Standpunkt på nrk i kveld. Ang adopsjon.

[Gjest veldig hårsåre]

Det er INGEN tvil om at adoptivforeldrene er hårsåre i denne saken! Og det går heller ikke an å diskutere med de

Nei, det er det ingen tvil om. Det er f.eks. bare å ta seg en tur inn på adopsjonsforumet her på DOL og lese litt.

[Gjest rart ikke andre reagerer]

Kanskje fordi det ikke finnes "russerunger" eller "tyskerunger" som altså er barn lenger i dag, mens det finnes et forholdsvis stort antall barn som er adopterte, og som har en ekstra sårbarhet ut over hva andre barn har. En noe tøffere start på livet, og ofte en tragisk historie som ligger bak.

Men det er jo aller mest voksne som er med i det programmet. Det er jo ikke noe barneprogram.

[Gjest Ømme tær]

Menneskene som stiller opp på programmet er voksne, og velger dette selv. Det er naturlig at det vil komme en reaksjon på å oppsøke "tapte" deler av familien, og at dette vil falle uheldig ut for enkelte. Men for min del blir det feil å ta programmet av plakaten, og dermed ramme en god del mennesker, fordi enkelte _seere_ blir såret.

Jeg lurer på om alle disse hårsåre adoptivforeldrene ville vært like negative dersom Tore om noen år hjalp deres barn å finne slektninger.

[muriel]

Jeg synes det er rart at det bare er adopterte og adopsjonsforeningene som skriker sånn opp om dette. Hva med alle dem som har mistet en mor, far, bestefar eller annen slektning på andre siden av kloden, og som lurer på hva som skjedde og om det går an å finne noen gravsten eller annet etter dem, - hvorfor er det ingen som skriker opp om behandlingen disse får i programmet? Hva med "tyskerunger" eller "russerunger" som ønsker å vite mer om sin bakgrunn? Man hører da aldri om andre "tyskerunger" eller "russerunger" som klager på det slik adopterte gjør?

Jeg har ingen problemer med å skjønne at ikke alle adopterte ønsker å vite noe om sitt opphav, og det er greit. Jeg flyr heller ikke rundt og spør adopterte om hvorfor de ikke vil finne sitt opphav. Det er en privatsak og ikke noe jeg har noe med. Jeg har heller ikke noe med om de ønsker å stå frem i media dersom de vil lete etter sitt opphav.

Dessverre er det vel ikke alle som har respekt nok for andre til å ikke komme med slike spørsmål. Men det tror jeg at adopterte må forholde seg til uansett. Og særlig unger finner alltid noe å mobbe andre for. Jeg har heller tro på å sette ungene i stand til å svare for seg når slike spørsmål dukker opp.

Du kan ikke se på folk at de har mistet en mor, far, bestefar eller annen slektning på andre siden av kloden, og lurer på hva som skjedde og om det går an å finne noen gravsten eller annet etter dem.

Du kan heller ikke se på folk hvorvidt de har tysk eller russisk far.

Men i de aller, aller fleste tilfellene vil det gå opp for deg ganske så raskt at den personen du snakker med, er adoptert fra utlandet. Det er som regel ikke så enkelt å stikke under en stol.

Og ganske mange av de som kun kjenner til gjenforening mellom adoptivbarn og bioforeldre gjennom TV eller ukeblader, ser det som sin helt naturlige og soleklare rett å starte en heller personlig utspørring av vedkommende (for ikke å snakke om SYNSING her)

De før nevnte som kun kjenner til dette temaet gjennom media, syns gjerne det er søtt, rørende, hjerteskjærende sentimentalt når Det Store Møtet skjer i beste sendetid. Og de har ingen betenkeligheter med å la ungene kose seg sammen med dem, det er jo så fantastisk når de endelig finner foreldrene sine!

