Hu ER gæærn! (advarsel..mere svigermorpreik!;))

[morsan]

Trist at det har rota seg sånn til for dere, men jeg har en følelse av at ting kan gå seg til igjen hvis dere pakker sakene og bosetter dere på trygg avstand fra svigermor.

Det er ingen som har mistenkt deg for å lyve såvidt jeg har fått med meg, bare minnet om at en sak alltid har to sider, og at vi jo bare har hørt din. Vi som kjenner deg herfra vet at du er temperamentfull når det går over et visst punkt, og nå kan jeg bare snakke for meg selv, men jeg ser det ikke som utenkelig at du kan ha sagt eller gjort ting som har trigget svigermors verste sider. Det er nå uansett ikke mye tvil om at hun er ei vanskelig dame, det tror jeg alle er enige i.

Håper ting ordner seg, laguna. Kanskje du kan ta med deg kjæresten på weekendtur et sted langt borte fra svigers, så dere kan få snakket ut og ordnet opp i tingene i hyggelige og nøytrale omgivelser?

''Det er ingen som har mistenkt deg for å lyve såvidt jeg har fått med meg, bare minnet om at en sak alltid har to sider, og at vi jo bare har hørt din. Vi som kjenner deg herfra vet at du er temperamentfull når det går over et visst punkt, og nå kan jeg bare snakke for meg selv, men jeg ser det ikke som utenkelig at du kan ha sagt eller gjort ting som har trigget svigermors verste sider. Det er nå uansett ikke mye tvil om at hun er ei vanskelig dame, det tror jeg alle er enige i.''

Tiltredes!

Det må ikke bli slik på dol at man må svare på en helt bestemt måte for å bli ansett for å ha gitt sin støtte og konstruktive svar. I alle disse trådene den siste tiden har det nesten blitt litt hylling av en "klan" mens dem som ikke er med nærmest blir ansett som motstandere, uansett hva man svarer.

[morsan]

..for alle de konstruktive og hyggelige svarene! Jeg skal gå gjennom og svare på en ordentelig måte litt senere!

jeg ble litt matt av tråden, fordi det fortsatt er _noen_ som ser ut til å tro at jeg ljuger, eller til å mene at jeg ikke kan skrive om dette fordi jeg ikke kan fremlegge svigermorside. Og av alle som henger seg opp i hvorvidt det er lov å si "diagnose" og "psyk"

(Jeg heller forøvrig også litt mot en diagnose, selv om det kanskje er å ta munnen veldig full..Men det er da ikke friskt å ville ødelegge,og gå helt i frø, når en voksen sønn vil gifte seg? Det må da få være andre damer i livet hans enn mamma Jeg har da (hvertfall i utgangspunket ;p) ikke tenkt å ta sønnen FRA henne, hadde hun ikke vært så ravende gal,kunne hun tvert om fått meg på kjøpet, og jeg er lett å finne på med,og pleier å være koselig og rund, om jeg må få si det selv..;p Vi kunne kaffeslaberaset både titt og ofte, hadde det ikke vært for dette _faktum_ at hun går inn for å være så jævlig, vanskelig,og kontrollsjuk at det blir _meget: vanskelig å fatte noen sympati (selvom hun sikkert har det kjipt hun også, selvom jeg ikke klarer å øyne hvorfor hun gjør disse tingene og hva motivasjonen skulle være,men folk som er blide, glade og har et godt liv har vel ikke behov for å ødelegge sånn for andre?) langt mindre gå å handle gardiner sammen eller no.

Nå blir det ganske sikkert ikke noe bryllup allikevel,og av flere årsaker.

1. Jeg er redd hun, tross hvor glad jeg og kjæresten er i hverandre, villykkes i sine forsøk på å snu han vekk i fra meg,og "innse at jeg er dårlig for ham" eller tilsvarende. Helt forjævlig å tenke sånne tanker om kjæresten sin, men jeg merker at jeg er skeptisk,og stålsetter meg litt for dagen..:S

2. Siste spy på tilværelsen svigermor hosta opp, var å melde seg av bryllupet,samt trekke tilbake den summen hans familie hadde lovet å bidra med til festen.Vi har fortsatt penger,og kunne sikkert holde bryllup, men jeg tviler på at det vil føles noe særlig godt for kjæresten (eller meg, for den del) å gifte seg uten familien tilstede,og med vissheten om at de ikke liker meg,og er hjemme og griner eller no i stedet.

3. Kommer som en følge av punkt to. Etter å ha mottatt overnevnte nyheter i går mistet jeg desverre hodet og sendte en sms der jeg lurte på om hun synes NOEN vant på at hun satt og spredde sånn kvalm og guffe, at jeg var ulykkelig, sønnen var ulykkelig,og at hun neppe kunne ha det bra selv heller. Desverre slang jeg også på at jeg "tror du har en diagnose av noe slag" på slutten. Jeg VISSTE at jeg kom til å miste tålmodigheten til slutt, men det var jo dumt at det måtte være i går,og jeg angrer på den.

Så, jeg sitter vel egentlig her og sørger litt over at det nok ikke blir giftermål, men prøver å trøste meg med at det tross alt er bedre at det her kom FØR,ikke etter bryllup. Hvis det nå blir noe, har vi i allefall ryddet FØRST (Håper jeg;))

Håper også at kjæresten og jeg får tilå fortsatt ha et forhold, at han kan få til å fortsatt være glad i meg selv om moren ikke er det,og ikke føler seg så dratt i alle retninger at det blir slutt.

Jeg svarer enkeltvis litt her og der og etterhvert! Igjen takk for alle innlegg!

Kanskje dere burde vurdere å gifte dere likevel, men stille og rolig uten henne? Eller nedskalere festen pga de pengene hun har trukket tilbake?

