sånn kan det gå...

[huuff]

''Det verste er at jeg var sånn før jeg traff HAN. Drev og lagde kosekvelder med alskens fin mat osv. ''

Å ha et ønske om å lage koselige måltider med sin kjære kan ikke sammenlignes med å småspise foran TV'en.

Det var foran tven, men med kreps og hummer osv, ble det liksom kosere... Eller bare en haug av godis...

[huuff]

Hva er det du skal se? Før ferien sa du at det var en ferie med din samboer som skulle til for at du skulle kunne ta en avgjørelse. Nå sier du at du trenger hverdag. Det hjalp ikke før ferien, hvorfor skal det hjelpe nå?

Jeg håper at jeg kan ta en riktig avgjørelse hvis jeg bare kan glemme HAN.

[Gjest Elextra]

Jeg skulle gjerne sitert fra innlegget ditt, men vet ikke hvordan. Jeg føler min mentale kapasitet er svært redusert om dagen og holder såvidt ut jobbdøra...

Men jeg vil du skal forstå at for meg så var HAN en mulig framtid. Vi kjente hverandre før dette startet, og jeg hadde aldri trodd han var kapabel til å gjøre noe sånt hvis det ikke lå noe mer bak. Han har vært intenst på i perioder, nesten så jeg ble sliten av all tekstingen. Hans handlinger og nærvær periodesvis ga håp. Om han aldri mente noe mer, så ga han i alle fall ikke det inntrykket. Jeg sliter også med å forstå at han ikke kommenterer hva jeg har skrevet til han, noe som så klart gjør meg bitter. Jeg trengte desperat en avslutning - ikke bare stillhet. Det er det som gjør meg smågal. + At jeg savner han sånn. Jeg er også så sjalu på henne som får han. Disse følelsene resulterer nok i at jeg ikke kommer videre.

Jeg ønsker nemlig alt annet enn å dyrke sorgen og å grave meg ned. Jeg vil leve, være glad osv, men det ligger der hele tiden. Hver dag er han i tankene mine, og det er klart det ødelegger den videre progresjonen her hjemme.

''Men jeg vil du skal forstå at for meg så var HAN en mulig framtid. Vi kjente hverandre før dette startet, og jeg hadde aldri trodd han var kapabel til å gjøre noe sånt hvis det ikke lå noe mer bak. Han har vært intenst på i perioder, nesten så jeg ble sliten av all tekstingen. Hans handlinger og nærvær periodesvis ga håp. Om han aldri mente noe mer, så ga han i alle fall ikke det inntrykket. Jeg sliter også med å forstå at han ikke kommenterer hva jeg har skrevet til han, noe som så klart gjør meg bitter. Jeg trengte desperat en avslutning - ikke bare stillhet. Det er det som gjør meg smågal. + At jeg savner han sån''

Med eller uten tekstmeldinger tror jeg svært mange som har blitt skuffet kjenner seg igjen i det du skriver her.

Men i motsetning til mange av oss andre mangler du tydeligvis (foreløpig) evnen til å lukke døren helt og gå videre. Det er det du må.

[huuff]

''Det er i så fall mitt høyeste ønske å komme videre i livet''

Du er bare gjennom det mange andre har vært før deg og hos deg er det ikke en gang barn med i bildet. Dette er ikke psykiatri med mindre du feiler noe annet.

Nei, mulig jeg bryter alle uskrevne regler her på DOL. - Jeg postet det her istedenfor på samliv, da jeg kviet meg for å følge opp saken. Jeg har faktisk ikke lyst til å lage en såpeopera - i så fall er det valgfritt å følge den!

[huuff]

''Jeg vet også at jeg aldri finner noe tilsvarende hos noen andre. ''

Det er mange av oss som på et tidspunkt har vært helt sikker på at det er slik.

Heldigvis viste det seg å være helt feil :-)

Du har nok rett i det, men nå tenker jeg på hva med alle de som aldri fikk den de ville...

