Håpløs krangel med samboer...

[EnolaGay]

Er du bipolar eller noe? Har du PMS?

Dette med humørsvingninger må du sjekke opp i det minste, for det er ikk bare å ta seg sammen dersom årsaken er medisinsk.

Forøvrig..enig med de andre her. Du må skaffe deg et liv.

[Bløtkaka]

''Ja, nettopp! Der tok du meg på kornet og du har helt rett! Spørsmålet er hvordan jeg skal håndtere det når det rabler for meg?''

Du må finne ut hva det er som gnager, har det noe med forholdet/samboerforholdet å gjøre, eller er det bagasje fra ting tidligere i livet? Er det noe med at du mangler bekreftelse, bli sett og hørt? Jeg aner ikke hva du har i bagasjen fra tidligere i livet, men du trenger bedre selvtillit, å styrke troen på deg selv.

Dette er ikke lett å snu alene, jeg tror du trenger hjelp til det, enten av samboer, nære venner eller en psykolog.

Takk. Det er nok en kombinasjon av bagasje og komplikasjoner i forholdet. Har dårlig erfaring med psykolog, men samboer har tatt meg med til lege, og skal til psykolog (Hvis jeg tør. Jeg mener jo også som alle andre her at jeg bare må ta meg sammen, blant andre grunner)

[Bløtkaka]

Ber om unnskyldning for tåpelig oppførsel og forsøker å endre dine forventinger og inngå en litt mildere avtale?

Har bedt om unnskyldning, men jeg føler ikke at det minsker risikoen for att det gjentar seg!

[Bløtkaka]

Har bedt om unnskyldning, men jeg føler ikke at det minsker risikoen for att det gjentar seg!

Mildere avtale var ett fint forslag! Kanskje jeg kan klare å avtale at vi ringes når vi ringes? Hvorfor mååå jeg ha en avtale om å ringes hver dag, eller ikke i det hele tatt? Sånn hadde vi det jo før!

Tusen takk, dette skal jeg jammen si fra om (slår meg hodet av at jeg ikke har tenkt på det*)

[Gjest sangsol]

Jeg tror ikke jeg går rundt og savner han intenst når han ikke er her, jeg tror heller ikke jeg går rundt og lengter eller sørger (eller jo, kanskje over at livet har blitt som det har blitt). Jeg klarer fint å forholde meg til at han er borte i måneder av gangen, både før og etter han var utro. Men jeg har mange ganger ikke noe eget liv, hverken når han er her eller ikke. Jeg finner i perioder ikke noen mening i å finne på ting, enten det er med han når han er her, eller uten han. Men jeg klamrer meg fast i tanken på oss, det gjør jeg. Uten den tanken holder jeg ikke ut.

Hvem sitt ansvar er det å gi mening i det du gjør/ikke gjør?

[tonie]

Takk, der kom det sannelig endelig ett konstruktivt innlegg! Tusen takk!

Jeg lover meg selv å tenke hardt og intenst på dette neste gang. Ikke ringe, ikke ringe, ikke ringe! Kanskje avtale å levere telefonen ett sted? Eventuelt dra vekk hvis det er noe når han er her?

Jeg tenker at det kanskje kan være lurt å involvere ham mer i dette. Kan du be ham om å hjelpe deg til å forandre deg? Er han typen som forstår og har viljen og styrken til å stå i det sammen med deg?

Sikkert ikke dumt hvis dere kan sette dere ned en dag du er rolig og i vater, og komme fram til den beste måten å sette grenser for deg når det er et sånt anfall på gang. Kanskje du og han kan bli enige om en bestemt måte å takle det på hvis du rabler igjen? Da kan han rolig og bestemt minne deg på avtalen dere har gjort, og si at nå setter han grenser fordi dere har blitt enige om at det er sånn dere skal takle det. Da blir det også vanskeligere for deg å føle deg dårlig behandlet, for dette har dere tross alt blitt enige om.