Det er ihvertfall synd dersom hun "vinner" ved at det ikke blir giftemål.

[morsan]

Hehe, tenkte at du ikke ville rable på den, men det kommer sikkert noen som rabler på dine vegne.

Jeg skjønner at det er mulig å tråkke i salaten, men min erfaring er nå engang at de fleste har litt selvironi. Og det er faktisk veldig sjelden jeg tråkker i salaten med denne trua på mennesket.

''de fleste har litt selvironi''

Men her minner jeg forsiktig om at 'protestene' mot bruken av diagnoser i denne tråden kom fra en som selv har en diagnose. Det er fint at du er "selv"-ironisk på andres vegne, da...;-)

[Elis31]

..for alle de konstruktive og hyggelige svarene! Jeg skal gå gjennom og svare på en ordentelig måte litt senere!

jeg ble litt matt av tråden, fordi det fortsatt er _noen_ som ser ut til å tro at jeg ljuger, eller til å mene at jeg ikke kan skrive om dette fordi jeg ikke kan fremlegge svigermorside. Og av alle som henger seg opp i hvorvidt det er lov å si "diagnose" og "psyk"

(Jeg heller forøvrig også litt mot en diagnose, selv om det kanskje er å ta munnen veldig full..Men det er da ikke friskt å ville ødelegge,og gå helt i frø, når en voksen sønn vil gifte seg? Det må da få være andre damer i livet hans enn mamma Jeg har da (hvertfall i utgangspunket ;p) ikke tenkt å ta sønnen FRA henne, hadde hun ikke vært så ravende gal,kunne hun tvert om fått meg på kjøpet, og jeg er lett å finne på med,og pleier å være koselig og rund, om jeg må få si det selv..;p Vi kunne kaffeslaberaset både titt og ofte, hadde det ikke vært for dette _faktum_ at hun går inn for å være så jævlig, vanskelig,og kontrollsjuk at det blir _meget: vanskelig å fatte noen sympati (selvom hun sikkert har det kjipt hun også, selvom jeg ikke klarer å øyne hvorfor hun gjør disse tingene og hva motivasjonen skulle være,men folk som er blide, glade og har et godt liv har vel ikke behov for å ødelegge sånn for andre?) langt mindre gå å handle gardiner sammen eller no.

Nå blir det ganske sikkert ikke noe bryllup allikevel,og av flere årsaker.

1. Jeg er redd hun, tross hvor glad jeg og kjæresten er i hverandre, villykkes i sine forsøk på å snu han vekk i fra meg,og "innse at jeg er dårlig for ham" eller tilsvarende. Helt forjævlig å tenke sånne tanker om kjæresten sin, men jeg merker at jeg er skeptisk,og stålsetter meg litt for dagen..:S

2. Siste spy på tilværelsen svigermor hosta opp, var å melde seg av bryllupet,samt trekke tilbake den summen hans familie hadde lovet å bidra med til festen.Vi har fortsatt penger,og kunne sikkert holde bryllup, men jeg tviler på at det vil føles noe særlig godt for kjæresten (eller meg, for den del) å gifte seg uten familien tilstede,og med vissheten om at de ikke liker meg,og er hjemme og griner eller no i stedet.

3. Kommer som en følge av punkt to. Etter å ha mottatt overnevnte nyheter i går mistet jeg desverre hodet og sendte en sms der jeg lurte på om hun synes NOEN vant på at hun satt og spredde sånn kvalm og guffe, at jeg var ulykkelig, sønnen var ulykkelig,og at hun neppe kunne ha det bra selv heller. Desverre slang jeg også på at jeg "tror du har en diagnose av noe slag" på slutten. Jeg VISSTE at jeg kom til å miste tålmodigheten til slutt, men det var jo dumt at det måtte være i går,og jeg angrer på den.

Så, jeg sitter vel egentlig her og sørger litt over at det nok ikke blir giftermål, men prøver å trøste meg med at det tross alt er bedre at det her kom FØR,ikke etter bryllup. Hvis det nå blir noe, har vi i allefall ryddet FØRST (Håper jeg;))

Håper også at kjæresten og jeg får tilå fortsatt ha et forhold, at han kan få til å fortsatt være glad i meg selv om moren ikke er det,og ikke føler seg så dratt i alle retninger at det blir slutt.

Jeg svarer enkeltvis litt her og der og etterhvert! Igjen takk for alle innlegg!

*lol*

Den sms-en var nok ikke det mest taktiske men sikkert deilig der og da. Du ble med på dansen da vettu du...

Dra til utlandet og gift dere eventuelt alene.

Dere må nok prøve å løse konflikten, hvis det skal ordne seg. I det minste må du og mannen din være enig. Oppsøk familierådgivningskontoeret. Det er gratis. Dere trenger hjelp til å løse konflikten. Og hvorfor gi slipp på mannen du elsker grunnet et "crazy" kvinnemenneske?

Jeg synes faktisk det beste rådet du har fått her er fra familierådgiverene uansett om han er det eller ikke.

Som psykologen sa til meg angående et familiemedlem. Når XXX byr opp til dans, ikke dans med. Altså når vedkommende setter igang, ikke bli med. Det blir bare værre av det.

Hvorfor ikke flytte til Oslo?