I skolegården på mandag er dessverre hverken dere, jeg eller de andre foreldrene til stede når 7-åringen min selv skal stå ansikt til ansikt med Sakkunnskapen som TPS formidler. Hvordan skal hun kunne forklare at hun faktisk har det aldeles utmerket med bare meg som mamma, at hun føler seg akkurat like norsk som de andre, og at hun ikke føler seg berøvet for noe som helst?

Det er faen meg ikke enkelt, til og med jeg som voksen blir satt ut fra tid til annen når jeg blir konfrontert med myter som at barnet mitt først ble stjålet, siden solgt.

For enten vi liker det eller ikke: Det som formidles via TV,er selvfølgelig sant. Det er regelen i skolegården, og det er fullt forståelig sett i lys av diskusjonen på DOL den siste tida.

[muriel]

Menneskene som stiller opp på programmet er voksne, og velger dette selv. Det er naturlig at det vil komme en reaksjon på å oppsøke "tapte" deler av familien, og at dette vil falle uheldig ut for enkelte. Men for min del blir det feil å ta programmet av plakaten, og dermed ramme en god del mennesker, fordi enkelte _seere_ blir såret.

Jeg lurer på om alle disse hårsåre adoptivforeldrene ville vært like negative dersom Tore om noen år hjalp deres barn å finne slektninger.

Jeg kan ihvertfall svare på det siste du lurer på: Ikke snakk om at TPS noen gang kommer til å få "hjelpe" mine barn å finne slektningene deres!

En slik jakt og gjenforening har ingenting på TV å gjøre. Derfor har jeg heldigvis adopsjonsforeningen i ryggen den dagen barna avt. måtte ønske å lete. Foreningen sitter på enorme ressurser i forhold til dette, både kunnskapsmessig og ellers. De har en bred kontaktflate i landet der barna mine er født, de har lokale medarbeidere som også kan fungere som tolker, de vet alt som er å vite om hva vi må gjøre, hvor vi skal gå, til hvem, når og hvorfor.

Derfor er jeg trygg på at hvis den dagen kommer (hvilket den, statistisk sett, neppe gjør) så vil ungene få den aller beste hjelp og oppfølging, uten å være nødt til å selge seg som lørdagsunderholdning.

[jubalong70]

Jeg har tenkt akkurat som deg. De som tar kontakt med Tore Strømøy gjør det jo fordi de ønsker å vite. Det er ingen som tvinger dem.

Noen adopterte ønsker å vite om sitt biologiske opphav, andre har ikke den trangen. Og begge deler er helt greit!

[Gjest ryster også på hodet over hårsåre]

Menneskene som stiller opp på programmet er voksne, og velger dette selv. Det er naturlig at det vil komme en reaksjon på å oppsøke "tapte" deler av familien, og at dette vil falle uheldig ut for enkelte. Men for min del blir det feil å ta programmet av plakaten, og dermed ramme en god del mennesker, fordi enkelte _seere_ blir såret.

Jeg lurer på om alle disse hårsåre adoptivforeldrene ville vært like negative dersom Tore om noen år hjalp deres barn å finne slektninger.

Det er jo helt utrolig at denne Lisa Tønne kan drite seg ut slik hun gjorde.

Tror det var flere enn meg som oppdaget at hun "hengte ut" denne gutten og familien hans.

Først presterte hun å fortelle om både kilde til sine opplysninger, at det gikk dårlig med gutten foran hele Norges befolkning.

Så, mer enn antyder hun, at hun mener å se at familien hans er ressurssvake.

Likevel kritiserer hun Tore?

Hun gjorde større feil i ett eneste program enn han har gjort i alle sine.

[Gjest løvemmamma2]

Hehe hårsår kanskje?