[Bløtkaka]

''Ja, nettopp! Der tok du meg på kornet og du har helt rett! Spørsmålet er hvordan jeg skal håndtere det når det rabler for meg?''

Du må finne ut hva det er som gnager, har det noe med forholdet/samboerforholdet å gjøre, eller er det bagasje fra ting tidligere i livet? Er det noe med at du mangler bekreftelse, bli sett og hørt? Jeg aner ikke hva du har i bagasjen fra tidligere i livet, men du trenger bedre selvtillit, å styrke troen på deg selv.

Dette er ikke lett å snu alene, jeg tror du trenger hjelp til det, enten av samboer, nære venner eller en psykolog.

Jeg vil ikke at samboer skal hjelpe meg med dette (jo, støtte osv. men ikke at han skal ta på seg ansvaret for meg). Da vi møtte hverandre var jeg skjelvende liten bylt, og jeg tror nok jeg har bygd opp selvtilliten min rundt han, og da forholdet vårt skalv, ramlet alt dette sammen. Jeg vil være med han, men jeg vil også være selvstendig uten han.

[Gjest Been there done that]

Kanskje det hjelper å vite at for hver slik episode med dramatisk tullballeri river du i stykker en liten bit av det som holder han fast til deg. To av de simpleste tingene en kan gjøre er a) å true med selvmord og b ) bebreide en partner at han gjør jobben sin.

Voksene menn vil ha voksne kvinner, ikke sutrete, dramatiserende småjenter.

Finurlig det der. At om man krever for mye kveler man forholdet. Viser man for mye tillit blir man bedratt av disse voksne mennene du snakker om.

[Mandolaika]

Finurlig det der. At om man krever for mye kveler man forholdet. Viser man for mye tillit blir man bedratt av disse voksne mennene du snakker om.

''At om man krever for mye kveler man forholdet.''

Det er forskjell på å kreve for mye, og det å være totalt irrasjonell og urimelig.

[Bløtkaka]

Jeg tenker at det kanskje kan være lurt å involvere ham mer i dette. Kan du be ham om å hjelpe deg til å forandre deg? Er han typen som forstår og har viljen og styrken til å stå i det sammen med deg?

Sikkert ikke dumt hvis dere kan sette dere ned en dag du er rolig og i vater, og komme fram til den beste måten å sette grenser for deg når det er et sånt anfall på gang. Kanskje du og han kan bli enige om en bestemt måte å takle det på hvis du rabler igjen? Da kan han rolig og bestemt minne deg på avtalen dere har gjort, og si at nå setter han grenser fordi dere har blitt enige om at det er sånn dere skal takle det. Da blir det også vanskeligere for deg å føle deg dårlig behandlet, for dette har dere tross alt blitt enige om.

Ja, han er definitivt han den sterke, utholdende, tålmodige typen Jeg forstår ikke at han er over alle hauger for lenge siden, men han sier han ikke kan se for seg ett liv uten meg når jeg er stabil, og at han vil stå i det sammen med meg til jeg er gjennom dette.

Jeg synes at dette du kommer med er en kjempeide, og skal definitivt snakke med han om det!

[Bløtkaka]

Hvem sitt ansvar er det å gi mening i det du gjør/ikke gjør?

MITT!

På tirsdag skal jeg svømme. Jeg har overhodet ikke lyst, men jeg vet jeg vanligvis elsker vann, så jeg skal dra uansett.

[Gjest Psyk av alt]

Er du bipolar eller noe? Har du PMS?

Dette med humørsvingninger må du sjekke opp i det minste, for det er ikk bare å ta seg sammen dersom årsaken er medisinsk.

Forøvrig..enig med de andre her. Du må skaffe deg et liv.

Jeg ville tippet EUPF.

[Bløtkaka]

''At om man krever for mye kveler man forholdet.''

Det er forskjell på å kreve for mye, og det å være totalt irrasjonell og urimelig.

