avhengig av behandler

[vanilje]

Når du virkelig blir så redd som nå, er det viktigere enn noen gang at du fortsetter. Det er da du virkelig kan få utfordret det du trenger å jobbe med. Ellers har det som du selv sier en tendens til å bli en evig rekke av tårer og ord. Nå er du virkelig gjennom noe viktig. Så nå er ikke tidspunktet til å bakke ut.

Jeg vet...men det føles litt som å skulle springe maraton med to brekte bein...

[Gjest xbellax]

Vil jeg ha det jævlig eller vil jeg gjøre noe med det...

Jeg vil ikke ha det jævlig, men går jeg til henne får jeg det jævlig, selvom det muligens er midlertidig, og noe jeg må gjennom.

Ja, jeg er destruktiv, fordi jeg prøver så godt jeg kan å holde bitene av meg samlet, jeg kjemper hver eneste minutt for å holde ut. Men jeg må få lov til å være lei etter 13 år??

Og i min kaotiske verden, så er det kontroll som er det viktigste, hun får meg til å miste kontrollen. Du kan si 1 million ganger at jeg må tørre ta det steget, men jeg tør ikke. Er jeg da feig? Er jeg da destruktiv? Ja, på sikt er jeg kanskje det, men akkurat nå prøver jeg bare overleve minutt for minutt.

Korrekt. Du vil få det jævelig om du fortsetter, det kan jeg garantere. Og som du sier, det er en periode. Kutter du derimot ut nå, vil du garantert slite i mange mange år fremover, med andre ord du vil fortsette å ha det presis like jævelig og om mulig enda verre.

At du er lei er forstålig. Svært forstålig. Noen blir lei etter 6 måneder, at du er lei etter 13 år er intet annet enn logisk.

Ja, jeg ser den med kontroll. Kontroll er ekstremt viktig for en person med din bakgrunn.. jeg ser den, men jeg kan likevel ikke unngå å tenke at du vil fortsatt ha kontroll om du holder på henne. Du bestemmer timene, innholdet. Dette er din vei, og det skal gå i ditt tempo, du skal føle at du holder i tøylene og har farten under kontroll. Og det er akkurat den hun vil. Men da må du beholde henne.

Og nei, dette handler absolutt ikke om feighet. Det handler om å være livredd og det handler om å ha blitt sviktet hver enda gang man har forsøkt å stole på et menneske. Og jeg ber deg klamre deg fast, gjennoppta kontakten med henne -for der finnes mennesker som vil deg vel og som unner deg et så inderlig mye bedre liv enn dette her.

[vanilje]

Det er veldig fint å gå i terapi for å forsøke å redusere smerte og snakke om vonde følelser og bearbeide og sånt.

Men det er også viktig å øke gleden.

Arne næss har engang laget en formel for trivse ltrivsel = "glød i annen delt på sjelelig lidelse og fysisk lidelse.

Altså det denne formelen sier at høy grad av glød er med på å øke trivselen. Og jo høyere glød man har jo mer "dritt" vil man tåle. Det er flott at du går i behandling og snakket om det vonde.Det ene utelukker ikke det andre. Men jeg vil si at handling biten er minst like viktig som terapi biten.Om ikke viktigere.

Men altså ville det ikke være en ting å forsøke å finne positive ting i din egen tilværelse.Gjøre noe. Ofte kan små ting som sosiale relasjoner , fritidsaktiviter etc bringe mye glød. Det behøver ikke alltid være noe stort som å få seg en en kjæreste eller "drømmejobben"

Jeg tror at mye av løsningen for å få bedre selvfølelse og mindre selvforakt er nettopp å oppleve mestring i forhold til relasjoner eller bare at man "fikser" noe . Altså det holder ikke å snakke om det i terapi bare , men man må gjøre noe selv.Terapeuten er primært en samtalepartner.Ikke noen venn eller noen som kan "fikse" deg. Den jobben må du stå for selv.

