Gå til innhold

Helseskade ved ubehandlet hypomani/mani?


Gjest gulrota

Anbefalte innlegg

Gjest Zahara

Pass deg for fugleinfluensa :)

ja...Litt engstelig blir jeg nok hvis en spurv faller død om på min veranda... Men jeg tror at den alvorligste faren er når jeg skal prøve å sage til en plate...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

  • Svar 71
  • Opprettet
  • Siste svar

Mest aktive i denne tråden

  • Nils Håvard Dahl, psykiater

    4

  • firebird1365380441

    3

  • frosken

    2

  • bb71

    1

Gjest gulrota

og folk i psykiatrien er bare mennesker de også , de kan jo ta feil selvfølgelig. hva er det gulrota vil , at vi skal korsfeste de? hva skal de gjøre liksom ,??? uansett bør det vel gå ann å la fortid være fortid og prøve å skape seg et så bra liv som mulig nå...

jeg er forøvrig en person som prøver å fikse ting og gi råd og alt det der og engasjerer meg veldig , og når jeg føler jeg stanger i veggen blir jeg irritert. er bare menneske jeg også. Og må legge til at jeg ikke er noe flink til det , men må liksom prøve

Nei, ikke korsfest dem.

For å si det hele på en meget overordnet måte, så skulle jeg ønske at man tok seg veldig mye bedre tid før man aksjonerte når det ikke var faresituasjoner.

Tid ja. Noen av oss har litt problemer med å formidle hva vi mener og hva som rører seg inni oss på en direkte og kjapp måte.

Så hvis psykiatrien hadde tatt seg ikke bare litt, men veldig mye mer tid før man aksjonerte, så hadde mye vært mye bedre - sikkert ikke for alle - men iallefall i min situasjon.

Tiden leger ikke alle sår. Men de fleste naturlige prosesser gir med tiden. De fleste ting i naturen går i bølger. Man må gi seg til til å se på bølgen før man intervenerer.

For bølgene gir seg den.

Men såret, det tar så veldig mye lengre tid før det gror.

Et steinbrudd i fjellet blir aldri som før.

Et snauhogd skog tar det to menneskegenerasjoner før gror opp igjen. Mens trærne som blåser ned i høststormen tar det kortere tid før helt naturlig blir erstattet av nye unge trær, som allerede var godt på vei før stormen tok deres litt eldre konkurrenter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest gulrota

seriøst synes jeg hele tankegang om lovendring i psykiatrien tja , er ikke enig.Du har jo også lest at veldig mange på forumet her føler at tvang til tider har vært på sin plass og ikke har hatt de sterke reaksjonene du har hatt.

Men du har tydeligvis behov for en annerkjennelse at de tok feil og at tvangsbruken har skadet deg og er årsaken til at du har plager i dag.

Kanskje du kunne prøve å kontakte en advokat og saksøke for feilbehandling.?

Problemet er at det nok ikke har blitt begått noen lovbrudd. Loven er meget godt tilpasset psykiatriens virksomhet. Loven legitimererer psykiatriens virksomhet. Men selvsagt, dersom jeg hadde samlet sammen et par-tre av landets dyktigste helserettsadvokater, og de faktisk så en personlig interesse i å gjøre en sak, så vel, da skal jeg ikke utelukke at man kunne fått et utfall mot psykiatrien. Men jeg tror sjansene er meget små. Det er jo en person nå, som er underlagt tvangsmedisinering, og har vært det i mange, mange år, som gikk til sak, og tapte i tingretten, og har anket til lagmannsretten. Det blir spennede å se hans utfall. Stakkars mann! Han må ha det forferdelig når han går til sak! Og jeg håper virkelig at han får gjennomslag. Men problemet er at slik loven er så har psykiatrien meget vide fullmakter til å gjøre mye med en person som har en aktiv alvorlig sinnlidelse diagnose.

Men uansett - min hovedintensjon er ikke å rippe opp i noen fortid, eller å si at psykiatrien tok feil eller hadde rett, eller om det de gjorde resulterte i noe positivt eller negativt.

Fortid er fortid. Den kan aldri gjøres om igjen.

Det jeg prater om er fremtiden. Jeg vil sikre meg at det som skjedde med meg ikke skal kunne skje med meg på nytt.

Og så har du helt rett i det du sier at mange har opplevd tvang som totalt sett positivt også i situasjoner hvor det ikke er fare.

