samværsrett og forandring av den

[Atene]

Jeg synes det er noe diffust likevel. Hva innebærer det i praksis at deres mening skal tillegges mye vekt? Vurderer de årsaker, eller går det mer på modningsnivået hos barnet?

Om jeg venter ett år til, er sjansen mye større for at det vil gå gjennom, slik at en ikke må gå gjennom dette uten det resultatet en ønsker?

Det er diffust. Det er derfor du ikke skal høre på hva fremmede på internett sier (noen her har gitt deg svar som er feil), men kontakte en advokat som er ekspert på slikt.

[Dorthe]

Etter at barna er fylt tolv år, har de rett til å velge selv hvor de ønsker å bo. Det sto i regelverket vi leste gjennom i fjor... men hvordan man går frem, kan jeg ikke svare på. Er vel et eller annet styr i det korrupte Nav-systemet det der også.

De kan ikke velge, de skal bare høres. Min er 13 og han har bare blitt hørt og ikke fått velge nei.

[Tralla]

Du tar kontakt med familievernkontoret. Da blir dere innkalt til mekling. Den føste timen er obligatorisk og da må far møte opp. Videre kan dere få flere timer mekling hvis dere ikke blir enige. Men det er frivillig og nekter han, så trenger han ikke komme på fler.

Famvernkontoret kan også snakke med barnet og komme med hans meninger overfor far hvis barnet ikke ønsker å fortelle det dirkete til far selv.

Når dere har vært til den obligatoriske meklingen får dere en meklingsattest. Den gjelder i 6 mnd og da kan dere gå videre til en rettsak hvis dere ønsker det. Da blir det oppnevnt en sakkyndig (ofte en psykolog) som vil snakke med begge foreldre og barnet selv. Så møtes dere, med advokater til et rettsforberedende møte. Der vil den sakkyndige komme med sine synspunkt. Dommeren har som mål at dere her skal komme til enighet, uten at dere skal gå helt til en rettsak.

Blir dere her ikke enige, går det videre til rettsak. Hvis retten mener det trengs skal det fortsettes med en sakkyndige som skriver en rapport og kommer med sin anbefaling. Evt må dere selv kreve (og bekoste det selv)

Dommeren vil ofte dømme utifra hva den sakkyndige anbefaler (men ikke alltid).

Alt dette tar tid, og ikke minst mye penger. Ofte vil partene bli enige underveis i prosessen, og komme frem til en avtale som begge kan bli tilfreds med. En rettsak fører ofte ikke så mye godt med seg, og mye "dritt" vil bli kastet mellom partene. Så det gjelder å fokusere på barnet og ikke prøve å grave frem for mye stygt om den andre parten.

Lykke til. Håper det kan ordne seg på en grei måte for dere.

Må legge til at dette er mine erfaringer etter å ha sett det på nært hold, mens andre kan ha andre erfaringer.

[blanke ark]

Jeg liker ikke det du langt på vei insinuerer. Noen barn har faktisk gode grunner til ikke å ville bo så mye hos den ene forelderen, uten at det ligger manipualsjon fra den andre forelderen bak dette. Enkelte foreldre ser på mye stygt i årevis og er tålmodigheten selv. Det er også et scenarie. Jeg skjønner hvorfor min sønn ikke vil være der, og jeg tror det er bedre for han med mindre kontakt. Jeg tror han er stor nok nå til å bli hørt. Han taler ikke i affekt. Han er helt konsekvent i sin avgjørelse, og har vært det helt siden skilsmissen.

Og vi snakker om å redusere samværet, ikke kutte det helt ut.

Om ting bedrer seg kan han reise til far så ofte han bare vil for meg. Dette er hans kamp for å være der han syens han har det godt, ikke min. Jeg synes ordningen er grei for min del, men den er ikke grei for min sønn. Han synes selv at det ikke er bra for ham å være hos far, og har en lang liste med årsaker til å underbygge dette. Og jeg må tale på vegne av han siden han er mindreårig.

Hvor mange ganger skal jeg ta i mot et vrak av en sønn, eller høre på at han gråter fordi han har det vondt der. "Hvis du er glad i meg mamma, sender du meg ikke opp dit"! Du vet det ikke er bra for meg! Du sier at du tar meg på alvor, men du gjør ingen ting med saken!"