Ja, selvfølgelig er det hårsåre vi foreldre er når vi forsøker å skjerme barna våre fra situasjoner som fører til at de gråter og blir lei seg. Gjelder det alle foreldre som reagerer når barna deres er triste og leie, eller er det bare vi adoptivforeldre som kan være "hårsåre" på våre barns vegne? Hvis et hvilket som helst barn ertes fordi foreldrene er skilte, fordi det har rødt hår, fordi de er tykke, er man da hårsår om man forsøker å få en slutt på det? Som mor vil man skjerme barna sine fra det som er vondt, man vil at smilene skal dominere, ikke tårene. Hvis det gjør meg "hårsår" i andres øyne, ja da er jeg stolt over å bli kalt hårsår. Da er hårsår et hedersord. Og jeg sier takk for at du kaller meg det

[Gjest løvemamma2]

Jeg har tenkt akkurat som deg. De som tar kontakt med Tore Strømøy gjør det jo fordi de ønsker å vite. Det er ingen som tvinger dem.

Noen adopterte ønsker å vite om sitt biologiske opphav, andre har ikke den trangen. Og begge deler er helt greit!

...men nå har nrk laget en ny form for underholdning, hvor barn som ikke har tatt kontakt med ham blir sporet opp av sine biologiske foreldre. Er det like greit? Og du må ikke glemme at det også i de situasjonene hvor adopterte barn (og andre!) tar kontakt med nrk, så er det også folk som blir funnet - som aldri har bedt om det. Bak hver eneste adopsjon ligger en dyp tragedie, og det er ikke sikkert at de biologiske foreldrene synes det er kjekt å få ripet opp i den, de heller. I hver eneste en av Tore på sporet-sakene er det noen som deltar, som aldri har bedt om å få være med. Og jeg tror ikke dere som sier at det bare er å takke nei helt vet hva dere snakker om. I teorien er alt enkelt. I praksis er det ikke alltid sånn.

[muriel]

Det er jo helt utrolig at denne Lisa Tønne kan drite seg ut slik hun gjorde.

Tror det var flere enn meg som oppdaget at hun "hengte ut" denne gutten og familien hans.

Først presterte hun å fortelle om både kilde til sine opplysninger, at det gikk dårlig med gutten foran hele Norges befolkning.

Så, mer enn antyder hun, at hun mener å se at familien hans er ressurssvake.

Likevel kritiserer hun Tore?

Hun gjorde større feil i ett eneste program enn han har gjort i alle sine.

Dette med Lisa Tønna har jeg visst ikke fått med meg. Har du en link?

[Gjest sandex]

Ja, selvfølgelig er det hårsåre vi foreldre er når vi forsøker å skjerme barna våre fra situasjoner som fører til at de gråter og blir lei seg. Gjelder det alle foreldre som reagerer når barna deres er triste og leie, eller er det bare vi adoptivforeldre som kan være "hårsåre" på våre barns vegne? Hvis et hvilket som helst barn ertes fordi foreldrene er skilte, fordi det har rødt hår, fordi de er tykke, er man da hårsår om man forsøker å få en slutt på det? Som mor vil man skjerme barna sine fra det som er vondt, man vil at smilene skal dominere, ikke tårene. Hvis det gjør meg "hårsår" i andres øyne, ja da er jeg stolt over å bli kalt hårsår. Da er hårsår et hedersord. Og jeg sier takk for at du kaller meg det

Ja da!

[jubalong70]

...men nå har nrk laget en ny form for underholdning, hvor barn som ikke har tatt kontakt med ham blir sporet opp av sine biologiske foreldre. Er det like greit? Og du må ikke glemme at det også i de situasjonene hvor adopterte barn (og andre!) tar kontakt med nrk, så er det også folk som blir funnet - som aldri har bedt om det. Bak hver eneste adopsjon ligger en dyp tragedie, og det er ikke sikkert at de biologiske foreldrene synes det er kjekt å få ripet opp i den, de heller. I hver eneste en av Tore på sporet-sakene er det noen som deltar, som aldri har bedt om å få være med. Og jeg tror ikke dere som sier at det bare er å takke nei helt vet hva dere snakker om. I teorien er alt enkelt. I praksis er det ikke alltid sånn.

JEg synes det er feil å hjelpe de som har adoptert bort barnet sitt om å finne barnet igjen. En evt. gjenforening må skje etter initiativ fra barnet.