Jeg prøver...og hadde det vært snakk om dette for noen uker siden, så hadde jeg kunne fortelle om mange planer, om hva jeg har lyst til, ting jeg ser frem til. Også kommer disse dalene, der jeg ikke vet om jeg kommer meg levende utav, gang på gang på gang.

Men å bli avhengig av noen, da blir man sårbar, og jeg tror ikke jeg takler mer sårbarhet nå

[vanilje]

Korrekt. Du vil få det jævelig om du fortsetter, det kan jeg garantere. Og som du sier, det er en periode. Kutter du derimot ut nå, vil du garantert slite i mange mange år fremover, med andre ord du vil fortsette å ha det presis like jævelig og om mulig enda verre.

At du er lei er forstålig. Svært forstålig. Noen blir lei etter 6 måneder, at du er lei etter 13 år er intet annet enn logisk.

Ja, jeg ser den med kontroll. Kontroll er ekstremt viktig for en person med din bakgrunn.. jeg ser den, men jeg kan likevel ikke unngå å tenke at du vil fortsatt ha kontroll om du holder på henne. Du bestemmer timene, innholdet. Dette er din vei, og det skal gå i ditt tempo, du skal føle at du holder i tøylene og har farten under kontroll. Og det er akkurat den hun vil. Men da må du beholde henne.

Og nei, dette handler absolutt ikke om feighet. Det handler om å være livredd og det handler om å ha blitt sviktet hver enda gang man har forsøkt å stole på et menneske. Og jeg ber deg klamre deg fast, gjennoppta kontakten med henne -for der finnes mennesker som vil deg vel og som unner deg et så inderlig mye bedre liv enn dette her.

Men jeg vet jo ikke, aner ingenting, husker ikke hva jeg gjorde for 5 minutter siden, eller hva som skal skje i morgen.

Og når hun sier at hun holder på håpet for meg, hva i pokker er det hun mener med det?? det er ikke håp, og jeg er nødt til å få henne til å innse det.

Skal jeg sitte i 13 år til på kontoret hennes? Da er hun i hvert fall forsvunnet, gått av med pensjon.

Jeg ser ingen håp, jeg ser ingen fremtid, eller den fremtiden jeg ser vil jeg ikke gå med på. Og den kan ikke endres på.

[orpah]

Jeg vet...men det føles litt som å skulle springe maraton med to brekte bein...

Vel du er ikke din bakgrunn eller problemer. Du vet selv du har mye ressurser i deg og det er bare å hente de fram.Noenganger virker det som du ser på deg selv som et objekt og ikke som et subjekt i form av den brekke beina lignelsen.Jeg har hørt den flere ganger i forbindelse med depresjon og er ikke enig. Eller altså jeg føler hovedpoenget med den er at depresjon er en virkelig sykdom.

Men i forhold til psykiske lidelser så er egen motivasjon og handling viktig i forhold til å bli bedre,som det også er i forhold til andre somatiske sykdommer også.Men skjønner at det er tøft når håpet er så lite og du ikke tror på bedring eller at du klarer virker det som.

Men jeg skjønner at det er dritvanskelig å gjøre noe når du ikke har troen på at det nytter. Men det er sånne ting som kommer litt etter verdt.Og den mestringsfølelsen og gleden og stoltheten man får ved å få til ting.Selv så enkle som å klare å spise 4 måltider i løpet av dagen.Eller å ha en ok samtale med en bekjent hvor man føler man får positive tilbakemeldinger betyr all verden.

Tror sterkt på at det kan være mer hensiktsmessig og fokusere på ressursene og mulighetene enn alle problemene hele tiden.

[Gjest xbellax]

Men jeg vet jo ikke, aner ingenting, husker ikke hva jeg gjorde for 5 minutter siden, eller hva som skal skje i morgen.

Og når hun sier at hun holder på håpet for meg, hva i pokker er det hun mener med det?? det er ikke håp, og jeg er nødt til å få henne til å innse det.