Årsakene til at han ikke synes det er bra for ham ønsker jeg ikke ta opp her.

Jeg insinuerer vel egentlig ikke så mye. Annet enn at jeg synes at begge foreldre har et ansvar for å oppmuntre felles barn til et godt og forutsigbart samvær med den andre forelderen så langt det lar seg gjøre. Og forutsatt at ikke samværet med den ene eller den andre reduserer barnets livskvalitet eller er til skade for det.

Innlegget mitt er helt klart preget av ting jeg har observert selv. Og derfor ønsket jeg å tale farens og barnets sak i fhd til faren i denne sammenhengen. Jeg kjenner for tiden til en sak der mor har barn med ny partner høyere på den sosiale stigen, far er en stabil og ytterst oppegående mann. Barnet blir stakkarsliggjort av sin mor (bekjent av meg, jeg kjenner ikke faren så godt), og sønnen finner stadig på unnskyldninger for å slippe å være sammen med sin far og støttes av moren.

Mor nekter å møte til mekling, har historie med sabotering av samvær, og det ligger derfor an til at hun risikerer å bli stevnet. Noe som vil være en tragedie for gutten. Derfor svarer jeg som jeg gjør.

Du kjenner helt klart saken til ditt barn best, og må handle på hans vegne. Men jeg ønsket å få fram at det ikke alltid er til barnets beste å føye barnets ønsker. Det er mulig min framstilling av saksgangen under er fra lekmanns synspunkt, men det er slik denne moren har forklart meg at prosessen kan komme til å bli.

[Gjest noen som har info?]

Du tar kontakt med familievernkontoret. Da blir dere innkalt til mekling. Den føste timen er obligatorisk og da må far møte opp. Videre kan dere få flere timer mekling hvis dere ikke blir enige. Men det er frivillig og nekter han, så trenger han ikke komme på fler.

Famvernkontoret kan også snakke med barnet og komme med hans meninger overfor far hvis barnet ikke ønsker å fortelle det dirkete til far selv.

Når dere har vært til den obligatoriske meklingen får dere en meklingsattest. Den gjelder i 6 mnd og da kan dere gå videre til en rettsak hvis dere ønsker det. Da blir det oppnevnt en sakkyndig (ofte en psykolog) som vil snakke med begge foreldre og barnet selv. Så møtes dere, med advokater til et rettsforberedende møte. Der vil den sakkyndige komme med sine synspunkt. Dommeren har som mål at dere her skal komme til enighet, uten at dere skal gå helt til en rettsak.

Blir dere her ikke enige, går det videre til rettsak. Hvis retten mener det trengs skal det fortsettes med en sakkyndige som skriver en rapport og kommer med sin anbefaling. Evt må dere selv kreve (og bekoste det selv)

Dommeren vil ofte dømme utifra hva den sakkyndige anbefaler (men ikke alltid).

Alt dette tar tid, og ikke minst mye penger. Ofte vil partene bli enige underveis i prosessen, og komme frem til en avtale som begge kan bli tilfreds med. En rettsak fører ofte ikke så mye godt med seg, og mye "dritt" vil bli kastet mellom partene. Så det gjelder å fokusere på barnet og ikke prøve å grave frem for mye stygt om den andre parten.

Lykke til. Håper det kan ordne seg på en grei måte for dere.

Må legge til at dette er mine erfaringer etter å ha sett det på nært hold, mens andre kan ha andre erfaringer.

''Når dere har vært til den obligatoriske meklingen får dere en meklingsattest. Den gjelder i 6 mnd og da kan dere gå videre til en rettsak hvis dere ønsker det. ''

Må en virkelig vente i seks måneder før en eventuell rettsak etter en slik obligatorisk mekling? Far har gjort det klinkende klart allerede at vi ikke kommer til enighet om noe mindre enn det som er nå.

[mil1365380270]

''Når dere har vært til den obligatoriske meklingen får dere en meklingsattest. Den gjelder i 6 mnd og da kan dere gå videre til en rettsak hvis dere ønsker det. ''

Må en virkelig vente i seks måneder før en eventuell rettsak etter en slik obligatorisk mekling? Far har gjort det klinkende klart allerede at vi ikke kommer til enighet om noe mindre enn det som er nå.

