Moren til våre barn - hun forsterker savn og skaper utrygghet på div. måter?

[Gjest Persille]

Det må da kunne gå an ringe til barna sine og sende sms`er selv om de er hos pappa.

Barna kan vel umulig ta skade av å høre at mamma er glad i dem?

Får være måte på å være firkanta og vanskelig. Det er bare barna det går utover.

Det er lenge for barn å være uten moren eller faren sin en hel uke. En uke er mye lenger for dem enn for voksne. Det at de hører fra den andre forelderen i løpet av uken, ser jeg kun på som positivt for barnet.

Broren min og x-kona har delt samvær for sin 5-årige datter.

Hun sa til meg at når hun er hos pappa, savner hun mamma og når hun er hos mamma, savner hun pappa.

Hvis savnet blir for stort, så lar de henne få ringe og hun roer seg. Det er godt for henne å få høre stemmen til den andre forelderen i det minste.

Det er ikke rart at mange skilsmissebarn får problemer, med et slikt strengt regime. Det er ingen grunn til å gjøre situasjonen enda verre for dem.

Det er forskjell på å la barnet ringe når det uttrykker savn - og å ringe/sms'e/kontakte dem "hele tiden" etter eget forgodtbefinnende.

Billa er tre, om jeg ringer faren for å snakke med ham om noe, og hun merker det er meg, så vil hun snakke. _Hver eneste_ gang sier hun at hun vil til meg, at hun helst vil være hjemme etc. Hadde jeg svart at jeg ville det også, ville hun blitt trist og lei, og antagelig ikke noe særlig ok mot faren rett etterpå.

Men; jeg svarer at hun skal til meg da og da - nå skal hun være hos pappa og de skal sikkert gjøre sånn eller slik og det blir moro/koselig/spennende, etc.

Og nøyaktig det samme skjer når han ringer meg....

Poenget er at det ikke er nødvendig å nøre oppunder savnet. Savnet er der, det vil det alltid være - men de må likevel leve med det. Dermed må man finne en måte å få det til å fungere på.

Dersom barna vil ringe mor skal de selvfølgelig få lov til det - men det er faktisk ikke normalt at mor ringer barna hver kveld når de er hos far.

[Hawkwind]

Det er forskjell på å la barnet ringe når det uttrykker savn - og å ringe/sms'e/kontakte dem "hele tiden" etter eget forgodtbefinnende.

Billa er tre, om jeg ringer faren for å snakke med ham om noe, og hun merker det er meg, så vil hun snakke. _Hver eneste_ gang sier hun at hun vil til meg, at hun helst vil være hjemme etc. Hadde jeg svart at jeg ville det også, ville hun blitt trist og lei, og antagelig ikke noe særlig ok mot faren rett etterpå.

Men; jeg svarer at hun skal til meg da og da - nå skal hun være hos pappa og de skal sikkert gjøre sånn eller slik og det blir moro/koselig/spennende, etc.

Og nøyaktig det samme skjer når han ringer meg....

Poenget er at det ikke er nødvendig å nøre oppunder savnet. Savnet er der, det vil det alltid være - men de må likevel leve med det. Dermed må man finne en måte å få det til å fungere på.

Dersom barna vil ringe mor skal de selvfølgelig få lov til det - men det er faktisk ikke normalt at mor ringer barna hver kveld når de er hos far.

Skriver under på den der ja.

Med store bokstaver.

[Gjest KariKruskakli]

Det er forskjell på å la barnet ringe når det uttrykker savn - og å ringe/sms'e/kontakte dem "hele tiden" etter eget forgodtbefinnende.

Billa er tre, om jeg ringer faren for å snakke med ham om noe, og hun merker det er meg, så vil hun snakke. _Hver eneste_ gang sier hun at hun vil til meg, at hun helst vil være hjemme etc. Hadde jeg svart at jeg ville det også, ville hun blitt trist og lei, og antagelig ikke noe særlig ok mot faren rett etterpå.

Men; jeg svarer at hun skal til meg da og da - nå skal hun være hos pappa og de skal sikkert gjøre sånn eller slik og det blir moro/koselig/spennende, etc.