Min utvei fra dette er å innføre noe om mange kaller psykiatriske testamenter, andre kaller det psykiatriske forhåndserklæringer, andre kaller det individuell dispensasjon fra deler av loven. Dette er individuelle erklæringer om fremtidig behandling av ens egen kropp man da gir, hvor detaljerte de skal være blir opp til lovgiver å bestemme, men hovedsaken, er at de må kunne gjelde alt som har med en persons kropp i tilknytning til tvang å gjøre, når intensjonen ikke er å beskytte mot livsfare. En slik erklæring vil være juridisk bindende, og således vil et sykehus som begår tvang på en måte som strider mot den individuelle personens forhåndserklæring være et lovbrudd.

Slike juridiske forhåndserklæringer vil man selvsagt bare kunne signere i frisk og tilregnelig tilstand.

De vil selvsagt kreve en viss ekstra administrasjon fra sykehusets side, men for de enkleste forhåndserklæringene vil det være meget smidig, eksempelvis min erklæring, som vil si at jeg ikke tillater tvang utenom ihht farekritiet, og dessuten at ingen tvangsmedisinering under noen omstendighet tillates. Før man begår tvang er det allerede idag grundige sjekklister man går gjennom, og et av de punktene vil da være å sjekke eventuell forhåndserklæring.

De som ikke utsteder noen forhåndserklæring, vil bli behandlet etter dagens lov, altså som før.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest gulrota

seriøst synes jeg hele tankegang om lovendring i psykiatrien tja , er ikke enig.Du har jo også lest at veldig mange på forumet her føler at tvang til tider har vært på sin plass og ikke har hatt de sterke reaksjonene du har hatt.

Men du har tydeligvis behov for en annerkjennelse at de tok feil og at tvangsbruken har skadet deg og er årsaken til at du har plager i dag.

Kanskje du kunne prøve å kontakte en advokat og saksøke for feilbehandling.?

Men jo lengre tid det tar for en slik lovendring kommer på plass (foreløpig diskuterer man det jo ikke på politisk nivå, forrige gang man gjorde det var i 1998), altså jo lengre tid det går før en lovendring kommer på plass, jo mer vil jeg bevege meg i den retning du antyder, at jeg vil måtte ha en form for grundig gjennomgang av fortiden, og en oppreisning for at det som har blitt gjort var faktisk feil, og faktisk negativt behandlingsresultat, og i tillegg negative sideeffekter. Men det å skulle gå gjennom en slik prosess vil være meget tungt, og det er ikke noe man hopper inn i med det første.

Men det å skulle gå rundt slik uten noen form for bekreftelse på at jeg aldri skulle vært i psykiatrien, det er ingen god situasjon for meg.

Man kan komme seg videre fra en slik tilstand, ved rett og slett heve seg over det. Men dit har jeg ikke kommet. Og det har mye kostnader å skulle gjøre det. Men det orker jeg ikke å gå igang med å detaljere her og nå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest gulrota

Problemet er at det nok ikke har blitt begått noen lovbrudd. Loven er meget godt tilpasset psykiatriens virksomhet. Loven legitimererer psykiatriens virksomhet. Men selvsagt, dersom jeg hadde samlet sammen et par-tre av landets dyktigste helserettsadvokater, og de faktisk så en personlig interesse i å gjøre en sak, så vel, da skal jeg ikke utelukke at man kunne fått et utfall mot psykiatrien. Men jeg tror sjansene er meget små. Det er jo en person nå, som er underlagt tvangsmedisinering, og har vært det i mange, mange år, som gikk til sak, og tapte i tingretten, og har anket til lagmannsretten. Det blir spennede å se hans utfall. Stakkars mann! Han må ha det forferdelig når han går til sak! Og jeg håper virkelig at han får gjennomslag. Men problemet er at slik loven er så har psykiatrien meget vide fullmakter til å gjøre mye med en person som har en aktiv alvorlig sinnlidelse diagnose.

Men uansett - min hovedintensjon er ikke å rippe opp i noen fortid, eller å si at psykiatrien tok feil eller hadde rett, eller om det de gjorde resulterte i noe positivt eller negativt.

Fortid er fortid. Den kan aldri gjøres om igjen.

Det jeg prater om er fremtiden. Jeg vil sikre meg at det som skjedde med meg ikke skal kunne skje med meg på nytt.

Og så har du helt rett i det du sier at mange har opplevd tvang som totalt sett positivt også i situasjoner hvor det ikke er fare.

