NHD:sykemeldingsgrunn

[Maximia]

Jeg mener det fordi jeg er i omtrent samme situasjon selv. Faktisk er min BMI endel høyere enn 36 også. Og jeg har prøvd alt mulig for å gå ned i vekt.

Jeg trodde også at helsevesenet skulle fikse det for meg. Jeg fikk etter eget ønske Reductil (tror det var det det het) av fastlegen, veiledning av en ernæringsfysiolog, oppfølgning av fastlegen og fysioterapeut inkl trening som var tilknyttet legesenteret. Dette under sykemelding for "time out" som legen kalte det. For jeg også var i full jobb og jeg hadde i tillegg små barn, en utagerende datter og stressa og ustabil mann.

For å si det sånn: Jeg har prøvd omtrent alt jeg vet om som finnes.

Jeg har alltid stressa med å gå ned i vekt. Jeg har bl.a gått ned nesten 20 kg to ganger over ca 3 mnd. Men gamle synder kom snikende tilbake da jeg var ferdig. For da var jeg sannsynligvis utsulta på alt jeg ikke kunne spise under slankingen. Og trimminga opphørte den også.

Jeg kjenner også et par som fikk slanke operasjon. Men begge har de gått opp igjen.

Jeg tror det er livstil endring som skal til og at fokuset må være et annet enn å gå ned i vekt når man skal slanke seg. Jeg har tro på at god norsk sunn mat i moderate mengder og aktivitet en liker er det som skal til. Det trenger ikke være trening slik vi høres om. Jeg hater faktisk det ordet. Det stresser meg. Jeg har funnet ut at det funker for meg iallfall. Jeg føler ikke noe stress over det, jeg tenker ikke på det men har annet fokus. Jeg har faktisk ikke badevekt en gang og ikke har jeg behov for det heller. Jeg synes bare det er deilig å kjenne når buksa vokser, og kanskje får jeg tilogmed kjøpt meg en ny til sommeren. Samtidig merker jeg det på både psyken og kroppen.

Fokuset mitt er altså rett og slett en bedre hverdag/livskvalitet. Det er det jeg har funnet ut etter MANGE mislykkede forsøk så langt i hvertfall..

Dessuten snakket jeg med min siste behandler om dette, som er (over)lege. Jeg tenkte akkurat som "feit og lei"- "bare jeg får hjelp til det så vet jeg at jeg klarer det". I mitt tilfelle/for meg var det snakk om at jeg kunne slanke meg så og så lenge (i f.eks 5 år) hvis jeg fikk garanti på å få fjernet overflødig hud i etterkant (slik som en av de jeg nevnte gjorde og fikk). Jeg fikk faktisk samme svar av han, som nhd sier her.. Jeg fikk tilogmed "beskjed" om å ta med bilde av meg selv da jeg var "slank og fin". Jeg orker ikke gjenfortelle alt han forklarte meg. Men iallfall hadde det med gener og et annet fokus å gjøre. Han fikk meg til å se det hele fra en annen synsvinkel slik at jeg kunne slå meg til ro med ting og tang. Det var til stor hjelp for meg. Og etterhvert har dette med normal aktivitet og kosthold sklidd sakte men sikkert inn.

Som f.eks "sjøstjerna" her inne sier - noe som kan funke er å være bevisst på å f.eks ta trappa i stedet for heisen. Små enkle ting kan over tid gjøre "susen".. Likedan er det med altså med vektnedgang.

En bekjent lånte dessuten Grete Roede boka mi. Det handler jo rett og slett om vanlig sunn norsk kosthold. Hun fikk mange tips gjennom den, bl.a hva som er forskjell på mager og fet mat og hva som er "midt i mellom". Der står også listet en masse pålegg sorter osv. Det står også forslag til aktiviteter og hvor mye en forbrenner på å f.eks støvsuge, gå en trapp osv.