Og nøyaktig det samme skjer når han ringer meg....

Poenget er at det ikke er nødvendig å nøre oppunder savnet. Savnet er der, det vil det alltid være - men de må likevel leve med det. Dermed må man finne en måte å få det til å fungere på.

Dersom barna vil ringe mor skal de selvfølgelig få lov til det - men det er faktisk ikke normalt at mor ringer barna hver kveld når de er hos far.

Jeg er enig i alt du skriver her jeg. Jeg synes du gjør det på en helt riktig måte. Jeg ville ha gjort det slik selv.

Jeg synes likevel ikke at det er noe alarmerende ved måten mor i dette innlegget hånterer situasjonen.

Hvis det skulle være det, synes jeg ikke faren her er med på å gjøre det bedre for mor.

Da reagerer mer på hans måte å takle situasjonen på.

Hadde han vist moren at han fremdeles ser på henne som viktig for barna, ville hun sikkert ha slappet mer av etter hvert.

Nå gjør han det motsatte.

[trissie]

Jeg er enig i alt du skriver her jeg. Jeg synes du gjør det på en helt riktig måte. Jeg ville ha gjort det slik selv.

Jeg synes likevel ikke at det er noe alarmerende ved måten mor i dette innlegget hånterer situasjonen.

Hvis det skulle være det, synes jeg ikke faren her er med på å gjøre det bedre for mor.

Da reagerer mer på hans måte å takle situasjonen på.

Hadde han vist moren at han fremdeles ser på henne som viktig for barna, ville hun sikkert ha slappet mer av etter hvert.

Nå gjør han det motsatte.

Jeg synes også han gjør forsøk på å redusere hennes betydning for barna, og å verdsette sine egne meninger om rolle-oppdragelse som best og viktigst.

Jeg mener det er manglende evne og vilje til samarbeid og forståelse av hennes rolle.

[Gjest KariKruskakli]

Jeg synes også han gjør forsøk på å redusere hennes betydning for barna, og å verdsette sine egne meninger om rolle-oppdragelse som best og viktigst.

Jeg mener det er manglende evne og vilje til samarbeid og forståelse av hennes rolle.

Da tenker vi likt.

Han kunne ha hjulpet henne til å slappe av, ved å vise at han setter pris på det hun gjør for barna. At hun fremdeles er en like viktig del i deres liv.

Ganske enkel psykologi.

[trissie]

Da tenker vi likt.

Han kunne ha hjulpet henne til å slappe av, ved å vise at han setter pris på det hun gjør for barna. At hun fremdeles er en like viktig del i deres liv.

Ganske enkel psykologi.

Ja. Og hvis dette har vært hans holdning til kvinners omsorgsevner og innstinkter, er det kanskje ikke rart han er en ex?

Jeg tror definitivt ikke han har evne til å forstå hvordan vi tenker og er.

Kanskje ikke vilje til å sette seg inn i det heller?

Jeg har ofte tenkt på det med kompensering også.

Hvis hun aldri har fått anerkjennelse for sin rolle, vil hun automatisk forsterke innsatsen.

Dette skjønner han ikke, og hun kan ikke noe for det.

[Gjest abrahamsen]

Jeg syns du virker som en meget oppegående mann og far. Eksen din sliter nok med sorg og savn. Hun er redd guttene ikke har det bra,eller aller helst er hun redd for at de har det for bra hos dag. Men du skal bare fortsette som du gjør.

Hvordan du skal få henne til å forstå dette vet jeg desverre ikke.

[Gjest abrahamsen]

Det må da kunne gå an ringe til barna sine og sende sms`er selv om de er hos pappa.

Barna kan vel umulig ta skade av å høre at mamma er glad i dem?

Får være måte på å være firkanta og vanskelig. Det er bare barna det går utover.

Det er lenge for barn å være uten moren eller faren sin en hel uke. En uke er mye lenger for dem enn for voksne. Det at de hører fra den andre forelderen i løpet av uken, ser jeg kun på som positivt for barnet.