[morsan]

Selvironi er en god ting å ha - spesielt om du har en eller annen diagnose, som meg

...men du har ikke samme type diagnose som den som reaagerte her inne...,-)

[Gjest sjøstjerna]

..for alle de konstruktive og hyggelige svarene! Jeg skal gå gjennom og svare på en ordentelig måte litt senere!

jeg ble litt matt av tråden, fordi det fortsatt er _noen_ som ser ut til å tro at jeg ljuger, eller til å mene at jeg ikke kan skrive om dette fordi jeg ikke kan fremlegge svigermorside. Og av alle som henger seg opp i hvorvidt det er lov å si "diagnose" og "psyk"

(Jeg heller forøvrig også litt mot en diagnose, selv om det kanskje er å ta munnen veldig full..Men det er da ikke friskt å ville ødelegge,og gå helt i frø, når en voksen sønn vil gifte seg? Det må da få være andre damer i livet hans enn mamma Jeg har da (hvertfall i utgangspunket ;p) ikke tenkt å ta sønnen FRA henne, hadde hun ikke vært så ravende gal,kunne hun tvert om fått meg på kjøpet, og jeg er lett å finne på med,og pleier å være koselig og rund, om jeg må få si det selv..;p Vi kunne kaffeslaberaset både titt og ofte, hadde det ikke vært for dette _faktum_ at hun går inn for å være så jævlig, vanskelig,og kontrollsjuk at det blir _meget: vanskelig å fatte noen sympati (selvom hun sikkert har det kjipt hun også, selvom jeg ikke klarer å øyne hvorfor hun gjør disse tingene og hva motivasjonen skulle være,men folk som er blide, glade og har et godt liv har vel ikke behov for å ødelegge sånn for andre?) langt mindre gå å handle gardiner sammen eller no.

Nå blir det ganske sikkert ikke noe bryllup allikevel,og av flere årsaker.

1. Jeg er redd hun, tross hvor glad jeg og kjæresten er i hverandre, villykkes i sine forsøk på å snu han vekk i fra meg,og "innse at jeg er dårlig for ham" eller tilsvarende. Helt forjævlig å tenke sånne tanker om kjæresten sin, men jeg merker at jeg er skeptisk,og stålsetter meg litt for dagen..:S

2. Siste spy på tilværelsen svigermor hosta opp, var å melde seg av bryllupet,samt trekke tilbake den summen hans familie hadde lovet å bidra med til festen.Vi har fortsatt penger,og kunne sikkert holde bryllup, men jeg tviler på at det vil føles noe særlig godt for kjæresten (eller meg, for den del) å gifte seg uten familien tilstede,og med vissheten om at de ikke liker meg,og er hjemme og griner eller no i stedet.

3. Kommer som en følge av punkt to. Etter å ha mottatt overnevnte nyheter i går mistet jeg desverre hodet og sendte en sms der jeg lurte på om hun synes NOEN vant på at hun satt og spredde sånn kvalm og guffe, at jeg var ulykkelig, sønnen var ulykkelig,og at hun neppe kunne ha det bra selv heller. Desverre slang jeg også på at jeg "tror du har en diagnose av noe slag" på slutten. Jeg VISSTE at jeg kom til å miste tålmodigheten til slutt, men det var jo dumt at det måtte være i går,og jeg angrer på den.

Så, jeg sitter vel egentlig her og sørger litt over at det nok ikke blir giftermål, men prøver å trøste meg med at det tross alt er bedre at det her kom FØR,ikke etter bryllup. Hvis det nå blir noe, har vi i allefall ryddet FØRST (Håper jeg;))

Håper også at kjæresten og jeg får tilå fortsatt ha et forhold, at han kan få til å fortsatt være glad i meg selv om moren ikke er det,og ikke føler seg så dratt i alle retninger at det blir slutt.

Jeg svarer enkeltvis litt her og der og etterhvert! Igjen takk for alle innlegg!

Hun er kontrollsyk og kontrollerende. Er hun ofte i konflikt med andre mennesker? I jobb- og i familiesammenheng?

Eller er det bare i forhold til deg?

Enn du? Opplever du ofte å ufrivillig havne i konflikt med andre mennesker?

Det dere hadde trengt er TID. Tid til å roe gemytter. Tid til å _forsøke_ se tingene fra den andres side.

Det er nemlig sjelden at en konflikt oppstår fordi den ene part går inn for å ødelegge et mellommenneskelig forhold. Så jeg tror IKKE hun bevisst tenkte ødelegge forholdet til sin kommende svigerdatter. Tror du? I så fall- hva har hun å vinne på det? Å få en trist sønn? Alternativt en sønn som ikke vil ha mer med henne å gjøre?

Ånei- jeg tror hun er dypt ulykkelig. Hun - som deg- forsøkte så godt hun kunne. Men så ble det så voldsomt feil.

Ting hun gjorde som hun mente godt med- ble mistolket til det motsatte. Feks det å ordne i huset før dere kom. Ja, den er på kanten- men tror du virkelig hun gjorde det for at du skulle bli sint?

Hadde du reagert like sterkt om det var din mor som gjorde dette?

Jeg synes synd på dere alle. Ut av dette blir det BARE tapende parter. Du blir trist. Han blir trist- og sitter mellom barken og veden. Og hun blir trist.

Egentlig like greit at bryllupet blir utsatt. Så får begge kvinnene i hans liv tid til å roe gemytter.

Når gemyttene er roet, er det et poeng og la fortid være fortid og forsøke planlegge nye ting sammen. Målet må være å komme overrens- det vinner dere alle på. (og ikke at han skal bryte med foreldre som du antydet i annet innlegg).

Du kan velge å kun lese og tenke over innlegg hvor forfatter stryker deg over håret og hjelper deg å finne nye motargumenter mot din svigermor. Hvordan vil dette bidra i forbedring av forholdet mellom deg og din svigermor?

Eller du kan velge å også lytte til innlegg som stiller litt spørsmål til deg og din takling/tolking av det som har skjedd. Ikke fordi disse innlegg er mer rett enn de førstnevnte- men fordi disse forsøker hjelpe deg å se at ting kan tolkes ulikt. Kanksje hjelpe til å smelte litt isfront?

