Vestibulitt - jenter, hva sier man? (litt langt)

[Gjest pinlig-pinlig-piiinlig]

Hei,

jeg er en voksen jente som har en slags vestibulitt. Det er så smertefullt at jeg nesten ikke kan gå. Jeg har heldigvis kort vei til buss. Men jeg har problemer med å gå 100-200 meter. (Noen ganger kan jeg gå en kilometer.)

Dette synes jeg er vanskelig i forhold til venninner. Jeg har ikke orket å fortelle hva som feiler meg. Men det blir så vanskelig å ikke ha noen god forklaring på hvorfor jeg må si ’nei’ / ’vet ikke’ til alt som involverer å gå fra et sted til et annet.

Jeg liker ikke at de skal tenke på kjønnsorganene mine, liksom, "stakkars henne, hun har vondt i musa. Så fælt / så rart".

I forhold til endel guttevenner liker jeg ikke at de skal tenke i detalj på musa mi, og dette er jo et problem jeg har hele tiden, på en måte litt komisk - "Der går hun med musa".

Ville dere hatt lettere for å snakke om slike ting? Eller ville dere bare sagt det til de aller nærmeste, slik jeg har gjort? Og hele tiden fått forklaringsproblemer til andre?

Det er sånn at de små kjønnsleppene bare stopper å funke, slik at hvert skritt er en lidense. Det brenner, hovner opp, sitter fast, slik at hvert skritt drar i "skinnet". Så må jeg finne et wc, og smøre på bedøvende salve. Men det hjelper bare bittelitt. Hva ville dere gjort om dere hadde det slik, i forhold til omgivelsene?

VÆR SÅ SNILL å svare, jeg har hatt dette snart ett år! Blir gal snart. Pliis!

[Spirello]

Hei! Dette hørtes slitsomt ut... Har du vært hos legen da? Hadde gjort alt jeg kunne for å fikse dette. Kjønnsleppene slutter å funke? Hva mener du med det? Slappe? Har du vurdert å operere? Trene deg opp med forskjellige underlivs og bekkenøvelser? Jeg hadde uten tvil snakket med min nærmeste venninne om dette, da vi snakker om alt..

Du bør ikke henge opp plakat i borettslaget, men du har vel noen å betro deg til som kan støtte og komme med tips eller i hvert fall litt forståelse og kanskje trøst?

Ønsker deg god bedring i hvert fall..

[Gjest håperdublirbedre]

Kjenner meg litt igjen, jeg har også slitt med dette i to ulike perioder av livet. Det kom først, plagde meg et års tid, så var det borte 4-5 år før jeg fikk det igjen ifjor. Da var det ille noen mnd, men nå er jeg ganske bra.

Har egentlig ikke noe å si bortsett fra at du ikke må gi opp! Det er skikkelig ille, men du kan også bli bedre. jeg orket heller ikke å fortelle det til venninnene mine, bare sa at jeg hadde kronisk blærekatarr, det er lettere på forholde seg til.

LYKKE TIL

[Gjest Har det samme]

Kjenner meg litt igjen, jeg har også slitt med dette i to ulike perioder av livet. Det kom først, plagde meg et års tid, så var det borte 4-5 år før jeg fikk det igjen ifjor. Da var det ille noen mnd, men nå er jeg ganske bra.

Har egentlig ikke noe å si bortsett fra at du ikke må gi opp! Det er skikkelig ille, men du kan også bli bedre. jeg orket heller ikke å fortelle det til venninnene mine, bare sa at jeg hadde kronisk blærekatarr, det er lettere på forholde seg til.

LYKKE TIL

Hvordan ble du kvitt dette?

[jubalong70]

Stakkars deg. Dette høres ikke godt ut.

Jeg hadde definitivt fortalt det til mine nærmeste venner.

Ellers tror jeg også jeg hadde brukt kronisk blærekatarr som unnskyldning overfor mer perifere bekjente.

Har du vært hos lege - ja, sannsynligvis siden du har bedøvende krem.