Broren min og x-kona har delt samvær for sin 5-årige datter.

Hun sa til meg at når hun er hos pappa, savner hun mamma og når hun er hos mamma, savner hun pappa.

Hvis savnet blir for stort, så lar de henne få ringe og hun roer seg. Det er godt for henne å få høre stemmen til den andre forelderen i det minste.

Det er ikke rart at mange skilsmissebarn får problemer, med et slikt strengt regime. Det er ingen grunn til å gjøre situasjonen enda verre for dem.

Denne stadige telefonkontakten gjør jo at barna tenker på henne hele tiden. De får dårlig samvittighet fordi hun savner dem og greier ikke å slå seg til ro hos faren. Er det vanskelig å forstå?

[Gjest KariKruskakli]

Ja. Og hvis dette har vært hans holdning til kvinners omsorgsevner og innstinkter, er det kanskje ikke rart han er en ex?

Jeg tror definitivt ikke han har evne til å forstå hvordan vi tenker og er.

Kanskje ikke vilje til å sette seg inn i det heller?

Jeg har ofte tenkt på det med kompensering også.

Hvis hun aldri har fått anerkjennelse for sin rolle, vil hun automatisk forsterke innsatsen.

Dette skjønner han ikke, og hun kan ikke noe for det.

Ja, og i steden blir det en slags krig om hvem som er best og hva som er riktig.

Alle trenger annerkjennelse for det de gjør, og begges rolle er like viktig.

[Gjest Persille]

Jeg er enig i alt du skriver her jeg. Jeg synes du gjør det på en helt riktig måte. Jeg ville ha gjort det slik selv.

Jeg synes likevel ikke at det er noe alarmerende ved måten mor i dette innlegget hånterer situasjonen.

Hvis det skulle være det, synes jeg ikke faren her er med på å gjøre det bedre for mor.

Da reagerer mer på hans måte å takle situasjonen på.

Hadde han vist moren at han fremdeles ser på henne som viktig for barna, ville hun sikkert ha slappet mer av etter hvert.

Nå gjør han det motsatte.

Jeg har forsåvidt ikke tatt stilling til hovedinnlegget her.

Jeg sier som PieLill at jeg ikke ser noe galt i å følge barna inn og si hadet i stuen, men dersom det skjer tårevått og hulkende er det helt galt. Det er da ikke stuen som er problemet - men måten det blir gjort på.

Det er også opp til far hvorvidt han vil ha mor i sin stue eller ikke - men det er en avgjørelse han baserer på egne følelser, ikke barnas.

Det med bamsen på hyllen er nok kanksje ikke min stil, Billa må gjerne ha ting fra faren med seg i sengen uten at jeg bryr meg om det - det er jo hennes ting.

Slik jeg ser det er det _antagelig_ feil på begge sider, han er litt for tøff, hun er litt for bekymret og pågående.

Det eneste jeg ville kommentere var det du skrev om kontakt - for det er annerledes å ta kontakt på oppfordring fra barna (noe man selvfølgelig SKAL gjøre) og å ringe hele tiden fordi man ønsker det selv.

En åtteåring er i utmerket stand til selv å si fra når han vil ringe moren - han trenger ikke at moren ringer ham hele tiden.

[Gjest Persille]

Ja, og i steden blir det en slags krig om hvem som er best og hva som er riktig.

Alle trenger annerkjennelse for det de gjør, og begges rolle er like viktig.

"Ja, og i steden blir det en slags krig om hvem som er best og hva som er riktig."

I denne situasjonen tror jeg faktisk det gjelder dem begge?

[Gjest KariKruskakli]

"Hun er ganske lei av mitt trygghet-mas og selvtillit-mas. Men jeg synes ærlig talt at hun duller for mye"

Les denne setningen her en gang til. Akkurat i disse ordene, tror jeg mye av kjernen til problemene ligger.

Det er han som vil ta styringa. Han respekterer ikke moren for den hun er og han forverrer situasjonen ved å gjøre mor usikker.

Les innlegget en gang til, så ser du at dette ikke bare dreier som om noen telefonsamtaler.

