avhengig av behandler

[Gjest deppa vanilje]

Jeg vet jeg er avhengig av behandleren min, og jeg har godtatt det, fordi jeg har visst at det må være sånn i perioder. Men nå har jeg skjønt at jeg ikke lengre kan snakke med henne, fordi hun er for snill. Når hun er snill, så gir hun meg en tro på at det kanskje finnes snille mennesker i denne verdenen, og det gjør det farlig.

Hun vil aldri kunne gi meg det jeg trenger, jeg vet det, men å snakke med henne nå, vel vitende om hva jeg egentlig trenger, det lar seg ikke gjøre. Hun kan ikke garantere at hun aldri vil svikte, at hun aldri kommer til å slutte som behandleren min, eller at hun aldri vil bli syk. Så derfor er det best at jeg bryter med henne nå, før hun kan få en sjanse til å bryte med meg, av en eller annen grunn.

Hun kan ikke si at jeg må stole på henne når jeg ikke kan få noen garantier tilbake.

Jeg er for fucked up i hodet til å tåle at noen bryr seg, at noen er snill med meg, at jeg betyr noe.

Derfor må jeg si til henne i morgen at jeg aldri mer kan snakke med henne igjen.

[Gjest Ellipse]

Får vondt av deg, vanilje:(

Kan du fortelle behandler akkurat dette? Evt. skrive det ut og ta med til neste time? Er det så lurt å avslutte terapi nå, fordi du er "ute av deg", kan det ikke være risiko for at du kommer til å angre siden...Kan du i så fall be om hjelp til å finne en ny behandler før du avslutter hos denne, sånn at du ikke plutselig står helt uten hjelpen du behøver.

Hvis denne trangen til å slutte bunner i at du ikke tror du fortjener hjelp, trøst og omsorg, trenger du hjelp til å bytte ut negative tanker, snarere enn å bytte behandler.

Du er like mye verdt som noen her i verden.

[Gjest kvinne 46]

Trur du ikkje du kjem til å angre etterpå om du slutter hos henne? Du veit du treng henne ei stund til framover, og ho slutter ikkje på dagen. Ennå har du henne.

Veit kor vond frykta for å bli forlatt er. Og det er naturleg å ville avvise i staden for å bli avvist. Men egentleg er det du som hadde avvist deg sjølv - det er ikkje behandlaren. Ho er der for deg fortsatt :-)

[Melba1365380968]

Huff, Vanilje.... Jeg skjønner at det er skremmende å kjenne at du er avhengig av behandleren din. Det er skremmende fordi du vet så godt at mennesker kan være ondskapsfulle og svikefulle, og ikke til å stole på. Kan du klare å tenke at behandleren din ihvertfall ikke kommer til å svikte deg på noen slike grunnlag? Kan det overhodet være noen trøst?

Det er helt sant, det finnes snille mennesker i denne verdenen. Jeg har selv møtt flere av dem. De er kanskje litt vanskelige å finne, men hvis du tør å åpne hjertet ditt bittelitt etterhvert, så vil du legge merke til at de er der. Det er veldig tøft og tungt å skulle akseptere at man må åpne hjertet sitt med en risiko for å bli såret eller sveket, jeg vet det.

Jeg har også et avhengighetsforhold til min behandler. Sånn er det bare for tiden. Jeg klarer ikke stå på mine egne føtter alene uten støtte. Jeg frykter hver gang jeg har hatt time at det skal skje noe til neste gang. En gang var behandleren min syk i flere uker, og jeg ble helt fra meg av skrekk. Og jeg tenkte tanker som "dette klarer jeg ikke, jeg kan aldri mer snakke mer med noen som jeg blir så avhengig av" og "jeg har blottstilt meg alt for mye, jeg må bli en hard og uavhengig person som klarer alt selv". Dette funker veldig dårlig i lengden, det har jeg testet ut. Det går ikke an å være menneske og samtidig være kald, hard og følelsesløs... det er jo helt forferdelig.

Kan ikke du vise fram det innlegget du har skrevet til behandleren din? Jeg synes det fungerer veldig fint hvis man klarer å være åpen om slike følelser i terapien også. Det er en naturlig del av traumebehandling at et person som tidligere har blitt skadd i en relasjon trenger å kjenne at man kan være trygg i en ny relasjon. Derfor er det viktig at dere snakker om den terapeutiske relasjonen dere har.

Kan ikke du tenke på det før du bestemmer deg?