Meklingsattesten er gyldig i 6 måneder. Du har m.a.o. 6 måneder på deg til å ta det til retten, før du må få ny attest fra et familievernkontor.

[Gjest noen som har info?]

Meklingsattesten er gyldig i 6 måneder. Du har m.a.o. 6 måneder på deg til å ta det til retten, før du må få ny attest fra et familievernkontor.

Ok, da skjønner jeg.

[Gjest noen som har info?]

Du tar kontakt med familievernkontoret. Da blir dere innkalt til mekling. Den føste timen er obligatorisk og da må far møte opp. Videre kan dere få flere timer mekling hvis dere ikke blir enige. Men det er frivillig og nekter han, så trenger han ikke komme på fler.

Famvernkontoret kan også snakke med barnet og komme med hans meninger overfor far hvis barnet ikke ønsker å fortelle det dirkete til far selv.

Når dere har vært til den obligatoriske meklingen får dere en meklingsattest. Den gjelder i 6 mnd og da kan dere gå videre til en rettsak hvis dere ønsker det. Da blir det oppnevnt en sakkyndig (ofte en psykolog) som vil snakke med begge foreldre og barnet selv. Så møtes dere, med advokater til et rettsforberedende møte. Der vil den sakkyndige komme med sine synspunkt. Dommeren har som mål at dere her skal komme til enighet, uten at dere skal gå helt til en rettsak.

Blir dere her ikke enige, går det videre til rettsak. Hvis retten mener det trengs skal det fortsettes med en sakkyndige som skriver en rapport og kommer med sin anbefaling. Evt må dere selv kreve (og bekoste det selv)

Dommeren vil ofte dømme utifra hva den sakkyndige anbefaler (men ikke alltid).

Alt dette tar tid, og ikke minst mye penger. Ofte vil partene bli enige underveis i prosessen, og komme frem til en avtale som begge kan bli tilfreds med. En rettsak fører ofte ikke så mye godt med seg, og mye "dritt" vil bli kastet mellom partene. Så det gjelder å fokusere på barnet og ikke prøve å grave frem for mye stygt om den andre parten.

Lykke til. Håper det kan ordne seg på en grei måte for dere.

Må legge til at dette er mine erfaringer etter å ha sett det på nært hold, mens andre kan ha andre erfaringer.

Jeg glemte å takke for et særdeles grundig svar. Takk til deg, og også alle andre som har svart.

[Gjest tror ikke du har så blanke ark]

Jeg insinuerer vel egentlig ikke så mye. Annet enn at jeg synes at begge foreldre har et ansvar for å oppmuntre felles barn til et godt og forutsigbart samvær med den andre forelderen så langt det lar seg gjøre. Og forutsatt at ikke samværet med den ene eller den andre reduserer barnets livskvalitet eller er til skade for det.

Innlegget mitt er helt klart preget av ting jeg har observert selv. Og derfor ønsket jeg å tale farens og barnets sak i fhd til faren i denne sammenhengen. Jeg kjenner for tiden til en sak der mor har barn med ny partner høyere på den sosiale stigen, far er en stabil og ytterst oppegående mann. Barnet blir stakkarsliggjort av sin mor (bekjent av meg, jeg kjenner ikke faren så godt), og sønnen finner stadig på unnskyldninger for å slippe å være sammen med sin far og støttes av moren.

Mor nekter å møte til mekling, har historie med sabotering av samvær, og det ligger derfor an til at hun risikerer å bli stevnet. Noe som vil være en tragedie for gutten. Derfor svarer jeg som jeg gjør.

Du kjenner helt klart saken til ditt barn best, og må handle på hans vegne. Men jeg ønsket å få fram at det ikke alltid er til barnets beste å føye barnets ønsker. Det er mulig min framstilling av saksgangen under er fra lekmanns synspunkt, men det er slik denne moren har forklart meg at prosessen kan komme til å bli.

"Og derfor ønsket jeg å tale farens og barnets sak i fhd til faren i denne sammenhengen."

Taler du barnets eller farens sak?