Se tittelen din: "hu ER gæærn!" Du setter all skyld på henne. Tror du virkelig at hun gjør sitt ytterste for å ødelegge sin sønns kjærlighet til en annen kvinne? Tror du hun ønsker et gjensidig hat-forhold til sin svigerdatter?

[Elis31]

*lol*

Den sms-en var nok ikke det mest taktiske men sikkert deilig der og da. Du ble med på dansen da vettu du...

Dra til utlandet og gift dere eventuelt alene.

Dere må nok prøve å løse konflikten, hvis det skal ordne seg. I det minste må du og mannen din være enig. Oppsøk familierådgivningskontoeret. Det er gratis. Dere trenger hjelp til å løse konflikten. Og hvorfor gi slipp på mannen du elsker grunnet et "crazy" kvinnemenneske?

Jeg synes faktisk det beste rådet du har fått her er fra familierådgiverene uansett om han er det eller ikke.

Som psykologen sa til meg angående et familiemedlem. Når XXX byr opp til dans, ikke dans med. Altså når vedkommende setter igang, ikke bli med. Det blir bare værre av det.

Hvorfor ikke flytte til Oslo?

Og forøvrig synes jeg hans råd fra en tidligere tråd om å sette opp skriftlig regler hvordan dere skal forholde dere er helt på sin plass nå. Men ser ut til at brorparten her mener at man skal flytte til andre siden av landet. Det må jo være bedre å fornærme dama kraftig en gang med skriflige regler enn å nærmest aldri skulle se henne mer om dere flytter til Finnmark...Dyre flybilletter....

[Elis31]

En del av svarene som har blitt gitt, tyder også på at poengene jeg har forsøkt å fremføre, ikke har blitt forstått. I tillegg kan det selvfølgelig være uenighet mht innholdet i det jeg påstår.

Jeg er uenig med deg, og synes du overdriver her. Er helt enig med Togli at det kan tenkes at dama har en diagnose.

Om en person nekter å ta innover seg grenser også videre og bare kjører videre som en bulldoser, synes jeg godt det kan kvalifiesere innenfor en diagnose. Og det kan hjelpe til med å holde ut med familiemedlemmet som oppfører seg som et barn i verste trassalder til enhver tid.

Kjenner en slik person.

[Gjest Shira :o)]

..for alle de konstruktive og hyggelige svarene! Jeg skal gå gjennom og svare på en ordentelig måte litt senere!

jeg ble litt matt av tråden, fordi det fortsatt er _noen_ som ser ut til å tro at jeg ljuger, eller til å mene at jeg ikke kan skrive om dette fordi jeg ikke kan fremlegge svigermorside. Og av alle som henger seg opp i hvorvidt det er lov å si "diagnose" og "psyk"

(Jeg heller forøvrig også litt mot en diagnose, selv om det kanskje er å ta munnen veldig full..Men det er da ikke friskt å ville ødelegge,og gå helt i frø, når en voksen sønn vil gifte seg? Det må da få være andre damer i livet hans enn mamma Jeg har da (hvertfall i utgangspunket ;p) ikke tenkt å ta sønnen FRA henne, hadde hun ikke vært så ravende gal,kunne hun tvert om fått meg på kjøpet, og jeg er lett å finne på med,og pleier å være koselig og rund, om jeg må få si det selv..;p Vi kunne kaffeslaberaset både titt og ofte, hadde det ikke vært for dette _faktum_ at hun går inn for å være så jævlig, vanskelig,og kontrollsjuk at det blir _meget: vanskelig å fatte noen sympati (selvom hun sikkert har det kjipt hun også, selvom jeg ikke klarer å øyne hvorfor hun gjør disse tingene og hva motivasjonen skulle være,men folk som er blide, glade og har et godt liv har vel ikke behov for å ødelegge sånn for andre?) langt mindre gå å handle gardiner sammen eller no.

Nå blir det ganske sikkert ikke noe bryllup allikevel,og av flere årsaker.

1. Jeg er redd hun, tross hvor glad jeg og kjæresten er i hverandre, villykkes i sine forsøk på å snu han vekk i fra meg,og "innse at jeg er dårlig for ham" eller tilsvarende. Helt forjævlig å tenke sånne tanker om kjæresten sin, men jeg merker at jeg er skeptisk,og stålsetter meg litt for dagen..:S

2. Siste spy på tilværelsen svigermor hosta opp, var å melde seg av bryllupet,samt trekke tilbake den summen hans familie hadde lovet å bidra med til festen.Vi har fortsatt penger,og kunne sikkert holde bryllup, men jeg tviler på at det vil føles noe særlig godt for kjæresten (eller meg, for den del) å gifte seg uten familien tilstede,og med vissheten om at de ikke liker meg,og er hjemme og griner eller no i stedet.

3. Kommer som en følge av punkt to. Etter å ha mottatt overnevnte nyheter i går mistet jeg desverre hodet og sendte en sms der jeg lurte på om hun synes NOEN vant på at hun satt og spredde sånn kvalm og guffe, at jeg var ulykkelig, sønnen var ulykkelig,og at hun neppe kunne ha det bra selv heller. Desverre slang jeg også på at jeg "tror du har en diagnose av noe slag" på slutten. Jeg VISSTE at jeg kom til å miste tålmodigheten til slutt, men det var jo dumt at det måtte være i går,og jeg angrer på den.

Så, jeg sitter vel egentlig her og sørger litt over at det nok ikke blir giftermål, men prøver å trøste meg med at det tross alt er bedre at det her kom FØR,ikke etter bryllup. Hvis det nå blir noe, har vi i allefall ryddet FØRST (Håper jeg;))

Håper også at kjæresten og jeg får tilå fortsatt ha et forhold, at han kan få til å fortsatt være glad i meg selv om moren ikke er det,og ikke føler seg så dratt i alle retninger at det blir slutt.

