Når er det min tur?

[Bellamina]

Ting er blitt for mye nå. Hele kroppen min rister, det er ikke vanlig sjelving lengre, jeg rister, tilogmed ansiktet mitt rister, hele hodet mener jeg. Skulle tro jeg var en gammel dame, og ikke en ung mamma på 23 år.

Jeg orker snart ikke mere, tankene har vært der i så mange år nå, de forsvinner ikke. Jeg tok mot til meg da sjangsen bød seg, jeg ba om hjelp. Jeg gråt og ba om hjelp. Og jeg skal få, de lovte innen tre måneder. Men tre måneder gikk og ingen beskjed kom. Så jeg grav i lommen etter merer mot og fant litt til, jeg ringte til VOP (voksen psykiatrien) Spurte når jeg skulle få en time. Og hva var svaret; "jo du skjønner det at vi har en lov som sier at vi MÅ tilby deg behandling innen tre måneder, men nå er saken slik at det er ikke din tur ennå, så det eneste du kan gjøre er å klage, da vil de ringe oss og spørre om vi har mulighet til time, vi vil si nei, og du blir forflyttet til en privat psykolog en times kjøring unna".

Javel... hva annet kan jeg si, jeg skal tenke på det sa jeg. Joda jeg har bil, men jeg har også en sønn som jeg ikke har noen til å passe på de tre++ timene det vil ta.

Jeg skal fortelle min historie så kort jeg klarer.

Da jeg var 16 år ble jeg sammen med verdens mest vidunderlige mann. Han hadde en sønn på da 4 år, men i alle, jeg eeeelsker barn. Ikke noe proplem.

Fram til dette tidspunktet i mitt liv hade jeg allerede opplevd mye, men mer skulle komme.

Hva hadde jeg da opplevd, jo, da jeg var 13 år gammel, jeg sat på rommet mitt å lekte mens mamma og pappa og storesøster kranglet, kom mamma og søss inn til meg. Mamma sa, og jeg qoter ordrett; "Jeg skal være ærlig mot deg (navnet mitt), Jeg har knullet en politimann lenge nå, og fardin og jeg skal gå fra hverandre."

Den dagen raste min verden sammen slik jeg kjente den.

ALDRI ville noenting bli det samme igjen. Jeg begynte å røyke og drikke alckohol som 13 åring. Åååå så morro jeg trodde jeg hadde det. Mamma var så kul at hun kjøpte alt til meg, og jeg fikk være ute så lenge jeg ville. Dra på fest og alt. At mamma dro med seg mannfolk hjem og knullet, som hun så "fint" sa det den gangen, ja hva gjorde vel det...

13 år gammel traff jeg en, jeg trodde dette var kjærlighet, og ble sammen med han. Det betydde tre år fram og tilbake av mitt liv med helvete. I dag husker jeg ikke så mye fordi det meste er fortrengt.

Men jeg husker kvelertakene han gjorde på meg, oppetter veggen, slagene i ansiktet, når han hev meg i veggen.

FOR GUDS SKYLD JEG VAR DA BARE EN JENTUNGE!!!!!!!

Han prøvde å presse meg til sex, men jeg sa nei hele tiden. Jeg klarte ikke, jeg ble kvalm av ham.Men han presset meg til å ta hans penis i munnen en gang.

Rett etterpå hev han en tung og hard mobiltelefon i ryggen på meg da jeg sprang ut av hytta.

joda, det er stort sett det jeg husker fra den tiden. Et rent helvete, men jeg var jo så sterk at jeg klarte meg igjennom dette, uten at noen nån gang fikk vite noe. Når jeg traff min nåværende forlovede da jeg var 16 fortalte jeg en del til han, og han hjalp meg bli kutte konakten med den fyren.

Nå tar jeg et langt hopp og forteller om mitt liv siden, det innebærer en psykisk syk søster som anmeldte vår bestefar for missbruk, hun beskylte pappa for å ha banket henne, og hun skulle titt og ofte ta sitt eget liv.

Jeg har en stesønn med ADHD og hans mor drev med narkotika. Å som jeg har kjempet og kjempet. Moren hans er ren i dag, og han kan være hos henne annenhver helg som normalt. Han har medisin for sin sykdom ADHD, og skolen begynner å skjønne. Men jeg kan love at alt har vært et slit, og mine krefter har tatt slutt.

Jeg og min forlovede har fått en sønn ilag som i dag er 2 år, frisk og kjempeaktiv.

Men jeg er deprimert, mmin kropp er sliten, og jeg trenger noen å snakke med nå!

Jeg trenger noen jeg kan få ut alt innestengt sinne til, noen å gråte til, noen som kan lytte på hele min historie. Slik at jeg så kan komme meg videre i livet og bli glad igjen.

Men jeg må vente, jeg må vente i enda flere måneder.

Det er urettferdig, for når jeg for en gangs skyld tok mot til meg og be om hjelp til meg selv så er det ikke min tur ennå........

Jeg trenger noen, men aldri har noen tid, jeg begynner å gå tom for krefter nå.

Vær så snill noen, gi meg noen ord som kan gi meg flere krefter, gi meg noen ord som jeg kan holde på til jeg får lov å snakke, til det blir min tur.

[maire]

Ja, det virker som om du har hatt det stritt, og det er vel ikke noe merkelig om du føler deg helt utslitt. Men, har du venner/venninner du kan prate med? Ofte kan det hjelpe litt om man har noen "helt vanlige" å snakke med også.

Du skriver mye om fortiden din, men hvordan påvirker den dagen i dag? Hvis du ønsker raskere time hos psykolog, kan det være en fordel om du klarer å beskrive så godt som mulig hvordan du fungerer eller kanskje heller *ikke fungerer* i hverdagen.

hilsen