Innviklete relasjoner og hvordan komme seg utav det??

[Gjest løgn]

Jeg har problemer med å skille mellom hva som er meg og andre. Ofte får spesielt min mor meg til å føle at det er "meg" det er noe galt med. Også mine såkalte "beste" vennine de siste årene.

Begge har noe intrikat og indirekte over seg. Min mor er uforutsigbar. Hun ringer meg altfor ofte, selv om jeg har tat det opp med henne flere ganger (noe som ender med at jeg får skyldfølelse etterpå fordi jeg er redd jeg har oppført meg "stygt" eller utålmodig, og nå vil hun ikke ha noe med meg å gjøre).

Mine såkalte beste vennine kan plutselig bli kald og fjern. Da forstår jeg at jeg har sagt eller "gjort" noe som hun ikke liker. Men jeg får ikke helt tak på hva. Samtidig er jeg redd for å spørre henne rett ut, eller være direkte i tilfelle det er "meg" som feiltolker og er altfor nærtakende. Jeg har hørt gjennom hele oppvektsten at jeg "drar alt gjennom nesen".

Det ender med at jeg føler at andre "straffer meg" fordi jeg ikke er som de ønsker jeg skal være. Min såkalte beste vennine tar avstand fra mge og blir kald. Men det gjør hun også ellers. Derfor har jeg tolket det som hun ikke vil ha noe med meg å gjøre? Dette fordi hun veldig ofte ikke svarer på meldinger når jeg spør om vi skal finne på noe, eller hvordan hun har det. Om jeg har sagt dette til min mor og begynt å krangle med henne etterpå, sier hun ofte: "Ikke rart hun ikke vil ha noe med deg å gjøre slik du holder på".

Javel. Hva holder jeg på med da? Jeg går ikke inn for å krangle. Men jeg sier fra om jeg føler min mor har tråkket på meg (som hun ofte kan gjøre). Men da skal altså min mor få meg til å føle skyldfølelse da, fordi jeg er den jeg er, men de grensene JEG har?

Jeg spyr snart altså. Fordi jeg ikke har noen rundt meg som jeg kan være ærlig og åpen med. Fordi jeg hele tiden føler meg misforstått og er redd for at andre skal "straffe" meg ved å ta avstand.

Fordi jeg ikke føler jeg har rett til å føle det jeg føler, fordi da får jeg skyldfølelse, eller avskriver det som "feil ¨måte å føle på", "jeg krever for mye av folk rundt meg", "jeg er for nærtakende, drar ting oppi nesen" osv..

Samtidig er ikke livsituasjonen min så lett. jeg sitter mye inne og hjemme med meg selv. Jeg går på attføring, eller omskolering, og det finnes ikke noe studiemiljø fordi jeg går i klasse med folk som er eldre enn meg og etablerte.

Jeg tror jeg blir smårar jeg..

[Gjest *ikkjesåsint*]

kvifor kaller du deg "løgn" ?

[Gjest tjohooo]

Spør rett ut, så får du svar.

Og så må du bli så trygg på deg selv at du står støtt, samme om folk rundt deg er uforutsigbare... og det kan ta sin tid.

[Gjest løgn]

Spør rett ut, så får du svar.

Og så må du bli så trygg på deg selv at du står støtt, samme om folk rundt deg er uforutsigbare... og det kan ta sin tid.

Jeg er redd for å spør rett ut. Sendte melding til venninen min og skrev at det ville være hyggelig om hun svarte, fordi det er hun ikke så flink til. Men hun svarte ikke på det heller..hehe..

Huff, jeg tror "de" liker at jeg er den underdanige. Jeg er ikke det lenger, for jeg har kommet for langt. Kanskje de ikke takler det? Dette er bare spekulasjoner.

Jeg kan spør rett ut, og det har jeg også gjort før, men det har endt med at problemstillingen blir vridd over på meg. At det er meg som..osv.

[Gjest tjohooo]

Jeg er redd for å spør rett ut. Sendte melding til venninen min og skrev at det ville være hyggelig om hun svarte, fordi det er hun ikke så flink til. Men hun svarte ikke på det heller..hehe..