Jeg svarer enkeltvis litt her og der og etterhvert! Igjen takk for alle innlegg!

Hm. *klemmer litt på laguna*

Jeg tror jeg hadde lagt bryllupet på is, heller lagt en løs plan om å ta det i utlandet eller noe senere.

Så hadde jeg tatt en alvorsprat på at kanskje dere kan bo en annen plass.

Når det kjører seg fast slik, så vil alle ting bli store, selv små ting. Jeg bor tett på mine svigerforeldre, de er kjempegreie folk, men samtidig kan fort en bagatell bli stor for meg. Og, når dere har de store utfordringene fra før, er det menneskelig og vel så det at du kan få en liten ting til å bli svær, nettopp fordi det er så mye svært der også. Vi er mennesker, vi reagerer med følelser, du sendte SMS mens du var sinna, det er det mange av oss som hadde gjort. Så ser en etterpå at det kanskje ikke var så lurt, vi er mennesker rett og slett. Så får du heller ta å vurdere nå etterpå om det var så lurt og prøve å huske på det til neste gang.

Hvem har ikke sagt eller gjort ting i affekt?

Øh, det ble litt knotete.

Jeg ønsker dere lykke til uansett hva som skjer eller hva dere gjør! Det er andre dolere som kan gi mye bedre råd, jeg ville bare innom å si at jeg håper at dere finner ut av forholdet deres, og siden det er deg jeg kjenner litt etter åresvis på Dol, så håper jeg jo at du vil få det bra.

[Mandolaika]

Altså, nå prøvde jeg bare å forsvare bipolare her...De færreste bipolare oppfører seg så ille, heldigvis! Min venninne er bipolar og ville skjønt en slik oppførsel (hun er veldig åpen om sin diagnose og sin oppførsel pga denne), men hun ville reagert på alvorlighetsgraden i denne oppførselen.

Forresten kan du lese mine andre svar her. Jeg skjønner jeg tråkka i baret og har forsvart meg så godt jeg kan. Idag orker jeg ikke å bli dømt for tabben min enda en gang...Det var ikke meningen å diskriminere noen, men jeg er vant til å bruke "ufarliggjøring" omkring slike emner fordi det er så mye skam rundt det ...gidder ikke forklare det en gang til, så les heller mine andre forsvarsinnlegg

Jeg er enig og synes dette tar helt av. Det får da være måte på til halshugging. Det er de selv som bidrar til stigmatisering når det blir sånn.

[tonie]

''Det er ingen som har mistenkt deg for å lyve såvidt jeg har fått med meg, bare minnet om at en sak alltid har to sider, og at vi jo bare har hørt din. Vi som kjenner deg herfra vet at du er temperamentfull når det går over et visst punkt, og nå kan jeg bare snakke for meg selv, men jeg ser det ikke som utenkelig at du kan ha sagt eller gjort ting som har trigget svigermors verste sider. Det er nå uansett ikke mye tvil om at hun er ei vanskelig dame, det tror jeg alle er enige i.''

Tiltredes!

Det må ikke bli slik på dol at man må svare på en helt bestemt måte for å bli ansett for å ha gitt sin støtte og konstruktive svar. I alle disse trådene den siste tiden har det nesten blitt litt hylling av en "klan" mens dem som ikke er med nærmest blir ansett som motstandere, uansett hva man svarer.

Jeg opplever at det har vært sånn ganske lenge her, i alle fall i visse leire. Det forventes fullt medhold på alle punkter, ellers kan det bare være. Er du ikke med så er du mot.

Jeg velger å ikke bry meg om det, med fare for å bli stempla som den onde hurpa. Jeg for min del ville ønsker at folk ikke snakker meg etter munnen når jeg har problemer, selv om det kan svi litt der og da. De rådene som har betydd mest for meg i livet har vært av slaget som har presset meg til å gå meg selv litt nærmere i sømmene. Jatterne er ikke de jeg vender meg mot når jeg trenger råd.

[Mandolaika]

Det finnes jo noen av oss her inne som er fagpersoner. Det å nevne muligheten av en diagnose, kan hjelpe en å forstå en person og lettere finne måter å takle vedkommende på. Men diagnostisering i hytt og pine kan absolutt misbrukes også.

Se for øvrig mitt svar til Laguna lenger opp.

''Det finnes jo noen av oss her inne som er fagpersoner. Det å nevne muligheten av en diagnose, kan hjelpe en å forstå en person og lettere finne måter å takle vedkommende på. Men diagnostisering i hytt og pine kan absolutt misbrukes også.''

Jo takk, men dette forstår også ikke-fagpersoner. :-) Det som er så merkelig er at det automatisk gås ut i fra at man bringer en mulig diagnose på bane av onde hensikter. Det blir bare for dumt.

[frosken]

Jeg er enig og synes dette tar helt av. Det får da være måte på til halshugging. Det er de selv som bidrar til stigmatisering når det blir sånn.

'' Det er de selv som bidrar til stigmatisering når det blir sånn.

''

Hvem er "de selv"?