Og hvorfor kan man ikke si nei?

[Gjest hønemor2]

Ja da!

Ja, er det ikke irriterende når folk ikke tar seg nær av kritikk men tvert i mot er stolt over å bli kalt noe som var ment som et ukvemsord?

[Gjest togli]

Min adopterte venninne elsker å se på Tore på Sporet. Hun drømmer om selv å finne sine biologiske foreldre og har flere ganger tenkt å skrive til "Tore på sporet-redaksjonen". Hun forstår ikke kritikken som er rettet mot programmet...

Selv kan jeg se at enkelte av sakene er tvilsomme, men i det stopre og hele skjønner jeg ikke at folk reagerer så voldsomt. Kan det ha noe med at adoptivforeldre selv kanskje synes det er sårt å tenke på at deres barn en gang kan ønske å få kontakt med biologisk familie? Det kan jeg på en måte forstå...

[mil1365380270]

Jeg synes ikke adopsjonsforeningene eller foreldrene er hårsåre. Jeg ser problemene som skapes for barn og familiene deres. Jeg gremmes over at 1 mill mennesker sitter og koser seg med programmet uten å skjenke problemstillingen en tanke.

Hva kan foreldre si til tenåringen som har fått for seg å finne biologiske foreldre? Nei? Det går jo ikke, alle vet TPS fikser saken. Alle har sett du ikke trenger vente. Alle har sett hvor spennende og hyggelig det er. Foreldrene har i praksis ingen ting de skulle sagt i situasjonen, selv on Tore sier det. Han gir de adopterte muligheten rett i fanget, og overlater til foreldrene (både adoptanter og biologiske) og barnet å leve med følgene.

Er det noen som tenker på hvordan det er å være ung og føle ansvar for familie i et annet land? En familie du ikke kjenner, som lever et helt annet liv, oftest uten dine muligheter? Fy f... for en belastning! Stakkars adoptanter som stilltiende ser barna innlate seg på det. Med Tore i bresjen.

De som vil av seg selv må få hjelp, men vi skal ikke oppmuntre til det. Ettervirkningene er store. Det er ikke en lettvint løsning på en identitetskrise. Ikke en lettvint måte å få svar på noe en lurer på.

Siden alle andre tydeligvis er fokusert på hvor koselig det er å se gjenforeninger og introduksjoner for folk du ikke kan huske å ha sett før, er det helt på sin plass at noen minner dem på baksidene også!

Lurer på noe om, om noen kan svare: Stemmer det at man ikke får tilstrekkelig hjelp av adopsjonsforeningene? Eller Frelsesarmeen? Er TPS eneste reelle mulighet?

[Gjest ztes]

JEg synes det er feil å hjelpe de som har adoptert bort barnet sitt om å finne barnet igjen. En evt. gjenforening må skje etter initiativ fra barnet.

Og hvorfor kan man ikke si nei?

Fordi det er mye mer komplekst enn som så. Fordi man strekker seg uendelig langt for barna sine. Jeg vet om et slikt tilfelle hvor barnet (ikke myndig) tok kontakt med TPS. Foreldrene hadde ikke lyst til at barnet skulle være med, men møtte et så sterkt krav fra barnet at de gjorde det likevel. De sa klart at de ikke hadde gjort det hvis ikke det var et meget sterkt ønske fra barnet sin side. Med hensyn til den siste saken aner jeg ingenting om hvorfor familien takket ja til å stille opp. Men hvem har ikke opplevd å bli snakket inn i noe man egentlig ikke har lyst til, fordi man blir overtalt av noen med talegavene i behold? Det er ikke alltid lett si nei i alle situasjoner, når man blir servert "gode" argumenter til hvorfor man bør si ja. Og du kan banne på at NRK ikke akkurat har spurt på en måte som gjorde det lett å takke nei. Man føler man får noe, og må yte noe i retur. Tror du nrk hadde betalt tur og opphold for guttens biologiske mor, om det ikke skulle bli sendt på tv? Trur itte je.