[huuff]

Synest at de fleste er unødvendig harde med deg.

At du fremdeles vingler og er lei deg er helt naturlig. Du er bare et menneske.

At du skriver her ,er helt sikker godt for deg. Skriving er god terapi.

Selv om vi ikke alltid får de svarene vi ønsker oss:-)

Jeg vil bare nevne et ord for deg, nemlig TID.

Ta den tiden du trenger til å "sørge".....Jeg er hundre prosent sikker på at du får det fint igjen:-)

Til neste sommer er du kanskje til og med lykkelig igjen:-)

Gode tanker til deg.

Tusen takk, jeg ble glad av å lese innlegget ditt. Kanskje jeg må ha et lenger perspektiv på dette. Nå føler jeg at jeg bare eksisterer i en hverdag som blir gråere og mer regnfull for hver dag.

[XbellaX]

Jeg skal ikke blande meg inn i tråden eller svarene dine men hvorfor i alle dager legger du dette på psykiatri når der finnes et samlivsforum?

[PieLill]

Ja, jeg får ikke muligheten til å velge.... Skjønner du ikke at det er vanskelig? Uavhengig av hva jeg har brutt av etiske regler osv, så er det vondt?

Nei, du kan ikke velge og få han flammen som du visste var opptatt da du kastet deg inn i forholdet. Et forhold som aldri har vært liv laga.

Og du kan ikke automatisk knipse bort det som har vært feil fra begge parter i forhold til din samboer.

Men du kan velge å _akseptere_ at dette gjør vondt, men at du likevel må gå videre og få orden på tilværelsen. På meg virker det som om det som holder deg mest tilbake er at du fortsatt forsøker/håper å få det du vet er uoppnåelig. At du fortsatt har for mye protest i deg på at ting er som de faktisk er.

Ja, det er vondt. Og det blir på sikt verre om du forsøker å unngå smerten i stedet for å jobbe deg gjennom på en konstruktiv måte.

mvh

[nitty-gritty]

Jeg synes det er merkelig og en tanke respektløst at du bruker psykiatri-forumet for dette temaet.

[huuff]

''Men jeg vil du skal forstå at for meg så var HAN en mulig framtid. Vi kjente hverandre før dette startet, og jeg hadde aldri trodd han var kapabel til å gjøre noe sånt hvis det ikke lå noe mer bak. Han har vært intenst på i perioder, nesten så jeg ble sliten av all tekstingen. Hans handlinger og nærvær periodesvis ga håp. Om han aldri mente noe mer, så ga han i alle fall ikke det inntrykket. Jeg sliter også med å forstå at han ikke kommenterer hva jeg har skrevet til han, noe som så klart gjør meg bitter. Jeg trengte desperat en avslutning - ikke bare stillhet. Det er det som gjør meg smågal. + At jeg savner han sån''

Med eller uten tekstmeldinger tror jeg svært mange som har blitt skuffet kjenner seg igjen i det du skriver her.

Men i motsetning til mange av oss andre mangler du tydeligvis (foreløpig) evnen til å lukke døren helt og gå videre. Det er det du må.

Ja,jeg kommer meg ikke videre, noe som gjør meg livredd for å bli i denne dumpa. Jeg sliter med å holde det ut, og det er vel derfor jeg har spist så mye trøstemat siste ukene.

[huuff]

Jeg synes det er merkelig og en tanke respektløst at du bruker psykiatri-forumet for dette temaet.

Respektløst? Altså hele livet mitt har stoppet opp. I dag klarte jeg ikke å gå på jobb og vet ikke om jeg gjør det i morgen heller. Jeg har symptomer av ulik art fra omtrent alle kroppsdeler, sliter med søvn og er generelt nedstemt. Jeg skrev det her fordi jeg ønsket å dele det her - det jeg skrev om nå passet her og ikke i samliv, hvor jeg visste jeg ville bli beskyldt for å opprettholde en såpeserie. (det ble jeg også her...)

