Min angst er ikke underholdning

[Orio]

Jeg tror du må kommunisere angsten din, og alvorligheten i den, enda tydeligere til din mor.

Jeg har prøvd. Jeg har sagt at jeg er veldig redd. Jeg har sagt at det sårer meg/at jeg ikke vil hun skal gjøre narr av meg når hun snakker med andre. Jeg har bedt henne la være å "hjelpe" meg med å finne nye smittefarer.

Problemet er kanskje at jeg bruker en del selvironi for å takle det? Det er den eneste måten jeg kommer gjennom det uten å bryte helt sammen. Men det er jo forskjell på når jeg selv sier noe på en ironisk måte, og når hun forteller det til andre på en ironisk måte.

[Gjest Niccola]

Jeg har prøvd å si fra, men det virker ikke som det nytter. Det hjelper en kort stund, men så er det like ille igjen. Det verste er at hun gjør narr av meg overfor andre også.

Har dere en god tone ellers?

Prøver du å sende henne signaler om å stoppe når hun gjør slik når andre er til stede, og responderer hun på dette? Eller overser hun det/forstår ikke, og fortsetter?

Går det an å avtale at du skal få lov å sparke henne hardt i leggen (eller noe litt snillere :-) når du synes hun går for langt, også skal hun respektere det?

[Orio]

Har dere en god tone ellers?

Prøver du å sende henne signaler om å stoppe når hun gjør slik når andre er til stede, og responderer hun på dette? Eller overser hun det/forstår ikke, og fortsetter?

Går det an å avtale at du skal få lov å sparke henne hardt i leggen (eller noe litt snillere :-) når du synes hun går for langt, også skal hun respektere det?

Vi har stort sett en god tone ellers. Jeg har prøvd å be henne slutte/si at hun går for langt når hun holder på sammen med andre, men det fungerer dårlig. Hun hører ikke/overhører det jeg sier, og hvis jeg er for pågående med å stoppe henne virker jeg bare mer latterlig.

Og så er det de gangene jeg ikke er til stede, men bare får refert fra andre hva som er blitt sagt.

Jeg har prøvd å si fra både i situasjonen med andre til stede og når hun har moret seg på min bekostning når vi har vært alene. Men det virker ikke som det hjelper.

[Gjest svineinf]

Hei!

Jeg har også sliter med voldsom angst for svineinflusensa. Da min datter ble syk følte jeg at nå ville det jeg fryktet skje. Imidlertid kan jeg rapportere at hun verken hadde høy feber eller hoste, og hun var så frisk at når legen ringe og ga testsvaret så trodde jeg han hadde tatt feil. Hun hadde hatt svineinfluensa! Nå er det jeg som er syk, og jeg er frisk nok til å sitte her og skrive. Så ja, sykdommen er alvorlig for noen. Det er imidlertid også mulig å få den så lett at man nesten ikke kan tro man har influensa. Dette må bety at rapporter om dødelighet også må være basert på feil tall, da mange vil ha hatt influensa uten å ha mistanke om dette. Håper infoen kan hjelpe noe.

[Gjest mitt forslag]

Jeg har prøvd å si fra, men det virker ikke som det nytter. Det hjelper en kort stund, men så er det like ille igjen. Det verste er at hun gjør narr av meg overfor andre også.

Jeg har lenge undret meg over i hvilken grad du blir dårlig av dine omgivelser, Orio. Jeg selv har levd i skadelige omgivelser for meg, og var syk både psykisk og fysisk i mange år, men jeg har kommet meg bort fra det hele. Nå er jeg frisk på alle måter, bruker ikke medisiner, trenger ikke behandling av noe slag og har begynt å jobbe litt igjen. _Absolutt ingen_ trodde vel at det var mulig for meg for noen år tilbake. Jeg mener ikke at man skal sammenligne liv, men at omgivelser kan være enormt skadelige og holde en fast i elendigheten på mange plan, har jeg opplevd til de grader. Det som kan synes som bare litt skadelig, kan være helt ødeleggende.

Det er trist å høre at din mor virkelig ikke vil forstå, og det er leit at du lider slik under denne angsten. Er det noe vi kunne sagt som ville gjort det lettere for deg må du si i fra. Jeg tror du skal avlede så mye som mulig, slik at den ikke får så stort feste. Men det er vel det du prøver på hver en dag.

Jeg tror du av og til hadde hatt det bedre med mer distanse. Hadde du ikke blitt så psyket ned, hadde du kanksje ikke trengt din mor til å følge deg.