[frosken]

..for alle de konstruktive og hyggelige svarene! Jeg skal gå gjennom og svare på en ordentelig måte litt senere!

jeg ble litt matt av tråden, fordi det fortsatt er _noen_ som ser ut til å tro at jeg ljuger, eller til å mene at jeg ikke kan skrive om dette fordi jeg ikke kan fremlegge svigermorside. Og av alle som henger seg opp i hvorvidt det er lov å si "diagnose" og "psyk"

(Jeg heller forøvrig også litt mot en diagnose, selv om det kanskje er å ta munnen veldig full..Men det er da ikke friskt å ville ødelegge,og gå helt i frø, når en voksen sønn vil gifte seg? Det må da få være andre damer i livet hans enn mamma Jeg har da (hvertfall i utgangspunket ;p) ikke tenkt å ta sønnen FRA henne, hadde hun ikke vært så ravende gal,kunne hun tvert om fått meg på kjøpet, og jeg er lett å finne på med,og pleier å være koselig og rund, om jeg må få si det selv..;p Vi kunne kaffeslaberaset både titt og ofte, hadde det ikke vært for dette _faktum_ at hun går inn for å være så jævlig, vanskelig,og kontrollsjuk at det blir _meget: vanskelig å fatte noen sympati (selvom hun sikkert har det kjipt hun også, selvom jeg ikke klarer å øyne hvorfor hun gjør disse tingene og hva motivasjonen skulle være,men folk som er blide, glade og har et godt liv har vel ikke behov for å ødelegge sånn for andre?) langt mindre gå å handle gardiner sammen eller no.

Nå blir det ganske sikkert ikke noe bryllup allikevel,og av flere årsaker.

1. Jeg er redd hun, tross hvor glad jeg og kjæresten er i hverandre, villykkes i sine forsøk på å snu han vekk i fra meg,og "innse at jeg er dårlig for ham" eller tilsvarende. Helt forjævlig å tenke sånne tanker om kjæresten sin, men jeg merker at jeg er skeptisk,og stålsetter meg litt for dagen..:S

2. Siste spy på tilværelsen svigermor hosta opp, var å melde seg av bryllupet,samt trekke tilbake den summen hans familie hadde lovet å bidra med til festen.Vi har fortsatt penger,og kunne sikkert holde bryllup, men jeg tviler på at det vil føles noe særlig godt for kjæresten (eller meg, for den del) å gifte seg uten familien tilstede,og med vissheten om at de ikke liker meg,og er hjemme og griner eller no i stedet.

3. Kommer som en følge av punkt to. Etter å ha mottatt overnevnte nyheter i går mistet jeg desverre hodet og sendte en sms der jeg lurte på om hun synes NOEN vant på at hun satt og spredde sånn kvalm og guffe, at jeg var ulykkelig, sønnen var ulykkelig,og at hun neppe kunne ha det bra selv heller. Desverre slang jeg også på at jeg "tror du har en diagnose av noe slag" på slutten. Jeg VISSTE at jeg kom til å miste tålmodigheten til slutt, men det var jo dumt at det måtte være i går,og jeg angrer på den.

Så, jeg sitter vel egentlig her og sørger litt over at det nok ikke blir giftermål, men prøver å trøste meg med at det tross alt er bedre at det her kom FØR,ikke etter bryllup. Hvis det nå blir noe, har vi i allefall ryddet FØRST (Håper jeg;))

Håper også at kjæresten og jeg får tilå fortsatt ha et forhold, at han kan få til å fortsatt være glad i meg selv om moren ikke er det,og ikke føler seg så dratt i alle retninger at det blir slutt.

Jeg svarer enkeltvis litt her og der og etterhvert! Igjen takk for alle innlegg!

Så trist at ting har toppet seg så veldig.

Håper dere finner gode løsninger fremover; kanskje det kan være ok for dere å ikke ha bryllupsstresset midt oppe i alle svigermorproblemene forøvrig.

[Gjest Elextra]

..for alle de konstruktive og hyggelige svarene! Jeg skal gå gjennom og svare på en ordentelig måte litt senere!

jeg ble litt matt av tråden, fordi det fortsatt er _noen_ som ser ut til å tro at jeg ljuger, eller til å mene at jeg ikke kan skrive om dette fordi jeg ikke kan fremlegge svigermorside. Og av alle som henger seg opp i hvorvidt det er lov å si "diagnose" og "psyk"

(Jeg heller forøvrig også litt mot en diagnose, selv om det kanskje er å ta munnen veldig full..Men det er da ikke friskt å ville ødelegge,og gå helt i frø, når en voksen sønn vil gifte seg? Det må da få være andre damer i livet hans enn mamma Jeg har da (hvertfall i utgangspunket ;p) ikke tenkt å ta sønnen FRA henne, hadde hun ikke vært så ravende gal,kunne hun tvert om fått meg på kjøpet, og jeg er lett å finne på med,og pleier å være koselig og rund, om jeg må få si det selv..;p Vi kunne kaffeslaberaset både titt og ofte, hadde det ikke vært for dette _faktum_ at hun går inn for å være så jævlig, vanskelig,og kontrollsjuk at det blir _meget: vanskelig å fatte noen sympati (selvom hun sikkert har det kjipt hun også, selvom jeg ikke klarer å øyne hvorfor hun gjør disse tingene og hva motivasjonen skulle være,men folk som er blide, glade og har et godt liv har vel ikke behov for å ødelegge sånn for andre?) langt mindre gå å handle gardiner sammen eller no.

Nå blir det ganske sikkert ikke noe bryllup allikevel,og av flere årsaker.

1. Jeg er redd hun, tross hvor glad jeg og kjæresten er i hverandre, villykkes i sine forsøk på å snu han vekk i fra meg,og "innse at jeg er dårlig for ham" eller tilsvarende. Helt forjævlig å tenke sånne tanker om kjæresten sin, men jeg merker at jeg er skeptisk,og stålsetter meg litt for dagen..:S

2. Siste spy på tilværelsen svigermor hosta opp, var å melde seg av bryllupet,samt trekke tilbake den summen hans familie hadde lovet å bidra med til festen.Vi har fortsatt penger,og kunne sikkert holde bryllup, men jeg tviler på at det vil føles noe særlig godt for kjæresten (eller meg, for den del) å gifte seg uten familien tilstede,og med vissheten om at de ikke liker meg,og er hjemme og griner eller no i stedet.