Dette er vel ca 6 år siden tror jeg, og i dag spiser hele den familien sunt og er en det jeg vil kalle en normalt aktiv familie. Det ble altså for dem en ny livsstil, og de er i tillegg friske. Ikke gikk hun opp i vekt etterpå heller (vekt nedgang på ca 20kg hadde hun).

Men som sagt. Dette er meg og ingen fasit.

Flott innlegg, J31! Jeg skrev svaret mitt på feil sted. Jeg svarte deg under forrige innlegg du hadde i tråden.

[Lillemus]

Klok av skade, slutt aldri med de gode vanene for de er vanskeligere å komme i gang med enn å vedlikeholde, har jeg dessverre erfart.

''Klok av skade, slutt aldri med de gode vanene for de er vanskeligere å komme i gang med enn å vedlikeholde, har jeg dessverre erfart.''

Jeg har heldigvis ikke et overvektsproblem, men trener for å unngå det, for å holde helsa og fordi jeg liker det etterhvert. )

Allikevel sklir det jo ut innimellom... *Hehe* Men nå skal jeg prøve hardere å få tatt de treningsøktene jeg har satt opp på timeplanen og sette meg kortere og mer konkrete mål.

[Gjest ståpå1]

Det har du sikkert rett i. Og jeg hadde nok kommet til å gjøre det sånn uansett. Det ender nok opp med at jeg prøver en måned til...., bare det ikke blir en til og en til uten resultater men mer håpløshet.

Men jeg synes det er leit at feite skal komme til legen med lua i hånda, krypende over dørstokken. Vi blir tross alt bombardert med hvor mislykket vi er hver dag. Da må også helsevesenet tilbye noe- og noe mer enn spis mindre, beveg deg mer.

Jeg vet ihvertfall at Ullevål har et prosjekt som dreier seg om livsstilendringer hvor en får oppfølging av ernæringsfysiolog,lege , etc etc.

Dette ville du garantert fått fri fra jobb om du gikk på. Min kjære sluttet fordi hun ikke fikk det til å gå rundt med disse møtene , mosjon samt å kombinere stressene jobb. H*n prioriterte jobben fremfor dette. Gikk på trening rett etter jobb innimellom. Men var for sliten både pga overvekten og full jobb i tillegg til å ta godt nok vare på seg selv. Personen lever ikke lenger.

Å bli sykemeldt for å få behandling for helseskadelig overvekt har jeg ikke noe problemer . Og gradert sykemelding ser jeg ingen store betenkeligheter med. Jeg synes folk her er utrolig hyklerske og strenge med deg. Hadde en person byttet ut overvekt med angst ville responsen vært en helt annen tipper jeg. Det synes på som om du blir "straffet" ved at du er såpass ressursserk at du fikser jobben din. Om du hadde skrevet her at du var så deprimert og trengte sykemelding gradert villle du fått andre svar. Eller at du var så overvektig og sliten at du trengte et opphold på institusjon etc.

Men som sagt hvorvidt det praktisk er mulig er noe annet. Og håper du får legen din med på en slags plan. Du kan faktisk få hjelp og oppfølging av fastlegen din til vektredusjon.

[jubalong70]

Uken har 168 timer. Maks 40 av disse tilbringes på jobb. Greier en ikke å trimme innen de 128 resterende timene, vil en uansett ikke greie det. Det handler om prioritering og motivasjon.

Det er jo nettopp det som er problemet - man greier ikke å komme seg ut av tralten. Man står opp, ordner unger, skysser unger, drar på jobb, handler, henter unger, drar hjem, lager mat, megler, trøster, hjelper, steller unger, lager mat, legger unger, ordner hus og skal også prøve å få seg litt kvantitet når det gjelder søvn også...

Når man så har x antall kilo for mye, som gjør at alt dette normale daglige tapper deg for krefter - så hjelper det ikke at uka har 168 timer!

Bare det å gå ned trappa gjør deg sliten. Bare det å løfte ungen ut av badekaret gjør deg sliten.