Klem

[Gjest Niccola]

Vi har stort sett en god tone ellers. Jeg har prøvd å be henne slutte/si at hun går for langt når hun holder på sammen med andre, men det fungerer dårlig. Hun hører ikke/overhører det jeg sier, og hvis jeg er for pågående med å stoppe henne virker jeg bare mer latterlig.

Og så er det de gangene jeg ikke er til stede, men bare får refert fra andre hva som er blitt sagt.

Jeg har prøvd å si fra både i situasjonen med andre til stede og når hun har moret seg på min bekostning når vi har vært alene. Men det virker ikke som det hjelper.

Det kan godt være flere sider av denne saken (det er som regel det :-), men jeg velger å forholde meg til det du skriver. Derfor vil jeg bare gjenta at jeg hadde ikke orket å ha henne rundt meg når hun holder på sånn.

Jeg vet ikke i hvilken grad du er avhengig av henne, men så lenge hun ikke respekterer deg, og i tillegg gjør narr av deg overfor andre enten du er til stede eller ikke, ville jeg hatt mninst mulig med henne å gjøre.. i det minste i en periode.

[Gjest Niccola]

Jeg har prøvd. Jeg har sagt at jeg er veldig redd. Jeg har sagt at det sårer meg/at jeg ikke vil hun skal gjøre narr av meg når hun snakker med andre. Jeg har bedt henne la være å "hjelpe" meg med å finne nye smittefarer.

Problemet er kanskje at jeg bruker en del selvironi for å takle det? Det er den eneste måten jeg kommer gjennom det uten å bryte helt sammen. Men det er jo forskjell på når jeg selv sier noe på en ironisk måte, og når hun forteller det til andre på en ironisk måte.

"Problemet er kanskje at jeg bruker en del selvironi for å takle det?"

En viss fare for at hun tror du synes det er ok med en fleipete tone da, ja.. :-(

[Hønemoren]

Vi leser og hører om de verste tilfellene.

Ei jeg kjenner, 8 år, har fått svineinfluensa nå, lett feber, litt halsvondt og diare. Har fått tamiflu. Har ikke vært noe særlig syk i det hele tatt.

[Gjest okada]

Skjønner du kan bli såret. Sett ifra andres ståsted: Kanskje de fleiper med dette for å hjelpe deg, fordi de tror at ved å få deg til å se humoristisk på denne redselen vil det bli bedre?

Jeg opplever selv at folk ofte fleiper med meg når jeg er syk. Tar dette veldig ille opp fordi jeg jo er mere sårbar da. Tar det som mobbing. Når jeg er friskere ser jeg jo at dette sannsynligvis er et tegn på hjelpesløshet hos de som egentlig vil meg godt. De forsøker bare å hjelpe meg.

Hva med å si rett ut hva du mener om dette?

[Lillemus]

Jeg trenger kanskje en ny mor? Det er hun som holder på, eller i hvert fall leder an. Andre vet ikke hvor ille det er, så de er med på moroa og tror kanskje det er greit for meg.

Jeg har bedt henne la være, men det ser ikke ut til å hjelpe.

Hvis du er sterk nok tror jeg den eneste måten din mor kan innse at en slik oppførsel er fullstendig uakseptabel er ved at du reiser deg og går hver eneste gang hun begynner sånn. På den måten gir du klar beskjed om at dette finner du deg ikke i.

[emmelina]

Skjønner du kan bli såret. Sett ifra andres ståsted: Kanskje de fleiper med dette for å hjelpe deg, fordi de tror at ved å få deg til å se humoristisk på denne redselen vil det bli bedre?

Jeg opplever selv at folk ofte fleiper med meg når jeg er syk. Tar dette veldig ille opp fordi jeg jo er mere sårbar da. Tar det som mobbing. Når jeg er friskere ser jeg jo at dette sannsynligvis er et tegn på hjelpesløshet hos de som egentlig vil meg godt. De forsøker bare å hjelpe meg.

Hva med å si rett ut hva du mener om dette?

Jeg tror du har veldig rett i det du skriver her. Fleiping er jo ofte et forsøk på å ufarliggjøre noe, og det er noe det er lett å ty til når en ikke riktig vet hva en skal si. Slik ekstrem sykdomsangst er ganske sært for folk flest. Det er IKKE lett å sette seg inn i hvor ille det egentlig er for den som har det.

Nå ser jeg at det er trådstarterens egen mor det er snakk om. Jeg synes en mor burde makte å se alvoret idet hele, i alle fall hvis dette er noe som har pågått en tid. Skjønner veldig godt at det sårer:/

[Orio]

Hei!

