Håpløs krangel med samboer...

[Gjest germimate]

Problemet er jo hvordan jeg reagerer... At jeg der og da kjører inn i en tunnell i 350km/t og ikke ser biler rundt meg, enten de er på siden, bak eller foran. Eller ser at det er en blindvei.

Har du forsøkt "time-out" når det skjer?

[Bløtkaka]

Har du forsøkt "time-out" når det skjer?

Nei, hva er "time-out", eller, hvordan fungerer det i en slik situasjon?

[Gjest danatekt]

Sånn holdt jeg også på tidligere... Da var jeg imidlertid 18 år :-) Jeg har all forståelse for hvordan du føler det. For meg føltes det som om verden revnet når jeg følte det sånn. Dessverre lette jeg etter løsningen på feil sted. Den lå nemlig ikke hos han, det er ihvertfall sikkert. Nå har det gått noen år og jeg greier å være den voksne damen jeg vil være.

For det første må jeg si at det føles utrolig godt å ha kontroll over sin egen adferd. Selv om jeg også en gang i blant kan føle meg overveldet av følelser, har jeg i stor grad kontroll på hvordan jeg lar de styre meg. Dermed kan jeg også til en viss grad styre hvordan forholdet til andre utvikler seg: Om det blir sterkere og bygges opp, eller om det rives i stykker fordi jeg ikke står på egne ben og krever for mye.

Du er jo allerede litt i ubalanse når du har blitt sveket (utroskap), det har jeg også all forståelse for. Følelsene dine må du selvfølgelig akseptere. Hvis du da i tillegg husker at løsningen ikke ligger hos han men hos deg selv, får du det mye bedre etter hvert. En hyggelig bivirkning er også at du blir mye mer tiltrekkende for han, og at det ikke er klenging, psykdom og dårlig samvittighet som holder han der.

Noe av det første jeg jobbet mye med var å bli selvstendig, og klare meg utmerket godt uten en mann. Med dette forsvant også sjenerthet og diverse redsler i forhold til resten av verden. Så jobbet jeg mye med hvordan jeg taklet sterke følelser. Jeg har heldigvis også nok stolthet her i livet til at jeg ikke synes det er ok at en voksen oppfører seg som en fjortis mot kjæresten, så målsetningen var også klart fra tidlig av. Enda en ting gjorde jeg faktisk, om noe tilfeldig og ufrivillig: Fikk en venninne som oppførte seg til meg som jeg hadde oppført meg mot kjæresten, og da fikk jeg virkelig føle på kroppen hvor ubehagelig det var å bli satt i rollen som "den voksne forelderen til en sutrete jente" i et forhold som skulle være likeverdig: Det ga meg avsmak på henne.

Til styring av følelser har jeg følgende tips: Skriv ned sterke følelser, kjenn på dem, og aksepter dem. "Ok, nå føler jeg det sånn". La de passere av seg selv, hvis de ikke gjør det: Avbryt det du holder på med, og begynn å gjøre noe annet. Gå øyeblikkelig ut på en gåtur hvis du kan, et eller annet som kan skjære igjennom tankestrømmen. Dette må du bare gjøre selv om det kanskje er mest behagelig å la seg rive med. Bestem deg for hvem du vil være, og jobb også med selvstendigheten. Hvis du slår deg til ro med at det ikke er sikkert at forholdet overlever det dere har vært igjennom, så kan det være det beste for DEG på sikt. Pass på deg selv og ta ansvar for deg selv. På denne måten skaper du bedre grobunn for et sunt forhold enn drama gjør.

[Gjest danatekt]

Tror vi er nokså enige selv om vi skriver ting litt ulikt.

Selvsagt bør man kunne forvente at han både tekster og ringer når han er borte lenge. Med utroskap blir det desto viktigere å gjøre alt man kan for å gjenvinne tillit og vis respekt.

Men i den situasjonen ts er akkurat nå, blir det destruktivt for henne å opprettholde noen av disse tingene som krav. Det gir ikke den tryggheten og bekreftelsen hun søker og er dermed bortkastet. I tillegg sender det henne i en følelsesmessig berg-og-dal-bane som river henne i stykker. Hun gjør seg selv hjelpeløs og fremstår som en tigger.