[Gjest Jente31]

Huff, Vanilje.... Jeg skjønner at det er skremmende å kjenne at du er avhengig av behandleren din. Det er skremmende fordi du vet så godt at mennesker kan være ondskapsfulle og svikefulle, og ikke til å stole på. Kan du klare å tenke at behandleren din ihvertfall ikke kommer til å svikte deg på noen slike grunnlag? Kan det overhodet være noen trøst?

Det er helt sant, det finnes snille mennesker i denne verdenen. Jeg har selv møtt flere av dem. De er kanskje litt vanskelige å finne, men hvis du tør å åpne hjertet ditt bittelitt etterhvert, så vil du legge merke til at de er der. Det er veldig tøft og tungt å skulle akseptere at man må åpne hjertet sitt med en risiko for å bli såret eller sveket, jeg vet det.

Jeg har også et avhengighetsforhold til min behandler. Sånn er det bare for tiden. Jeg klarer ikke stå på mine egne føtter alene uten støtte. Jeg frykter hver gang jeg har hatt time at det skal skje noe til neste gang. En gang var behandleren min syk i flere uker, og jeg ble helt fra meg av skrekk. Og jeg tenkte tanker som "dette klarer jeg ikke, jeg kan aldri mer snakke mer med noen som jeg blir så avhengig av" og "jeg har blottstilt meg alt for mye, jeg må bli en hard og uavhengig person som klarer alt selv". Dette funker veldig dårlig i lengden, det har jeg testet ut. Det går ikke an å være menneske og samtidig være kald, hard og følelsesløs... det er jo helt forferdelig.

Kan ikke du vise fram det innlegget du har skrevet til behandleren din? Jeg synes det fungerer veldig fint hvis man klarer å være åpen om slike følelser i terapien også. Det er en naturlig del av traumebehandling at et person som tidligere har blitt skadd i en relasjon trenger å kjenne at man kan være trygg i en ny relasjon. Derfor er det viktig at dere snakker om den terapeutiske relasjonen dere har.

Kan ikke du tenke på det før du bestemmer deg?

Kjempebra innlegg, melba.

[Gjest Jente31]

Hei, jeg føler med deg. Jeg har ingen erfaringer med behandler. Men jeg får umiddelbart en tanke om at du ikke må gjøre noe dumt nå, noe du kan komme til å angre på siden. Husk, hun er der for å hjelpe deg. For at du skal komme videre i livet ditt. Ikke skyv henne vekk. Kan det være en løsning for deg å snakke med henne om dette? Fortell henne det du skriver her? Og så kan dere jobbe med saken en god stund i forveien, før du skal slutte? Slik at du da er forberedt.

Jeg også gruer meg til å begynne i behandling. Dette fordi jeg er redd for å bli avhengig av h*n. Avhengig av noen som skal få ta del i mitt indre jeg, det er ikke hvem som helst som får det (les: i RL), og hvis jeg blir avvist da, så blir jeg lei meg liksom.. Jeg synes melba beskrev mye av det jeg tenkte på i forhold til dette.

Gode tanker fra

[Carwing]

Vil du forsøke å endre deg, eller vil du fortsette å være slik du er? Dette er helt opp til deg å velge.

[rose23]

Jeg var akkurat slik som deg i fjor. Veldig avhengig av psykologen min. Alt dreide seg om timene hans. Jeg ble så skuffet når han skulle bort å reise el. lignende. Jeg hadde nedtelling til den dagen jeg skulle ha time. Jeg tenkte på han flere timer for dag. Men vet du hva? Nå føler jeg det ikke slik lengre. Du må åpne deg for folk ute i den virkelige verden også. Ellers vil du aldri finne ut at de fleste faktisk bryr seg og vil deg bare godt. Selv om behandleren din både kan bli syk eller skifte jobb betyr det ikke at hun ikke bryr seg.

[vanilje]

Huff, Vanilje.... Jeg skjønner at det er skremmende å kjenne at du er avhengig av behandleren din. Det er skremmende fordi du vet så godt at mennesker kan være ondskapsfulle og svikefulle, og ikke til å stole på. Kan du klare å tenke at behandleren din ihvertfall ikke kommer til å svikte deg på noen slike grunnlag? Kan det overhodet være noen trøst?

Det er helt sant, det finnes snille mennesker i denne verdenen. Jeg har selv møtt flere av dem. De er kanskje litt vanskelige å finne, men hvis du tør å åpne hjertet ditt bittelitt etterhvert, så vil du legge merke til at de er der. Det er veldig tøft og tungt å skulle akseptere at man må åpne hjertet sitt med en risiko for å bli såret eller sveket, jeg vet det.