"Barnet blir stakkarsliggjort av sin mor (bekjent av meg, jeg kjenner ikke faren så godt), ... "

Uten å kjenne faren og hva som han sier og driver med altså, går du god for han og hva han sier til sønnen? Og endatil påstår du han er stabil og oppegående?

"Mor nekter å møte til mekling, har historie med sabotering av samvær, og det ligger derfor an til at hun risikerer å bli stevnet."

Og så? Det er hva som kommer frem, hva som er trusler, tull og løgn, som teller. Hva ungdommen vil. Ikke hvem som truer med rettssak.

"Men jeg ønsket å få fram at det ikke alltid er til barnets beste å føye barnets ønsker."

Jaha? En på 13 år?

[blanke ark]

"Og derfor ønsket jeg å tale farens og barnets sak i fhd til faren i denne sammenhengen."

Taler du barnets eller farens sak?

"Barnet blir stakkarsliggjort av sin mor (bekjent av meg, jeg kjenner ikke faren så godt), ... "

Uten å kjenne faren og hva som han sier og driver med altså, går du god for han og hva han sier til sønnen? Og endatil påstår du han er stabil og oppegående?

"Mor nekter å møte til mekling, har historie med sabotering av samvær, og det ligger derfor an til at hun risikerer å bli stevnet."

Og så? Det er hva som kommer frem, hva som er trusler, tull og løgn, som teller. Hva ungdommen vil. Ikke hvem som truer med rettssak.

"Men jeg ønsket å få fram at det ikke alltid er til barnets beste å føye barnets ønsker."

Jaha? En på 13 år?

''Taler du barnets eller farens sak?''

Jeg kjenner som sagt ikke faren personlig. Men jeg syns det som skjer er rimelig tragisk for barnets vegne. Både at han ikke er fornøyd med dagens avtale, og at foreldrene ikke kan komme til enighet utenfor rettssystemet. NB: Jeg sier ikke av den grunn at dette er samme sak som den trådstarter beskriver.

''Uten å kjenne faren og hva som han sier og driver med altså, går du god for han og hva han sier til sønnen? Og endatil påstår du han er stabil og oppegående?''

Jeg kjenner han ikke personlig, som en omgangsvenn, men han leder aktiviteter som mine barn deltar på. Han er en aktiv samfunnsdeltaker med det jeg anser for å være sunne og gode holdninger og verdier. Og jeg ser at sønnen har godt av de utfordringene som faren gir han. Men jeg vet selvsagt ikke noe om hva som skjer på kammerset. Og igjen: Dette er et eksempel jeg gir, og har ikke noe med trådstarters sak å gjøre. Det bare farger mine svar.

''Og så? Det er hva som kommer frem, hva som er trusler, tull og løgn, som teller. Hva ungdommen vil. Ikke hvem som truer med rettssak.''

Selvsagt. Jeg refererer kun en sak jeg kjenner til - fra morens side, som jeg dessverre har fått vite så altfor mye om fra andre hold. Kan love at i den saken jeg refererer, så bidrar moren med sin andel alv løgner og trusler. Men alt jeg gjør er å referere den saken, for å vise hva mitt syn er farget av. Jeg sier jo ikke at så er tilfelle i trådstarters sak.

''Jaha? En på 13 år?''

Ja, faktisk. En på 13 år har rett til å bli hørt, men det er fortsatt foreldrene som er de voksne og som skal ta det ansvarlige valget på barnets vegne. Et barn på 13 år bør få slippe å bære den belastningen.

Hvorvidt mine ark er blanke eller ikke får du mene hva du vil om. Jeg vet i hvert fall at i den aktuelle saken har faren ønsket å stevne meg som vitne fordi jeg sitter med informasjon som kan avsløre morens løgner. Det er en fortvilet situasjon, og jeg er virkelig i tvil om hva jeg skal gjøre.

[mil1365380270]

''Taler du barnets eller farens sak?''

Jeg kjenner som sagt ikke faren personlig. Men jeg syns det som skjer er rimelig tragisk for barnets vegne. Både at han ikke er fornøyd med dagens avtale, og at foreldrene ikke kan komme til enighet utenfor rettssystemet. NB: Jeg sier ikke av den grunn at dette er samme sak som den trådstarter beskriver.