3. Kommer som en følge av punkt to. Etter å ha mottatt overnevnte nyheter i går mistet jeg desverre hodet og sendte en sms der jeg lurte på om hun synes NOEN vant på at hun satt og spredde sånn kvalm og guffe, at jeg var ulykkelig, sønnen var ulykkelig,og at hun neppe kunne ha det bra selv heller. Desverre slang jeg også på at jeg "tror du har en diagnose av noe slag" på slutten. Jeg VISSTE at jeg kom til å miste tålmodigheten til slutt, men det var jo dumt at det måtte være i går,og jeg angrer på den.

Så, jeg sitter vel egentlig her og sørger litt over at det nok ikke blir giftermål, men prøver å trøste meg med at det tross alt er bedre at det her kom FØR,ikke etter bryllup. Hvis det nå blir noe, har vi i allefall ryddet FØRST (Håper jeg;))

Håper også at kjæresten og jeg får tilå fortsatt ha et forhold, at han kan få til å fortsatt være glad i meg selv om moren ikke er det,og ikke føler seg så dratt i alle retninger at det blir slutt.

Jeg svarer enkeltvis litt her og der og etterhvert! Igjen takk for alle innlegg!

''Nå blir det ganske sikkert ikke noe bryllup allikevel,og av flere årsaker.''

Det var synd.

Jeg var jo blant de som mener det ville være interessant å høre andre partens syn på historien, men det betyr absolutt ikke at jeg støtter svigermor her. Hun høres ganske utålelig ut, og var jeg deg, ville jeg holdt lengst mulig avstand, og involvert henne minst mulig i livet mitt/vårt.

Slik jeg ser det er største utfordringen din kjæres forhold til sin mor. Han blir nødt til å løsrive seg og fullt ut innse at han må holde større avstand. Hvis ikke vil det også i fortsettelsen bli svært vanskelig for deg.

[laguna1]

Hun er kontrollsyk og kontrollerende. Er hun ofte i konflikt med andre mennesker? I jobb- og i familiesammenheng?

Eller er det bare i forhold til deg?

Enn du? Opplever du ofte å ufrivillig havne i konflikt med andre mennesker?

Det dere hadde trengt er TID. Tid til å roe gemytter. Tid til å _forsøke_ se tingene fra den andres side.

Det er nemlig sjelden at en konflikt oppstår fordi den ene part går inn for å ødelegge et mellommenneskelig forhold. Så jeg tror IKKE hun bevisst tenkte ødelegge forholdet til sin kommende svigerdatter. Tror du? I så fall- hva har hun å vinne på det? Å få en trist sønn? Alternativt en sønn som ikke vil ha mer med henne å gjøre?

Ånei- jeg tror hun er dypt ulykkelig. Hun - som deg- forsøkte så godt hun kunne. Men så ble det så voldsomt feil.

Ting hun gjorde som hun mente godt med- ble mistolket til det motsatte. Feks det å ordne i huset før dere kom. Ja, den er på kanten- men tror du virkelig hun gjorde det for at du skulle bli sint?

Hadde du reagert like sterkt om det var din mor som gjorde dette?

Jeg synes synd på dere alle. Ut av dette blir det BARE tapende parter. Du blir trist. Han blir trist- og sitter mellom barken og veden. Og hun blir trist.

Egentlig like greit at bryllupet blir utsatt. Så får begge kvinnene i hans liv tid til å roe gemytter.

Når gemyttene er roet, er det et poeng og la fortid være fortid og forsøke planlegge nye ting sammen. Målet må være å komme overrens- det vinner dere alle på. (og ikke at han skal bryte med foreldre som du antydet i annet innlegg).

Du kan velge å kun lese og tenke over innlegg hvor forfatter stryker deg over håret og hjelper deg å finne nye motargumenter mot din svigermor. Hvordan vil dette bidra i forbedring av forholdet mellom deg og din svigermor?

Eller du kan velge å også lytte til innlegg som stiller litt spørsmål til deg og din takling/tolking av det som har skjedd. Ikke fordi disse innlegg er mer rett enn de førstnevnte- men fordi disse forsøker hjelpe deg å se at ting kan tolkes ulikt. Kanksje hjelpe til å smelte litt isfront?

Se tittelen din: "hu ER gæærn!" Du setter all skyld på henne. Tror du virkelig at hun gjør sitt ytterste for å ødelegge sin sønns kjærlighet til en annen kvinne? Tror du hun ønsker et gjensidig hat-forhold til sin svigerdatter?

Her begynner jeg å svare i en litt tilfeldig ende:)

Jeg synes jo hvertfall det virker som om hun er svært kontrollerende og må ha greie på det meste. Hun har ikke vært så mye i konflikt med familien - på meg kan det virke litt som at det kommer av at hun rett og slett får det som hun vil, og at folk gjør det hun sier.., De gangen noen HAR opponert har det, så vidt jeg vet, blitt helvete. Men dette har ikke skjedd ofte.

Hun omgåes ingen venninner, men møter noen andre damer i forbindelse med salg noen ganger i måpneden, og jeg tror de går overens. Men hun baksnakker alle naboer og bekjente med intensitet - og jeg vet hun har vært innvolvert i mye krangel, og at hun har lett for å mislike folk. Er hun i en sånn setting hun liker, med familie og mat og sånn, da er hun jo helt hyggelig - så lenge temaene er helt ukontoversielle, vel og merke.

Hun baksnakker også alle kjærestens ekskjærester - også de han liker godt selv, så det er nok ikke bare i forhold til meg. Hun baksnakker også sin svigersønn, og all familien til sin mann. de har rett og slett ingen kontakt med dem..Hun sier det er de som er vanskelige og kjipe..Jeg lurer litt...