Skal jeg sitte i 13 år til på kontoret hennes? Da er hun i hvert fall forsvunnet, gått av med pensjon.

Jeg ser ingen håp, jeg ser ingen fremtid, eller den fremtiden jeg ser vil jeg ikke gå med på. Og den kan ikke endres på.

Hun holder håpet fordi hun tror på deg. Jeg tror på deg. Vi tror på deg.

Selv om du ikke ser noe som helst for tiden så vet vi at bedre tider vil komme.

"jeg er nødt til å få henne til å innse det." Nå er du destruktiv. Det er alltid håp, det er desverre slik at det er vanskelig og i visse tilfeller kav umulig å se det, men det finnes. Der er et stort håp for deg om et langt rikere og mer givede liv. Du er en enorm fighter, du er forbannet sta og du har en vilje inni deg som du fortiden bruker helt feil, men den finnes.. en livsglede. Du kan desverre ikke forandre vårt syn på den saken :-)

"Skal jeg sitte i 13 år til på kontoret hennes? Da er hun i hvert fall forsvunnet, gått av med pensjon." Nei, det skal du ikke, men du kan like gjerne forberede deg på at det tar tid. Du har vært fullstendig ødelagt og bygger nå deg selv opp på nytt. Slikt tar tid og det skal ta tid, man skal være grundig.

"jeg ser ingen fremtid, eller den fremtiden jeg ser vil jeg ikke gå med på. Og den kan ikke endres på." Fremtiden er din, du eier den. Langt mer enn du aner kontroleres av deg,dine omveier og dine valg. Du bestemmer veien videre, men da må du opp på den hesten igjen min venn.

[vanilje]

Vel du er ikke din bakgrunn eller problemer. Du vet selv du har mye ressurser i deg og det er bare å hente de fram.Noenganger virker det som du ser på deg selv som et objekt og ikke som et subjekt i form av den brekke beina lignelsen.Jeg har hørt den flere ganger i forbindelse med depresjon og er ikke enig. Eller altså jeg føler hovedpoenget med den er at depresjon er en virkelig sykdom.

Men i forhold til psykiske lidelser så er egen motivasjon og handling viktig i forhold til å bli bedre,som det også er i forhold til andre somatiske sykdommer også.Men skjønner at det er tøft når håpet er så lite og du ikke tror på bedring eller at du klarer virker det som.

Men jeg skjønner at det er dritvanskelig å gjøre noe når du ikke har troen på at det nytter. Men det er sånne ting som kommer litt etter verdt.Og den mestringsfølelsen og gleden og stoltheten man får ved å få til ting.Selv så enkle som å klare å spise 4 måltider i løpet av dagen.Eller å ha en ok samtale med en bekjent hvor man føler man får positive tilbakemeldinger betyr all verden.

Tror sterkt på at det kan være mer hensiktsmessig og fokusere på ressursene og mulighetene enn alle problemene hele tiden.

Jeg er glad dere orker å diskutere med en som er sta som et esel i sin depressive tankegang. Fornuften min vet at ting har vært bedre før, at jeg hadde planer, og at det er mulig de kommer igjen.

Men her og nå, så er alt bare dritt og et sant helvete.

[vanilje]

Hun holder håpet fordi hun tror på deg. Jeg tror på deg. Vi tror på deg.

Selv om du ikke ser noe som helst for tiden så vet vi at bedre tider vil komme.

"jeg er nødt til å få henne til å innse det." Nå er du destruktiv. Det er alltid håp, det er desverre slik at det er vanskelig og i visse tilfeller kav umulig å se det, men det finnes. Der er et stort håp for deg om et langt rikere og mer givede liv. Du er en enorm fighter, du er forbannet sta og du har en vilje inni deg som du fortiden bruker helt feil, men den finnes.. en livsglede. Du kan desverre ikke forandre vårt syn på den saken :-)

"Skal jeg sitte i 13 år til på kontoret hennes? Da er hun i hvert fall forsvunnet, gått av med pensjon." Nei, det skal du ikke, men du kan like gjerne forberede deg på at det tar tid. Du har vært fullstendig ødelagt og bygger nå deg selv opp på nytt. Slikt tar tid og det skal ta tid, man skal være grundig.