Jeg har også sliter med voldsom angst for svineinflusensa. Da min datter ble syk følte jeg at nå ville det jeg fryktet skje. Imidlertid kan jeg rapportere at hun verken hadde høy feber eller hoste, og hun var så frisk at når legen ringe og ga testsvaret så trodde jeg han hadde tatt feil. Hun hadde hatt svineinfluensa! Nå er det jeg som er syk, og jeg er frisk nok til å sitte her og skrive. Så ja, sykdommen er alvorlig for noen. Det er imidlertid også mulig å få den så lett at man nesten ikke kan tro man har influensa. Dette må bety at rapporter om dødelighet også må være basert på feil tall, da mange vil ha hatt influensa uten å ha mistanke om dette. Håper infoen kan hjelpe noe.

Jeg har fått med meg at mange slett ikke blir særlig syke. På en måte bekymrer det meg mer, de går da rundt som vandrende smittebomber uten å vite noe om det. Samtidig så er det jo ganske betryggende at mange nesten ikke blir syke, så det er ikke verdens undergang å bli smittet heller.

Jeg har bestemt meg for at denne smitteangsten skal gå over så snart jeg har tatt vaksinen, og inntil da skal jeg ta mange forholdsregler, så akkurat nå er det vaksinen som skremmer mest. (Mange har sagt at det ikke er vondt, og det tror jeg på, men er likevel livredd.) Får tatt vaksinen til uka, så det blir ikke så lenge å holde ut.

[Orio]

Jeg har lenge undret meg over i hvilken grad du blir dårlig av dine omgivelser, Orio. Jeg selv har levd i skadelige omgivelser for meg, og var syk både psykisk og fysisk i mange år, men jeg har kommet meg bort fra det hele. Nå er jeg frisk på alle måter, bruker ikke medisiner, trenger ikke behandling av noe slag og har begynt å jobbe litt igjen. _Absolutt ingen_ trodde vel at det var mulig for meg for noen år tilbake. Jeg mener ikke at man skal sammenligne liv, men at omgivelser kan være enormt skadelige og holde en fast i elendigheten på mange plan, har jeg opplevd til de grader. Det som kan synes som bare litt skadelig, kan være helt ødeleggende.

Det er trist å høre at din mor virkelig ikke vil forstå, og det er leit at du lider slik under denne angsten. Er det noe vi kunne sagt som ville gjort det lettere for deg må du si i fra. Jeg tror du skal avlede så mye som mulig, slik at den ikke får så stort feste. Men det er vel det du prøver på hver en dag.

Jeg tror du av og til hadde hatt det bedre med mer distanse. Hadde du ikke blitt så psyket ned, hadde du kanksje ikke trengt din mor til å følge deg.

Klem

Jeg driver avledning til den store gullmedalje. Faktisk også ved å skrive om det her, da får jeg på en måte litt mer distanse til det, og det er ikke på samme måte noe som angår meg. Og det å skrive om det gjør at jeg kan legge bort tankene en stund.

Hva er det som har fått deg til å lure på om jeg lever i skadelige omgivelser? Jeg har alt for mye angst til å se fornuftig på ting, for alt jeg vet kan det min mor har gjort nå virke som bagateller om en uke. Vi kommuniserer stort sett greit, men det er ikke så lett mitt oppi all angsten. Den gjør nok at jeg kan feiltolke ting, og at jeg blir overfølsom for ting.

[Orio]

Det kan godt være flere sider av denne saken (det er som regel det :-), men jeg velger å forholde meg til det du skriver. Derfor vil jeg bare gjenta at jeg hadde ikke orket å ha henne rundt meg når hun holder på sånn.

Jeg vet ikke i hvilken grad du er avhengig av henne, men så lenge hun ikke respekterer deg, og i tillegg gjør narr av deg overfor andre enten du er til stede eller ikke, ville jeg hatt mninst mulig med henne å gjøre.. i det minste i en periode.

Det er garantert flere sider av saken. Om en uke er kanskje min versjon helt annerledes, men her og nå er jeg så overveldet av angst at jeg lett kan mistolke ting og er veldig sårbar for tankeløse bemerkninger. For øyeblikket satser jeg alt på at det hele roer seg bare jeg får tatt vaksinen. I mellomtiden skal jeg prøve å holde litt avstand til min mor, men på den annen side er hun kanskje den eneste jeg tør å vise hvor vanvittig redd jeg er, så dette er vanskelig.