Jeg har også et avhengighetsforhold til min behandler. Sånn er det bare for tiden. Jeg klarer ikke stå på mine egne føtter alene uten støtte. Jeg frykter hver gang jeg har hatt time at det skal skje noe til neste gang. En gang var behandleren min syk i flere uker, og jeg ble helt fra meg av skrekk. Og jeg tenkte tanker som "dette klarer jeg ikke, jeg kan aldri mer snakke mer med noen som jeg blir så avhengig av" og "jeg har blottstilt meg alt for mye, jeg må bli en hard og uavhengig person som klarer alt selv". Dette funker veldig dårlig i lengden, det har jeg testet ut. Det går ikke an å være menneske og samtidig være kald, hard og følelsesløs... det er jo helt forferdelig.

Kan ikke du vise fram det innlegget du har skrevet til behandleren din? Jeg synes det fungerer veldig fint hvis man klarer å være åpen om slike følelser i terapien også. Det er en naturlig del av traumebehandling at et person som tidligere har blitt skadd i en relasjon trenger å kjenne at man kan være trygg i en ny relasjon. Derfor er det viktig at dere snakker om den terapeutiske relasjonen dere har.

Kan ikke du tenke på det før du bestemmer deg?

Sendte deler av dette innlegget til henne på mail i natt. Skulle egentlig hatt samt med henne i dag, men dro ikke dit. Tok etterhvert tlfnår hun ringte, så snakket litt med henne. Hun vil ikke la meg slutte, men hun kan heller ikke tvinge meg, så hun fortsetter å sette opp timer.

Jeg vet ikke jeg...vil vel egentlig slutte å ha det så vondt, bli kald og hard som du sier. Må i hvert fall prøve. Klarer ikke sitte flere år på kontoret hennes ute av stand til å snakke enten pga alt for mange tårer eller at ordene sitter fast.

Er så lei av dette livet og at det bestandig skal gjøre så vondt

[vanilje]

Jeg var akkurat slik som deg i fjor. Veldig avhengig av psykologen min. Alt dreide seg om timene hans. Jeg ble så skuffet når han skulle bort å reise el. lignende. Jeg hadde nedtelling til den dagen jeg skulle ha time. Jeg tenkte på han flere timer for dag. Men vet du hva? Nå føler jeg det ikke slik lengre. Du må åpne deg for folk ute i den virkelige verden også. Ellers vil du aldri finne ut at de fleste faktisk bryr seg og vil deg bare godt. Selv om behandleren din både kan bli syk eller skifte jobb betyr det ikke at hun ikke bryr seg.

Takk, godt å høre at det er mulig å klare seg selv etterhvert.

[vanilje]

Vil du forsøke å endre deg, eller vil du fortsette å være slik du er? Dette er helt opp til deg å velge.

ikke det svaret jeg trengte nå

[vanilje]

Hei, jeg føler med deg. Jeg har ingen erfaringer med behandler. Men jeg får umiddelbart en tanke om at du ikke må gjøre noe dumt nå, noe du kan komme til å angre på siden. Husk, hun er der for å hjelpe deg. For at du skal komme videre i livet ditt. Ikke skyv henne vekk. Kan det være en løsning for deg å snakke med henne om dette? Fortell henne det du skriver her? Og så kan dere jobbe med saken en god stund i forveien, før du skal slutte? Slik at du da er forberedt.

Jeg også gruer meg til å begynne i behandling. Dette fordi jeg er redd for å bli avhengig av h*n. Avhengig av noen som skal få ta del i mitt indre jeg, det er ikke hvem som helst som får det (les: i RL), og hvis jeg blir avvist da, så blir jeg lei meg liksom.. Jeg synes melba beskrev mye av det jeg tenkte på i forhold til dette.

Gode tanker fra

Har gått i behandling i ca 13 år nå og er møkklei. Jeg ser ikke for meg at jeg kommer meg ut av dette med det første. Er så redd for at hun slutter eller noe sånt før jeg er klar til å klare verden alene. Derfor må jeg avbryte med henne nå, noe hun ikke går med på.

[vanilje]

Trur du ikkje du kjem til å angre etterpå om du slutter hos henne? Du veit du treng henne ei stund til framover, og ho slutter ikkje på dagen. Ennå har du henne.