Derfor mener jeg det for hennes egen del er best å gi avkall på alle disse kravene slik at hun kan gjenvinne egen trygghet og balanse. Når hun har funnet tilbake til egen styrke, vil hun igjen bli i stand til å stille fornuftige krav på en hensiktsmessig måte.

Slik jeg ser det.

mvh

"Finne tilbake til egen styrke".

Utrolig viktig poeng!

[Gjest danatekt]

Tror vi er nokså enige selv om vi skriver ting litt ulikt.

Selvsagt bør man kunne forvente at han både tekster og ringer når han er borte lenge. Med utroskap blir det desto viktigere å gjøre alt man kan for å gjenvinne tillit og vis respekt.

Men i den situasjonen ts er akkurat nå, blir det destruktivt for henne å opprettholde noen av disse tingene som krav. Det gir ikke den tryggheten og bekreftelsen hun søker og er dermed bortkastet. I tillegg sender det henne i en følelsesmessig berg-og-dal-bane som river henne i stykker. Hun gjør seg selv hjelpeløs og fremstår som en tigger.

Derfor mener jeg det for hennes egen del er best å gi avkall på alle disse kravene slik at hun kan gjenvinne egen trygghet og balanse. Når hun har funnet tilbake til egen styrke, vil hun igjen bli i stand til å stille fornuftige krav på en hensiktsmessig måte.

Slik jeg ser det.

mvh

"Finne tilbake til egen styrke".

Utrolig viktig poeng!

[PieLill]

Sånn holdt jeg også på tidligere... Da var jeg imidlertid 18 år :-) Jeg har all forståelse for hvordan du føler det. For meg føltes det som om verden revnet når jeg følte det sånn. Dessverre lette jeg etter løsningen på feil sted. Den lå nemlig ikke hos han, det er ihvertfall sikkert. Nå har det gått noen år og jeg greier å være den voksne damen jeg vil være.

For det første må jeg si at det føles utrolig godt å ha kontroll over sin egen adferd. Selv om jeg også en gang i blant kan føle meg overveldet av følelser, har jeg i stor grad kontroll på hvordan jeg lar de styre meg. Dermed kan jeg også til en viss grad styre hvordan forholdet til andre utvikler seg: Om det blir sterkere og bygges opp, eller om det rives i stykker fordi jeg ikke står på egne ben og krever for mye.

Du er jo allerede litt i ubalanse når du har blitt sveket (utroskap), det har jeg også all forståelse for. Følelsene dine må du selvfølgelig akseptere. Hvis du da i tillegg husker at løsningen ikke ligger hos han men hos deg selv, får du det mye bedre etter hvert. En hyggelig bivirkning er også at du blir mye mer tiltrekkende for han, og at det ikke er klenging, psykdom og dårlig samvittighet som holder han der.

Noe av det første jeg jobbet mye med var å bli selvstendig, og klare meg utmerket godt uten en mann. Med dette forsvant også sjenerthet og diverse redsler i forhold til resten av verden. Så jobbet jeg mye med hvordan jeg taklet sterke følelser. Jeg har heldigvis også nok stolthet her i livet til at jeg ikke synes det er ok at en voksen oppfører seg som en fjortis mot kjæresten, så målsetningen var også klart fra tidlig av. Enda en ting gjorde jeg faktisk, om noe tilfeldig og ufrivillig: Fikk en venninne som oppførte seg til meg som jeg hadde oppført meg mot kjæresten, og da fikk jeg virkelig føle på kroppen hvor ubehagelig det var å bli satt i rollen som "den voksne forelderen til en sutrete jente" i et forhold som skulle være likeverdig: Det ga meg avsmak på henne.

Til styring av følelser har jeg følgende tips: Skriv ned sterke følelser, kjenn på dem, og aksepter dem. "Ok, nå føler jeg det sånn". La de passere av seg selv, hvis de ikke gjør det: Avbryt det du holder på med, og begynn å gjøre noe annet. Gå øyeblikkelig ut på en gåtur hvis du kan, et eller annet som kan skjære igjennom tankestrømmen. Dette må du bare gjøre selv om det kanskje er mest behagelig å la seg rive med. Bestem deg for hvem du vil være, og jobb også med selvstendigheten. Hvis du slår deg til ro med at det ikke er sikkert at forholdet overlever det dere har vært igjennom, så kan det være det beste for DEG på sikt. Pass på deg selv og ta ansvar for deg selv. På denne måten skaper du bedre grobunn for et sunt forhold enn drama gjør.