Og så skal du motivere deg selv til å finne tid - midt i alt du gjør hver eneste dag - til å gjøre deg enda mer sliten. (Selv om du vet at det er godt for deg, og at du blir mindre sliten på sikt.)

Og du vet jo hvordan depresjoner virker - man motiveres ikke lettere av det.

Så om man kunne frigjort en dag i uka, der man kunne fokusere på eget velvære og trening, så tror jeg absolutt at det kunne ha hjulpet mange.

Men, og det er et stort men, jeg tror de fleste ville behøve drahjelp i form av en overvektsgruppe eller noe lignende. For det blir ikke nødvendigvis lettere å motivere seg ut om en dag uten jobb er eneste motivasjonsfaktoren oppi en slik skissert situasjon.

[Gjest Nickløsheletia]

Det er jo nettopp det som er problemet - man greier ikke å komme seg ut av tralten. Man står opp, ordner unger, skysser unger, drar på jobb, handler, henter unger, drar hjem, lager mat, megler, trøster, hjelper, steller unger, lager mat, legger unger, ordner hus og skal også prøve å få seg litt kvantitet når det gjelder søvn også...

Når man så har x antall kilo for mye, som gjør at alt dette normale daglige tapper deg for krefter - så hjelper det ikke at uka har 168 timer!

Bare det å gå ned trappa gjør deg sliten. Bare det å løfte ungen ut av badekaret gjør deg sliten.

Og så skal du motivere deg selv til å finne tid - midt i alt du gjør hver eneste dag - til å gjøre deg enda mer sliten. (Selv om du vet at det er godt for deg, og at du blir mindre sliten på sikt.)

Og du vet jo hvordan depresjoner virker - man motiveres ikke lettere av det.

Så om man kunne frigjort en dag i uka, der man kunne fokusere på eget velvære og trening, så tror jeg absolutt at det kunne ha hjulpet mange.

Men, og det er et stort men, jeg tror de fleste ville behøve drahjelp i form av en overvektsgruppe eller noe lignende. For det blir ikke nødvendigvis lettere å motivere seg ut om en dag uten jobb er eneste motivasjonsfaktoren oppi en slik skissert situasjon.

Jeg hadde fått det for meg at du var hjemmeværende ganske lenge jeg før du begynte å studere.

Så feil kan man ta:-)

[Gjest hmmmmmaaa]

http://www.dagbladet.no/dinside/2005/02/03/422288.html

Denne artikkelen omhandler akkurat det du skriver om.

En pasient som ble sykemeldt for å gå ned i vekt .

"Mange av mine pasienter trenger en eller to måneder for å skape nye rutiner. Men jeg foretrekker heller at de er 20 prosent sykemeldte i ett år, enn 100 prosent sykemeldte i en måned. De nye rutinene skal tross alt innarbeides i dagliglivet, sier Tonstad.

Jo høyere Body Mass Index (BMI), jo større grunn har legen for å sykemelde.

- Som oftest finner legen slitasje, høyt blodtrykk og psykiske problemer hos overvektige, som gir grunn til å sykemelde. Men når BMI er over 40 eller 35 med tilleggsplager, er det nå stor enighet om at det i seg selv kan være en sykdom. Da kan du ha rett på sykepenger til behandling, mener Tonstad.

For Espen Aalberg var slankesuksessen helt avhengig av sykemeldingen.

- Når du veier så mye som 174 kilo og har en BMI på 48,7, har du ikke mye overskudd. For meg ble sykemeldingen en viktig årsak til at jeg klarte meg så bra. Da kunne jeg legge opp dagen i forhold til trening og mat, og konsentrere meg helt og fullt om å gå ned i vekt, sier Aalberg.

Betingelsen var derimot tett oppfølging. Aalberg gikk jevnlig til vektkontroll hos fastlegen. Siden han deltok i Tjukkholmen-programmet på TVNorge, fikk han også oppfølging av ernæringsfysiolog og treningsveileder. "

[jubalong70]

Jeg hadde fått det for meg at du var hjemmeværende ganske lenge jeg før du begynte å studere.