Jeg tror jeg må finne en balansegang. Før han var utro tror jeg at jeg var stikk motsatt. Han var med meg når han var med meg, og jeg tenkte knapt på han når vi var fra hverandre (etter fire-fem år sammen (da var det jeg som glemte å gi lyd fra meg). Vi er helt enige om at vi hadde begynt å ta hverandre for gitt. Nå kveler jeg han. Det tar kanskje litt tid?

[Bløtkaka]

Er du bipolar eller noe? Har du PMS?

Dette med humørsvingninger må du sjekke opp i det minste, for det er ikk bare å ta seg sammen dersom årsaken er medisinsk.

Forøvrig..enig med de andre her. Du må skaffe deg et liv.

Har ikke PMS i allefall Dog, de eneste gangene jeg har vært ustabil siden sist jeg var deprimert og frem til nå har vært når jeg har hatt PMS Når jeg griner når jeg er normal vet jeg at det er omtrent to-tre timer til mens

Annet enn at jeg er ond tror jeg ikke jeg er noe annerledes enn de fleste vel..

[Gjest Psyk av alt]

Du skrev:

"Måten du er på og adferden din er nok svaret på dette. Og det har du selv ansvaret for."

Hvordan forandrer jeg dette da?

Selvinnsikt (som du delvis har) etterfulgt av endring.

Om du misstenker at du ikke klarer det selv, oppsøk hjelp.

[Lillemus]

2. Jeg skjønner at han må gjøre jobben sin, men synes at han bør kunne sette av om så bare to min. i døgnet til å si hei til meg, selv om han er sliten.

''Jeg skjønner at han må gjøre jobben sin, men synes at han bør kunne sette av om så bare to min. i døgnet til å si hei til meg, selv om han er sliten.''

Da min kjæreste pendlet og var borte i 2 og 3 uker om gangen forventet jeg aldri at han ringte hver kveld, det gjorde han da heller ikke. Vi sendte stort sett alltid natta-melding og gjerne god-morgen-melding da, men det gjør man jo når man har tid - ikke når det passer for den andre.

Hadde han forventet at jeg skulle sitte klar kl. 20:30 hver kveld for å snakke med ham hadde jeg fått hetta tror jeg. Slapp av kvinne - fortsetter du sånn så kveler du ham!

Hva du skal gjøre for å klare å slutte med denne idiotiske oppførselen? Tja. Slutte med den? Jeg tror ikke du har så lite selvkontroll at du ikke klarer å trekke pusten, puste med magen og si til deg selv at "Ok, nå tar jeg det med ro, han er opptatt på jobben og har ikke tid akkurat nå, ikke noe å hisse seg opp over". Så tar du deg en kopp te, leser en bok, suller på nettet, ser på tv, legger deg i badekaret, tar en treningsøkt eller går deg en lang tur.

Du sier du ikke har noe liv utenom ham - det bør du skaffe deg, det klammeste som finnes er partnere som ikke har noe utenom partneren. Det må da finnes noe du interesserer deg for?

[Mandolaika]

Jeg tror jeg må finne en balansegang. Før han var utro tror jeg at jeg var stikk motsatt. Han var med meg når han var med meg, og jeg tenkte knapt på han når vi var fra hverandre (etter fire-fem år sammen (da var det jeg som glemte å gi lyd fra meg). Vi er helt enige om at vi hadde begynt å ta hverandre for gitt. Nå kveler jeg han. Det tar kanskje litt tid?

Jeg synes du har bra med selvinnsikt og du ser rasjonelt på ting i etterkant av et utbrudd. Det er positivt.

Jeg synes du tenker riktig når du ikke vil gjøre din samboer til din terapeut/behandler, men at han kan støtte deg mens du får hjelp av andre.

Jeg tror du kommer til å fikse dette, du ser også løsninger.

[Bløtkaka]

''Jeg skjønner at han må gjøre jobben sin, men synes at han bør kunne sette av om så bare to min. i døgnet til å si hei til meg, selv om han er sliten.''

Da min kjæreste pendlet og var borte i 2 og 3 uker om gangen forventet jeg aldri at han ringte hver kveld, det gjorde han da heller ikke. Vi sendte stort sett alltid natta-melding og gjerne god-morgen-melding da, men det gjør man jo når man har tid - ikke når det passer for den andre.