Huff, jeg tror "de" liker at jeg er den underdanige. Jeg er ikke det lenger, for jeg har kommet for langt. Kanskje de ikke takler det? Dette er bare spekulasjoner.

Jeg kan spør rett ut, og det har jeg også gjort før, men det har endt med at problemstillingen blir vridd over på meg. At det er meg som..osv.

Kan det være litt sånn at "det er du som er sånn", også?

[PieLill]

Det handler vel om flere ting.

Du kanskje har en oppvekst som ikke har gitt deg for mange muligheter til å lære å skille mellom ditt og andres. Tyngre å lære slikt senere.

Du har vedlikeholdsfaktorer i at du har en del kontakt med personer som "stimulerer" denne usikkerheten.

Pga "manglende utdanning" på området blir du lett usikker og misstolker.

Ville det være en idé å for en periode å gå i motsatt grøft?

Å blånekte deg selv å filosofere over om andre er fornøyd med deg. Vil de du skal vite de er missfornøyd får de si det høyt og tydelig. Hvis ikke gir du beng i hva de mener.

Du må stole på din egen opplevelse. Føler du at noen f.eks. stiller urimelige krav til deg. Så oppfør deg og reager som de stiller urimelige krav. I_k_k_e innfri. Urimelige krav er som en regning på en vare du aldri har mottatt eller aldri har bedt om å få. Du er i din fulle rett til å avvise kravet.

En typisk måte å forsøke å rettferdiggjøre urimelige krav på er å spille på den andres skyldfølelse, medfølelse, følelse av plikt eller å skylde noe. Ikke la noen drive følelsesmessig utpressing av deg.

Skaff distanse til personer som bare river ned. Også om det innebærer at de blir sinte, skuffede og føler seg avvist.

Noe av kongstanken for deg blir å akseptere at det er fysisk og menneskelig umulig å gjøre alle du støter på fornøyd. Du kan like godt gi opp med en gang.

Så kan du legge dine egne verdier og prioriteringer til grunn for hva du velger å gjøre og hvordan du forholder deg til ulike mennesker.

Dette er altså ikke en oppfordring til å bli superegoist, men til å være styrt av egen velfunderte prioriteringer og verdier, i stedet for andres krav og forventninger.

Sikkert mye mer å si om dette. Men om noe skulle være av nytte er det bare å forsyne seg. Resten står du fritt til å avvise.

mvh

[Gjest trassasa]

For det første:

Høres ut som om "venninnen" din har litt problemer med å forholde seg til andre mennesker. Ikke legg skylden på deg selv! Det er alt for lett å tro at det er en selv det er noe galt med.

Din mor har ingenting med å si at det er din "feil" at din venninne er kald overfor deg. Det er overhodet ikke slik en mor skal forholde seg overfor sin datter. Høres ut som om moren din er ganske avhengig av deg og ikke ser dine følelser og behov. Hvis du har sagt til henne at hun ringer for mye, uten at det har hjulpet, kan du prøve den "harde veien". Dvs ikke ta tlf.?

Vis folk rundt deg at de bør ha respekt for deg! For det høres det ikke ut som om de har! Du fortjener respekt som alle andre.

God Jul og lykke til!

[Gjest løgn]

Kan det være litt sånn at "det er du som er sånn", også?

Vet ikke om jeg helt skjønte hva du mente. At jeg selv også har de egenskaper som jeg "beskylder" andre for å ha? Ja, det er mulig det.. Det er mulig at jeg har problemer med å skille mellom meg selv og andre og at jeg altfor fort tenker at andre "svikter" meg..

Det er det som er så vanskelig hele tiden. Jeg tenker på dette jeg og, og så blir det etterhvert umulig å skille mellom meg selv og andre. Har nettopp lært at jeg har lov til å føle det jeg føler. Greit det, men er det alltid sånn? Jeg må hele tiden tenke nøye gjennom ting, fordi det ikke kommer automatisk:(

[Gjest tjohooo]

Vet ikke om jeg helt skjønte hva du mente. At jeg selv også har de egenskaper som jeg "beskylder" andre for å ha? Ja, det er mulig det.. Det er mulig at jeg har problemer med å skille mellom meg selv og andre og at jeg altfor fort tenker at andre "svikter" meg..