Min utvei fra dette er å innføre noe om mange kaller psykiatriske testamenter, andre kaller det psykiatriske forhåndserklæringer, andre kaller det individuell dispensasjon fra deler av loven. Dette er individuelle erklæringer om fremtidig behandling av ens egen kropp man da gir, hvor detaljerte de skal være blir opp til lovgiver å bestemme, men hovedsaken, er at de må kunne gjelde alt som har med en persons kropp i tilknytning til tvang å gjøre, når intensjonen ikke er å beskytte mot livsfare. En slik erklæring vil være juridisk bindende, og således vil et sykehus som begår tvang på en måte som strider mot den individuelle personens forhåndserklæring være et lovbrudd.

Slike juridiske forhåndserklæringer vil man selvsagt bare kunne signere i frisk og tilregnelig tilstand.

De vil selvsagt kreve en viss ekstra administrasjon fra sykehusets side, men for de enkleste forhåndserklæringene vil det være meget smidig, eksempelvis min erklæring, som vil si at jeg ikke tillater tvang utenom ihht farekritiet, og dessuten at ingen tvangsmedisinering under noen omstendighet tillates. Før man begår tvang er det allerede idag grundige sjekklister man går gjennom, og et av de punktene vil da være å sjekke eventuell forhåndserklæring.

De som ikke utsteder noen forhåndserklæring, vil bli behandlet etter dagens lov, altså som før.

Men jo lengre tid det tar for en slik lovendring kommer på plass (foreløpig diskuterer man det jo ikke på politisk nivå, forrige gang man gjorde det var i 1998), altså jo lengre tid det går før en lovendring kommer på plass, jo mer vil jeg bevege meg i den retning du antyder, at jeg vil måtte ha en form for grundig gjennomgang av fortiden, og en oppreisning for at det som har blitt gjort var faktisk feil, og faktisk negativt behandlingsresultat, og i tillegg negative sideeffekter. Men det å skulle gå gjennom en slik prosess vil være meget tungt, og det er ikke noe man hopper inn i med det første.

Men det å skulle gå rundt slik uten noen form for bekreftelse på at jeg aldri skulle vært i psykiatrien, det er ingen god situasjon for meg.

Man kan komme seg videre fra en slik tilstand, ved rett og slett heve seg over det. Men dit har jeg ikke kommet. Og det har mye kostnader å skulle gjøre det. Men det orker jeg ikke å gå igang med å detaljere her og nå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest vioola

Problemet er at det nok ikke har blitt begått noen lovbrudd. Loven er meget godt tilpasset psykiatriens virksomhet. Loven legitimererer psykiatriens virksomhet. Men selvsagt, dersom jeg hadde samlet sammen et par-tre av landets dyktigste helserettsadvokater, og de faktisk så en personlig interesse i å gjøre en sak, så vel, da skal jeg ikke utelukke at man kunne fått et utfall mot psykiatrien. Men jeg tror sjansene er meget små. Det er jo en person nå, som er underlagt tvangsmedisinering, og har vært det i mange, mange år, som gikk til sak, og tapte i tingretten, og har anket til lagmannsretten. Det blir spennede å se hans utfall. Stakkars mann! Han må ha det forferdelig når han går til sak! Og jeg håper virkelig at han får gjennomslag. Men problemet er at slik loven er så har psykiatrien meget vide fullmakter til å gjøre mye med en person som har en aktiv alvorlig sinnlidelse diagnose.

Men uansett - min hovedintensjon er ikke å rippe opp i noen fortid, eller å si at psykiatrien tok feil eller hadde rett, eller om det de gjorde resulterte i noe positivt eller negativt.

Fortid er fortid. Den kan aldri gjøres om igjen.

Det jeg prater om er fremtiden. Jeg vil sikre meg at det som skjedde med meg ikke skal kunne skje med meg på nytt.

Og så har du helt rett i det du sier at mange har opplevd tvang som totalt sett positivt også i situasjoner hvor det ikke er fare.

Min utvei fra dette er å innføre noe om mange kaller psykiatriske testamenter, andre kaller det psykiatriske forhåndserklæringer, andre kaller det individuell dispensasjon fra deler av loven. Dette er individuelle erklæringer om fremtidig behandling av ens egen kropp man da gir, hvor detaljerte de skal være blir opp til lovgiver å bestemme, men hovedsaken, er at de må kunne gjelde alt som har med en persons kropp i tilknytning til tvang å gjøre, når intensjonen ikke er å beskytte mot livsfare. En slik erklæring vil være juridisk bindende, og således vil et sykehus som begår tvang på en måte som strider mot den individuelle personens forhåndserklæring være et lovbrudd.

Slike juridiske forhåndserklæringer vil man selvsagt bare kunne signere i frisk og tilregnelig tilstand.