Så feil kan man ta:-)

Nå beskrev jeg ikke nødvendigvis min hverdag - men en ganske typisk hverdag i et ganske typisk hjem.

Og jeg har gjort mye rart jeg før jeg begynte å studere

[bibben]

Jeg mener det fordi jeg er i omtrent samme situasjon selv. Faktisk er min BMI endel høyere enn 36 også. Og jeg har prøvd alt mulig for å gå ned i vekt.

Jeg trodde også at helsevesenet skulle fikse det for meg. Jeg fikk etter eget ønske Reductil (tror det var det det het) av fastlegen, veiledning av en ernæringsfysiolog, oppfølgning av fastlegen og fysioterapeut inkl trening som var tilknyttet legesenteret. Dette under sykemelding for "time out" som legen kalte det. For jeg også var i full jobb og jeg hadde i tillegg små barn, en utagerende datter og stressa og ustabil mann.

For å si det sånn: Jeg har prøvd omtrent alt jeg vet om som finnes.

Jeg har alltid stressa med å gå ned i vekt. Jeg har bl.a gått ned nesten 20 kg to ganger over ca 3 mnd. Men gamle synder kom snikende tilbake da jeg var ferdig. For da var jeg sannsynligvis utsulta på alt jeg ikke kunne spise under slankingen. Og trimminga opphørte den også.

Jeg kjenner også et par som fikk slanke operasjon. Men begge har de gått opp igjen.

Jeg tror det er livstil endring som skal til og at fokuset må være et annet enn å gå ned i vekt når man skal slanke seg. Jeg har tro på at god norsk sunn mat i moderate mengder og aktivitet en liker er det som skal til. Det trenger ikke være trening slik vi høres om. Jeg hater faktisk det ordet. Det stresser meg. Jeg har funnet ut at det funker for meg iallfall. Jeg føler ikke noe stress over det, jeg tenker ikke på det men har annet fokus. Jeg har faktisk ikke badevekt en gang og ikke har jeg behov for det heller. Jeg synes bare det er deilig å kjenne når buksa vokser, og kanskje får jeg tilogmed kjøpt meg en ny til sommeren. Samtidig merker jeg det på både psyken og kroppen.

Fokuset mitt er altså rett og slett en bedre hverdag/livskvalitet. Det er det jeg har funnet ut etter MANGE mislykkede forsøk så langt i hvertfall..

Dessuten snakket jeg med min siste behandler om dette, som er (over)lege. Jeg tenkte akkurat som "feit og lei"- "bare jeg får hjelp til det så vet jeg at jeg klarer det". I mitt tilfelle/for meg var det snakk om at jeg kunne slanke meg så og så lenge (i f.eks 5 år) hvis jeg fikk garanti på å få fjernet overflødig hud i etterkant (slik som en av de jeg nevnte gjorde og fikk). Jeg fikk faktisk samme svar av han, som nhd sier her.. Jeg fikk tilogmed "beskjed" om å ta med bilde av meg selv da jeg var "slank og fin". Jeg orker ikke gjenfortelle alt han forklarte meg. Men iallfall hadde det med gener og et annet fokus å gjøre. Han fikk meg til å se det hele fra en annen synsvinkel slik at jeg kunne slå meg til ro med ting og tang. Det var til stor hjelp for meg. Og etterhvert har dette med normal aktivitet og kosthold sklidd sakte men sikkert inn.

Som f.eks "sjøstjerna" her inne sier - noe som kan funke er å være bevisst på å f.eks ta trappa i stedet for heisen. Små enkle ting kan over tid gjøre "susen".. Likedan er det med altså med vektnedgang.

