Hva kan jeg gjøre med dette?Langt/NhD

[Gjest Dypt Fortvilet]

Hei,

jeg som skriver dette er ei jente på 27. Jeg har sett at du av og til ønsker mer bakgrunn for spørsmål som blir stilt, derfor skal jeg opplyse deg om følgende:

Psyke: Har opplevd overgrep som liten og voldtekt i voksen alder. Har gått i terapi for dette i to år. Er nå oppegående og har det stort sett bra.

Er også skilsmissebarn og har lidd mye under dette.

Blir deprimert i perioder, og opplever da å fokusere på alt det vonde jeg har opplevd.

Problem:

Har store problemer med forhold til menn. Jeg er visstnok ganske pen og opplever å ha en del beilere.

Problemet ligger ikke i min væremåte overfor dem *før* noe utvikler seg, men *etter*.

Jeg er svært utadvendt, får lett venner, men er ikke spesielt åpen. Jeg oppleves som "mystisk" tilogmed av venner jeg har hatt i alle år.

Men tilbake til dette med menn;

Det som skjer, når jeg forelsker meg og ønsker at det skal bli alvor,er at jeg mister litt kontrollen. Jeg ønsker å ha ham hos meg hele tiden, har et stort behov for trygghet, ser mest egne behov og blir svært krevende/masete. Forståelsen, som jeg ellers har mye av, snevrer seg enormt mye inn. Jeg godtar ikke at han ikke bruker tid på meg.

For å ta et eksempel: For noen mnd'r siden ble jeg bedt ut av en mann jeg likte godt. Det viste seg at han hadde likte meg i mange mnd'r, men først nå tatt mot til seg. Det utviklet seg.

Han var stormforelsket, og det var jeg og. Men hva gjorde jeg? Jeg overøste ham med tekstmeldinger, ringte ham ned, og ble krevende (hans ord). Antakelig hadde jeg lite respekt for hans liv og hans frihet.

Hva skjedde? Han sa "Jeg klarer ikke dette mer. Jeg vet hva du har opplevd, men du er nødt til å gi meg friheten min. Jeg elsker deg, men er nødt til å gå".

Jeg er knust. Elsker denne mannen. Vet han elsker meg, men jeg har tydligvis "kvelt" ham likevel. Alt jeg vil er å ha ham tilbake, men innser at jeg er nødt til å jobbe med meg selv.

Jeg har etter dette fått angst,- angst for å gjøre flere feil, og tør ikke være for mye sammen med vennene mine engang. Er så redd for å gjøre gale ting.

Dette er den største tabben jeg har gjort i mitt liv, men det er klassisk til å være meg.

Jeg MÅ jobbe med dette, men ønsker ikke tilbake i terapi. Orker ikke det.

Hva kan jeg gjøre? Værsåsnill, jeg er utrolig fortvilet og trenger dine råd.

Høres det ut som jeg lider av et eller annet?

Vet du, jeg er tilogmed blitt "redd" for å treffe på denne eksen min, for jeg er redd for at han bare skal såre meg enda mer. Derfor holder jeg meg unna de arenaene jeg vet han ferdes på.

Er vettskremt.

Hva er galt med meg? Hvorfor blir jeg alltid så krevende,redd for å miste - også er det alltid det som skjer til syvende og sist likevel?

Takknemlig for svar.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Fra barndommen er du dypt sviktet av de som du skulle stole på og som skulle gi deg det du trengte av kjærlighet, trygghet og omsorg.

Når du så treffer noen du vil ha, og som vil ha deg, skal du tilfredsstille alle de udekte behov. Du kan bare ikke få nok av nærhet, tygghet og kjærlighet.

Jeg tror det kan bli vanskelig å arbeide med dette alene, men det er mulig. Du må lære deg å posjonere ut dine behov og krav på en måte som din utvalgte kan leve med. Det vil også være lettere dersom du kan få noe av dette også fra andre kilder.

Jeg synes likevel du skal vurdere en ny kortvarig psykoterapi. Denne skal være fokusert og kun ta for seg nettopp dette problemet. Jeg tror mye kunne oppnås på 20 timer.

Lykke til :-)

[Gjest Dypt fortvilet]

Fra barndommen er du dypt sviktet av de som du skulle stole på og som skulle gi deg det du trengte av kjærlighet, trygghet og omsorg.

Når du så treffer noen du vil ha, og som vil ha deg, skal du tilfredsstille alle de udekte behov. Du kan bare ikke få nok av nærhet, tygghet og kjærlighet.

Jeg tror det kan bli vanskelig å arbeide med dette alene, men det er mulig. Du må lære deg å posjonere ut dine behov og krav på en måte som din utvalgte kan leve med. Det vil også være lettere dersom du kan få noe av dette også fra andre kilder.

Jeg synes likevel du skal vurdere en ny kortvarig psykoterapi. Denne skal være fokusert og kun ta for seg nettopp dette problemet. Jeg tror mye kunne oppnås på 20 timer.

Lykke til :-)

Takk for ditt svar. Det gjorde meg både godt og vondt å lese. Kanskje mest vondt? Ser på det som nederlag å måtte tilbake til terapi, men kanskje har du rett. Kanskje er det hva jeg trenger.

....

Hvordan vil en slik fokusert psykoterapi foregå, tror du? Er det samtaler og slikt, eller er det (som da jeg gikk i terapi for voldtekten) også rollespill og øvelser..?

Kan virkelig slik psykoterapi hjelpe meg i fht dette?

Nok en gang, takk for at du svarte meg!