Håpløs krangel med samboer...

[Gjest Psyk av alt]

Jeg jobber sannsynligvis fra og med neste uke, har vært arb. ledig i fire måneder, og dette har vært den eneste gangen jeg mottatt penger fra NAV. Jeg har vært arb.ledig ett halvt år før, men turte da ikke å melde meg arb.ledig hos NAV. Ellers har jeg jobbet stort sett hele livet fra videregående av, også ved siden av skole. Jeg har ikke ønske om å gå hjemme. Men når det kommer til alt ønsker jeg først å fremt å bli normal for samboers skyld, ikke fordi jeg mener at jeg fortjener å ha det bra.

Jeg snakker her om dette at du ikke vil ta ansvar, at du "truer" med at du kan ende opp med å drepe noen hvis du må ta ansvar.

Mest ifh til deg selv.

[Gjest Psyk av alt]

''Men når det kommer til alt ønsker jeg først å fremt å bli normal for samboers skyld, ikke fordi jeg mener at jeg fortjener å ha det bra.''

Du bør virkelig jobbe med selvfølelsen din, og antakelig trenger du profesjonell hjelp til dette.

Helt enig med deg!

[Bløtkaka]

Jeg snakker her om dette at du ikke vil ta ansvar, at du "truer" med at du kan ende opp med å drepe noen hvis du må ta ansvar.

Mest ifh til deg selv.

Ja, på bakgrunn av nesten alle tidligere erfaringer, er jeg redd for hva som skjer hvis jeg skal ha ansvar for noe. Det skjærer seg som regel alltid. Det var ikke min fortjeneste at ingen døde sist gang noen kunne ha strøket med, og jeg er redd for å bli normal og få normal selvfølelse og dermed kanskje overmodig, for så å svikte alle.

[Bløtkaka]

Det skal jeg si til NAV hvis jeg ikke gidder å jobbe mer, at jeg kanskje dreper noen hvis jeg må fortsette.

Jeg sa forresten nesten akkurat det til legen, at jeg er redd for at jeg kan komme til det hvis jeg blir normal, og hun tok meg ihvertfall tilsynelatende seriøst.

[Gjest Kayia]

Sånn holdt jeg også på tidligere... Da var jeg imidlertid 18 år :-) Jeg har all forståelse for hvordan du føler det. For meg føltes det som om verden revnet når jeg følte det sånn. Dessverre lette jeg etter løsningen på feil sted. Den lå nemlig ikke hos han, det er ihvertfall sikkert. Nå har det gått noen år og jeg greier å være den voksne damen jeg vil være.

For det første må jeg si at det føles utrolig godt å ha kontroll over sin egen adferd. Selv om jeg også en gang i blant kan føle meg overveldet av følelser, har jeg i stor grad kontroll på hvordan jeg lar de styre meg. Dermed kan jeg også til en viss grad styre hvordan forholdet til andre utvikler seg: Om det blir sterkere og bygges opp, eller om det rives i stykker fordi jeg ikke står på egne ben og krever for mye.

Du er jo allerede litt i ubalanse når du har blitt sveket (utroskap), det har jeg også all forståelse for. Følelsene dine må du selvfølgelig akseptere. Hvis du da i tillegg husker at løsningen ikke ligger hos han men hos deg selv, får du det mye bedre etter hvert. En hyggelig bivirkning er også at du blir mye mer tiltrekkende for han, og at det ikke er klenging, psykdom og dårlig samvittighet som holder han der.

Noe av det første jeg jobbet mye med var å bli selvstendig, og klare meg utmerket godt uten en mann. Med dette forsvant også sjenerthet og diverse redsler i forhold til resten av verden. Så jobbet jeg mye med hvordan jeg taklet sterke følelser. Jeg har heldigvis også nok stolthet her i livet til at jeg ikke synes det er ok at en voksen oppfører seg som en fjortis mot kjæresten, så målsetningen var også klart fra tidlig av. Enda en ting gjorde jeg faktisk, om noe tilfeldig og ufrivillig: Fikk en venninne som oppførte seg til meg som jeg hadde oppført meg mot kjæresten, og da fikk jeg virkelig føle på kroppen hvor ubehagelig det var å bli satt i rollen som "den voksne forelderen til en sutrete jente" i et forhold som skulle være likeverdig: Det ga meg avsmak på henne.

Til styring av følelser har jeg følgende tips: Skriv ned sterke følelser, kjenn på dem, og aksepter dem. "Ok, nå føler jeg det sånn". La de passere av seg selv, hvis de ikke gjør det: Avbryt det du holder på med, og begynn å gjøre noe annet. Gå øyeblikkelig ut på en gåtur hvis du kan, et eller annet som kan skjære igjennom tankestrømmen. Dette må du bare gjøre selv om det kanskje er mest behagelig å la seg rive med. Bestem deg for hvem du vil være, og jobb også med selvstendigheten. Hvis du slår deg til ro med at det ikke er sikkert at forholdet overlever det dere har vært igjennom, så kan det være det beste for DEG på sikt. Pass på deg selv og ta ansvar for deg selv. På denne måten skaper du bedre grobunn for et sunt forhold enn drama gjør.

Et svært konstruktivt og sterkt innlegg, og befriende tydelig uten å være ovenfra-og-ned-moralsk. Dette kan nok komme flere enn ts til gode

[Gjest danatekt]

Så det er bedre at jeg prøver å ta ansvar, ikke får det til, ødelegger for alle og kanskje ender opp med drepe noen eller noe sånt?

Men er du såpass frisk at du skjønner at de tankene der er tulle-tanker?

For da er du frisk nok til å være litt mer fornuftig også.

Sug til deg all hjelpen du sikkert får i behandlingsapparatet, og bestem deg for å bli frisk. Javel så er det skummelt å være frisk og stå til ansvar, men det er ihvertfall ikke feigt, og dessuten føles det mye bedre enn å sitte og pjuske med nevrotiske tanker.

[Gjest germimate]

Et svært konstruktivt og sterkt innlegg, og befriende tydelig uten å være ovenfra-og-ned-moralsk. Dette kan nok komme flere enn ts til gode

Enig

[Gjest germimate]

Et svært konstruktivt og sterkt innlegg, og befriende tydelig uten å være ovenfra-og-ned-moralsk. Dette kan nok komme flere enn ts til gode

Enig

[Bløtkaka]

Men er du såpass frisk at du skjønner at de tankene der er tulle-tanker?

For da er du frisk nok til å være litt mer fornuftig også.

Sug til deg all hjelpen du sikkert får i behandlingsapparatet, og bestem deg for å bli frisk. Javel så er det skummelt å være frisk og stå til ansvar, men det er ihvertfall ikke feigt, og dessuten føles det mye bedre enn å sitte og pjuske med nevrotiske tanker.

Men det er jo ikke tulle-tanker! Hva hvis jeg f.eks. skulle finne på å føle meg så ok at jeg tenker det er lurt å få barn? Og så ikke tar vare på det?