En bekjent lånte dessuten Grete Roede boka mi. Det handler jo rett og slett om vanlig sunn norsk kosthold. Hun fikk mange tips gjennom den, bl.a hva som er forskjell på mager og fet mat og hva som er "midt i mellom". Der står også listet en masse pålegg sorter osv. Det står også forslag til aktiviteter og hvor mye en forbrenner på å f.eks støvsuge, gå en trapp osv.

Dette er vel ca 6 år siden tror jeg, og i dag spiser hele den familien sunt og er en det jeg vil kalle en normalt aktiv familie. Det ble altså for dem en ny livsstil, og de er i tillegg friske. Ikke gikk hun opp i vekt etterpå heller (vekt nedgang på ca 20kg hadde hun).

Men som sagt. Dette er meg og ingen fasit.

Skikkelig hyggelig og motiverende lesning )

[Gjest J31!]

Huff nå ble jeg virkelig lei meg for svaret jeg ga deg. Her kom du med så mye fine råd som jeg skal ta med videre og råd som jeg har mistet på veien. Jeg har lagt om kostholdet mitt igjen og går fint ned i vekt, men jeg trenger noen å prate litt med, men hele jobben er min. Tusen takk J31 for at du ga meg et så godt og utfyllende svar på min kommentar.

:-)

[Gjest Feit og lei]

Jeg vet ihvertfall at Ullevål har et prosjekt som dreier seg om livsstilendringer hvor en får oppfølging av ernæringsfysiolog,lege , etc etc.

Dette ville du garantert fått fri fra jobb om du gikk på. Min kjære sluttet fordi hun ikke fikk det til å gå rundt med disse møtene , mosjon samt å kombinere stressene jobb. H*n prioriterte jobben fremfor dette. Gikk på trening rett etter jobb innimellom. Men var for sliten både pga overvekten og full jobb i tillegg til å ta godt nok vare på seg selv. Personen lever ikke lenger.

Å bli sykemeldt for å få behandling for helseskadelig overvekt har jeg ikke noe problemer . Og gradert sykemelding ser jeg ingen store betenkeligheter med. Jeg synes folk her er utrolig hyklerske og strenge med deg. Hadde en person byttet ut overvekt med angst ville responsen vært en helt annen tipper jeg. Det synes på som om du blir "straffet" ved at du er såpass ressursserk at du fikser jobben din. Om du hadde skrevet her at du var så deprimert og trengte sykemelding gradert villle du fått andre svar. Eller at du var så overvektig og sliten at du trengte et opphold på institusjon etc.

Men som sagt hvorvidt det praktisk er mulig er noe annet. Og håper du får legen din med på en slags plan. Du kan faktisk få hjelp og oppfølging av fastlegen din til vektredusjon.

Takk for ditt svar, det var både tankevekkende og varmet. Det er nok noe med at man må ha kjent problemet tett på for å forstå hvor vanskelig det er. Kondolerer med din kjære.

[Gjest Feit og lei]

'' Da må også helsevesenet tilbye noe- og noe mer enn spis mindre, beveg deg mer''

Hva annet mener du at helsevesenet kan stille opp med for deg i løpet av den ene måneden du vil være sykemeldt, hvis du ikke ønsker å trene mer og spise mindre?

Helsevesenet må gi deg de rådene som fungerer, selv om du ikke liker dem.

Også hvis du skal legges inn på en helseklinikk, er det veldig sannsynlig at det er mat og fysisk aktivitet det hele vil handle mest om.

Du lurer deg selv, hvis du tror helsevesenet kan stille opp med hokus pokus trylleformel for deg i måned mens du er sykemeldt.

Det du beskriver der. Er en helt annen oppfølging enn en lege som ikke bryr seg og ikke skjønner problemet. Og tror det holder med å si en setning.

[Gjest Feit og lei]

Jeg lurer bare litt: Hvem mener du er skyld i at du er overvektig?

Med mindre noen har truet deg til å spise godterier og masse mat og drukket masse brus over år, så er det vel i grunnen bare du som har skapt din fedme. Og det er jo bare du som kan bli kvitt den igjen.