"jeg ser ingen fremtid, eller den fremtiden jeg ser vil jeg ikke gå med på. Og den kan ikke endres på." Fremtiden er din, du eier den. Langt mer enn du aner kontroleres av deg,dine omveier og dine valg. Du bestemmer veien videre, men da må du opp på den hesten igjen min venn.

Jeg vil vite hvor lang tid det tar. Vil vite med 110% sikkerhet at jeg går ut av døra hennes for siste gang før hun gjør det.

Og siden det ikke er mulig, så...vel...da orker / vil / gidder / klarer ikke jeg mer.

[orpah]

Jeg er glad dere orker å diskutere med en som er sta som et esel i sin depressive tankegang. Fornuften min vet at ting har vært bedre før, at jeg hadde planer, og at det er mulig de kommer igjen.

Men her og nå, så er alt bare dritt og et sant helvete.

Kanskje det er som xbellah sier at du føler du mestrer rollen som psykiatrisk pasient og at det er det eneste du føler du mestrer akurret nå?

[vanilje]

Kanskje det er som xbellah sier at du føler du mestrer rollen som psykiatrisk pasient og at det er det eneste du føler du mestrer akurret nå?

Ja...eller...jeg mestrer vel ikke den rollen heller, siden jeg ikke vil snakke med behandleren min

[Gjest Happiness]

Jeg vet...men det føles litt som å skulle springe maraton med to brekte bein...

Ja det er beintøft.

[Mista nikket]

Ja, jeg er ute av meg, og det vet hun. Men løsninga er ikke å finne en ny behandler. Den eneste løsninga som jeg ser er å kutte henne ut, ikke fordi hun ikke kan hjelpe meg, men fordi det gjør for vondt når hun er snill.

Hvorfor fortjener du ikke at hun er snill mot deg?

[orpah]

Jeg vil vite hvor lang tid det tar. Vil vite med 110% sikkerhet at jeg går ut av døra hennes for siste gang før hun gjør det.

Og siden det ikke er mulig, så...vel...da orker / vil / gidder / klarer ikke jeg mer.

du har jammen stor tiltro til psykiatrien. Hun skal hjelpe og fikse deg og gjøre deg frisk.Du skal komme til kontore henne også skal hun kurere deg. Det funker ikke sånn

synd du ikke bare har lungebetennelse,for da kunne du fått antibiotika.

I psykiatrien er det mye problemfokusering og når man blir i hjelpeapparatet lenge nok kan en fort tro det er noe med en selv. At en på en måte er behandlingsresistens og aldri vil bli f risk. Sånn er det jo ikke. Altså i praksis fungerer det ikke sånn at man kan gå i terapi å bli fikset eller reparert eller frisk. Du er nok den aller viktigste behandlern din.

Kanskje du føler det eneste du mestrer er pasientrollen og derfor tviholder litt på den?Tror det er noe av feilen med hele psykiatrien. Alt fokuset på diagnoser og problemer og ikke håp og drømmer og ressurser og muligheter og potensieale og hva man faktisk er flink til.Og i tillegg mangel på fokuset på handling.

[vanilje]

Hvorfor fortjener du ikke at hun er snill mot deg?

Fordi....jeg ikke fortjener det? Fordi det gjør for vondt? At jeg er vant til å bli behandlet som dritt og derfor får panikk når noen er snill, tenk om de bare vinner tilliten for så å svikte igjen?

[vanilje]

du har jammen stor tiltro til psykiatrien. Hun skal hjelpe og fikse deg og gjøre deg frisk.Du skal komme til kontore henne også skal hun kurere deg. Det funker ikke sånn

synd du ikke bare har lungebetennelse,for da kunne du fått antibiotika.