''Uten å kjenne faren og hva som han sier og driver med altså, går du god for han og hva han sier til sønnen? Og endatil påstår du han er stabil og oppegående?''

Jeg kjenner han ikke personlig, som en omgangsvenn, men han leder aktiviteter som mine barn deltar på. Han er en aktiv samfunnsdeltaker med det jeg anser for å være sunne og gode holdninger og verdier. Og jeg ser at sønnen har godt av de utfordringene som faren gir han. Men jeg vet selvsagt ikke noe om hva som skjer på kammerset. Og igjen: Dette er et eksempel jeg gir, og har ikke noe med trådstarters sak å gjøre. Det bare farger mine svar.

''Og så? Det er hva som kommer frem, hva som er trusler, tull og løgn, som teller. Hva ungdommen vil. Ikke hvem som truer med rettssak.''

Selvsagt. Jeg refererer kun en sak jeg kjenner til - fra morens side, som jeg dessverre har fått vite så altfor mye om fra andre hold. Kan love at i den saken jeg refererer, så bidrar moren med sin andel alv løgner og trusler. Men alt jeg gjør er å referere den saken, for å vise hva mitt syn er farget av. Jeg sier jo ikke at så er tilfelle i trådstarters sak.

''Jaha? En på 13 år?''

Ja, faktisk. En på 13 år har rett til å bli hørt, men det er fortsatt foreldrene som er de voksne og som skal ta det ansvarlige valget på barnets vegne. Et barn på 13 år bør få slippe å bære den belastningen.

Hvorvidt mine ark er blanke eller ikke får du mene hva du vil om. Jeg vet i hvert fall at i den aktuelle saken har faren ønsket å stevne meg som vitne fordi jeg sitter med informasjon som kan avsløre morens løgner. Det er en fortvilet situasjon, og jeg er virkelig i tvil om hva jeg skal gjøre.

Aner ikke noe om saken du er innblandet i (for det er du tydeligvis, til knærne), men må si faren ikke virker så uskyldig han heller, som forbereder vitner og holder på.

[blanke ark]

Aner ikke noe om saken du er innblandet i (for det er du tydeligvis, til knærne), men må si faren ikke virker så uskyldig han heller, som forbereder vitner og holder på.

Jeg er ingen juridisk part i saken per i dag. Det er en lang historie, og moren har i dette tilfellet definitivt seg selv å takke for at faren har måttet begynne å tenke rettssak. Uten å gå i detalj på det.

Videre er det ikke opp til meg å avgjøre hvem som er skyldig og hvem som er uskyldig. Jeg syns uansett det er meningsløst at to voksne mennesker som har satt et barn til verden skal være nødt til å misbruke rettssystemets tid for å finne en samværsform de kan bli enige om. Og ikke minst en samværsform som er til barnets beste. Kan ikke se for meg hvordan en rettsak kan være til beste for barnet, for det vil kunne medføre skittkasting som ingen tjener på, og enda mer vanskelige samarbeidsforhold. Hvilket på sikt vil bli et problem for morens nye barn og partner også.

Barnet må stå i sentrum, og personlig er jeg ikke overbevist om at en 13-åring skal være nødt til å bære belastningen ved å velge minimumssamvær med en av foreldrene.

Alle slike saker er unike. Jeg kan ikke stille meg til doms. Jeg kan bare påpeke at sakene alltid har flere sider.

[Elis31]

''Når dere har vært til den obligatoriske meklingen får dere en meklingsattest. Den gjelder i 6 mnd og da kan dere gå videre til en rettsak hvis dere ønsker det. ''

Må en virkelig vente i seks måneder før en eventuell rettsak etter en slik obligatorisk mekling? Far har gjort det klinkende klart allerede at vi ikke kommer til enighet om noe mindre enn det som er nå.

Det er ikke sikkert han er så klar etter å ha snakket med familiekontoret.

[Gjest noen som har info?]

Det er ikke sikkert han er så klar etter å ha snakket med familiekontoret.

Du har kanskje rett i det. Som type er han beinhard, og det er litt av problematikken her. Men han har muligens såpass vett at han forstår at hvis slaget er tapt, er det ikke nødvendig med en belastende rettsak. Da tror jeg han dessverre tenker mest på seg og sin tidsbruk i forhold til rettsaken, ikke ungen, men uansett er det jo verdt et forsøk. Han vet jo hvordan forholdet er mellom dem, men jeg tror ikke han forstår helt hvor ille det oppleves for min sønn.

