avhengig av behandler

[frosken]

hehe:-) og da er man kommet langt? eller? vet ikke?

Ungene spiller ut sitt mønster? Er det bra? *lurer for jeg er sånn mot min terapeut* Ikke snill.

Hvis det ikke blir for mange repetisjoner, så er det vel kanskje ok ? Særlig hvis det følges opp med refleksjon og økt innsikt...

[Gjest kaffedama]

Hvis det ikke blir for mange repetisjoner, så er det vel kanskje ok ? Særlig hvis det følges opp med refleksjon og økt innsikt...

Ja, jeg er jo livredd ham, at han skal snu og ta meg. For alt jeg sier og alt jeg gjør. Men han sier at det er helt greit, og han liker at jeg blir sur og irritert. Bare smiler. Merkelig. Veldig merkelig. Han burde jo bli dritsur når jeg sier jeg blir irritert, og når je sier faan ta deg, du trigger så mye dritt. Men han sier det er helt greit på en ekte måte. Jeg blir forvirret. Det er greit, alt det rare jeg gjør. Jo mer rart jeg gjør, så sier han at jeg jobber godt. Skjønner ingenting.

[Gjest kaffedama]

Ja, jeg er jo livredd ham, at han skal snu og ta meg. For alt jeg sier og alt jeg gjør. Men han sier at det er helt greit, og han liker at jeg blir sur og irritert. Bare smiler. Merkelig. Veldig merkelig. Han burde jo bli dritsur når jeg sier jeg blir irritert, og når je sier faan ta deg, du trigger så mye dritt. Men han sier det er helt greit på en ekte måte. Jeg blir forvirret. Det er greit, alt det rare jeg gjør. Jo mer rart jeg gjør, så sier han at jeg jobber godt. Skjønner ingenting.

Alstå, jeg skrev faan ta deg, du trigger så mye.... jeg sa det ikke. Men så spurte jeg ham, om det var greit. Og det var greit. Virker som om han prøver å få frem reaskjoner og følelser, og at vi skal ha en nær relasjon og sånn. Nære relasjoner er jeg IKKE god på. hm. Synes det er så rart. At jeg får ros når jeg tør å si at jeg blir irritert.

[Gjest Happiness]

Ikke nødvendigvis. Det at noen viser sin sårbarhet er etter min mening ingen "direkte rute" til en vennskapsrelasjon.

Hvis man tror at det å vise sårbarhet er nok, så vil jeg forøvrig tro at det kan være nærliggende å velge en form for offerrolle?

Nei, ingen automatisk direkte rute til vennskap. Men å se litt mer av innsiden til et menneske er et godt utgangspunkt for meg i hvertfall. Sårbarhet forbinder jeg forsåvidt med så mangt. Det kan like mye være lengsler og håp, latter, drømmer. Så vel som gråt og følelsen av å være liten.

Men jeg opplever like mye å se menneskers styrke i sårbarheten, vel så mye som en valgt offerrolle, tror jeg. Mange ganger sitter det langt inne hos de jeg treffer å vise sin sårbarhet. Og når de våger å åpne opp, uten tanke for å "bruke" sårbarheten sin, blir det ofte uklart hva som er såkalt sterkt eller svakt.

Jeg håper og tror at folk som ser meg så naken som jeg er nå for tiden, ser styrken min i sårbarheten som er så tydelig hos meg. Men jeg har hatt slikt et filter over meg. Og selv om man må jobbe for ikke å bli for grenseløs på den andre siden, er det for mitt vedkommende nødvendig å åpne opp mer for å bli sterkere. Jeg tror de ser det etter de tilbakemeldingene folk gir meg. Men det er skremmende også. Jeg tror jeg skal tåle det. Selv om jeg garantert vil bli såret. Og blir såret. Det er bedre å bli såret enn ikke bli sett i det hele tatt har jeg kommet frem til.

[Gjest kaffedama]

Hvis det ikke blir for mange repetisjoner, så er det vel kanskje ok ? Særlig hvis det følges opp med refleksjon og økt innsikt...