Godt svar.

''... Enda en ting gjorde jeg faktisk, om noe tilfeldig og ufrivillig: Fikk en venninne som oppførte seg til meg som jeg hadde oppført meg mot kjæresten,..''

Liker.

Vi har alle godt av å møte oss selv iblant.

mvh

[Gjest germimate]

Nei, hva er "time-out", eller, hvordan fungerer det i en slik situasjon?

Time-out er kort sagt å forlate situasjonen/det som trigger deg

[Mandolaika]

Ser plutselig at jeg har gått helt surr i denne lange tråden, trodde jeg svarte ts. Men vi er helt enige her iallefall

''Ser plutselig at jeg har gått helt surr i denne lange tråden, trodde jeg svarte ts. Men vi er helt enige her iallefall :)''

Jeg stussa bittelitt på hvorfor du skrev det der til meg ja, men det går bra, jeg var jo enig også. Lett å gå i surr. :-)

[Bløtkaka]

Sånn holdt jeg også på tidligere... Da var jeg imidlertid 18 år :-) Jeg har all forståelse for hvordan du føler det. For meg føltes det som om verden revnet når jeg følte det sånn. Dessverre lette jeg etter løsningen på feil sted. Den lå nemlig ikke hos han, det er ihvertfall sikkert. Nå har det gått noen år og jeg greier å være den voksne damen jeg vil være.

For det første må jeg si at det føles utrolig godt å ha kontroll over sin egen adferd. Selv om jeg også en gang i blant kan føle meg overveldet av følelser, har jeg i stor grad kontroll på hvordan jeg lar de styre meg. Dermed kan jeg også til en viss grad styre hvordan forholdet til andre utvikler seg: Om det blir sterkere og bygges opp, eller om det rives i stykker fordi jeg ikke står på egne ben og krever for mye.

Du er jo allerede litt i ubalanse når du har blitt sveket (utroskap), det har jeg også all forståelse for. Følelsene dine må du selvfølgelig akseptere. Hvis du da i tillegg husker at løsningen ikke ligger hos han men hos deg selv, får du det mye bedre etter hvert. En hyggelig bivirkning er også at du blir mye mer tiltrekkende for han, og at det ikke er klenging, psykdom og dårlig samvittighet som holder han der.

Noe av det første jeg jobbet mye med var å bli selvstendig, og klare meg utmerket godt uten en mann. Med dette forsvant også sjenerthet og diverse redsler i forhold til resten av verden. Så jobbet jeg mye med hvordan jeg taklet sterke følelser. Jeg har heldigvis også nok stolthet her i livet til at jeg ikke synes det er ok at en voksen oppfører seg som en fjortis mot kjæresten, så målsetningen var også klart fra tidlig av. Enda en ting gjorde jeg faktisk, om noe tilfeldig og ufrivillig: Fikk en venninne som oppførte seg til meg som jeg hadde oppført meg mot kjæresten, og da fikk jeg virkelig føle på kroppen hvor ubehagelig det var å bli satt i rollen som "den voksne forelderen til en sutrete jente" i et forhold som skulle være likeverdig: Det ga meg avsmak på henne.

Til styring av følelser har jeg følgende tips: Skriv ned sterke følelser, kjenn på dem, og aksepter dem. "Ok, nå føler jeg det sånn". La de passere av seg selv, hvis de ikke gjør det: Avbryt det du holder på med, og begynn å gjøre noe annet. Gå øyeblikkelig ut på en gåtur hvis du kan, et eller annet som kan skjære igjennom tankestrømmen. Dette må du bare gjøre selv om det kanskje er mest behagelig å la seg rive med. Bestem deg for hvem du vil være, og jobb også med selvstendigheten. Hvis du slår deg til ro med at det ikke er sikkert at forholdet overlever det dere har vært igjennom, så kan det være det beste for DEG på sikt. Pass på deg selv og ta ansvar for deg selv. På denne måten skaper du bedre grobunn for et sunt forhold enn drama gjør.

Takk for langt og fint svar.

