldig uheldig med psykologen. Synd at det har skremt deg fra å prøve på nytt. Kjempebra at du har en samboer som er glad i deg og som du kan prate med da. Kanskje han har noen venner du liker å være sammen med?

Han har ingen venner han heller...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Han har ingen venner han heller...

Da er det jo kjempefint at dere har hverandre! Kanskje dere kunne finne på noe sammen? Turer i skogen, swingkurs, spille brettspill, dra på ferie?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Sisilje

Da er det jo kjempefint at dere har hverandre! Kanskje dere kunne finne på noe sammen? Turer i skogen, swingkurs, spille brettspill, dra på ferie?

Hadde det vært så enkelt hadde jeg vel ikke skrevet her inne!!! Han liker å ikke ha venner!!! JEG VIL BARE VÆRE NORMAL OG DET GÅR IKKE OG JEG BLIR GAL

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har ikke samboer bare for å ha en. Jeg er veldig glad i han og han er nok den eneste som holder hode mitt litt over vannet nå. Jeg har prøv å bli med på diverse aktiviteter, men det skjærer seg altid. Jeg er ikke laget for å være sammen med andre folk. Psykolog er noe jeg aldri kommer til å bruke. Var med en da jeg var liten og da følte jeg meg mye verre etterpå. Han tok meg ikke på alvor. Å sitte ansikt til ansikt med en psykolog er dermed uaktuelt.

En psykolog er sannsynligvis den beste hjelpen du kan få. At du har hatt en dårlig opplevelse med en psykolog tidligere, betyr ikke at det vil gå dårlig denne gangen også. Du vil jo gjerne ha hjelp til å komme deg ut av denne situasjonen og få det bedre. Er det ikke bl.a. derfor du skriver her?

Noen av oss har vært i en lignende situasjon som deg, og til slutt tatt skrittet og gått til lege, og etterhvert havnet hos både psykiatr og psykolog. Det har ikke vært lett, men det har resultert i at ting har blitt bedre.

Du skal ikke hate deg selv fordi du har det vanskelig akkurat nå. Det er ikke din feil, og ditt syn på deg selv er mer negativt enn nødvendig fordi du er deprimert. Prøv heller å få hjelp.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde det vært så enkelt hadde jeg vel ikke skrevet her inne!!! Han liker å ikke ha venner!!! JEG VIL BARE VÆRE NORMAL OG DET GÅR IKKE OG JEG BLIR GAL

Det går ikke fordi du ikke prøver på den rette måten.

Du vil ikke til psykolog, nei vel, da må du fikse deg selv, les om hva som plager deg og hva som er de underliggende dittenogdatten. Jeg tror du dermed kommer til å få lyst til å gå til psykolog.

Og...jeg er ikke så dum som jeg kanskje høres ut her, jeg bare vet at alle og enhver har det som kreves for å få et bra liv. Problemet er at vi lever i et samfunn hvor det man ser på som et godt liv, ikke egentlig er noe å strebe etter. Det blir aldri perfekt, men det kan alltid bli bedre. Du kommer til å angre hvis du tar livet av deg, du har da noe viktig å utrette i verden.

Har du noen gang lest om noen som VIRKELIG utrettet noe i verden, som hadde en perfekt og problemfri oppvekst? Det har ikke jeg, så vidt jeg vet.

Hvis man har det så greit, hvordan - og hvorfor - skal man få til/ta seg bryet å gå til bunns i seg selv, og reflektere, tenke nytt, osv? Hvor skal man ta styrken i fra, dersom man allerede er på toppen av behovspyramiden, og hvor skal det "ekte" i det man bidrar med komme fra, om man gjør det utelukkende for en overflatisk selvrealisering sin skyld, og ikke fra et dypt ønske - som bunner i erfaring og dybde - om å utgjøre en forskjell?

Løser du dette, vil du få en dybde, en trygghet og en styrke som gjør at du kan takle det meste. Du har kommet så langt, vel - prøv litt til, men prøv på en annen måte. Prøv å ta tak istedet for å la deg drifte med. Du savner noe(n), ja. Du trenger noe(n), ja. Kan du få det du trenger på den måten du gjør det nå? Nei. Og du vet heller ikke hva du kan gjøre annerledes, ikke sant. Frustrerende, ikke sant! Jeg kan heller ikke fortelle deg akkurat HVA du skal gjøre og hva du må "fikse" etter å ha lest litt. Hvis du tør å stole på en psykolog igjen, eller enellerannen annen person med dybde og kunnskap og livserfaring, så kan dere utforske sammen, finne noen svar og noen enda viktigere spørsmål, og stake ut veien videre. Jepp, det er knalltøft. Akkurat nå virker kanskje en tom, følelsesløs grå vakumtilstand (som døden kan være, for alt vi vet) mer fristende for deg, men jeg vedder på at hvis du tar livet av deg og havner i den tilstanden, så kommer du til å ønske deg tilbake og fikse livet ditt! Så jeg synes du skal ta tak i livet ditt nå istedet! (hvem vet hva som ville skje dersom du måtte dø først, kanskje fikk du en sånn der reinkarnasjon eller hva det nå heter, og endte opp i et liv som var mye verre?)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...