Ble mange innlegg til deg dette, beklager. Jeg bare synes det er så rart, han vil ha det frem, og at han provoserer meg så jeg mumler at jeg er irritert og så blir han glad. Jeg forstår det ikke, så jeg ble så glad når du kanskje forsto hvorfor. Han vil ha det på en måte. Og sier jeg ikke skal spalte ut. Jeg skjønner ikke. Hva vil han ha da? Følelser? Herregud. Jeg vet jo ikke hvordan jeg gjør det. (må legge til at de fleste opplever meg som rolig, trygg...! De ser ikke tiden jeg er alene....) Jeg bannes også veldig sjelden altså. Uff. Men det jeg KAN si, er at jeg blir stadig et lite hakk tryggere hos ham. Kanskje det er derfor?

Beklager :-)

Ble så glad, kanskje du forsto?

Ha en fin kveld.

[frosken]

Ble mange innlegg til deg dette, beklager. Jeg bare synes det er så rart, han vil ha det frem, og at han provoserer meg så jeg mumler at jeg er irritert og så blir han glad. Jeg forstår det ikke, så jeg ble så glad når du kanskje forsto hvorfor. Han vil ha det på en måte. Og sier jeg ikke skal spalte ut. Jeg skjønner ikke. Hva vil han ha da? Følelser? Herregud. Jeg vet jo ikke hvordan jeg gjør det. (må legge til at de fleste opplever meg som rolig, trygg...! De ser ikke tiden jeg er alene....) Jeg bannes også veldig sjelden altså. Uff. Men det jeg KAN si, er at jeg blir stadig et lite hakk tryggere hos ham. Kanskje det er derfor?

Beklager :-)

Ble så glad, kanskje du forsto?

Ha en fin kveld.

Å klare å erkjenne og uttrykke følelser er vel alltid konstruktivt i terapi. En måte å bli en mer "hel" person på er nettopp ved å oppleve, erkjenne og uttrykke følelser - i stedetfor å bli fjern eller få andre symptomer.

Terapeuten din er glad for at du både klarer å kjenne hva du føler og at du klarer å uttrykke det med ord. Å tørre å være sint på noen som betyr mye for en, kan være viktig

Jeg snakket med svigerinnen min i dag og hun var oppgitt over datteren på 12. Samme hva moren gjorde så ble det til syvende og sist feil for jenta om dagen. Vi snakket om at dette er en måte man i forhold til sine mødre trener på å regulere nærhet og avstand, at jenta både vil være liten og stor, at hun både vil at mamma skal kunne løse alle problemer, men samtidig ikke kan fordra innblanding...

Å jobbe med seg selv i en terapirelasjon innebærer for mange en ny mulighet til å øve på slike relasjonelle ting. Hva man trenger å øve på vil variere fra person til person, men for at relasjonen skal bidra konstruktivt må øvingen skje via at man føler og snakker - ikke ved at man går sin vei eller skader seg selv på ulike måter.

Det jeg skrev om "repetisjoner" handlet om at det går an å bli litt "hekta" på dramatiske opplevelser også i terapien, slik at mye tid og energi går med til å teste terapeuten om og om igjen. F.eks. har jeg kjent folk som har brukt svært mange av terapitimene sine til å ikke møte opp i håp om at terapeuten da skulle "gjøre noe".

Håper jeg svarte deg litt mer ordentlig nå :-) Jeg hadde ikke helt forstått at dette var et viktig tema for deg i min første kommentar. Du kan godt spørre hvis noe av det jeg har skrevet ikke gir mening.

[Gjest Happiness]

Alstå, jeg skrev faan ta deg, du trigger så mye.... jeg sa det ikke. Men så spurte jeg ham, om det var greit. Og det var greit. Virker som om han prøver å få frem reaskjoner og følelser, og at vi skal ha en nær relasjon og sånn. Nære relasjoner er jeg IKKE god på. hm. Synes det er så rart. At jeg får ros når jeg tør å si at jeg blir irritert.

Hei.