[huuff]

Nei, du kan ikke velge og få han flammen som du visste var opptatt da du kastet deg inn i forholdet. Et forhold som aldri har vært liv laga.

Og du kan ikke automatisk knipse bort det som har vært feil fra begge parter i forhold til din samboer.

Men du kan velge å _akseptere_ at dette gjør vondt, men at du likevel må gå videre og få orden på tilværelsen. På meg virker det som om det som holder deg mest tilbake er at du fortsatt forsøker/håper å få det du vet er uoppnåelig. At du fortsatt har for mye protest i deg på at ting er som de faktisk er.

Ja, det er vondt. Og det blir på sikt verre om du forsøker å unngå smerten i stedet for å jobbe deg gjennom på en konstruktiv måte.

mvh

Han var opptatt, jeg var opptatt - han ville leke, jeg ville noe mer - og trodde jeg skulle få noe mer.

Jeg skjønner at det må gjøre vondt, men nå blir jeg sprø av å gå sånn - av å miste all energi og positivt syn på livet. I dag er jeg ikke på jobb heller - og orker ikke tanken på å gå dit i morgen heller - selv om jeg vet hva det medfører av kaos og ekstra-arbeid når jeg er tilbake igjen. Jeg er jævlig trist - og hvis du mener du vet hva jeg skal gjøre, så gi meg gjerne noen konkrete tips...

[Lillemus]

Han var opptatt, jeg var opptatt - han ville leke, jeg ville noe mer - og trodde jeg skulle få noe mer.

Jeg skjønner at det må gjøre vondt, men nå blir jeg sprø av å gå sånn - av å miste all energi og positivt syn på livet. I dag er jeg ikke på jobb heller - og orker ikke tanken på å gå dit i morgen heller - selv om jeg vet hva det medfører av kaos og ekstra-arbeid når jeg er tilbake igjen. Jeg er jævlig trist - og hvis du mener du vet hva jeg skal gjøre, så gi meg gjerne noen konkrete tips...

''Han var opptatt, jeg var opptatt - han ville leke, jeg ville noe mer - og trodde jeg skulle få noe mer.''

Vi er mange som har vært der, dersom det er noen trøst. )

Jeg har en følelse av at du dyrker dette her, at du klynger deg til det du innbiller deg har vært mellom dere to og nekter å innse at han aldri har ment noe mer enn noen festlige runder i sengehalmen.

Og så lenge du fortsetter å bo sammen med samboeren din så kommer du deg ikke ut av denne dumpa (som du kaller det) heller. Du er nødt til å ta et skikkelig tak i livet ditt - gå videre på egenhånd og skap deg et eget liv, uten samboeren eller denne slasken du opphøyer til HAN - bare DU kan gjøre noe med dette!

Om du føler at du trenger et par ukers sykemelding for å bryte opp med samboeren så spør legen din om du får det. Om han ikke synes det er nødvendig så får du ta en tredagers til å få unna det mest praktiske før du går på jobb igjen.

*spark bak*

[PieLill]

''Han var opptatt, jeg var opptatt - han ville leke, jeg ville noe mer - og trodde jeg skulle få noe mer.''

Vi er mange som har vært der, dersom det er noen trøst. )

Jeg har en følelse av at du dyrker dette her, at du klynger deg til det du innbiller deg har vært mellom dere to og nekter å innse at han aldri har ment noe mer enn noen festlige runder i sengehalmen.

Og så lenge du fortsetter å bo sammen med samboeren din så kommer du deg ikke ut av denne dumpa (som du kaller det) heller. Du er nødt til å ta et skikkelig tak i livet ditt - gå videre på egenhånd og skap deg et eget liv, uten samboeren eller denne slasken du opphøyer til HAN - bare DU kan gjøre noe med dette!

Om du føler at du trenger et par ukers sykemelding for å bryte opp med samboeren så spør legen din om du får det. Om han ikke synes det er nødvendig så får du ta en tredagers til å få unna det mest praktiske før du går på jobb igjen.