Veit kor vond frykta for å bli forlatt er. Og det er naturleg å ville avvise i staden for å bli avvist. Men egentleg er det du som hadde avvist deg sjølv - det er ikkje behandlaren. Ho er der for deg fortsatt :-)

Kommer helt sikkert til å angre, dvs, jeg havner nok på akuttavdelinga temmelig fort. Men hun er for snill, og det skremmer vettet av meg.

[vanilje]

Får vondt av deg, vanilje:(

Kan du fortelle behandler akkurat dette? Evt. skrive det ut og ta med til neste time? Er det så lurt å avslutte terapi nå, fordi du er "ute av deg", kan det ikke være risiko for at du kommer til å angre siden...Kan du i så fall be om hjelp til å finne en ny behandler før du avslutter hos denne, sånn at du ikke plutselig står helt uten hjelpen du behøver.

Hvis denne trangen til å slutte bunner i at du ikke tror du fortjener hjelp, trøst og omsorg, trenger du hjelp til å bytte ut negative tanker, snarere enn å bytte behandler.

Du er like mye verdt som noen her i verden.

Ja, jeg er ute av meg, og det vet hun. Men løsninga er ikke å finne en ny behandler. Den eneste løsninga som jeg ser er å kutte henne ut, ikke fordi hun ikke kan hjelpe meg, men fordi det gjør for vondt når hun er snill.

[Gjest Happiness]

Har gått i behandling i ca 13 år nå og er møkklei. Jeg ser ikke for meg at jeg kommer meg ut av dette med det første. Er så redd for at hun slutter eller noe sånt før jeg er klar til å klare verden alene. Derfor må jeg avbryte med henne nå, noe hun ikke går med på.

Kjære vanilje.

Det er blant de tøffe tingene i livet å tørre å la noen komme innpå oss. Når faren for å bli såret er så stor. Kanskje gir dette deg ingenting, men for evigheter siden når jeg var 15 år gammel laget jeg en sang. Med jevne mellomrom i over 20 år har jeg likevel sunget den for meg selv. Enkelte ting tar det lang tid å jobbe med. Litt av den til deg.

Lille klovn

Du skjuler deg bak masker og skuespill

Du vil leve ditt liv i en rolle

hvor du kan mestre alt og alle

Lille klovn

Er det det du skal bruke livet ditt til?

Kom ikke og si at du ikke vet

du lever i en ensom verden,

en kald trygghet

Når skal du la masken falle?

Lille klovn

Tårer er skjult bak masken din

De renner fritt på ditt kinn

Bare du kan tørke dem bort

før du lar noen slippe inn

Så kom ikke og si at du ikke vet

du lever i en ensom verden,

en kald trygghet

Når skal du la masken falle?

Snakk med din behandler om hvordan du har det. Vær så snill, kjære du.

Klem fra

[vanilje]

Kjære vanilje.

Det er blant de tøffe tingene i livet å tørre å la noen komme innpå oss. Når faren for å bli såret er så stor. Kanskje gir dette deg ingenting, men for evigheter siden når jeg var 15 år gammel laget jeg en sang. Med jevne mellomrom i over 20 år har jeg likevel sunget den for meg selv. Enkelte ting tar det lang tid å jobbe med. Litt av den til deg.

Lille klovn

Du skjuler deg bak masker og skuespill

Du vil leve ditt liv i en rolle

hvor du kan mestre alt og alle

Lille klovn

Er det det du skal bruke livet ditt til?

Kom ikke og si at du ikke vet

du lever i en ensom verden,

en kald trygghet

Når skal du la masken falle?

Lille klovn

Tårer er skjult bak masken din

De renner fritt på ditt kinn

Bare du kan tørke dem bort

før du lar noen slippe inn

Så kom ikke og si at du ikke vet

du lever i en ensom verden,

en kald trygghet

Når skal du la masken falle?

Snakk med din behandler om hvordan du har det. Vær så snill, kjære du.

Klem fra

Tusen takk

Jeg synes jo egentlig at jeg ikke gjør annet enn å snakke, noen timer med masse ord, andre timer med stillhet og tårer. Men når sånne perioder som nå bare fortsetter å komme, så tenker jeg at jeg bare må innse at løpet er kjørt, at det er på tide å gi opp

[Gjest xbellax]

Jeg opplever deg som destruktiv. Du er så heldig å ha en god behandler, som kjenner deg og som jobber sammen med deg for å hjelpe deg til et bedre liv. Og så vil du avslutte fordi hun er for snill.