Blander meg litt inn, hvis det er greit. Vi har alle våre oppgaver knyttet til våre roller i forhold til hverandre. Og når min gutt på 10 år kjefter og smeller på meg, kaller meg for stygge ting, er det ofte jeg fryder meg litt. Ikke slik at jeg ikke må oppdra litt også, men det er så godt å se at han funker i forhold til sine oppgaver knyttet til det som er hans utfordringer på dette stadiet han er på. Han skal få ut sinnet sitt. Det er sunt og bra, og han skal styrke egoet sitt. En rekke slike ting. Han skal bryte seg mot meg. Hvis han var føyelig hele tiden slik som jeg var når jeg var barn(muligens en liten overdrivelse i det, men det er ikke langt ifra siden jeg ikke fikk lov å være sint), ville jeg blitt bekymret. Det er godt å se hans sterke vilje, for det trenger han i dette livet. Og det er min oppgave som mor å ta det i mot, og være den trygge moren som han kan få bryte seg mot. Jeg følte det samme ofte med elevene mine også.

Din terapeut ønsker velkommen din vilje, ditt sinne, dine måter å sette grenser på. Han ser at du er på vei, kanskje med ting du ikke har fått gjøre før når du egentlig skulle det. Og han er fornøyd, og synes du gjør en god jobb i terapi.

Litt trøtt. Rotete. Men håper det kanskje gav litt sense.

Vi skal ikke være pene og pyntelige hele tiden. _Det_ er unormalt det.

Nattaklem

[frosken]

Nei, ingen automatisk direkte rute til vennskap. Men å se litt mer av innsiden til et menneske er et godt utgangspunkt for meg i hvertfall. Sårbarhet forbinder jeg forsåvidt med så mangt. Det kan like mye være lengsler og håp, latter, drømmer. Så vel som gråt og følelsen av å være liten.

Men jeg opplever like mye å se menneskers styrke i sårbarheten, vel så mye som en valgt offerrolle, tror jeg. Mange ganger sitter det langt inne hos de jeg treffer å vise sin sårbarhet. Og når de våger å åpne opp, uten tanke for å "bruke" sårbarheten sin, blir det ofte uklart hva som er såkalt sterkt eller svakt.

Jeg håper og tror at folk som ser meg så naken som jeg er nå for tiden, ser styrken min i sårbarheten som er så tydelig hos meg. Men jeg har hatt slikt et filter over meg. Og selv om man må jobbe for ikke å bli for grenseløs på den andre siden, er det for mitt vedkommende nødvendig å åpne opp mer for å bli sterkere. Jeg tror de ser det etter de tilbakemeldingene folk gir meg. Men det er skremmende også. Jeg tror jeg skal tåle det. Selv om jeg garantert vil bli såret. Og blir såret. Det er bedre å bli såret enn ikke bli sett i det hele tatt har jeg kommet frem til.

Det er mye bedre å risikere å bli såret enn å være usynlig :-)

Vi er sannsynligvis enige i det meste vedr. dette temaet - det var kun det jeg oppfattet som en liten tendens til idealisering jeg reagerte på. Jeg tror også at folk flest både er vennligsinnede og har empati i forhold til andre, men vi er også som mennesker robuste nok til å tåle motgang og avvisning av og til.

Det beste er å tåle virkeligheten slik den er :-)

[Gjest Happiness]

Det er mye bedre å risikere å bli såret enn å være usynlig :-)

Vi er sannsynligvis enige i det meste vedr. dette temaet - det var kun det jeg oppfattet som en liten tendens til idealisering jeg reagerte på. Jeg tror også at folk flest både er vennligsinnede og har empati i forhold til andre, men vi er også som mennesker robuste nok til å tåle motgang og avvisning av og til.

Det beste er å tåle virkeligheten slik den er :-)

Jada, vi er nok ganske enige. Og jeg ser at jeg nok brukte litt vel sterke og bastante vendinger.

)

[Gjest kaffedama]

Å klare å erkjenne og uttrykke følelser er vel alltid konstruktivt i terapi. En måte å bli en mer "hel" person på er nettopp ved å oppleve, erkjenne og uttrykke følelser - i stedetfor å bli fjern eller få andre symptomer.

