hva sier jeg til venn med kreft

[linko]

En venn har fått uhelbredelig kreft, sannsynlig kun måneder igjen... tenker på han hele tida, men synes det er vanskelig å kontakte han (vi bor ikke i samme by lenger). Hva kan jeg si, - har liksom tenkt ut flere forskjellige ting å si, men finner etterpå ut at det kan skape misforståelser, samt at jeg er redd for å gjenta det som alle andre sier.

Noen tips til hvordan man skal forholde seg...?

[Gjest høstløv]

Sier at det er leit å høre at han har fått en så alvorlig sykdom.

Ellers forholder du deg til ham som du alltid har gjort, å få en alvorlig sykdom endrer ikke et menneskes personlighet.

På passende tidspunkter spør du hvordan det står til og lar det være opp til vennen din å bestemme hvor mye sykdomsprat dere skal ha.

En god venn av oss døde av kreft i desember, og helt til det siste tøyset og tullet han og hadde et smil på lur, slik som han alltid hadde vært.

Selvfølgelig var han fryktelig lei seg for å ha fått en så alvorlig sykdom, og gjorde mye for å bli frisk, men sykdommen forandret ikke ham som menneske, han var den gode vennen han alltid har vært, helt inntil han døde.

Vi prøvde å være oppmuntrende på den måten at vi snakket om gode minner om felles turer og hva vi har opplevd sammen begge familiene, slik at han og kona fikk noe hyggelig å tenke på i en ellers traurig situasjon.

[Gjest mirakelet]

En venninne/kollega av meg hadde kreft,

hun visste ikke hvor alvorlig det var, men fryktet jo det verste.

Jeg var hele tiden åpen om det og sa at hun kunne prate med meg om det om hun ville, uten å presse henne. Hun satte veldig pris på dette, for hun følte en del trakk seg fra henne, de visste liksom ikke hva de skulle si.

Jeg tror det hjalp litt at jeg hadde hatt dette nært på meg selv da min far døde av kreft for noen år siden. Det er likevel vanskelig å sette seg inn i den sykes situasjon.

De er ofte bitre, redde.... og samtidig vil de ha støtte av sine nærmeste, men de trekker seg kanskje bort fordi de er redd for å si noe feil. Det gjør det hele enda verre og de kan føle seg fryktelig ensomme.

Så jeg vil råde deg til å stille opp for venninna di,

gi henne en klem og si at du er der for henne.

Finn på noe sammen så hun får andre ting å tenke på og,

kino - se en morsom film eller film hjemme hos henne? Prat om gamle dager...

men tillat dere også å være triste, å snakke om det triste, om frykten, men på hennes premisser. Vil hun ikke prate om det skal du respektere det.

[Gjest Bjorlind]

http://www.kreftforeningen.no/om_kreft/brosjyrer/til_deg_som_er_p_r_rende_14162

http://www.kreftforeningen.no/stoett_kreftsaken/for_bedrifter/n_r_en_kollega_f_r_kreft_6321

Vil tro du finner noen råd her. De kan lastes ned i PDF.

Det viktigste er vel å ta kontakt. Det må vel være viktigere enn å være redd for å si noe galt. Jeg tror kanskje det er lurt å være litt konkret. Send et kort og si at du tenker på vedkommende og si at du ringer om noen dager for å høre om dere skal treffes?

[Mrs D]

Jeg har selv hatt kreft, og for meg var det naturlig å snakke om det - innimellom. Andre ganger ville jeg snakke om andre ting. Det jeg satte mest pris på, var at jeg selv fikk styre dette som det føltes naturlig for meg.

[Gjest kinelle]

Tror mange har en tendens til å trekke seg unna når noe vanskelig/vondt skjer. Enten det er dødsfall eller sykdom eller andre ting. En nær venn av meg døde, og jeg opplevde at alle trakk seg unna. Ingen visste hva de skulle si til meg har de fortalt i etterkant og da trakk de seg heller unna. Jeg følte meg veldig alene om alt.

For meg hadde det betydd kjempemye om noen ringte, kom, sendte en melding - hva som helst egentlig. Skal mye til for å så si noe feil tror jeg. Bare være der. Man behøver ikke alltid si så mye heller. Vi må ikke bli så redde for å bry oss. Ikke være så redde for å snakke om døden. Ikke la døden bli et ikke-tema når faktum er at vennen din bare her noen måneder igjen. Hvis han vil snakke om døden og du orker det, så vær der for han. Ta imot følelsene.

[Gjest Mirakelet]

En venninne/kollega av meg hadde kreft,

hun visste ikke hvor alvorlig det var, men fryktet jo det verste.

Jeg var hele tiden åpen om det og sa at hun kunne prate med meg om det om hun ville, uten å presse henne. Hun satte veldig pris på dette, for hun følte en del trakk seg fra henne, de visste liksom ikke hva de skulle si.

Jeg tror det hjalp litt at jeg hadde hatt dette nært på meg selv da min far døde av kreft for noen år siden. Det er likevel vanskelig å sette seg inn i den sykes situasjon.

De er ofte bitre, redde.... og samtidig vil de ha støtte av sine nærmeste, men de trekker seg kanskje bort fordi de er redd for å si noe feil. Det gjør det hele enda verre og de kan føle seg fryktelig ensomme.

Så jeg vil råde deg til å stille opp for venninna di,

gi henne en klem og si at du er der for henne.

Finn på noe sammen så hun får andre ting å tenke på og,

kino - se en morsom film eller film hjemme hos henne? Prat om gamle dager...

men tillat dere også å være triste, å snakke om det triste, om frykten, men på hennes premisser. Vil hun ikke prate om det skal du respektere det.

skrev visst "henne", mente ham