Han vil helst bestemme også når ungene er hjemme hos mor. Han vil bl.annet ikke at ungene skal få sove i hennes seng.

Hva om han kunne ha innsett at både dulling og selvstendighetstrenig er viktig for å gi trygge barn?

[favn]

Om dette fortsetter i lang tid, er det kanskje litt voldsom, men såvidt jeg forstå er bruddet helt nytt. Da er disse ritualene verken usunne eller syke, men helt normale. Det vet de fleste som har vært gjennom dette.

Nå blir det selvsagt en viss spissformulering i en slik diskusjon, men jeg har ikke inntrykk av at et slikt svulmende savn- og sorgregister som denne moren spiller på, er det 'vanlige' ved skilsmisser.

[RogerM1365380928]

Ja. Og hvis dette har vært hans holdning til kvinners omsorgsevner og innstinkter, er det kanskje ikke rart han er en ex?

Jeg tror definitivt ikke han har evne til å forstå hvordan vi tenker og er.

Kanskje ikke vilje til å sette seg inn i det heller?

Jeg har ofte tenkt på det med kompensering også.

Hvis hun aldri har fått anerkjennelse for sin rolle, vil hun automatisk forsterke innsatsen.

Dette skjønner han ikke, og hun kan ikke noe for det.

Jeg synes mange av dere gaper for høyt i forhold til de problemstillingene som jeg tar opp.

Det er ikke et spørsmål om hvordan hverken jeg eller moren er som omsorgspersoner totalt sett. Det er mange som tolker mitt innlegg alt for langt.

Men det er de konkrete problemstillingene som jeg ønsker å belyse.

Ikke lag denne diskusjonen til en helhetlig omsorgsproblemstilling. Jeg vil også presisere at gutta har det flott i hverdagen både hos meg og hos moren. Prøv å isoler problemet og svar gjerne på det jeg konkret tar opp.

Tenk dere to gutter som har noen flotte dager sammen med far (de har det kjempefint hos mor også - men det er ikke det jeg tar opp i dette forumet), så kommer det jevnlige "drypp" fra moren i form av de eksemplene som jeg har nevnt i mitt hovedinnlegg.

Dette merker jo jeg som far, at tar oppmerksomheten fra guttene fra å ha det koselig, trivelig - til at de skal komme i en "savner mamma" -modus p.g.a at mamma jevnlig på en måte "pådytter" eller blir en katalysator gjennom disse virkemidlene som nevnt.

Jeg vil presisere at selvsagt skal man savne både mor og far, men det er dette "pådyttede" greiene som jeg ønsker å belyse.

Ellers vil jeg også si at jeg har ikke tatt bamsene fra dem, de står på en hylle og hvis de spørr så får de dem.

Noen skriver at jeg nekter dem kontakt med moren. Det er tøv. De kan ha så mye kontakt som de vil og ønsker.

Kanskje noen nå mener at da er ikke dette så stort problem?

Dog, problemene er jo der til gitte tidspunkter som ikke er heldig.

Ellers takk for alle svar i alle mulige retninger :-)

[RogerM1365380928]

Jeg synes mange av dere gaper for høyt i forhold til de problemstillingene som jeg tar opp.

Det er ikke et spørsmål om hvordan hverken jeg eller moren er som omsorgspersoner totalt sett. Det er mange som tolker mitt innlegg alt for langt.

Men det er de konkrete problemstillingene som jeg ønsker å belyse.

Ikke lag denne diskusjonen til en helhetlig omsorgsproblemstilling. Jeg vil også presisere at gutta har det flott i hverdagen både hos meg og hos moren. Prøv å isoler problemet og svar gjerne på det jeg konkret tar opp.

Tenk dere to gutter som har noen flotte dager sammen med far (de har det kjempefint hos mor også - men det er ikke det jeg tar opp i dette forumet), så kommer det jevnlige "drypp" fra moren i form av de eksemplene som jeg har nevnt i mitt hovedinnlegg.