Terapeuten din er glad for at du både klarer å kjenne hva du føler og at du klarer å uttrykke det med ord. Å tørre å være sint på noen som betyr mye for en, kan være viktig

Jeg snakket med svigerinnen min i dag og hun var oppgitt over datteren på 12. Samme hva moren gjorde så ble det til syvende og sist feil for jenta om dagen. Vi snakket om at dette er en måte man i forhold til sine mødre trener på å regulere nærhet og avstand, at jenta både vil være liten og stor, at hun både vil at mamma skal kunne løse alle problemer, men samtidig ikke kan fordra innblanding...

Å jobbe med seg selv i en terapirelasjon innebærer for mange en ny mulighet til å øve på slike relasjonelle ting. Hva man trenger å øve på vil variere fra person til person, men for at relasjonen skal bidra konstruktivt må øvingen skje via at man føler og snakker - ikke ved at man går sin vei eller skader seg selv på ulike måter.

Det jeg skrev om "repetisjoner" handlet om at det går an å bli litt "hekta" på dramatiske opplevelser også i terapien, slik at mye tid og energi går med til å teste terapeuten om og om igjen. F.eks. har jeg kjent folk som har brukt svært mange av terapitimene sine til å ikke møte opp i håp om at terapeuten da skulle "gjøre noe".

Håper jeg svarte deg litt mer ordentlig nå :-) Jeg hadde ikke helt forstått at dette var et viktig tema for deg i min første kommentar. Du kan godt spørre hvis noe av det jeg har skrevet ikke gir mening.

Takk :-) Jo jeg skjønte mer.

Jeg skjønner ikke, det er så rart. Han burde jo bli sint, og det er jo testing på hvor mye han tåler av meg. Og så tåler han meg. Gang på gang. Nå har jeg virkelig vist ham hvor fæl jeg er, men han synes visst ikke det likevel? Jeg har jo gjort alt. Sagt alt dårlig om meg, og han skjønner det ikke. Han sier at jeg er flink til og med.

Og jeg føler meg hel gal. Han provoserer meg, jeg faller ut, han provoserer, jeg faller ut, tilslutt mumler jeg at jeg er irritert, og da blir han kjempeglad! Han burde bli sint, fordi jeg kritiserer ham. Det burde han. Og alt som vekkes, så sier han det er greit.

Kanskje han skal endre det, hvordan det har vært, hva jeg forventer? Jeg skjønner ikke at noen kan bli glad når noen sier noe dårlig.

Og ja, det er dritskummelt å si noe negativt. Særlig til ham som jeg må gå til. Jeg driver nok å tester ut, hvor grensene går. Avstand og nærhet ja...kan jeg stole på ham? Kanskje det.... han tar jo imot all dritten og er like fornøyd. Merkelig.

Tusen takk for svar, jeg skal lese mer av det i morgen, og tenke over det. Tror det er mye viktig i det.

Takk, og ha en fin kveld:-)

[Gjest kaffedama]

Hei.

Blander meg litt inn, hvis det er greit. Vi har alle våre oppgaver knyttet til våre roller i forhold til hverandre. Og når min gutt på 10 år kjefter og smeller på meg, kaller meg for stygge ting, er det ofte jeg fryder meg litt. Ikke slik at jeg ikke må oppdra litt også, men det er så godt å se at han funker i forhold til sine oppgaver knyttet til det som er hans utfordringer på dette stadiet han er på. Han skal få ut sinnet sitt. Det er sunt og bra, og han skal styrke egoet sitt. En rekke slike ting. Han skal bryte seg mot meg. Hvis han var føyelig hele tiden slik som jeg var når jeg var barn(muligens en liten overdrivelse i det, men det er ikke langt ifra siden jeg ikke fikk lov å være sint), ville jeg blitt bekymret. Det er godt å se hans sterke vilje, for det trenger han i dette livet. Og det er min oppgave som mor å ta det i mot, og være den trygge moren som han kan få bryte seg mot. Jeg følte det samme ofte med elevene mine også.

Din terapeut ønsker velkommen din vilje, ditt sinne, dine måter å sette grenser på. Han ser at du er på vei, kanskje med ting du ikke har fått gjøre før når du egentlig skulle det. Og han er fornøyd, og synes du gjør en god jobb i terapi.

Litt trøtt. Rotete. Men håper det kanskje gav litt sense.

Vi skal ikke være pene og pyntelige hele tiden. _Det_ er unormalt det.

