avhengig av behandler

[Gjest Happiness]

Ja, er nok enig der, blir mer usikker på personer som skal vise seg, enn for folk som er mer ydmyke.

Men antennene mine / våre er nok adskillig lengre enn andre sine.

Problemet er at vi tror folk vil vise seg uten at de egentlig vil det. Vi tror det fordi vi føler oss så små.

Dessverre kan også jeg fremstå slik nettopp fordi jeg også er redd andre.

Og det er jo dobbelt trist.

[vanilje]

Problemet er at vi tror folk vil vise seg uten at de egentlig vil det. Vi tror det fordi vi føler oss så små.

Dessverre kan også jeg fremstå slik nettopp fordi jeg også er redd andre.

Og det er jo dobbelt trist.

Ja, tror nok jeg i visse situasjoner kan virke som om jeg har full kontroll, fleipe etc.

Kun hos behandleren at det såkalte sanne kommer frem. Men det var jo starten på hele denne tråden, at jeg ikke skal dit mer. Eller..hmm...jeg vet ikke...er bare så vondt å bryte så sammen hele tiden

[Gjest Happiness]

Ja, tror nok jeg i visse situasjoner kan virke som om jeg har full kontroll, fleipe etc.

Kun hos behandleren at det såkalte sanne kommer frem. Men det var jo starten på hele denne tråden, at jeg ikke skal dit mer. Eller..hmm...jeg vet ikke...er bare så vondt å bryte så sammen hele tiden

Og det er kanskje noe av kjernen. At denne terapeuten din faktisk ser mer av deg enn veldig mange gjør. OG liker deg. Ser deg og liker deg. Og det er skremmende.

Tanken på at du er likandes. At du virkelig kan være det.

[vanilje]

Og det er kanskje noe av kjernen. At denne terapeuten din faktisk ser mer av deg enn veldig mange gjør. OG liker deg. Ser deg og liker deg. Og det er skremmende.

Tanken på at du er likandes. At du virkelig kan være det.

Hmmm....vil ikke at det skal være sånn. (men om jeg begynner å argumenterer mot det, så starter jeg hele tråden en gang til og det orker jeg ikke)

[Gjest Happiness]

Hmmm....vil ikke at det skal være sånn. (men om jeg begynner å argumenterer mot det, så starter jeg hele tråden en gang til og det orker jeg ikke)

Det trenger du ikke. Rom ble ikke bygd på en dag. Man kan ikke forandre hva man føler på et blunk. Men det kan ligge og gjære litt i deg..Av og til er vi på bånn og litt destruktive. Det trenger ikke vare evig.

)

[Gjest xbellax]

Jeg vet ikke, men jeg kan ikke huske at jeg har møtt en person som har vist meg sin sårbarhet uten det resultat at jeg har likt vedkommende og fått varme følelser for vedkommende. Kan ikke huske å ha opplevd det noen gang. Derfor følte jeg for å skrive det jeg skrev.

Liker ikke de fleste av oss mennesker som har åpnet opp for oss?

Det er umulig å like alle mennesker. Man kan føle empati med, men man trenger ikke nødvendigvis like dem.

[Gjest xbellax]

Kanskje et poeng å lære de tingene jeg egentlig skulle ha lært hittil? Den kunnskapen jeg har kan ikke brukes til en dritt, å kunne alle teoriene til psykiaterne er jo ikke noe jeg akkurat har bruk for. Jeg har heller ikke bruk for egenskapen å snakke kun om meg selv i time etter time.

Det jeg tror er viktig for deg her og nå er å ta et eneste valg; enten å fortsette i terapien, eller kutte fullstendig ut.

Dette er ditt valg og ditt liv, og ikke noe andre kan gjøre for deg.

Vil du gjøre det vanskelig for deg selv kan du la tankene flomme og flyte og erobre hele hodet og la sjelen din bli spist opp. Det gjør du ved å holde fast i det syke, slik som nå.

Fremtiden er din og du bestemmer langt på vei hvordan den skal være. Og for å gjenta meg selv; det eneste du skal ta stilling til er om du vil leve i helvete, som nå, eller om du ønsker deg et liv.

[Gjest Happiness]

Det er umulig å like alle mennesker. Man kan føle empati med, men man trenger ikke nødvendigvis like dem.

Selvfølgelig kan man ikke like alle mennesker. Jeg listet opp en rekke ting som gjør det vanskelig for meg å like alle. Sikkert flere ting også.

Men jeg opplever som sagt svært ofte å like mennesker som jeg får komme tettere innpå, hvis de ikke mangler alle disse andre trekkene da. Å treffe mennesker i den rette settingen er ofte en forutsetning, og det gjør man ikke alltid.

Men nå har jo jeg levd i en liten boble da. Kanskje jeg har vært heldig med de jeg kommer innpå.