Dette merker jo jeg som far, at tar oppmerksomheten fra guttene fra å ha det koselig, trivelig - til at de skal komme i en "savner mamma" -modus p.g.a at mamma jevnlig på en måte "pådytter" eller blir en katalysator gjennom disse virkemidlene som nevnt.

Jeg vil presisere at selvsagt skal man savne både mor og far, men det er dette "pådyttede" greiene som jeg ønsker å belyse.

Ellers vil jeg også si at jeg har ikke tatt bamsene fra dem, de står på en hylle og hvis de spørr så får de dem.

Noen skriver at jeg nekter dem kontakt med moren. Det er tøv. De kan ha så mye kontakt som de vil og ønsker.

Kanskje noen nå mener at da er ikke dette så stort problem?

Dog, problemene er jo der til gitte tidspunkter som ikke er heldig.

Ellers takk for alle svar i alle mulige retninger :-)

[Gjest KariKruskakli]

Jeg har forsåvidt ikke tatt stilling til hovedinnlegget her.

Jeg sier som PieLill at jeg ikke ser noe galt i å følge barna inn og si hadet i stuen, men dersom det skjer tårevått og hulkende er det helt galt. Det er da ikke stuen som er problemet - men måten det blir gjort på.

Det er også opp til far hvorvidt han vil ha mor i sin stue eller ikke - men det er en avgjørelse han baserer på egne følelser, ikke barnas.

Det med bamsen på hyllen er nok kanksje ikke min stil, Billa må gjerne ha ting fra faren med seg i sengen uten at jeg bryr meg om det - det er jo hennes ting.

Slik jeg ser det er det _antagelig_ feil på begge sider, han er litt for tøff, hun er litt for bekymret og pågående.

Det eneste jeg ville kommentere var det du skrev om kontakt - for det er annerledes å ta kontakt på oppfordring fra barna (noe man selvfølgelig SKAL gjøre) og å ringe hele tiden fordi man ønsker det selv.

En åtteåring er i utmerket stand til selv å si fra når han vil ringe moren - han trenger ikke at moren ringer ham hele tiden.

"Jeg sier som PieLill at jeg ikke ser noe galt i å følge barna inn og si hadet i stuen, men dersom det skjer tårevått og hulkende er det helt galt"

Hvis det skjer tårevått og hulkende er det veldig galt, men det sto vel ikke det?

"Det eneste jeg ville kommentere var det du skrev om kontakt - for det er annerledes å ta kontakt på oppfordring fra barna (noe man selvfølgelig SKAL gjøre) og å ringe hele tiden fordi man ønsker det selv"

Å ringe hele tiden bør man vel ikke gjøre, men å ta kontakt noen dager i uka for å si hei, eller godnatt hadde ihvertfall for meg vært den naturligste ting i verden.

Jeg synes det er ille om man ikke hadde gjort det.

Man skiller seg fra faren, ikke fra barna.

[Gemini]

Jeg synes mange av dere gaper for høyt i forhold til de problemstillingene som jeg tar opp.

Det er ikke et spørsmål om hvordan hverken jeg eller moren er som omsorgspersoner totalt sett. Det er mange som tolker mitt innlegg alt for langt.

Men det er de konkrete problemstillingene som jeg ønsker å belyse.

Ikke lag denne diskusjonen til en helhetlig omsorgsproblemstilling. Jeg vil også presisere at gutta har det flott i hverdagen både hos meg og hos moren. Prøv å isoler problemet og svar gjerne på det jeg konkret tar opp.

Tenk dere to gutter som har noen flotte dager sammen med far (de har det kjempefint hos mor også - men det er ikke det jeg tar opp i dette forumet), så kommer det jevnlige "drypp" fra moren i form av de eksemplene som jeg har nevnt i mitt hovedinnlegg.

Dette merker jo jeg som far, at tar oppmerksomheten fra guttene fra å ha det koselig, trivelig - til at de skal komme i en "savner mamma" -modus p.g.a at mamma jevnlig på en måte "pådytter" eller blir en katalysator gjennom disse virkemidlene som nevnt.

Jeg vil presisere at selvsagt skal man savne både mor og far, men det er dette "pådyttede" greiene som jeg ønsker å belyse.