Nattaklem

Merkelige greier. Jeg sier jeg er sint og han sier bra. hm.

Jeg må lese mer imorgen, for jeg er så immovanepåvirka nå.

Du hadde mange gode poeng.

Håper du får sove noe i natt, tusen takk for svar.

[frosken]

Takk :-) Jo jeg skjønte mer.

Jeg skjønner ikke, det er så rart. Han burde jo bli sint, og det er jo testing på hvor mye han tåler av meg. Og så tåler han meg. Gang på gang. Nå har jeg virkelig vist ham hvor fæl jeg er, men han synes visst ikke det likevel? Jeg har jo gjort alt. Sagt alt dårlig om meg, og han skjønner det ikke. Han sier at jeg er flink til og med.

Og jeg føler meg hel gal. Han provoserer meg, jeg faller ut, han provoserer, jeg faller ut, tilslutt mumler jeg at jeg er irritert, og da blir han kjempeglad! Han burde bli sint, fordi jeg kritiserer ham. Det burde han. Og alt som vekkes, så sier han det er greit.

Kanskje han skal endre det, hvordan det har vært, hva jeg forventer? Jeg skjønner ikke at noen kan bli glad når noen sier noe dårlig.

Og ja, det er dritskummelt å si noe negativt. Særlig til ham som jeg må gå til. Jeg driver nok å tester ut, hvor grensene går. Avstand og nærhet ja...kan jeg stole på ham? Kanskje det.... han tar jo imot all dritten og er like fornøyd. Merkelig.

Tusen takk for svar, jeg skal lese mer av det i morgen, og tenke over det. Tror det er mye viktig i det.

Takk, og ha en fin kveld:-)

Du gjør en kjempejobb når du i terapi både tør å snakke om alle vanskelige og hemmelige områder i deg selv, og samtidig også tør å uttrykke irritasjon og kritikk i forhold til din behandler. Høres ut som om du jobber bra i terapi:-)

Å uttrykke følelser med ord er aldri feil i en terapisammenheng.

God natt :-)

[vanilje]

Kjære vanilje, jeg skal ikke si så mye til deg, men, jeg føler så med deg.

Og han der behandleren min, ja han skev jeg et langt brev til her om dagen, der jeg sa faan ta deg, du trigger så mye dritt. Du vil jeg skal åpne meg. Du vil jeg skal stole på deg. Og sånn... hehe, men han syntes det var helt greit.

Så jeg er så enig så enig ;-) med deg.. hehe. De kommer til å snu ;-) Kan ikke si så mye annet, men jeg går til timen, hver time, og får disse stormene i ettekant, så snur han ikke, han gir meg ikke føyken, hver gang får jeg ny time. Og det er helt merkelig. Du kjenner kanskje på kjernen nå. Men da har du valget, gjøre det motsatte fra det du kjenner til, trekke deg, eller gå likevel og se hva det fører til. De er helt dritt de der, de som prøver å være snille med deg. Hva faan skal man tro da?

Tusen takk!!! Endelig noen som skjønte (men som også ga råd) :-))

Er akkurat der det ligger, at jeg på en måte "vil" at hun skal gi meg opp. Men uansett hva jeg sier, så holder hun på, sier hun blir glad når jeg kritiserer, noe som igjen fører til at jeg tør å si fra om hun er helt dust.

Men ikke trygt allikevel...

Blir ikke klok på meg selv, vil så mange ting samtidig.

[vanilje]

Å klare å erkjenne og uttrykke følelser er vel alltid konstruktivt i terapi. En måte å bli en mer "hel" person på er nettopp ved å oppleve, erkjenne og uttrykke følelser - i stedetfor å bli fjern eller få andre symptomer.

Terapeuten din er glad for at du både klarer å kjenne hva du føler og at du klarer å uttrykke det med ord. Å tørre å være sint på noen som betyr mye for en, kan være viktig

Jeg snakket med svigerinnen min i dag og hun var oppgitt over datteren på 12. Samme hva moren gjorde så ble det til syvende og sist feil for jenta om dagen. Vi snakket om at dette er en måte man i forhold til sine mødre trener på å regulere nærhet og avstand, at jenta både vil være liten og stor, at hun både vil at mamma skal kunne løse alle problemer, men samtidig ikke kan fordra innblanding...