Hun vil komme til å skuffe deg, garantert. Vi er mennesker, vi gjør feil. Det betyr ikke at at vedkommende forlater deg, men at hun er mennesklig.

Det er en ekstremt smertefull følelse du sitter med nå, alene. Men du holder liv i, hva skal jeg kalle det.., det destruktive/det syke, ved å kutte ut behandleren din i denne fasen. Du skriver selv under her hva som kan komme til å skje, og da tenker jeg at.. ok.. vil du ha det jævlig eller vil du forsøke å gjøre noe med dette her.

[vanilje]

Jeg opplever deg som destruktiv. Du er så heldig å ha en god behandler, som kjenner deg og som jobber sammen med deg for å hjelpe deg til et bedre liv. Og så vil du avslutte fordi hun er for snill.

Hun vil komme til å skuffe deg, garantert. Vi er mennesker, vi gjør feil. Det betyr ikke at at vedkommende forlater deg, men at hun er mennesklig.

Det er en ekstremt smertefull følelse du sitter med nå, alene. Men du holder liv i, hva skal jeg kalle det.., det destruktive/det syke, ved å kutte ut behandleren din i denne fasen. Du skriver selv under her hva som kan komme til å skje, og da tenker jeg at.. ok.. vil du ha det jævlig eller vil du forsøke å gjøre noe med dette her.

Vil jeg ha det jævlig eller vil jeg gjøre noe med det...

Jeg vil ikke ha det jævlig, men går jeg til henne får jeg det jævlig, selvom det muligens er midlertidig, og noe jeg må gjennom.

Ja, jeg er destruktiv, fordi jeg prøver så godt jeg kan å holde bitene av meg samlet, jeg kjemper hver eneste minutt for å holde ut. Men jeg må få lov til å være lei etter 13 år??

Og i min kaotiske verden, så er det kontroll som er det viktigste, hun får meg til å miste kontrollen. Du kan si 1 million ganger at jeg må tørre ta det steget, men jeg tør ikke. Er jeg da feig? Er jeg da destruktiv? Ja, på sikt er jeg kanskje det, men akkurat nå prøver jeg bare overleve minutt for minutt.

[Gjest Happiness]

Tusen takk

Jeg synes jo egentlig at jeg ikke gjør annet enn å snakke, noen timer med masse ord, andre timer med stillhet og tårer. Men når sånne perioder som nå bare fortsetter å komme, så tenker jeg at jeg bare må innse at løpet er kjørt, at det er på tide å gi opp

Når du virkelig blir så redd som nå, er det viktigere enn noen gang at du fortsetter. Det er da du virkelig kan få utfordret det du trenger å jobbe med. Ellers har det som du selv sier en tendens til å bli en evig rekke av tårer og ord. Nå er du virkelig gjennom noe viktig. Så nå er ikke tidspunktet til å bakke ut.

[orpah]

Tusen takk

Jeg synes jo egentlig at jeg ikke gjør annet enn å snakke, noen timer med masse ord, andre timer med stillhet og tårer. Men når sånne perioder som nå bare fortsetter å komme, så tenker jeg at jeg bare må innse at løpet er kjørt, at det er på tide å gi opp

Det er veldig fint å gå i terapi for å forsøke å redusere smerte og snakke om vonde følelser og bearbeide og sånt.

Men det er også viktig å øke gleden.

Arne næss har engang laget en formel for trivse ltrivsel = "glød i annen delt på sjelelig lidelse og fysisk lidelse.

Altså det denne formelen sier at høy grad av glød er med på å øke trivselen. Og jo høyere glød man har jo mer "dritt" vil man tåle. Det er flott at du går i behandling og snakket om det vonde.Det ene utelukker ikke det andre. Men jeg vil si at handling biten er minst like viktig som terapi biten.Om ikke viktigere.

Men altså ville det ikke være en ting å forsøke å finne positive ting i din egen tilværelse.Gjøre noe. Ofte kan små ting som sosiale relasjoner , fritidsaktiviter etc bringe mye glød. Det behøver ikke alltid være noe stort som å få seg en en kjæreste eller "drømmejobben"

Jeg tror at mye av løsningen for å få bedre selvfølelse og mindre selvforakt er nettopp å oppleve mestring i forhold til relasjoner eller bare at man "fikser" noe . Altså det holder ikke å snakke om det i terapi bare , men man må gjøre noe selv.Terapeuten er primært en samtalepartner.Ikke noen venn eller noen som kan "fikse" deg. Den jobben må du stå for selv.