Ellers vil jeg også si at jeg har ikke tatt bamsene fra dem, de står på en hylle og hvis de spørr så får de dem.

Noen skriver at jeg nekter dem kontakt med moren. Det er tøv. De kan ha så mye kontakt som de vil og ønsker.

Kanskje noen nå mener at da er ikke dette så stort problem?

Dog, problemene er jo der til gitte tidspunkter som ikke er heldig.

Ellers takk for alle svar i alle mulige retninger :-)

"Ellers vil jeg også si at jeg har ikke tatt bamsene fra dem, de står på en hylle og hvis de spørr så får de dem. "

Hvorfor kan ikke ungene bare få ha bamsene der de vil, innen sin rekkevidde???

[Gjest KariKruskakli]

"Ja, og i steden blir det en slags krig om hvem som er best og hva som er riktig."

I denne situasjonen tror jeg faktisk det gjelder dem begge?

Ja, her ser jeg en dominerende mann, og en fortvilet x-kone som kjemper for å ikke miste alt hun har.

[trissie]

Jeg synes mange av dere gaper for høyt i forhold til de problemstillingene som jeg tar opp.

Det er ikke et spørsmål om hvordan hverken jeg eller moren er som omsorgspersoner totalt sett. Det er mange som tolker mitt innlegg alt for langt.

Men det er de konkrete problemstillingene som jeg ønsker å belyse.

Ikke lag denne diskusjonen til en helhetlig omsorgsproblemstilling. Jeg vil også presisere at gutta har det flott i hverdagen både hos meg og hos moren. Prøv å isoler problemet og svar gjerne på det jeg konkret tar opp.

Tenk dere to gutter som har noen flotte dager sammen med far (de har det kjempefint hos mor også - men det er ikke det jeg tar opp i dette forumet), så kommer det jevnlige "drypp" fra moren i form av de eksemplene som jeg har nevnt i mitt hovedinnlegg.

Dette merker jo jeg som far, at tar oppmerksomheten fra guttene fra å ha det koselig, trivelig - til at de skal komme i en "savner mamma" -modus p.g.a at mamma jevnlig på en måte "pådytter" eller blir en katalysator gjennom disse virkemidlene som nevnt.

Jeg vil presisere at selvsagt skal man savne både mor og far, men det er dette "pådyttede" greiene som jeg ønsker å belyse.

Ellers vil jeg også si at jeg har ikke tatt bamsene fra dem, de står på en hylle og hvis de spørr så får de dem.

Noen skriver at jeg nekter dem kontakt med moren. Det er tøv. De kan ha så mye kontakt som de vil og ønsker.

Kanskje noen nå mener at da er ikke dette så stort problem?

Dog, problemene er jo der til gitte tidspunkter som ikke er heldig.

Ellers takk for alle svar i alle mulige retninger :-)

Jeg tror faktisk at din evne til "å presisere" kan være det største problemet her.

Ikke for å være stygg eller negativ, men fokuset på forståelse av roller og årsaker har du byttet ut med presiseringer og detaljer.

[favn]

Ja. Og hvis dette har vært hans holdning til kvinners omsorgsevner og innstinkter, er det kanskje ikke rart han er en ex?

Jeg tror definitivt ikke han har evne til å forstå hvordan vi tenker og er.

Kanskje ikke vilje til å sette seg inn i det heller?

Jeg har ofte tenkt på det med kompensering også.

Hvis hun aldri har fått anerkjennelse for sin rolle, vil hun automatisk forsterke innsatsen.

Dette skjønner han ikke, og hun kan ikke noe for det.

'Ja. Og hvis dette har vært hans holdning til kvinners omsorgsevner og innstinkter, er det kanskje ikke rart han er en ex?

Jeg tror definitivt ikke han har evne til å forstå hvordan vi tenker og er.'

'Kvinners omsorgsevner og instinkter'? 'Hvordan vi tenker og er'?

Dette assosierer jeg med svulmende, klissete og feilslått Mars-Venussvada.

Beklager. Men slikt går det ikke an å skape seg et verdensbilde på.