Det er det som er så vanskelig hele tiden. Jeg tenker på dette jeg og, og så blir det etterhvert umulig å skille mellom meg selv og andre. Har nettopp lært at jeg har lov til å føle det jeg føler. Greit det, men er det alltid sånn? Jeg må hele tiden tenke nøye gjennom ting, fordi det ikke kommer automatisk:(

Du har jo litt peil på hva noe av problemet ditt er, og det er jo et lite skritt i riktig retning

Synes PieLill gir deg et kjempebra svar...

[Gjest løgn]

Det handler vel om flere ting.

Du kanskje har en oppvekst som ikke har gitt deg for mange muligheter til å lære å skille mellom ditt og andres. Tyngre å lære slikt senere.

Du har vedlikeholdsfaktorer i at du har en del kontakt med personer som "stimulerer" denne usikkerheten.

Pga "manglende utdanning" på området blir du lett usikker og misstolker.

Ville det være en idé å for en periode å gå i motsatt grøft?

Å blånekte deg selv å filosofere over om andre er fornøyd med deg. Vil de du skal vite de er missfornøyd får de si det høyt og tydelig. Hvis ikke gir du beng i hva de mener.

Du må stole på din egen opplevelse. Føler du at noen f.eks. stiller urimelige krav til deg. Så oppfør deg og reager som de stiller urimelige krav. I_k_k_e innfri. Urimelige krav er som en regning på en vare du aldri har mottatt eller aldri har bedt om å få. Du er i din fulle rett til å avvise kravet.

En typisk måte å forsøke å rettferdiggjøre urimelige krav på er å spille på den andres skyldfølelse, medfølelse, følelse av plikt eller å skylde noe. Ikke la noen drive følelsesmessig utpressing av deg.

Skaff distanse til personer som bare river ned. Også om det innebærer at de blir sinte, skuffede og føler seg avvist.

Noe av kongstanken for deg blir å akseptere at det er fysisk og menneskelig umulig å gjøre alle du støter på fornøyd. Du kan like godt gi opp med en gang.

Så kan du legge dine egne verdier og prioriteringer til grunn for hva du velger å gjøre og hvordan du forholder deg til ulike mennesker.

Dette er altså ikke en oppfordring til å bli superegoist, men til å være styrt av egen velfunderte prioriteringer og verdier, i stedet for andres krav og forventninger.

Sikkert mye mer å si om dette. Men om noe skulle være av nytte er det bare å forsyne seg. Resten står du fritt til å avvise.

mvh

Takk for svar..

Jeg er så ensom nå at det er tett før jeg blir smårar..og jeg vet du har mye rett i det du sier, men om jeg gjennomfører det vil jeg miste alle vennene mine. Men siden jeg er så ensom, så har jeg vel mistet alle allerede. Jeg var gjennom et veldig tøft brudd for noen måneder siden og jeg kom inn i en krise. Jeg hadde ingen å prate med og jeg tok altfor mange sovetabletter og jeg drakk alkohol.

Jeg har nå sluttet med det, og jeg vet at jeg må ha belastet vennene mine for mye. For ingen tar kontakt lenger heller. Jeg skrev en melding til min såkalte beste vennine, og som ofte før, så får jeg ikke svar. Jeg skrev en melding til hvor jeg uttrykte hva jeg følte, men intet svar da heller.

I mangel på andre å henvende meg til nevnte jeg dette for min mor, som avskrev dette med at det hadde noe med meg å gjøre.

Nå har jeg vært alene så lenge at jeg er på nippet til å føle meg som en sosial avviker, og jeg er totalt utsultet på mennesklig kontakt.

Jeg har en sykepleier jeg kan prate med, og endelig får jeg komme til hos psykolog i februar.

Antakelig merker "vennene" mine at jeg har problemer, for selv når jeg strever med å late som om alt er bra, så har de en slags "kongelig" distanse til meg. Det fører til at jeg føler jeg er veldig heldig de gangene de faktisk vil være sammen med meg, og jeg finner meg i det meste i redsel for avvising.