[Goliath]

Her er det snakk om voksne mennesker som selv tar kontakt med NRK fordi de ønsker å finne savnede personer - også når det gjelder biologiske foreldre.

Jeg er ganske sikker på at det er mange som kontakter NRK, og jeg er like sikker på at de foretar en grundig vurdering (med kyndige fagpersoner) før de lager - og sender - hvert enkelt program/hver enkelt historie.

Men selvfølgelig kan det være saker som ikke kommer like heldig ut. Bare det å leve innebærer en stor risiko i seg selv, og man kan og skal ikke forsøke å beskytte alle fra alt.

For å oppleve og oppnå det som er viktig for deg, så må du også risikere noe. Og det er nettopp det de gjør - samtidig som risikoen for noe negativt forsøkes redusert så godt som mulig.

Selv kan jeg ikke forstå de som bruker en masse ressurser på å kritisere Tore på sporet - og jeg lurer stadig på om de gjør det i "ærlige" hensikter, eller om de har noen form for sjult agenda?

Hvis de ser på dette fra eget hold og egen situasjon - og så kritiserer dette fordi det ville vært noe de ville oppleve som svært ubehagelig selv, så blir det for meg sjult agenda.

For det er ingen tvang å delta på noe slikt - det er helt frivillig.

Og jeg synes de som kritiserer dette ser ut til å mangle evnen til å forstå hvor viktig dette er for de som faktisk velger å gjøre det.

Hvorfor er det så viktig å nekte dem det som for dem kanskje er noe av det viktigste i deres verden?

[Gjest hønemor2]

Jeg synes ikke adopsjonsforeningene eller foreldrene er hårsåre. Jeg ser problemene som skapes for barn og familiene deres. Jeg gremmes over at 1 mill mennesker sitter og koser seg med programmet uten å skjenke problemstillingen en tanke.

Hva kan foreldre si til tenåringen som har fått for seg å finne biologiske foreldre? Nei? Det går jo ikke, alle vet TPS fikser saken. Alle har sett du ikke trenger vente. Alle har sett hvor spennende og hyggelig det er. Foreldrene har i praksis ingen ting de skulle sagt i situasjonen, selv on Tore sier det. Han gir de adopterte muligheten rett i fanget, og overlater til foreldrene (både adoptanter og biologiske) og barnet å leve med følgene.

Er det noen som tenker på hvordan det er å være ung og føle ansvar for familie i et annet land? En familie du ikke kjenner, som lever et helt annet liv, oftest uten dine muligheter? Fy f... for en belastning! Stakkars adoptanter som stilltiende ser barna innlate seg på det. Med Tore i bresjen.

De som vil av seg selv må få hjelp, men vi skal ikke oppmuntre til det. Ettervirkningene er store. Det er ikke en lettvint løsning på en identitetskrise. Ikke en lettvint måte å få svar på noe en lurer på.

Siden alle andre tydeligvis er fokusert på hvor koselig det er å se gjenforeninger og introduksjoner for folk du ikke kan huske å ha sett før, er det helt på sin plass at noen minner dem på baksidene også!

Lurer på noe om, om noen kan svare: Stemmer det at man ikke får tilstrekkelig hjelp av adopsjonsforeningene? Eller Frelsesarmeen? Er TPS eneste reelle mulighet?

Nei, det stemmer ikke at man ikke får tilstrekkelig hjelp av adopsjonsforeninger eller frelsessarmeen. Men Tore og Co gir GRATIS hjelp. Sporer man opp slekt via foreningen må man betale reise og opphold selv. Tar Tore saken er det gratis. Så kan man lure på hvorfor så mange tar kontakt med Tore... Fordi han gir bedre hjelp, eller fordi han gir gratis hjelp? Eller "gratis". Man betaler jo tilbake med renter ved å selge privatlivet sitt til tv.