Å be om sykemelding for å komme i gang med trening henger ikke på greip. Hva med måned 2, da? Og 3? Dessuten: Er du syk?

Nei, du leter etter en lettvindt løsning, men det finnes ingen slike. Å slanke seg er en jobb, der man må si nei til ting man har lyst på, man må gjøre ting man ikke nødvendigvis synes er mest gøy her i verden (trene) og være bevisst hverdagen.

'Hvem sin skyld er det?' Hovedsaken er vel at jeg ønsker å gjøre noe med det? Det tar jeg ansvar for. Men jeg er ikke så "stolt" at jeg har lyst til å vente til jeg er dau, fordi det er selvpåført. Det er det forresten mye som kan beskyldes for å være selvpåført. En røyker som får lungekreft, en selvskader, en anoretiker, en som blir utbrent. Betyr det likevel at man ikke skal kunne søke hjelp?

Selv om du har klart å gå ned 25kg i vekt. Så kan det være andre utfordringer for andre.

[Gjest Feit og lei]

Det er jo nettopp det som er problemet - man greier ikke å komme seg ut av tralten. Man står opp, ordner unger, skysser unger, drar på jobb, handler, henter unger, drar hjem, lager mat, megler, trøster, hjelper, steller unger, lager mat, legger unger, ordner hus og skal også prøve å få seg litt kvantitet når det gjelder søvn også...

Når man så har x antall kilo for mye, som gjør at alt dette normale daglige tapper deg for krefter - så hjelper det ikke at uka har 168 timer!

Bare det å gå ned trappa gjør deg sliten. Bare det å løfte ungen ut av badekaret gjør deg sliten.

Og så skal du motivere deg selv til å finne tid - midt i alt du gjør hver eneste dag - til å gjøre deg enda mer sliten. (Selv om du vet at det er godt for deg, og at du blir mindre sliten på sikt.)

Og du vet jo hvordan depresjoner virker - man motiveres ikke lettere av det.

Så om man kunne frigjort en dag i uka, der man kunne fokusere på eget velvære og trening, så tror jeg absolutt at det kunne ha hjulpet mange.

Men, og det er et stort men, jeg tror de fleste ville behøve drahjelp i form av en overvektsgruppe eller noe lignende. For det blir ikke nødvendigvis lettere å motivere seg ut om en dag uten jobb er eneste motivasjonsfaktoren oppi en slik skissert situasjon.

Takk for ditt innlegg. Det er akkurat sånn det er. Synes forørig mange henger seg opp i sykemeldingen, men det betyr jo ikke nødvendigvis at det kun er det som er planen.

[Gjest Feit og lei]

Sykemeldingen frigjør _tid_ til å gå turer og trene og det er det jeg også gjerne skulle hatt mer av. Overskudd får man av å trene, så sånn sett henger det sammen.

Jobb, to unger på deltid alene og en del pendling utenbys tar mye tid for meg også og jeg skulle gjerne hatt mer fritid til å trene mere. Allikevel får jeg klemt inn noen økter i uka. Hvordan? Jeg trener om morgenen før jobb etter at ungene har gått på skolen, eller jeg trimsykler når ungene er i seng eller jeg er ute og sykler / jogger / går tur om kvelden når jeg er hos min kjære og ungene er hos sin far.

Såvidt jeg skjønte hadde trådstarter også en mann - da er han hjemme med ungene mens hun er ute (eller hjemme) og trener. Hvor vanskelig er det? Man må ikke trene på dagtid.

Å be om et opphold på en helseklinikk og derved få sykemelding er noe annet. Jeg har liten tro på at hun i løpet av en mnd hjemme, uten profesjonell hjelp, skal klare å opparbeide seg såpass mye selvdisiplin og overskudd at det etterpå går helt greit å fortsette. Vil hun da få mer tid når hun går tilbake i jobb?

Jeg tror heller ikke problemet er løst kun ved en måneds sykemelding. Jeg har mange andre planer også.