Antakelig har jeg hørt en del for mange ganger hjemme at jeg blir avvist om jeg er meg selv.

Dette har ikke blitt sagt rett ut, i hvertfall ikke alltid..men kommentarer som at jeg er sånn og derfor vil ingen ha noe med meg å gjøre, har ikke vært uvanlig.

Nå bor jeg heldigvis ikke hjemme lenger, det er en stund siden det. Men jeg bor i fødebyen min, og jeg føler meg bundet og bastet til å være den jeg alltid har vært overfor andre.

Muligens har jeg forandret meg, muligens har jeg begynt å stille krav også til andre. Kanksje har jeg blitt mer utadvendt og sprudlende, kanskje mer selvsikker...Men at det har vært forferdelig tungt siste halve året, vil jeg ikke si er rart, uten at jeg vil komme inn på det her. Men jeg får altså beskjed av vennene mine at jeg har hatt det slik så lenge og at det er på tide å komme seg videre.

Pga min livserfaring så ville jeg aldri ha avvist en venn på den måten jeg føler de avviser meg.

Men, kanskje de egentlig aldri har brydd seg.

Og kanskje jeg må starte på bar bakke. Og jeg aner ikke hvor begynne. Skuffelsene fører til så stor smerte, og innimellom får jeg angst. Jeg begynner å tro at jeg vil råtne i denne leiligheta, og jeg er ikke mer enn 30. I denne byen hvor jeg bor så er alt så gjennomsiktig også, men det er veldig vanskelig å få venner.

[Gjest løgn]

Du har jo litt peil på hva noe av problemet ditt er, og det er jo et lite skritt i riktig retning

Synes PieLill gir deg et kjempebra svar...

Takk for at du svarte også, det betyr mye for meg.

Vennlig hilsen

[PieLill]

Takk for svar..

Jeg er så ensom nå at det er tett før jeg blir smårar..og jeg vet du har mye rett i det du sier, men om jeg gjennomfører det vil jeg miste alle vennene mine. Men siden jeg er så ensom, så har jeg vel mistet alle allerede. Jeg var gjennom et veldig tøft brudd for noen måneder siden og jeg kom inn i en krise. Jeg hadde ingen å prate med og jeg tok altfor mange sovetabletter og jeg drakk alkohol.

Jeg har nå sluttet med det, og jeg vet at jeg må ha belastet vennene mine for mye. For ingen tar kontakt lenger heller. Jeg skrev en melding til min såkalte beste vennine, og som ofte før, så får jeg ikke svar. Jeg skrev en melding til hvor jeg uttrykte hva jeg følte, men intet svar da heller.

I mangel på andre å henvende meg til nevnte jeg dette for min mor, som avskrev dette med at det hadde noe med meg å gjøre.

Nå har jeg vært alene så lenge at jeg er på nippet til å føle meg som en sosial avviker, og jeg er totalt utsultet på mennesklig kontakt.

Jeg har en sykepleier jeg kan prate med, og endelig får jeg komme til hos psykolog i februar.

Antakelig merker "vennene" mine at jeg har problemer, for selv når jeg strever med å late som om alt er bra, så har de en slags "kongelig" distanse til meg. Det fører til at jeg føler jeg er veldig heldig de gangene de faktisk vil være sammen med meg, og jeg finner meg i det meste i redsel for avvising.

Antakelig har jeg hørt en del for mange ganger hjemme at jeg blir avvist om jeg er meg selv.

Dette har ikke blitt sagt rett ut, i hvertfall ikke alltid..men kommentarer som at jeg er sånn og derfor vil ingen ha noe med meg å gjøre, har ikke vært uvanlig.

Nå bor jeg heldigvis ikke hjemme lenger, det er en stund siden det. Men jeg bor i fødebyen min, og jeg føler meg bundet og bastet til å være den jeg alltid har vært overfor andre.