Jeg holdt også på sånn jeg var 15-16-17, var en del forhold det kanskje kunne blitt noe av om jeg ikke var så hysterisk. Også hadde jeg ett par års forhold med en jeg ikke likte - men han var trygg, og han var jeg aldri hysterisk med. Så var det av og på med en fyr i ett par år - han var veldig utrygg - en venninne mente jeg kunne ha laget bok bare om msn-samtalene våre; action, drama, sex, spenning, hat, tiltrekning osv. hele veien. Så ble det ett par kortere "forhold", mye drama, før jeg traff samboer.

Samboer har sine sider han også, men jeg elsker han, også er han så sabla trygg i seg selv. Jeg har ikke hatt noen "grunn" til å være hysterisk ovenfor han, og jeg har nok "lånt" tryggheten hans. Selv om selvfølelsen ikke har vært på topp hos meg gjennom disse årene med han, har jeg ikke vært urolig ift. til han, og derfor har han ikke sett akkurat denne siden av meg før nå i det siste.

Jeg har ikke noen mulighet til å få noen til oppføre seg som meg mot meg dessverre, ellers hørtes det ut som en fin mulighet. Jeg kan ikke heller ikke slå meg til ro med at forholdet kanskje ikke overlever, da føler jeg at jeg mister vitsen med å forsøke å forandre meg, så det håpet klamrer jeg meg fast i. Ellers synes jeg at du har mange fine tips jeg skal gjemme på. Takk for det

[Bløtkaka]

Time-out er kort sagt å forlate situasjonen/det som trigger deg

Ok! Takk

[Gjest danatekt]

Takk for langt og fint svar.

Jeg holdt også på sånn jeg var 15-16-17, var en del forhold det kanskje kunne blitt noe av om jeg ikke var så hysterisk. Også hadde jeg ett par års forhold med en jeg ikke likte - men han var trygg, og han var jeg aldri hysterisk med. Så var det av og på med en fyr i ett par år - han var veldig utrygg - en venninne mente jeg kunne ha laget bok bare om msn-samtalene våre; action, drama, sex, spenning, hat, tiltrekning osv. hele veien. Så ble det ett par kortere "forhold", mye drama, før jeg traff samboer.

Samboer har sine sider han også, men jeg elsker han, også er han så sabla trygg i seg selv. Jeg har ikke hatt noen "grunn" til å være hysterisk ovenfor han, og jeg har nok "lånt" tryggheten hans. Selv om selvfølelsen ikke har vært på topp hos meg gjennom disse årene med han, har jeg ikke vært urolig ift. til han, og derfor har han ikke sett akkurat denne siden av meg før nå i det siste.

Jeg har ikke noen mulighet til å få noen til oppføre seg som meg mot meg dessverre, ellers hørtes det ut som en fin mulighet. Jeg kan ikke heller ikke slå meg til ro med at forholdet kanskje ikke overlever, da føler jeg at jeg mister vitsen med å forsøke å forandre meg, så det håpet klamrer jeg meg fast i. Ellers synes jeg at du har mange fine tips jeg skal gjemme på. Takk for det

En ting må du bare akseptere før det er for sent. Du må ville forandre deg for DEG SELV, ikke for han eller forholdet sin del.

Vil du ikke bli en selvstendig, sunn, herlig kvinne som ikke _trenger_ en mann?

Som jeg leser innlegget ditt har det gått i drama og fra mann til mann i årevis. Det er i mine øyne å leve et liv med et brukket ben, hinkende rundt mens man desperat prøver å ta tak i andre så man kan støtte seg, istedet for å løpe og klatre og kose seg, akkurat som man vil.

Alt blir så mye bedre når man finner stabiliteten i seg selv. Voksne skal ikke bruke andre voksne til slikt, med mindre det er en behandlerrelasjon.

[Bløtkaka]

En ting må du bare akseptere før det er for sent. Du må ville forandre deg for DEG SELV, ikke for han eller forholdet sin del.

Vil du ikke bli en selvstendig, sunn, herlig kvinne som ikke _trenger_ en mann?

Som jeg leser innlegget ditt har det gått i drama og fra mann til mann i årevis. Det er i mine øyne å leve et liv med et brukket ben, hinkende rundt mens man desperat prøver å ta tak i andre så man kan støtte seg, istedet for å løpe og klatre og kose seg, akkurat som man vil.

Alt blir så mye bedre når man finner stabiliteten i seg selv. Voksne skal ikke bruke andre voksne til slikt, med mindre det er en behandlerrelasjon.