[vanilje]

Det jeg tror er viktig for deg her og nå er å ta et eneste valg; enten å fortsette i terapien, eller kutte fullstendig ut.

Dette er ditt valg og ditt liv, og ikke noe andre kan gjøre for deg.

Vil du gjøre det vanskelig for deg selv kan du la tankene flomme og flyte og erobre hele hodet og la sjelen din bli spist opp. Det gjør du ved å holde fast i det syke, slik som nå.

Fremtiden er din og du bestemmer langt på vei hvordan den skal være. Og for å gjenta meg selv; det eneste du skal ta stilling til er om du vil leve i helvete, som nå, eller om du ønsker deg et liv.

(helt utrolig at jeg skal si dette, men..) er det virkelig så enkelt? bare å velge?

Det blir nesten like dumt som å si at det bare er å bestemme seg for å være glad.

Det er ikke så lett...

Men jeg følger tankegangen din om å ikke grave meg ned. Men å holde på et valg, uansett hva som skjer, det er ikke mulig.

[Gjest xbellax]

(helt utrolig at jeg skal si dette, men..) er det virkelig så enkelt? bare å velge?

Det blir nesten like dumt som å si at det bare er å bestemme seg for å være glad.

Det er ikke så lett...

Men jeg følger tankegangen din om å ikke grave meg ned. Men å holde på et valg, uansett hva som skjer, det er ikke mulig.

Jo, så enkelt (og så vanskelig) er det. Man tar et valg og så bestemmer man seg for det.

[vanilje]

Jo, så enkelt (og så vanskelig) er det. Man tar et valg og så bestemmer man seg for det.

Det blir jo helt utopisk å si sånn, bare å velge. Jeg kan jo ikke velge å aldri mer bli deprimert, da hadde jeg jo valgt det for lenge siden.

Jeg skal lære meg å sette grenser, jeg skal ikke si at jeg skal ta meg sammen, fordi det har jeg gjort altfor mye av hittil i livet. Men jeg skal velge å være glad, eller velge å ikke være destruktiv.

Jeg får ikke det til å henge sammen, sorry.

Jeg skal ikke ta meg sammen, men velge noe som strider meg helt i mot??

[Gjest xbellax]

Det blir jo helt utopisk å si sånn, bare å velge. Jeg kan jo ikke velge å aldri mer bli deprimert, da hadde jeg jo valgt det for lenge siden.

Jeg skal lære meg å sette grenser, jeg skal ikke si at jeg skal ta meg sammen, fordi det har jeg gjort altfor mye av hittil i livet. Men jeg skal velge å være glad, eller velge å ikke være destruktiv.

Jeg får ikke det til å henge sammen, sorry.

Jeg skal ikke ta meg sammen, men velge noe som strider meg helt i mot??

Jeg snakker ikke om "kunne velge vekk" depresjoner, eller det å velge å være glad, desverre fungerer det ikke slik.

Jeg snakker om -om man skal velge livet eller ikke.

[vanilje]

Jeg snakker ikke om "kunne velge vekk" depresjoner, eller det å velge å være glad, desverre fungerer det ikke slik.

Jeg snakker om -om man skal velge livet eller ikke.

Nå diskuterer både du og jeg i ring.

Jeg har ikke snakket om liv eller død, har kun sagt at jeg ikke vil gå til behandleren min fordi hun er for snill, at jeg må gjøre meg hard og usårbar _ for å overleve_ .

Men om det er å velge døden, eller velge bort livet, vel...

[Gjest xbellax]

Nå diskuterer både du og jeg i ring.

Jeg har ikke snakket om liv eller død, har kun sagt at jeg ikke vil gå til behandleren min fordi hun er for snill, at jeg må gjøre meg hard og usårbar _ for å overleve_ .

Men om det er å velge døden, eller velge bort livet, vel...

Det jeg mente var: ser du ikke at det å kutte ut all hjelp faktisk er det samme som utallige innleggelser og et liv i det helvete du lever/og har levd i.

Du har et valg om du vil ha det slik som nå..eller om du vil bli bedre og velge en fremtid som faktisk gir deg noe.

Det er det "eneste" du skal ta stilling til.

[vanilje]

Det jeg mente var: ser du ikke at det å kutte ut all hjelp faktisk er det samme som utallige innleggelser og et liv i det helvete du lever/og har levd i.

Du har et valg om du vil ha det slik som nå..eller om du vil bli bedre og velge en fremtid som faktisk gir deg noe.

Det er det "eneste" du skal ta stilling til.

Jeg stanser diskusjonen her, denne tråden er altfor lang allerede.

Du og jeg blir ikke enige når jeg er nede i en dal som nå. Det blir bare kverulering om hvem som er mest sta.