Muligens har jeg forandret meg, muligens har jeg begynt å stille krav også til andre. Kanksje har jeg blitt mer utadvendt og sprudlende, kanskje mer selvsikker...Men at det har vært forferdelig tungt siste halve året, vil jeg ikke si er rart, uten at jeg vil komme inn på det her. Men jeg får altså beskjed av vennene mine at jeg har hatt det slik så lenge og at det er på tide å komme seg videre.

Pga min livserfaring så ville jeg aldri ha avvist en venn på den måten jeg føler de avviser meg.

Men, kanskje de egentlig aldri har brydd seg.

Og kanskje jeg må starte på bar bakke. Og jeg aner ikke hvor begynne. Skuffelsene fører til så stor smerte, og innimellom får jeg angst. Jeg begynner å tro at jeg vil råtne i denne leiligheta, og jeg er ikke mer enn 30. I denne byen hvor jeg bor så er alt så gjennomsiktig også, men det er veldig vanskelig å få venner.

Trist at du har opplevd så mye vondt. Håper du etter hvert får det bedre.

Våre behov for sosial konakt ligger på ulike plan. Man har det hverdagslie, enkle "kaffebehovet" som ikke går spesielt dypt. Men det rekker ikke langt i en krise.

Svært få mennesker orker egentlig å stille opp i kriser. Men man trenger ikke så veldig mange av dem.

Etter en krise vil man normalt våkne med færre venner. Trist men sant.

Det gjelder å lære seg å være svært selektiv i hva man deler med hvem. Ikke enkelt når man er desperat.

Håper ting kan bedre seg snart og at du kan finne venner som tåler en støyt om de ikke tåler alt.

mvh

[Gjest løgn]

Trist at du har opplevd så mye vondt. Håper du etter hvert får det bedre.

Våre behov for sosial konakt ligger på ulike plan. Man har det hverdagslie, enkle "kaffebehovet" som ikke går spesielt dypt. Men det rekker ikke langt i en krise.

Svært få mennesker orker egentlig å stille opp i kriser. Men man trenger ikke så veldig mange av dem.

Etter en krise vil man normalt våkne med færre venner. Trist men sant.

Det gjelder å lære seg å være svært selektiv i hva man deler med hvem. Ikke enkelt når man er desperat.

Håper ting kan bedre seg snart og at du kan finne venner som tåler en støyt om de ikke tåler alt.

mvh

Takk for svaret, det betyr mye for meg. Det er noe med min såkalte beste vennine, som jeg har fortrengt. For noen år siden ble hun en god vennine av en kollega av meg. Dette til tross for at min kollega brukte 10 måneder på å trakasere meg og at det til slutt endte med at hun begynte med telefonterror. Dette visste min såkalt beste vennine om. Men av frykt av å bli venneløs, og fordi jeg ikke ville bestemme over hennes relasjoner, så forble hun min "såkalt beste vennine". vi har tross alt vært venner i 13 år. Utenom dette har hun oppgjennom betydd utrolig mye for meg. Hun har ikke veket fordi jeg har hatt problemer. Men denne krisen tok vel siste rest av det som kan kalles vennskap. Jeg savner han også og tapet vekker til live alt det såre og vonde som har vært opp gjennom i forhold til mine foreldre også.

Jaja, nå skal jeg ikke syte mer

Jeg skal nok bli løsningorientert etter hvert.

Igjen, takk for svar!

Vennlig hilsen

[PieLill]

Takk for svaret, det betyr mye for meg. Det er noe med min såkalte beste vennine, som jeg har fortrengt. For noen år siden ble hun en god vennine av en kollega av meg. Dette til tross for at min kollega brukte 10 måneder på å trakasere meg og at det til slutt endte med at hun begynte med telefonterror. Dette visste min såkalt beste vennine om. Men av frykt av å bli venneløs, og fordi jeg ikke ville bestemme over hennes relasjoner, så forble hun min "såkalt beste vennine". vi har tross alt vært venner i 13 år. Utenom dette har hun oppgjennom betydd utrolig mye for meg. Hun har ikke veket fordi jeg har hatt problemer. Men denne krisen tok vel siste rest av det som kan kalles vennskap. Jeg savner han også og tapet vekker til live alt det såre og vonde som har vært opp gjennom i forhold til mine foreldre også.