Hmm.. jeg vet ikke. Jeg er livredd for ansvar.

[Gjest danatekt]

Hmm.. jeg vet ikke. Jeg er livredd for ansvar.

Ja men det er noe alle vi menneskene må ta. Du er født til en urettferdig brutal verden på lik linje med resten av oss, og det er bare å akseptere at ansvar er en del av dealen :-)

[Bløtkaka]

Ja men det er noe alle vi menneskene må ta. Du er født til en urettferdig brutal verden på lik linje med resten av oss, og det er bare å akseptere at ansvar er en del av dealen :-)

Tjsa. For min sin del kunne jeg godt ha flyttet til SF og spilt i pornofilmer, eller stått i ett vindu i Amsterdam eller tråkka barene på Tower i Singapore eller noe sånt. Jeg føler ikke for å gjøre noe positivt eller ta ansvar for min egen del.

[Gjest danatekt]

Tjsa. For min sin del kunne jeg godt ha flyttet til SF og spilt i pornofilmer, eller stått i ett vindu i Amsterdam eller tråkka barene på Tower i Singapore eller noe sånt. Jeg føler ikke for å gjøre noe positivt eller ta ansvar for min egen del.

Jeg for min del blir ganske irritert på folk som ikke bidrar til samfunnet fordi de ikke "føler for det". Vi er mange som har gjennomlevd et helvete men likevel gjør alt vi kan, fordi vi har en plikt ved å være her på jorden.

[Bløtkaka]

Jeg for min del blir ganske irritert på folk som ikke bidrar til samfunnet fordi de ikke "føler for det". Vi er mange som har gjennomlevd et helvete men likevel gjør alt vi kan, fordi vi har en plikt ved å være her på jorden.

Så det er bedre at jeg prøver å ta ansvar, ikke får det til, ødelegger for alle og kanskje ender opp med drepe noen eller noe sånt?

[Gjest Psyk av alt]

Så det er bedre at jeg prøver å ta ansvar, ikke får det til, ødelegger for alle og kanskje ender opp med drepe noen eller noe sånt?

Det skal jeg si til NAV hvis jeg ikke gidder å jobbe mer, at jeg kanskje dreper noen hvis jeg må fortsette.

[Gjest poncho]

''Jeg vil så gjerne være en god kjæreste for han, men vet ikke hvordan jeg kan styre meg når jeg får sånne utbrudd som det der....''

Du er ingen god kjæreste når du reagerer på denne måten. Neste gang kan du kanskje la være og utagere sånn? Det går an å holde fingrene og kjeften i ro. La være og ringe til du har fått roet deg ned neste gang. Finn gjerne på noe annet, mere positivt, å gjøre i mellomtiden.

[Bløtkaka]

Det skal jeg si til NAV hvis jeg ikke gidder å jobbe mer, at jeg kanskje dreper noen hvis jeg må fortsette.

Jeg jobber sannsynligvis fra og med neste uke, har vært arb. ledig i fire måneder, og dette har vært den eneste gangen jeg mottatt penger fra NAV. Jeg har vært arb.ledig ett halvt år før, men turte da ikke å melde meg arb.ledig hos NAV. Ellers har jeg jobbet stort sett hele livet fra videregående av, også ved siden av skole. Jeg har ikke ønske om å gå hjemme. Men når det kommer til alt ønsker jeg først å fremt å bli normal for samboers skyld, ikke fordi jeg mener at jeg fortjener å ha det bra.

[Gjest Elextra]

Jeg jobber sannsynligvis fra og med neste uke, har vært arb. ledig i fire måneder, og dette har vært den eneste gangen jeg mottatt penger fra NAV. Jeg har vært arb.ledig ett halvt år før, men turte da ikke å melde meg arb.ledig hos NAV. Ellers har jeg jobbet stort sett hele livet fra videregående av, også ved siden av skole. Jeg har ikke ønske om å gå hjemme. Men når det kommer til alt ønsker jeg først å fremt å bli normal for samboers skyld, ikke fordi jeg mener at jeg fortjener å ha det bra.

''Men når det kommer til alt ønsker jeg først å fremt å bli normal for samboers skyld, ikke fordi jeg mener at jeg fortjener å ha det bra.''

Du bør virkelig jobbe med selvfølelsen din, og antakelig trenger du profesjonell hjelp til dette.