[Gjest xbellax]

Jeg stanser diskusjonen her, denne tråden er altfor lang allerede.

Du og jeg blir ikke enige når jeg er nede i en dal som nå. Det blir bare kverulering om hvem som er mest sta.

nå liker jeg lange meningsfulle tråder men ok, ditt valg.

vanilje hør her... du bestemmer selv hva du vil gjøre. med det i minne -du kjenner din fortid, du vet utmerket godt hvor jævelig du har hatt det alle disse årene. du kjenner til hver eneste overdose, hver dype dal,hvert kutt på kroppen din, hvert eneste selvmordsforsøk. og du vet utmerket godt hvordan fremtiden vil bli om du kutter ut den hjelpen du nå har; det vil bli det samme.

det du ikke vet noe om -er fremtiden. den er din.

jeg har pint deg både lenge og vel nå, og uansett hvor mye jeg ønsker -så vet jeg at dette er ditt valg. jeg håper imidlertid du rusker litt liv i vettet ditt :-)

ta godt vare på deg selv. vi snakkes

klem b.

[orpah]

Nå diskuterer både du og jeg i ring.

Jeg har ikke snakket om liv eller død, har kun sagt at jeg ikke vil gå til behandleren min fordi hun er for snill, at jeg må gjøre meg hard og usårbar _ for å overleve_ .

Men om det er å velge døden, eller velge bort livet, vel...

Vel i forhold til egenmotivasjon.

Så sa psykiateren jeg hadde før at jeg skulle komm til timene hans uansett. Hvis du slutter å gå hos henne så tar du ihvertfall valget om å bare gi opp

Hun mener tydeiligvis at du har nytte av terapien og at du bør gå dit selv omm du ikke orker å gjøre noe annet konstruktiv. Du sier jo selv at terapien er noe du må igjen. Så kan du vise med handlingen å fortsette å gå til psykologen at du har tenkt å velge livet og at du vil bli bedre og du går til behandling.

Altså noenganger går ting trått og står helt stille og noenganger hater man og misliker endog terapi.Men de jeg har gått til fremhever at det selv når man er så vanskelig og langt nede at man ikke ser noe bra i livet at man kan gå til en psykolog og kanskje få endres synspunkter og ihvertfall noen å prate om det vonde med.

I tillegg så er jo terapien til for deg og det virker som du vil fortsette og liker denne dama godt.Og i forhold til om du får noe ut av terapien eller du føler at du gjør noen fremskritt. Er jo fremst tatt bare du som kan bestemme det.

[frosken]

Jeg vet ikke, men jeg kan ikke huske at jeg har møtt en person som har vist meg sin sårbarhet uten det resultat at jeg har likt vedkommende og fått varme følelser for vedkommende. Kan ikke huske å ha opplevd det noen gang. Derfor følte jeg for å skrive det jeg skrev.

Liker ikke de fleste av oss mennesker som har åpnet opp for oss?

Ikke nødvendigvis. Det at noen viser sin sårbarhet er etter min mening ingen "direkte rute" til en vennskapsrelasjon.

Hvis man tror at det å vise sårbarhet er nok, så vil jeg forøvrig tro at det kan være nærliggende å velge en form for offerrolle?

[Gjest kaffedama]

Fordi....jeg ikke fortjener det? Fordi det gjør for vondt? At jeg er vant til å bli behandlet som dritt og derfor får panikk når noen er snill, tenk om de bare vinner tilliten for så å svikte igjen?

Kjære vanilje, jeg skal ikke si så mye til deg, men, jeg føler så med deg.

Og han der behandleren min, ja han skev jeg et langt brev til her om dagen, der jeg sa faan ta deg, du trigger så mye dritt. Du vil jeg skal åpne meg. Du vil jeg skal stole på deg. Og sånn... hehe, men han syntes det var helt greit.

Så jeg er så enig så enig ;-) med deg.. hehe. De kommer til å snu ;-) Kan ikke si så mye annet, men jeg går til timen, hver time, og får disse stormene i ettekant, så snur han ikke, han gir meg ikke føyken, hver gang får jeg ny time. Og det er helt merkelig. Du kjenner kanskje på kjernen nå. Men da har du valget, gjøre det motsatte fra det du kjenner til, trekke deg, eller gå likevel og se hva det fører til. De er helt dritt de der, de som prøver å være snille med deg. Hva faan skal man tro da?

[Gjest kaffedama]

Akkurat det du beskriver her, er vel et svært vanlig fenomen i psykiatrien. Det er som med små unger som truer med å flytte hjemmefra :-)

hehe:-) og da er man kommet langt? eller? vet ikke?

Ungene spiller ut sitt mønster? Er det bra? *lurer for jeg er sånn mot min terapeut* Ikke snill.