I psykiatrien er det mye problemfokusering og når man blir i hjelpeapparatet lenge nok kan en fort tro det er noe med en selv. At en på en måte er behandlingsresistens og aldri vil bli f risk. Sånn er det jo ikke. Altså i praksis fungerer det ikke sånn at man kan gå i terapi å bli fikset eller reparert eller frisk. Du er nok den aller viktigste behandlern din.

Kanskje du føler det eneste du mestrer er pasientrollen og derfor tviholder litt på den?Tror det er noe av feilen med hele psykiatrien. Alt fokuset på diagnoser og problemer og ikke håp og drømmer og ressurser og muligheter og potensieale og hva man faktisk er flink til.Og i tillegg mangel på fokuset på handling.

Vel...jeg har en behandler som nekter å bli med på en negativ diskusjon, hun er irriterende optimistisk.

Men ja, psykiatrien har mange feil, mye diagnoser. Og dessverre må pasientene tilpasse seg systemet enn det motsatte.

Men jeg synes jeg kjemper, mer enn noen kan kreve av et menneske.

[Mista nikket]

Fordi....jeg ikke fortjener det? Fordi det gjør for vondt? At jeg er vant til å bli behandlet som dritt og derfor får panikk når noen er snill, tenk om de bare vinner tilliten for så å svikte igjen?

Selv om du er blitt sviktet av noen tidligere, kan du ikke ilegge andre mennesker den samme hensikten. Det finnes mennesker som er snille uten å ville ha noe tilbake. De ser det gode i andre som de ikke ser selv. Din behandler er kanskje av den sorten. Hun ser det som er flott i deg som du ikke ser idag. Hun kan nok virke skummel og farlig for deg fordi du ikke er vant til den type mennesker. Hun vil deg bare godt. Husk det.

[Carwing]

ikke det svaret jeg trengte nå

Hvilket svar vil du ha?

[orpah]

Vel...jeg har en behandler som nekter å bli med på en negativ diskusjon, hun er irriterende optimistisk.

Men ja, psykiatrien har mange feil, mye diagnoser. Og dessverre må pasientene tilpasse seg systemet enn det motsatte.

Men jeg synes jeg kjemper, mer enn noen kan kreve av et menneske.

Å bare kjempe og stå på blir slitsomt i lengden.Er det ikke noen drømmer du kunne prøve å oppfylle.Hvor også prosessen kan være lysbetont.Plutselig oppdager du at du mestrer og vokser og det får ringvirkninger på andre områder av livet også.

Altså om du kjemper og fokuserer så mye på det vonde og bare holder ut kanskje du kunne skape deg noen timer i uka som er fristed hvor du kan ha det fint.

[vanilje]

Selv om du er blitt sviktet av noen tidligere, kan du ikke ilegge andre mennesker den samme hensikten. Det finnes mennesker som er snille uten å ville ha noe tilbake. De ser det gode i andre som de ikke ser selv. Din behandler er kanskje av den sorten. Hun ser det som er flott i deg som du ikke ser idag. Hun kan nok virke skummel og farlig for deg fordi du ikke er vant til den type mennesker. Hun vil deg bare godt. Husk det.

Jeg er for redd til å tro på det

[vanilje]

Å bare kjempe og stå på blir slitsomt i lengden.Er det ikke noen drømmer du kunne prøve å oppfylle.Hvor også prosessen kan være lysbetont.Plutselig oppdager du at du mestrer og vokser og det får ringvirkninger på andre områder av livet også.

Altså om du kjemper og fokuserer så mye på det vonde og bare holder ut kanskje du kunne skape deg noen timer i uka som er fristed hvor du kan ha det fint.

Jeg skjønner hva du mener, og det er nok et klokt råd, men det finnes ingen pusterom, ingen fristeder, jeg kan ikke gjemme meg for meg selv.

Avledning kan fungere innimellom, helt til virkeligheten slår deg i trynet atter en gang.