Å jobbe med seg selv i en terapirelasjon innebærer for mange en ny mulighet til å øve på slike relasjonelle ting. Hva man trenger å øve på vil variere fra person til person, men for at relasjonen skal bidra konstruktivt må øvingen skje via at man føler og snakker - ikke ved at man går sin vei eller skader seg selv på ulike måter.

Det jeg skrev om "repetisjoner" handlet om at det går an å bli litt "hekta" på dramatiske opplevelser også i terapien, slik at mye tid og energi går med til å teste terapeuten om og om igjen. F.eks. har jeg kjent folk som har brukt svært mange av terapitimene sine til å ikke møte opp i håp om at terapeuten da skulle "gjøre noe".

Håper jeg svarte deg litt mer ordentlig nå :-) Jeg hadde ikke helt forstått at dette var et viktig tema for deg i min første kommentar. Du kan godt spørre hvis noe av det jeg har skrevet ikke gir mening.

Hmmmmm....tenkte du på meg når du skrev om årevis med "kriser" og testing av terapeuter??

[Gjest kaffedama]

Tusen takk!!! Endelig noen som skjønte (men som også ga råd) :-))

Er akkurat der det ligger, at jeg på en måte "vil" at hun skal gi meg opp. Men uansett hva jeg sier, så holder hun på, sier hun blir glad når jeg kritiserer, noe som igjen fører til at jeg tør å si fra om hun er helt dust.

Men ikke trygt allikevel...

Blir ikke klok på meg selv, vil så mange ting samtidig.

Poenget er vel å gå dit likevel, holde ut de WÆKKO greiene som kommer.

Men hardt, ja det er det. :-)

Ha en fin dag lillevanilje

[frosken]

Hmmmmm....tenkte du på meg når du skrev om årevis med "kriser" og testing av terapeuter??

Ikke egentlig. Jeg har hatt inntrykk av at du har jobbet konstruktivt i terapi nå.

Men jeg forventer at du raskt kommer til "sans og samling" når det gjelder dette med å møte til timer hos terapeuten din igjen :-)

[vanilje]

Poenget er vel å gå dit likevel, holde ut de WÆKKO greiene som kommer.

Men hardt, ja det er det. :-)

Ha en fin dag lillevanilje

Mm, hørte en gang fra en behandler som sa at 50% av jobben til pasientene var å møte opp til timene...synes det var ok sagt

[vanilje]

Ikke egentlig. Jeg har hatt inntrykk av at du har jobbet konstruktivt i terapi nå.

Men jeg forventer at du raskt kommer til "sans og samling" når det gjelder dette med å møte til timer hos terapeuten din igjen :-)

Ser du at jeg gjeiper til deg?

"sans og samling"....

Men det verste er at jeg faktisk ikke kan argumentere mot hverken deg eller bella, fordi dere mest sannsynlig kjenner meg bedre enn jeg gjør selv..og det er ufattelig frustrerende !

[Gjest kaffedama]

Mm, hørte en gang fra en behandler som sa at 50% av jobben til pasientene var å møte opp til timene...synes det var ok sagt

Da er jo halve arbeidet gjort... er vi halveis da??? ;-)

[frosken]

Ser du at jeg gjeiper til deg?

"sans og samling"....

Men det verste er at jeg faktisk ikke kan argumentere mot hverken deg eller bella, fordi dere mest sannsynlig kjenner meg bedre enn jeg gjør selv..og det er ufattelig frustrerende !

Det begynner å bli en del år siden vi satt på småprat og forsøkte å holde litt styr på deg...*s*

Uansett så oppfatter jeg det som at du stort sett gjør en hederlig innsats i forhold til de tingene du kan påvirke i livet ditt. Jeg håper for din del både at terapien fortsatt vil hjelpe deg og at du gradvis vil finne noe som engasjerer deg og gjør tilværelsen mer meningsfull.

Forøvrig synes jeg det er på sin plass å skryte av at jeg har gått 26 000 skritt i dag, tenkte det ville gjøre deg ekstra blid hvis jeg sørget for å fremstå mest mulig prektig!