De vil selvsagt kreve en viss ekstra administrasjon fra sykehusets side, men for de enkleste forhåndserklæringene vil det være meget smidig, eksempelvis min erklæring, som vil si at jeg ikke tillater tvang utenom ihht farekritiet, og dessuten at ingen tvangsmedisinering under noen omstendighet tillates. Før man begår tvang er det allerede idag grundige sjekklister man går gjennom, og et av de punktene vil da være å sjekke eventuell forhåndserklæring.

De som ikke utsteder noen forhåndserklæring, vil bli behandlet etter dagens lov, altså som før.

så hvis du blir psykotiske med morderiske impulser så skal ikke de kunne tvangsinnlegge deg? det skriver ikke jeg under på ihvertfall

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest gulrota

så hvis du blir psykotiske med morderiske impulser så skal ikke de kunne tvangsinnlegge deg? det skriver ikke jeg under på ihvertfall

Morderiske impulser vil komme inn under farekriteriet. En person som har det du kaller morderiske impulser kommer absolutt inn under det man kaller nærliggende og alvorlig fare for andres liv.

Ingen erklæring vil kunne forhindre tvangsinnleggelse av en slik person.

Det vel viktigste i en rettsstat, er å beskytte personer for livsfare.

Forhåndserklæringer vil kun ha gyldighet over tilstander som kun går utover pasientens egen psykiske tilstand, bortsett fra når det er fare for eget liv eller andres liv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

NHD. Problemet er at mennesker på dette forumet er sensitive, følsomme. Og en fagperson uttaler seg ikke slik til mennesker med problemer.

Og om de ikke hadde hatt spesielle problemer ville det allikevel vært svært uhøflig å svare medmennsker slik. Både sårende og krenkende på en offentlig spalte, det er som å bli hengt ut "in public". Du er "sjefen og fagpersonen" her vet du. Dine ord tar vi til oss, på godt og vont.

Dette er ikke en samtale mellom to som kjenner hverandre, og sånn sett kan dine ord skade mye mer enn du aner. Du vet ikke hvem du har med å gjøre.

Det er så mange måter å si ting på. Og få frem det samme poenget.

Jeg tror ærlig talt du mangler noe empati nhd. Du kan det du har lest, og sånn sett sikkert svært dyktig faglig sett, men dine krasse svar til tider, som jeg har sett her flere ganger over et par, tre år, vitner om at du kanskje bør legge om "stilen litt" Ville iallefall tatt denne kritikken til etter- retning.

Sorry, men du takler sikkert svar på tiltale. Og det gir meg dårlig samvittighet å være så krass som nå. - men det kaller jeg faktisk normalt.

Da jeg leste innlegget ditt og svaret fra NHD, så fikk jeg en tanke om at det kanskje fortoner seg som dette:

Som gulrota skrev i et av sine innlegg, så bruker han forumet her til å si det han mener, slik at han sparer sine nærmeste omgivelser.

Kanskje da NHD også bruker dette forumet til å ta ut sine meninger som kan være noe på kanten, så han ikke bruker slikt språk til sine pasienter, som han jo har face to face, og hvor han kanskje må veie sine ord litt mer enn her inne.

Bare en tanke som slo meg, men da forstår jeg liksom litt mer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest dfgdfgdgsdfgd

en har langt større sjanse for å forulykke under en mani. og de fleste selvmord hos personer med bipolar lidelse skjer kort tid etter sterke manier (i tillegg til "på vei opp fra depresjonen" men det vet de fleste fra før). Økonomisk ruin og sosial blamering er ikke noe godt i ettertid, selv om man hadde det festling kjekt der og da.

Den verste helseskaden ved ubehandlet mani er vel dog depresjon. Som ofte kommer i ettertid. ULEVELIG SMERTEFULL DEPRESJON.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nils Håvard Dahl, psykiater

Det mest påfallende som jeg har sett på mange av pasientene med alvorlig form for sykdommen, er en personlighetsendring.

Det er en slags "primitivisering" av personligheten. De blir mer emosjonelt avflatet, de blir primitive, usensitive, sosialt plumpe osv.

Ofte får jeg spørsmål fra personalet om vi bør WAIS-teste dem. De fremstår dessverre som meget kognitivt svekket.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest gulrota

Det mest påfallende som jeg har sett på mange av pasientene med alvorlig form for sykdommen, er en personlighetsendring.

Det er en slags "primitivisering" av personligheten. De blir mer emosjonelt avflatet, de blir primitive, usensitive, sosialt plumpe osv.

Ofte får jeg spørsmål fra personalet om vi bør WAIS-teste dem. De fremstår dessverre som meget kognitivt svekket.

Tusen takk for svar.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 13 år senere...

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...

×
×
  • Opprett ny...