[mil1365380270]

Nei, det stemmer ikke at man ikke får tilstrekkelig hjelp av adopsjonsforeninger eller frelsessarmeen. Men Tore og Co gir GRATIS hjelp. Sporer man opp slekt via foreningen må man betale reise og opphold selv. Tar Tore saken er det gratis. Så kan man lure på hvorfor så mange tar kontakt med Tore... Fordi han gir bedre hjelp, eller fordi han gir gratis hjelp? Eller "gratis". Man betaler jo tilbake med renter ved å selge privatlivet sitt til tv.

Gratis, også blir det fremstilt som veldig hyggelig og enkelt. Man trenger ikke gjøre noe selv, Tore fikser biffen helt frem til det "gledesstrålende gjensynet".

Da jeg vokste opp var man adoptert og ferdig med det. Nå blir barna stadig minnet på at det er noe de ikke vet.

Hadde vært interessant å funnet ut om flere norske barn har søkt det bilologiske opphavet sitt etter at programmene startet, enn før?

[muriel]

Min adopterte venninne elsker å se på Tore på Sporet. Hun drømmer om selv å finne sine biologiske foreldre og har flere ganger tenkt å skrive til "Tore på sporet-redaksjonen". Hun forstår ikke kritikken som er rettet mot programmet...

Selv kan jeg se at enkelte av sakene er tvilsomme, men i det stopre og hele skjønner jeg ikke at folk reagerer så voldsomt. Kan det ha noe med at adoptivforeldre selv kanskje synes det er sårt å tenke på at deres barn en gang kan ønske å få kontakt med biologisk familie? Det kan jeg på en måte forstå...

Du (og enkelte andre i diskusjonen) tillegger oss adoptivforeldre følelser og hensikter vi ikke har.

Når jeg sier at jeg er skeptisk til denne formen for "journalistikk" fordi det fører til problemet for barnet mitt NÅ, kan dere ikke bare godta svaret mitt, isteden for å tillegge meg helt andre hensikter?

Hvorvidt mitt barn en gang i framtida kommer til å ville finne sin biologiske familie er i sammenhengen helt uinteressant. Det er NÅ h*n opplever en slik ensidig fokusering på det fantastiske, gode og positive ved gjenforeninger av denne typen.

Det er NÅ h*n må finne seg i det ene idiotiske spørsmålet etter det andre ang. sin biofamilie.

Det er NÅ h*n blir tvunget til å reflektere over ting h*n strengt tatt burde fått lov til å la vente noen år, men er nødt til å takle nå fordi h*n får det tredd nedover ørene.

I diskusjoner som denne fokuseres det ofte på to myter:

1. Idyllisering av det å finne biofamilie (Gud gi det var så enkelt både i nå- og ettertid som i Tore på Sporet!)

2. At adoptivforeldrene er fryktelig redde for at barna skal finne sine biologiske foreldre.

Denne siste bygger igjen på følgende myte:

Blod er tykkere enn vann. Og dèt vet alle som har adoptert at ikke stemmer. Vi har ingen grunn til å frykte at barnet når det finner sin biologiske familie, skal kutte alle bånd til oss.

Det vi kan engste oss for, er at barnet skal være så fullpakket av solskinnshistorier at møtet med virkeligheten kan bli traumatisk.

Mange biologiske foreldre har mishandlet eller misbrukt barna, og derfor mistet omsorgen for dem.

Mange barn blir adoptert bort pga. omsorgssvikt.

Mange biologiske foreldre har holdt svangerskapet skjult for alle, og overgitt barnet til adopsjon.

Mange barn er resultat av et svangerskap utenfor ekteskap, er således en skam for familien og vil slett ikke oppleve tårevåte gjensynsscener den dagen de møter opp med eller uten Tore.

Mange biologiske foreldre lar seg ikke finne. De har etterlatt barnet på gata, på sykehuset, på trappa til politistasjonen eller barnehjemmet.

Og så finnes det nok enkelte som bare sitter og venter på at det tapte barnet skal dukke opp igjen.