Jeg vet det er personer med vestibulitt som har blitt friske etter å ha prøvd homeopati eller akupunktur. Kan det være noe for deg?

[Gjest pinlig-pinlig-piiinlig]

Stakkars deg. Dette høres ikke godt ut.

Jeg hadde definitivt fortalt det til mine nærmeste venner.

Ellers tror jeg også jeg hadde brukt kronisk blærekatarr som unnskyldning overfor mer perifere bekjente.

Har du vært hos lege - ja, sannsynligvis siden du har bedøvende krem.

Jeg vet det er personer med vestibulitt som har blitt friske etter å ha prøvd homeopati eller akupunktur. Kan det være noe for deg?

Takk for svar. Jeg grein litt etter at jeg hadde skrevet dette. Og så kom jeg fram til at, ja, etter å ha skrevet det her, relativt enkelt åssen det funker, så kan jeg kanskje fortelle det på samme måte til sånne halvveis-venninner også, ikke bare til de 2 nærmeste liksom.

Men jeg har jo brukt LANG tid på å fordøye dette, og bli kjent med sykdommen. Så for meg er det jo ren rutine. Det er kanskje best sånn som jeg tenkte før: at dette holder en bare kjeft om.

Jeg får studere her på nett hvordan "kronisk blærekatar" funker, så jeg ev. kan fortelle om det. Men ærlig talt så er jeg møkklei halvsannheter/hvite løgner, det er liksom ikke meg. Jeg føler meg løgnaktig. Kanskje folk tåler å høre om en "ny" sykdom?

[Gjest pinlig-pinlig-piiinlig]

Kjenner meg litt igjen, jeg har også slitt med dette i to ulike perioder av livet. Det kom først, plagde meg et års tid, så var det borte 4-5 år før jeg fikk det igjen ifjor. Da var det ille noen mnd, men nå er jeg ganske bra.

Har egentlig ikke noe å si bortsett fra at du ikke må gi opp! Det er skikkelig ille, men du kan også bli bedre. jeg orket heller ikke å fortelle det til venninnene mine, bare sa at jeg hadde kronisk blærekatarr, det er lettere på forholde seg til.

LYKKE TIL

Takk! Det er mange som har det. De har egen klinikk på Riks'en, men med så lang ventetid at gyn'en min syntes ikke det var noe vits å søke en gang.

[Gjest pinlig-pinlig-piiinlig]

Hei! Dette hørtes slitsomt ut... Har du vært hos legen da? Hadde gjort alt jeg kunne for å fikse dette. Kjønnsleppene slutter å funke? Hva mener du med det? Slappe? Har du vurdert å operere? Trene deg opp med forskjellige underlivs og bekkenøvelser? Jeg hadde uten tvil snakket med min nærmeste venninne om dette, da vi snakker om alt..

Du bør ikke henge opp plakat i borettslaget, men du har vel noen å betro deg til som kan støtte og komme med tips eller i hvert fall litt forståelse og kanskje trøst?

Ønsker deg god bedring i hvert fall..

Ja, vært hos to gyn'er. Nei de er ikke slappe, de er hovne og brenner, og kleber seg sammen som en haug med gummistrikker. Som IKKE er elastiske.... irrrhh...

Og jeg spurte også om op. (En slags "ønsket" kjønnslemlestesle.) Gyn'en sa at jeg måtte ikke FINNE på det. Vi er laget som vi er laget, med hele utstyret (inkludert behåring) for at systemet skal fungere (ventilasjon?)

Hun andre gyn'en sa at "jeg sier ikke at du IKKE blir frisk"..... (underforstått... kanskje du ikke blir det???)

Hører folk har det i 2 - 5 år, men jeg satser på et par måneder til nå, ellers tørner jeg komplett.

Det er mange unge som har det, men de har visst også noe greier innvendig, og får råd om øvelser. Jeg har det "bare" i "det ytre". Men altså så ille at jeg ikke kan gå, og ikke trene. Og det er j... vondt!