Hadde han forventet at jeg skulle sitte klar kl. 20:30 hver kveld for å snakke med ham hadde jeg fått hetta tror jeg. Slapp av kvinne - fortsetter du sånn så kveler du ham!

Hva du skal gjøre for å klare å slutte med denne idiotiske oppførselen? Tja. Slutte med den? Jeg tror ikke du har så lite selvkontroll at du ikke klarer å trekke pusten, puste med magen og si til deg selv at "Ok, nå tar jeg det med ro, han er opptatt på jobben og har ikke tid akkurat nå, ikke noe å hisse seg opp over". Så tar du deg en kopp te, leser en bok, suller på nettet, ser på tv, legger deg i badekaret, tar en treningsøkt eller går deg en lang tur.

Du sier du ikke har noe liv utenom ham - det bør du skaffe deg, det klammeste som finnes er partnere som ikke har noe utenom partneren. Det må da finnes noe du interesserer deg for?

Det var masse, men jeg føler ikke for noenting lenger. Jeg kjenner ikke engang at jeg bryr meg om familien min og hvordan det er med dem. Jeg orker ikke så mye kontakt med dem. Jeg kunne ha gjort, og delvis gjør ting alene, ting jeg egentlig liker, men jeg kjenner ingen glede ved det lenger. Jeg holder meg unna folk så de skal slippe å forholde seg til meg, og for at jeg skal slippe at de gjennomskuer hvor fæl og falsk jeg er. Samboeren min er den eneste jeg føler noe for, og mistenker at det kun er fordi han sier han føler noe for meg (til tross for at han er den som kjenner meg best og vet om ondskapen min).

Vi er i samme tidssone, og selv om det er feil av meg å tenke det, så har han alltids tid på kvelden. Jeg er her uansett, om han ringer fem om ettermiddagen eller elleve om kvelden er ett fett for meg. Og han vet at det ikke trenger ikke være mer enn ett "hei, jeg er litt sliten nå, så jeg orker ikke annet enn å gå å legge meg". Så akkurat det bør ikke være noe problem. Men jeg ser greia med at det kan føles kvelendes for han.

[Gjest Annve]

Dette forholdet kommer ikke til å vare, med mindre du snur helt om.

Du kan ikke holde på slik. Han kommer til å bli lei, du kommer til å merke det og blir enda mer klengete enda mer krevende, kreve enda flere bekreftelser. Til slutt er han dritt lei, du desperat og bruddet er et faktum.

Du må rett og slett bestemme deg for å slutte å oppføre deg på denne måten. lag regler for hvordan du skal oppføre deg når du føler dette komme, og følg dem.

[Mandolaika]

Det var masse, men jeg føler ikke for noenting lenger. Jeg kjenner ikke engang at jeg bryr meg om familien min og hvordan det er med dem. Jeg orker ikke så mye kontakt med dem. Jeg kunne ha gjort, og delvis gjør ting alene, ting jeg egentlig liker, men jeg kjenner ingen glede ved det lenger. Jeg holder meg unna folk så de skal slippe å forholde seg til meg, og for at jeg skal slippe at de gjennomskuer hvor fæl og falsk jeg er. Samboeren min er den eneste jeg føler noe for, og mistenker at det kun er fordi han sier han føler noe for meg (til tross for at han er den som kjenner meg best og vet om ondskapen min).

Vi er i samme tidssone, og selv om det er feil av meg å tenke det, så har han alltids tid på kvelden. Jeg er her uansett, om han ringer fem om ettermiddagen eller elleve om kvelden er ett fett for meg. Og han vet at det ikke trenger ikke være mer enn ett "hei, jeg er litt sliten nå, så jeg orker ikke annet enn å gå å legge meg". Så akkurat det bør ikke være noe problem. Men jeg ser greia med at det kan føles kvelendes for han.

Kan du utdype det med at du er fæl, falsk og ond?