Nå ville jeg ikke latt advokaten min dumpe brev i postkassa uansett. Selv om vi ikke kommuniserer, ville jeg fortalt på telefon det han selv har hørt utallige ganger fra sin sønn, at han ikke vil være der, og at jeg nå må ta affære i forhold til det. Jeg ville presisert at dette for mitt vedkommende ikke innebar annet enn min sønns mulighet til å velge i større grad, og at for min side vil jeg fortsette med å oppfordre han til å reise til faren utover fastsatt samværstid hvis han vil det. Noe jeg gjør, har gjort, og vil gjøre. Vi trenger litt rom mellom oss vi også. Selv om jeg vet at min eks tror jeg har en annen agenda. Hva han tror kan jeg ikke gjøre mye med. Man leter etter de forklaringer en klarer å leve med. Det er flere år siden skilsmissen , og jeg er frigjort fra mye av det jeg gikk gjennom i starten. Fokuset lå på min sønn da også, men nå er det lett å ha dette fokuset fullt og helt også følesesmessig. De som har gått gjennom en slik prosess skjønner sikkert hva jeg mener. Det handler om min sønn, og hans liv nå. Hans muligheter til å vokse opp hvor det er sunt for han å være, noe som da også må avpasses i forhold til det faktum at han har to foreldre selv om ting ikke er ideelt. Av og til må en velge mellom to ikke ideelle løsninger. Det ideelle hadde vært en bedre far her og nå, et godt nok liv begge steder, men slik er det ikke. Livet er imidlertid langt, og jeg er så gammel at jeg har sett at et slikt forhold kan få nye vekstmuligheter på et senere tid i livet. Det er ikke nødvendigvis tapt for alltid, og jeg forteller min sønn historier for å gi han perspektiv rundt dette. Basert på min opplevelse av min eks personlighet, vil mye være lettere når min sønn blir mer likeverdig i forhold til han ved for eks. alder og den myndigheten det vil gi ham.

Kanskje ville en slik ny ordning gjøre at far skjerper seg og tar bedre vare på han når han er der, og at friheten til å kunne komme og gå litt mer slik han vil, gjør at han blir der like mye. Hvem vet? Han er så stor nå at han ikke trenger den samme forutsigbarheten som han trengte rett etter en skilsmisse. På det tidspunktet var det viktig at både mor og far kunne få tid på hver sin kant til å bygge opp liv for seg og gutten sin uten at alle skulle kjenne for mye etter hvordan alt føltes ut, hvor en hadde det best. Ting må få gå seg til. Nå har tiden gått, og det har ikke gått seg til. Og det har vært prøvd mye for å rette på forholdet deres, også ved terapi fra helsevesenets side.

Når det har gått noen år, initieres ikke slike samværsordningsforandringer i samme grad i affekt tror jeg. Det er en fordel for alle parter.

Men nå var kanskje ikke du interessert i en lang tilbakemelding fra meg på ditt korte svar:o)

[Elis31]

Du har kanskje rett i det. Som type er han beinhard, og det er litt av problematikken her. Men han har muligens såpass vett at han forstår at hvis slaget er tapt, er det ikke nødvendig med en belastende rettsak. Da tror jeg han dessverre tenker mest på seg og sin tidsbruk i forhold til rettsaken, ikke ungen, men uansett er det jo verdt et forsøk. Han vet jo hvordan forholdet er mellom dem, men jeg tror ikke han forstår helt hvor ille det oppleves for min sønn.