[Orio]

"Problemet er kanskje at jeg bruker en del selvironi for å takle det?"

En viss fare for at hun tror du synes det er ok med en fleipete tone da, ja.. :-(

Ja, det er ikke helt urimelig å tro at jeg synes det er greit å bruke en fleipete tone. Jeg gjør det jo selv for å ufarliggjøre situasjonen, og i forhold til det meste annet jeg er redd for fungerer det bra at andre (som kjenner meg godt) også gjør det. Det tar på en måte litt av makten fra angsten når jeg kan le av det.

Hm, var det ikke noe snakk om at en sak alltid har flere sider?

[Orio]

Vi leser og hører om de verste tilfellene.

Ei jeg kjenner, 8 år, har fått svineinfluensa nå, lett feber, litt halsvondt og diare. Har fått tamiflu. Har ikke vært noe særlig syk i det hele tatt.

Hva skulle til for at hun fikk tamiflu? Trodde legene var veldig restriktive med det?

Jeg vet at de aller fleste ikke blir særlig syke, men det er noe med angst som gjør at fornuften ikke trenger helt igjennom. Og så er det jo noen som blir alvorlig syke, selv om de er et fåtall. Nå satser jeg på at vaksinen vil fjerne denne angsten, hvis ikke må jeg sette inn masse krefter på å la fornuften slippe mer til orde. Men foreløbig har fornuften min nok med å "motivere" meg til å ta vaksinen.

[Orio]

Skjønner du kan bli såret. Sett ifra andres ståsted: Kanskje de fleiper med dette for å hjelpe deg, fordi de tror at ved å få deg til å se humoristisk på denne redselen vil det bli bedre?

Jeg opplever selv at folk ofte fleiper med meg når jeg er syk. Tar dette veldig ille opp fordi jeg jo er mere sårbar da. Tar det som mobbing. Når jeg er friskere ser jeg jo at dette sannsynligvis er et tegn på hjelpesløshet hos de som egentlig vil meg godt. De forsøker bare å hjelpe meg.

Hva med å si rett ut hva du mener om dette?

Du har sikkert rett i at hun fleiper med meg for å gjøre det lettere for meg, det er en teknikk jeg bruker mye selv, og som hjelper. Men i dette tilfellet er angsten for overveldende, jeg klarer ikke å fleipe om det selv, og klarer ikke koble fleipingen til at jeg selv har gjort det samme i mange andre sammenhenger.

Men at hun kan videreføre "spøken" til folk jeg ikke kjenner liker jeg ikke.

[Gjest okada]

Du har sikkert rett i at hun fleiper med meg for å gjøre det lettere for meg, det er en teknikk jeg bruker mye selv, og som hjelper. Men i dette tilfellet er angsten for overveldende, jeg klarer ikke å fleipe om det selv, og klarer ikke koble fleipingen til at jeg selv har gjort det samme i mange andre sammenhenger.

Men at hun kan videreføre "spøken" til folk jeg ikke kjenner liker jeg ikke.

Jeg synes du kan si dette til henne. Si det på en pen måte, men forklar at du synes det er sårende når andre er tilstede. Det burde gå bra

[Orio]

Hvis du er sterk nok tror jeg den eneste måten din mor kan innse at en slik oppførsel er fullstendig uakseptabel er ved at du reiser deg og går hver eneste gang hun begynner sånn. På den måten gir du klar beskjed om at dette finner du deg ikke i.

Jeg vet ikke hva som fungerer best. Jeg er ikke sikker på at det ikke er jeg som overreagerer heller. Jeg kan selv fleipe mye med angsten min, bruker mye selvironi for å klare meg. Det kan jo hende det er det hun følge opp nå? Jeg har ikke merket noe særlig til at hun har holdt på sånn før, så det er ikke umulig at det er denne situasjonen som gjør at jeg er ekstra sårbar. Men jeg har stor tro på at alt blir bedre bare jeg får tatt vaksinen, og det er det jeg bruker alle kreftene på nå.

[Gjest Niccola]

Ja, det er ikke helt urimelig å tro at jeg synes det er greit å bruke en fleipete tone. Jeg gjør det jo selv for å ufarliggjøre situasjonen, og i forhold til det meste annet jeg er redd for fungerer det bra at andre (som kjenner meg godt) også gjør det. Det tar på en måte litt av makten fra angsten når jeg kan le av det.

Hm, var det ikke noe snakk om at en sak alltid har flere sider?

Jeg beundrer mennesker med slik evne til selvironi :-)