*spark bak*

Tiltredes.

mvh

[Gjest Tunge tider]

Tusen takk, jeg ble glad av å lese innlegget ditt. Kanskje jeg må ha et lenger perspektiv på dette. Nå føler jeg at jeg bare eksisterer i en hverdag som blir gråere og mer regnfull for hver dag.

Fint at jeg kunne glede deg litt.

Jeg var der du er nå på denne tiden i fjor. Helt i kjelleren. Pga en lignende historie som din. Jeg måtte gå til psykolog. Hun sa at jeg måtte ta all den tid som måtte til for å komme over det det vonde. . Ikke stresse med at vennene sa at nå måtte jeg skjerpe meg, allerede etter noen måneder. Slikt kunne ta år , sa hun. Helt normalt.

I sommer begynte det å lysne. Helt plutselig:-) Etter tusenvis med tårer å mye trøstemat.

Nå er mannen helt uten interesse for meg. Ikke pga noen ny. Det har jeg ingen interesse av.. Men plutselig var jeg glad igjen. Og den siste mannen i verden jeg ønsker tilbake er han jeg har sørget over.

Ønsker det slik for deg også.

Klem

[PieLill]

Respektløst? Altså hele livet mitt har stoppet opp. I dag klarte jeg ikke å gå på jobb og vet ikke om jeg gjør det i morgen heller. Jeg har symptomer av ulik art fra omtrent alle kroppsdeler, sliter med søvn og er generelt nedstemt. Jeg skrev det her fordi jeg ønsket å dele det her - det jeg skrev om nå passet her og ikke i samliv, hvor jeg visste jeg ville bli beskyldt for å opprettholde en såpeserie. (det ble jeg også her...)

Tror ikke du er tjent med å være så opptatt av sorg, psykisk smerte, vondter og andre symptomer. Det får deg til å dramatisere opp i stedet for ned.

Det kommer til å gjøre vondt en stund. Slik er det bare. Jo mer du klarer å fokusere bort fra stakkars-meg-så-vondt, jo mindre vondt blir det og jo fortere kommer du deg videre.

Kom deg på jobb og gjøre noe nyttig! Ikke sitt hjemme å kjenn etter. Løsingen er ikke å fokusere mer på deg selv, men betraktelig mindre. Finn gjerne noen som har det langt verre enn deg og gjør noe for dem.

mvh

[PieLill]

Ja, jeg vet at ingen kan gjøre noe for meg, men det er bare så vanskelig når alt føles håpløst - og noen ganger hjelper det litt å skrive det ned.

Ta lang fart og drit i hvordan du føler akkurat nå.

:-)

mvh

[PieLill]

Jeg håper at jeg kan ta en riktig avgjørelse hvis jeg bare kan glemme HAN.

En god start vil være å degradere ham. Slutt å kall ham HAN. Omdøp ham til slabedasken, uten en eneste stor bokstav.

mvh

[Lillemus]

En god start vil være å degradere ham. Slutt å kall ham HAN. Omdøp ham til slabedasken, uten en eneste stor bokstav.

mvh

''En god start vil være å degradere ham. Slutt å kall ham HAN. Omdøp ham til slabedasken, uten en eneste stor bokstav.''

*nikker* Ved konsekvent å omtale ham som HAN så opphøyer hun ham til å være noe mer enn en vanlig mann og det må hun slutte med - han er bare en slask! Jeg har reagert på det lenge faktisk. )

[PieLill]

''En god start vil være å degradere ham. Slutt å kall ham HAN. Omdøp ham til slabedasken, uten en eneste stor bokstav.''

*nikker* Ved konsekvent å omtale ham som HAN så opphøyer hun ham til å være noe mer enn en vanlig mann og det må hun slutte med - han er bare en slask! Jeg har reagert på det lenge faktisk. )

Ja, det er noe med å mate feil tanker og følelser.

mvh