Nå ville jeg ikke latt advokaten min dumpe brev i postkassa uansett. Selv om vi ikke kommuniserer, ville jeg fortalt på telefon det han selv har hørt utallige ganger fra sin sønn, at han ikke vil være der, og at jeg nå må ta affære i forhold til det. Jeg ville presisert at dette for mitt vedkommende ikke innebar annet enn min sønns mulighet til å velge i større grad, og at for min side vil jeg fortsette med å oppfordre han til å reise til faren utover fastsatt samværstid hvis han vil det. Noe jeg gjør, har gjort, og vil gjøre. Vi trenger litt rom mellom oss vi også. Selv om jeg vet at min eks tror jeg har en annen agenda. Hva han tror kan jeg ikke gjøre mye med. Man leter etter de forklaringer en klarer å leve med. Det er flere år siden skilsmissen , og jeg er frigjort fra mye av det jeg gikk gjennom i starten. Fokuset lå på min sønn da også, men nå er det lett å ha dette fokuset fullt og helt også følesesmessig. De som har gått gjennom en slik prosess skjønner sikkert hva jeg mener. Det handler om min sønn, og hans liv nå. Hans muligheter til å vokse opp hvor det er sunt for han å være, noe som da også må avpasses i forhold til det faktum at han har to foreldre selv om ting ikke er ideelt. Av og til må en velge mellom to ikke ideelle løsninger. Det ideelle hadde vært en bedre far her og nå, et godt nok liv begge steder, men slik er det ikke. Livet er imidlertid langt, og jeg er så gammel at jeg har sett at et slikt forhold kan få nye vekstmuligheter på et senere tid i livet. Det er ikke nødvendigvis tapt for alltid, og jeg forteller min sønn historier for å gi han perspektiv rundt dette. Basert på min opplevelse av min eks personlighet, vil mye være lettere når min sønn blir mer likeverdig i forhold til han ved for eks. alder og den myndigheten det vil gi ham.

Kanskje ville en slik ny ordning gjøre at far skjerper seg og tar bedre vare på han når han er der, og at friheten til å kunne komme og gå litt mer slik han vil, gjør at han blir der like mye. Hvem vet? Han er så stor nå at han ikke trenger den samme forutsigbarheten som han trengte rett etter en skilsmisse. På det tidspunktet var det viktig at både mor og far kunne få tid på hver sin kant til å bygge opp liv for seg og gutten sin uten at alle skulle kjenne for mye etter hvordan alt føltes ut, hvor en hadde det best. Ting må få gå seg til. Nå har tiden gått, og det har ikke gått seg til. Og det har vært prøvd mye for å rette på forholdet deres, også ved terapi fra helsevesenets side.

Når det har gått noen år, initieres ikke slike samværsordningsforandringer i samme grad i affekt tror jeg. Det er en fordel for alle parter.

Men nå var kanskje ikke du interessert i en lang tilbakemelding fra meg på ditt korte svar:o)

Det hjelper nok ikke å tvinge igjennom samvær med hard hånd. Og i tenårene er det nok mer naturlig med at tenåringen styrer det litt i forhold til andre ting en vil. Vil far drite seg ut her, kan det nok ta lang tid før de får et godt forhold.

Jeg tror ikke far kommer noen vei med en rettsak nå, da barn skal høres fra de er 12. Og det får han nok høre i klare ordelag fra familiekontoret.

Når du skal snakke med han, prat kun om hva barnet vil. Og at det er vanlig at det blir litt mer fra gang til gang når de er tenåringer. Men det er vel det du har tenkt å gjøre.

Lykke til

[Elis31]

Du tar kontakt med familievernkontoret. Da blir dere innkalt til mekling. Den føste timen er obligatorisk og da må far møte opp. Videre kan dere få flere timer mekling hvis dere ikke blir enige. Men det er frivillig og nekter han, så trenger han ikke komme på fler.

Famvernkontoret kan også snakke med barnet og komme med hans meninger overfor far hvis barnet ikke ønsker å fortelle det dirkete til far selv.

Når dere har vært til den obligatoriske meklingen får dere en meklingsattest. Den gjelder i 6 mnd og da kan dere gå videre til en rettsak hvis dere ønsker det. Da blir det oppnevnt en sakkyndig (ofte en psykolog) som vil snakke med begge foreldre og barnet selv. Så møtes dere, med advokater til et rettsforberedende møte. Der vil den sakkyndige komme med sine synspunkt. Dommeren har som mål at dere her skal komme til enighet, uten at dere skal gå helt til en rettsak.

Blir dere her ikke enige, går det videre til rettsak. Hvis retten mener det trengs skal det fortsettes med en sakkyndige som skriver en rapport og kommer med sin anbefaling. Evt må dere selv kreve (og bekoste det selv)

Dommeren vil ofte dømme utifra hva den sakkyndige anbefaler (men ikke alltid).

