Hva gjør jeg nå?

[Gjest usikker og redd]

Har vært samboer 1 1/2 år nå og hun har i lang tid hatt depresjoner. Kanskje så lenge som 15 år. Dette var ting jeg ikke visste da vi fant hverandere, men som har kommet fram i fortrolighet senere. Tidvis så er hun bra, men siden juletider har det stort sett vært dårlige dager. Det hele begynte for en uke siden, da hadde vi en liten krangel. Jeg synes ikke det var noe særlig alvorlig, men hun var sinna og skuffet på meg dagen etter krangelen og valgte derfor å besøke en kamerat. Jeg dro og besøkte en annen kamerat. Dette var fredag og jeg kom hjem ved 2 tiden. Sendte henne en melding og spurte hvor hun var. Denne fikk jeg ikke noe svar på. Hun kom hjem klokken 5 og spurte meg da hvorfor jeg hadde sendt henne en melding. Skjønte at dette ble det en krangel ut av og at hun hadde en del frustrasjon som hun ville få ut. Det gikk litt over styr. Vi sa vel begge ting som vi angret på. Det endte slutt med at jeg etter et par timer tok taxi hjem til broren min for å sove der. Fikk etter en kort stund en sms der hun forklarte at dette orket hun ikke lenger og at nå var det slutt. Klokken 9 så valgte jeg å dra hjem fordi jeg var litt bekymret. Hun lå og sov ganske tungt men jeg tenkte ikke over at hun kanskje hadde tatt massevis av sovetabeletter. Klokken 3 så hadde jeg stått opp og satt og så på tv'en da jeg hører hun detter utenfor baderommet. Hun mumler noe om at hun skal på do og jeg prøver å løfte henne. Hun klarer ikke å stå på egne ben. Inne på baderommet detter hun om igjen. Hun var helt blek og leppene var helt blå. Jeg prøver å finne ut om hun puster og ringer samtidig 113. Akkurat idet jeg skal bli satt over så begynner hun å bevege seg. Hun har allerede tissa utover hele gulvet. Jeg får båret henne inn i senga. Hun sover omtrent konstant fram til neste dag klokken 16. Denne opplevelsen gjorde meg ordentlig redd. Fordi vi hadde en krangel så velger hun å gjøre dette. Det gjorde meg veldig usikkker og frustrert. Et par dager senere så foreslår hun å vi må være borte fra hverandre 1 uke. Fordi dette skulle gjøre alt bra. Hun ville ha følelsen av å savne meg og slik det var i forholdet nå så var det anspent etter det som hadde skjedd. Jeg sa meg enig og flyttet hjem til mine foreldre dagen etter. Dette var torsdag ettermiddag. Lørdag formiddag så får jeg melding om at hun savner meg og har innsett at dette var helt feil. Hun vil at jeg skal flytte hjem igjen. I følge henne selv så sover hun ikke og griner hele dagen. Hun kan ikke leve uten meg og vil at jeg skal flytte hjem igjen. Jeg sier til henne at jeg synes vi skal prøve 1 uke. For min del så trenger jeg pusterom og tid til å tenke på om det er dette jeg vil. I dag så kommer meldingene igjen. Hun orker ikke en dag til av dette. Jeg må flytte hjem fordi hun har det helt jævli. Jeg sier til henne at jeg kan komme en tur på beskøk etter jobben slik at vi kan prate. Jeg mener at ting har ikke endret seg radikalt på noen få dager uten at vi har gjort noe for det. Som sagt; jeg tilbyr henne et besøk slik at vi kan prate. Dessuten skal vi til psykoloen begge 2 i morgen for å få hjelp til dette. Jeg vil at vi skal gjøre det før vi havner tilbake under samme tak igjen. Dette ender med en masse meldinger om at hun ikke skjønner hvorfor jeg er slik. Det er jo meningen at jeg skal støtte henne når hun har det vanskelig. "Skjønner du ikke hvor alvorlig dette er og hva som kan skje. Hva skjedde med kjæresten som skulle være der for meg å støtte meg? Faan er det mulig"? Slik skrev hun meldingen til meg. Jeg kan ikke tolke den på en annen måte enn at hun truer meg og manipulerer med meg for at jeg skal flytte tilbake. Saken er jo den at hun klarer det til en viss grad. Nå er jeg redd for hva som skal skje med henne. Den kan jo hende hun lykkes med selvmord denne gangen? Innerst inne så vet jeg at ting ikke ordner seg denne gangen heller. Ting blir ikke bedre fordi hun lover det. Hvis jeg fortsetter i dette forholdet ender det opp med at jeg blir lik som henne. Merker at dette knekker meg mer og mer for hver dag. Vel det var det jeg villle si; deilig å få sagt det selv om jeg ikke kjenner noen av dere.

[Gjest Lotus-Or.]

Hei,

Skjønner du har det vanskelig. Skjønner at kjæresten din har det vanskelig. Det er vanskelig for henne å sette seg inn i hvordan du har det, depresjonen gjør det med oss. Det er også lett å bli litt desperat, prøve hva som helst for å bli bedre. Og vi blir mye lettere irritert og frustrert enn vi ellers ville blitt. Og dessverre går det haerdt utover de som står oss nærmest. De som skulle kjenne oss så godt at vi ikke trenger forklare hvordan vi har det, hvordan vi føler oss. Men sånn er det ikke, ingen kan kjenne et annet menneske så godt. Du må forklare tydelig hvordan du har det, hva du tenker. Men husk samtidig å si at du gjerne vil prøve å forstå hvordan hun har det. Si at du er glad i henne og gjerne vil hjelpe henne å få det bedre (forutsatt at det stemmer, da.)

Håper dere fikk snakket ut og fikk noen gode råd i dag.

Lykke til.