Om jeg ofte er i konflikt med andre? Ikke oftere enn folk flest tror jeg da Jeg har selvsagt hatt noen venninnekrangler etc opp gjennom tidene, men jeg blir stort sett i sånne tilfeller sinna en dag eller to, ber om unnskyldning eller tilgir alt ettersom. Jeg tror jeg oftest blir ansett som rund i kantene og lett og omgåes..Men jeg selvsagt er det folk der ute som ikke liker meg, one cant win them all, og selvsagt har jeg mine feil og mangler og ting folk blir irriterte på.

Jeg skjønner faktisk ikke bæret av motivasjonen for konflikten jeg heller. klarer ikke å forstå at det skulle være noe poeng å ødelegge bare for å ødelegge, men jeg klarer ikke, selv når jeg legger alt jeg har av forståelse og velvilje i potten, å se hva som ligger bak at hun lager så mye kvalm for oss.

Hvis man da ikke tyr til lettvinte forklaringer som at dama rett og slett er et stortroll av dimensjoner, og liker å spre edder til de hun ikke får helt under vilja..,p Jeg er tilbøyelig tilå være DER akkurat nå, men når jeg får litt tid og ork igjen skal jeg selvsagt forsøke å forstå litt bedre enn det.

Jeg ble forresten ikke sint for det med huset. Dvs jeg ble det inni meg, men forsto at dette sikker var godt ment, og jeg smilte, lagde kaffe og takka for hjelpen. Sa at det ble veldig koselig, men sa samtidig fra om at jeg liker godt å gjøre sånt selv, når det ble snakk om at de foreksempel skulle plukke ut noen gardiner for oss. Men at vi godt kunne rusle en tur på butikkene sammen en dag, og kikke på ting og tang til hus og sånt. Skrøt av byen..Huset..hvor koselig alt sammen er.

Og selvsagt hadde jeg klikka i fjorten forskjellige vinkler om det var mamma! ;p Med den forskjell at jeg hadde vært laaangt mindre høflig..! ;p Jeg hadde vel spurt om hun var helt edru, deretter bedt henne ryke og reise, og blitt både forbausa, sjokka, flau og fortumla!

Jeg synes også litt synd på oss..;p Men minst på svigermor, da jeg desverre er boblende rasende på henne..Det er HUN som driver og ødelegger og gjør seg selv til verdens triste midtpunkt nå, fordi hun mister litt kontroll. Men, neida, hun kan vel neppe være glad, hun heller.

Jeg antyder forøvrig ikke at HAN skal bryte med sine foreldre. Jeg synes han skal stikke dit og spise middag etc så mye han orker og lyster. JEG vil derimot ha en distanse, og jeg vil ikke at hun skal være hos oss. Jeg må få fred i hode.

Jeg vet ærlig talt ikke hva hun ønsker seg eller ønsket seg av et svigermor/datter forhold, men at hun LEGGER opp til et hat-forhold er meg desverre litt tydelig. jeg skal selvsagt glemme det om hun nå bare gir seg, men nå føler jeg meg bare tråkka på, mobba og ødelagt for, så sympatien min er vel mindre enn den kanskje burde være.

Jeg leser alle innleggene, og trenger ikke bare ernighet, selvom jeg fiunner noen av de innleggene der det antydes at jeg nærmest juger, eller at jeg sikkert har gjort svigermor noe også ganske sårende. Det er godt med støtte, det er godt med _konstruktiV- kritikk, men det føles urettferdig med antagelser om at jeg er ego og vanskelig, bare for det

Men jeg leser jo alle innleggene!

[Gjest togli]

Jeg er enig og synes dette tar helt av. Det får da være måte på til halshugging. Det er de selv som bidrar til stigmatisering når det blir sånn.

*hvisker et bittelite ja....*

[frosken]

*hvisker et bittelite ja....*

Ser at du sier deg enig i følgende:

''Jeg er enig og synes dette tar helt av. Det får da være måte på til halshugging. Det er de selv som bidrar til stigmatisering når det blir sånn.

''

Jeg lurer igjen på hvem "de selv" er som bidrar til stigmatisering? Og på hvilken måte bidrar det til stigmatisering?

Jeg har vanskelig for å se at jeg bidrar til stigmatisering av psykiske lidelser ved å påpeke at jeg er i mot utsagn av denne typen i en svigermordebatt;

''Hun har ihvertfall store psykiske problemer. Jeg er ikke i tvil og har forstått det lenge. Det kan da ikke være noen tvil om at det er noe rav ruskende galt her når dama truer mannen sin om skilsmisse bare fordi han vil være så hyggelig at han kjører sønn og svigerdatter til sin mor. Attpåtil ringe rundt til dine foreldre for å klage over hvor grusom datter de har. Hun mangler fullstendig kontroll på seg selv og er psyk psyk psyk.''

For ordens skyld; jeg har såvidt meg bekjent ingen psykisk lidelse. Så om jeg skulle bli oppfattet som lite hyggelig, så kan det neppe tilskrives noen psykiatrisk diagnose, kun at jeg synes dette er et viktig tema.

[tonie]

Så trist at ting har toppet seg så veldig.

Håper dere finner gode løsninger fremover; kanskje det kan være ok for dere å ikke ha bryllupsstresset midt oppe i alle svigermorproblemene forøvrig.

Jeg synes de skal rømme og bli viet av Elvis i Las Vegas!

[frosken]

Jeg synes de skal rømme og bli viet av Elvis i Las Vegas!

''Jeg synes de skal rømme og bli viet av Elvis i Las Vegas!

''

Du har sett for mange amerikanske filmer i påsken, tror jeg. Nei, jeg synes heller de skal få med seg noen som kan vie dem på en eller annen norsk fjelltopp! (Gjerne så høy og utilgjengelig at svigermor dessverre er nødt til å avstå fra å bli med på turen.)