[Gjest -25 kg]

'Hvem sin skyld er det?' Hovedsaken er vel at jeg ønsker å gjøre noe med det? Det tar jeg ansvar for. Men jeg er ikke så "stolt" at jeg har lyst til å vente til jeg er dau, fordi det er selvpåført. Det er det forresten mye som kan beskyldes for å være selvpåført. En røyker som får lungekreft, en selvskader, en anoretiker, en som blir utbrent. Betyr det likevel at man ikke skal kunne søke hjelp?

Selv om du har klart å gå ned 25kg i vekt. Så kan det være andre utfordringer for andre.

For at man skal kunne nyttegjøre seg hjelp, må man innse hvordan man har kommet i den situasjonen man har. Man må ta ansvar og bestemme seg for noe, ikke bare la det skure og gå og satse på at hjelpa tar over.

Og hvis du prøver å si at det var lett for meg å gå ned, så må du tro om igjen. Det var hardt arbeid, og det er arbeid hver eneste dag for å ikke gå opp igjen. Hver dag.

Det handler om innstilling og vilje.

[jubalong70]

Takk for ditt innlegg. Det er akkurat sånn det er. Synes forørig mange henger seg opp i sykemeldingen, men det betyr jo ikke nødvendigvis at det kun er det som er planen.

Det er også inntrykket mitt - at folk henger seg opp i det med sykemelding.

Saken er jo ikke at du nødvendigvis trenger "sykemelding" - men at du trenger litt ekstra tid frigjort i hverdagen som brukes kun på deg og det å få beveget kroppen litt mer, samt ha fokus på maten.

Jeg vet at det ikke er så lett å finne tid til slikt i en hektisk hverdag.

Og som overvektig så har man kommet inn i en vanskelig tralt, som det trengs litt ekstra for å komme seg ut av.

Masse lykke til!!!

[Lillemus]

Jeg tror heller ikke problemet er løst kun ved en måneds sykemelding. Jeg har mange andre planer også.

''Jeg tror heller ikke problemet er løst kun ved en måneds sykemelding. Jeg har mange andre planer også.''

Så bra! Men ikke la det bli bare med planene, det har så alt for lett til bli utsatt - "I morra skal jeg begynne", og så skjer det ett eller annet og man usetter det et par dager til.

Begynn i dag! )

[marlenexxx27]

Du kan selvsagt ikke sykemelde deg for å slanke deg! Herregud for et konsept! Ikke rart nesten alle pengene til dette landet går ned det sluket der!

[Gjest Feit og lei]

Du kan selvsagt ikke sykemelde deg for å slanke deg! Herregud for et konsept! Ikke rart nesten alle pengene til dette landet går ned det sluket der!

Dersom du leser denne tråden, så er det to ulike nick her som har hatt en person nær, som de har vært bekymret over overvekten til. Disse personene er døde nå. Når man er så overvektig som meg, så har man gjerne tilleggsykdommer også. Jeg har prøvd det meste, men føler jeg nærmer meg farefult en fot i grava. Jeg ønsker heller enn å dø, å skaffe meg all den hjelp jeg kan få slik at jeg kan bli frisk. Dersom dette mot formodning skulle fortsette og min vekt og tilleggssykdommer skulle øke, vil jeg koste samfunnet mye mer.

[Gjest the super woman]

For at man skal kunne nyttegjøre seg hjelp, må man innse hvordan man har kommet i den situasjonen man har. Man må ta ansvar og bestemme seg for noe, ikke bare la det skure og gå og satse på at hjelpa tar over.

Og hvis du prøver å si at det var lett for meg å gå ned, så må du tro om igjen. Det var hardt arbeid, og det er arbeid hver eneste dag for å ikke gå opp igjen. Hver dag.

Det handler om innstilling og vilje.

Kan ikke du skrike andre steder om hvor flink du har vært!!!!! Please,det er mange av oss som ikke orker slike besserwissere som deg.