Alt dette tar tid, og ikke minst mye penger. Ofte vil partene bli enige underveis i prosessen, og komme frem til en avtale som begge kan bli tilfreds med. En rettsak fører ofte ikke så mye godt med seg, og mye "dritt" vil bli kastet mellom partene. Så det gjelder å fokusere på barnet og ikke prøve å grave frem for mye stygt om den andre parten.

Lykke til. Håper det kan ordne seg på en grei måte for dere.

Må legge til at dette er mine erfaringer etter å ha sett det på nært hold, mens andre kan ha andre erfaringer.

Gjelder ikke dette mindre barn? Er det noe å gå på rettsakk på en tenåring som vil ha mindre samvær?

[Elis31]

De kan ikke velge, de skal bare høres. Min er 13 og han har bare blitt hørt og ikke fått velge nei.

Betyr det at det ble noe annet enn det han ønsket?

[Elis31]

Med mindre denne faren er en mann som på et eller annet vis skader din sønn eller forringer livet hans, så syns jeg ærlig talt du har et ansvar for å forsøke å overtale deres felles sønn til å opprettholde samværet med faren som det er. Det kan være så sin sak at han ønsker det på en annen måte nå, men jeg har erfaring med både barn som angrer på slike endringer som "de selv" har inititert i etterkant (ofte er det mødrenes manipulasjon som ligger bak). For ikke å snakke om fedre som fratas muligheten til å være gode fedre for sine barn.

Veien å gå for eventuell endring er først mekling, og hvis det ikke går, så er det stevning til et forberedende rettsmøte. Deretter er det eventuell rettsak. Og saken må du betale selv, muligens også motpartens omkostninger om du skulle tape saken. For barnets skyld håper jeg inderlig dere klarer å holde dere unna rettsalen, og at begge foreldre har vett til å stille til mekling om den ene parten skulle ta initiativ.

Jeg skjønner på en måte hva du mener. Man skal forsøke å opptre upartisk og finne ut av hva som er mest riktig for alle parter. Og enhver mor som saboterer samvær uten en veldig god grunn(at feks far er psykopat eller voldelig) mener jeg kan miste sin foreldrerett i en rettsak.

Selv har jeg et barn som ikke er langt unna 18 år. Far har i alle år opptredt på en sta og bitter måte. Jeg har virkelig jobbet med å være objektiv. Nå gidder jeg derimot ikke lenger. Nå overlater jeg forholdet helt opp til de to. Der hvor jeg før hadde overtalt mitt barn til å ikke avlyse på kort tid, eller dra oftere. Får barnet mitt bestemme helt selv. Dette fordi jeg synes far har oppført seg veldig dårlig på mange måter. Så får de heller finne ut av det selv. Kontakten er selvfølgelig ikke helt borte, og mitt barn er der av og til. Men det har kommet veldig naturlig at det har blitt mye mindre samvær.

Tenåringer i dag har mye aktiviteter, og mye lekser. Å reise bort annenhver helg og en dag i uka, foreksempel kan bli veldig urealistisk.

Jeg tror også at dersom jeg hadde vært i den andres sko at jeg hadde akseptert det. Nettopp fordi det dreier seg om barnets ve og vel.

[mariaflyfly]

Det er diffust. Det er derfor du ikke skal høre på hva fremmede på internett sier (noen her har gitt deg svar som er feil), men kontakte en advokat som er ekspert på slikt.

Støttes.

[Tralla]

Gjelder ikke dette mindre barn? Er det noe å gå på rettsakk på en tenåring som vil ha mindre samvær?

Tja, hvis far nekter å bli enig, og krever at tenåringen skal komme når han selv ikke vil, så må de nok gå til rettsak. Men de fleste vil nok greie å komme til enighet før det går så langt. Selv om jeg kjenner noen som fremdeles ville stått på sitt uansett...

Hvis de har en samværsavtale som ikke blir overholdt, kan mor i verste fall få på seg at hun saboterer samvær og alt det måtte medføre. Men hvordan det ville blitt behandlet av et rettsapperat vet jeg ikke.