Jaja, nå skal jeg ikke syte mer

Jeg skal nok bli løsningorientert etter hvert.

Igjen, takk for svar!

Vennlig hilsen

Bestevenninne er en jente/damegreie.

Selv synes jeg det er et utrolig slitsomt opplegg.

Et ekteskapslingnende vennskap med en en haug av snevre definisjoner og krasse forventninger. Sjalusidramaene står i kø.

Tror ikke jeg har hatt en bestevenninne siden jeg var 10, heldigvis.

Derimot har jeg noen veldig gode venninner.

De fyller ut ulike deler av livet mitt til ulike tider. Det varierer litt hvor nært det er og hvor mye kontakt vi har. Ingen sjalusidrama eller klamme forpliktelser. Vi gir og tar med åpne hender.

Jeg har noen ganger støtt på enkelte som har utnevt meg til sin bestevenninne, og blitt tydelig sjalu om jeg iblant viste mer oppmerksomhet til andre. Slikt fikser ikke jeg.

Med flere gode, nære venninner i stede for én bestevenninne har jeg heller ikke lagt alle eggene i en kurv. Om noe skurrer har jeg annet å falle tilbake på. I tøffe tider er det dessuten enklere å finne den som takler de aktuelle problemene best. Så slipper jeg å belemre noe som bare føler seg hjelpeløs.

Som person kan jeg vel gi mye i vennskap, men det øyeblikket jeg føler meg bundet av forventningskrav skygger jeg unna.

Slik tenker jeg.

Men på dette området er man vel svært forskjellig.

Som de fleste andre har jeg støtt på skuffelser og svik hva venner angår. Men jeg har vel vært litt heldig iblant også.

Jeg tror de beste vennskapene bygges og vedlikeholdes uten for stramme definisjoner og forventninger.

mvh

[Gjest løgn]

Bestevenninne er en jente/damegreie.

Selv synes jeg det er et utrolig slitsomt opplegg.

Et ekteskapslingnende vennskap med en en haug av snevre definisjoner og krasse forventninger. Sjalusidramaene står i kø.

Tror ikke jeg har hatt en bestevenninne siden jeg var 10, heldigvis.

Derimot har jeg noen veldig gode venninner.

De fyller ut ulike deler av livet mitt til ulike tider. Det varierer litt hvor nært det er og hvor mye kontakt vi har. Ingen sjalusidrama eller klamme forpliktelser. Vi gir og tar med åpne hender.

Jeg har noen ganger støtt på enkelte som har utnevt meg til sin bestevenninne, og blitt tydelig sjalu om jeg iblant viste mer oppmerksomhet til andre. Slikt fikser ikke jeg.

Med flere gode, nære venninner i stede for én bestevenninne har jeg heller ikke lagt alle eggene i en kurv. Om noe skurrer har jeg annet å falle tilbake på. I tøffe tider er det dessuten enklere å finne den som takler de aktuelle problemene best. Så slipper jeg å belemre noe som bare føler seg hjelpeløs.

Som person kan jeg vel gi mye i vennskap, men det øyeblikket jeg føler meg bundet av forventningskrav skygger jeg unna.

Slik tenker jeg.

Men på dette området er man vel svært forskjellig.

Som de fleste andre har jeg støtt på skuffelser og svik hva venner angår. Men jeg har vel vært litt heldig iblant også.

Jeg tror de beste vennskapene bygges og vedlikeholdes uten for stramme definisjoner og forventninger.

mvh

Jeg kaller henne min beste vennine her inne fordi dere ikke vet hvem hun er. Grunnen til at jeg kaller henne min beste vennine er fordi det er hun som har stått meg nærmest de siste årene. Men begrepet i seg selv bruker jeg ikke lenger, for jeg ser ikke på noen som min beste vennine. Jeg har alltid hatt flere ulike venner og jeg håper det vil fortsette. Men det ser ikke sånn ut, og derfor er jeg fortvilet nå. Fordi jeg ikke finner de vennene som passer meg.