Jeg vet ikke hvor godt jeg bør kjenne noen, for at de ikke føler at det er ekkelt å vite noe sånt. Jeg hater å lyve, selv om det er hvit løgn. De undres jo over det pussige med at jeg ikke kan gå osv., selv om jeg ikke halter, osv. osv. Hulk. Jeg gjorde det slutt med kjæresten for alt var så vansklig.

[Sofline]

Dette høres ikke morsomt ut. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, men jeg synes jubalong70 gav et fint svar. Fortell det til dine nærmeste venninner -de vil garantert ikke tenke på deg som "henne med musa"- og skyld på noe annet ovenfor andre.

[jubalong70]

Takk for svar. Jeg grein litt etter at jeg hadde skrevet dette. Og så kom jeg fram til at, ja, etter å ha skrevet det her, relativt enkelt åssen det funker, så kan jeg kanskje fortelle det på samme måte til sånne halvveis-venninner også, ikke bare til de 2 nærmeste liksom.

Men jeg har jo brukt LANG tid på å fordøye dette, og bli kjent med sykdommen. Så for meg er det jo ren rutine. Det er kanskje best sånn som jeg tenkte før: at dette holder en bare kjeft om.

Jeg får studere her på nett hvordan "kronisk blærekatar" funker, så jeg ev. kan fortelle om det. Men ærlig talt så er jeg møkklei halvsannheter/hvite løgner, det er liksom ikke meg. Jeg føler meg løgnaktig. Kanskje folk tåler å høre om en "ny" sykdom?

Jeg er helt sikker på at folk tåler å høre om vestibulitt. Samtidig så kan det nok bli endel spørsmål, så før du forteller bør du forberede deg på at det blir samtaleemnet de neste 15-30 minuttene.

Det er jo ikke bestandig man er i humør til å snakke om plagene sine.

Det er viktig at flere jenter/kvinner blir klar over at vestibulitt finnes.

[Gjest pinlig-pinlig-piiinlig]

Jeg er helt sikker på at folk tåler å høre om vestibulitt. Samtidig så kan det nok bli endel spørsmål, så før du forteller bør du forberede deg på at det blir samtaleemnet de neste 15-30 minuttene.

Det er jo ikke bestandig man er i humør til å snakke om plagene sine.

Det er viktig at flere jenter/kvinner blir klar over at vestibulitt finnes.

Takk for fornuftige tilbakemeldninger! Du har nok helt rett - "samtaleemnet de neste 15-30 minuttene" - det m jeg være innstilt på ja.

Men hvorfor er det viktig at flere får kjennskap til sykdommen egentlig, når ingen vet årsaken til den? Da kan man jo ikke forebygge.

Et poeng er jo at det ville være lettere for alle som sliter med den, at det blir en kurant sykdom, som ikke er pinlig, ikke må skjules osv.

[Gjest håperdublirbedre]

Hvordan ble du kvitt dette?

Den første gangen bare gled det gradvis over, etter at jeg hadde prøvd alt - akupunktur, masse antibitika (før oen skjønte hva det var) og vært hos sikkert mer enn 10 leger.

Andre gangen kom det da jeg fikk meg ny kjæreste, som var meget velutstyrt og jeg hadde svært mye sex med. Det gikk over noen uker etter at jeg sluttet å ligge med ham (det ble slutt). Nå har jeg blitt sammen med eksen, som har litt mindre penis og som jeg ikke har så ofte sex med, og har ikke vondt lengre

[jubalong70]

Takk for fornuftige tilbakemeldninger! Du har nok helt rett - "samtaleemnet de neste 15-30 minuttene" - det m jeg være innstilt på ja.

Men hvorfor er det viktig at flere får kjennskap til sykdommen egentlig, når ingen vet årsaken til den? Da kan man jo ikke forebygge.

Et poeng er jo at det ville være lettere for alle som sliter med den, at det blir en kurant sykdom, som ikke er pinlig, ikke må skjules osv.

Det er nettopp det jeg mener - det burde ikke være noen tabu, noe flaut, men noe naturlig. Man kan jo ikke noe for at man får sykdommen, og da burde det ikke være flaut å snakke om det heller. Vi snakker jo om mensen...