Vil ikke være psyk- men bør jeg la de diagnostisere?

[Gjest]

Mener du at jeg gjør det?

Jeg heller vel litt i den andre retningen, jeg er kanskje litt dumsnill iblant. Dessverre er det veldig mange som feiltolker snillhet for svakhet. Men det er viktig å sette grenser, og ikke minst at mine medarbeidere vet akkurat hvor grensen går.

Jeg synes du høres real og tydelig ut.

[umakenverdt]

Føler nå sterkt jeg må si fra meg engasjementet mitt. Vil bli hudflettet når de oppdager hvor sky jeg er. Virker som dere tror jeg er et uhyre som liker konflikter -er konfliktsky og nervøs på jobb.

Vil beskytte meg selv fra kildesortering. Var dessuten først jeg selv som sa jeg ikke holdt i jobb, de sa joda.. ( men trolig bare løgn, jobben ble ia bedrift! Så , når jeg fikk det verre og verre ( egenmeldte meg og gråt)sa de seg enig med meg:(

Jeg er for gla i familien min og livet til å dø.

 

Jeg har ikke inntrykk av at du liker konflikter, på meg virker du konfliktsky og det er kanskje nettopp en stor utfordring for deg nå. Det kan nok være vanskelig å være konfliktsky når man er dårlig, nettopp fordi det da kan være lettere å "gjemme seg" og unnvike enn å kreve noe hjelp. 

 

Tror mange har samme erfaringer som deg når det gjelder at en vil ha forståelse for at ens situasjon er vanskelig og vond, men en vil ikke bli syntes synd på. Det er en del som vil kjenne seg igjen i at det kan være litt ydmykende å få høre at folk uttaler at de synes synd på en og at de sier stakkar deg hele tiden.

 

Det er vanskelig å gi slipp på at man skal yte opp mot sitt aller beste hele tiden, og faktisk akseptere at noen ganger klarer man bare yte på et lavere nivå. Det er imidlertid en viktig erkjennelse at det er i orden at man gjør dette. Dine vanskeligheter, hva enn grunnen er for dem, vil sannsynligvis ikke forsvinne fra en dag til en annen. Jeg antar at det vil ta tid, og at du da må forsøke å akseptere at du yter mindre enn det du har gjort tidligere i alle fall i en periode.

 

Nå kjenner ikke jeg personene i ditt lokalsamfunn, men jeg tror at de fleste mennesker har forståelse for at det ikke bare er ens faglige kunnskaper som er utslagsgivende for hvordan man er, men at det kan være en rekke andre både interne og eksterne forhold som spiller inn på hva man har kapasitet til å gjøre.

 

Jeg sitter akkurat nå og ser på et bilde med et sitat som jeg liker veldig godt og som jeg synes passer til deg: "If men could only know each other, they would neither idolize nor hate."

 

Håper du kommer seg ut av din vanskelige situasjon.

[Gjest]

Jeg har ikke inntrykk av at du liker konflikter, på meg virker du konfliktsky og det er kanskje nettopp en stor utfordring for deg nå. Det kan nok være vanskelig å være konfliktsky når man er dårlig, nettopp fordi det da kan være lettere å "gjemme seg" og unnvike enn å kreve noe hjelp.

Tror mange har samme erfaringer som deg når det gjelder at en vil ha forståelse for at ens situasjon er vanskelig og vond, men en vil ikke bli syntes synd på. Det er en del som vil kjenne seg igjen i at det kan være litt ydmykende å få høre at folk uttaler at de synes synd på en og at de sier stakkar deg hele tiden.

Det er vanskelig å gi slipp på at man skal yte opp mot sitt aller beste hele tiden, og faktisk akseptere at noen ganger klarer man bare yte på et lavere nivå. Det er imidlertid en viktig erkjennelse at det er i orden at man gjør dette. Dine vanskeligheter, hva enn grunnen er for dem, vil sannsynligvis ikke forsvinne fra en dag til en annen. Jeg antar at det vil ta tid, og at du da må forsøke å akseptere at du yter mindre enn det du har gjort tidligere i alle fall i en periode.

Nå kjenner ikke jeg personene i ditt lokalsamfunn, men jeg tror at de fleste mennesker har forståelse for at det ikke bare er ens faglige kunnskaper som er utslagsgivende for hvordan man er, men at det kan være en rekke andre både interne og eksterne forhold som spiller inn på hva man har kapasitet til å gjøre.

Jeg sitter akkurat nå og ser på et bilde med et sitat som jeg liker veldig godt og som jeg synes passer til deg: "If men could only know each other, they would neither idolize nor hate."

Håper du kommer seg ut av din vanskelige situasjon.

er ikke ute etter sympati slik noen tror her. Høres ut som de mener er geskjeftig og oppmersomhetssyk. Ok, litt heftig å stå i mot hva " ekspertise" sier på dps , men synes det må være lov å være uenig . Leser paranoide overdriver sin egen betydning , samfunnet klarer seg utmerket uten meg. Om jeg klarer meg uten samfunnet er en annen sak , men kjenner på meg jeg bør holde meg unna mulige nederlag. Dette handler om å beskytte seg selv- for å overleve rett og slett.

[umakenverdt]

er ikke ute etter sympati slik noen tror her. Høres ut som de mener er geskjeftig og oppmersomhetssyk. Ok, litt heftig å stå i mot hva " ekspertise" sier på dps , men synes det må være lov å være uenig . Leser paranoide overdriver sin egen betydning , samfunnet klarer seg utmerket uten meg. Om jeg klarer meg uten samfunnet er en annen sak , men kjenner på meg jeg bør holde meg unna mulige nederlag. Dette handler om å beskytte seg selv- for å overleve rett og slett.

 

Er ikke alle litt oppmerksomhetssyke? Det gjelder vel spesielt dersom man ellers er litt isolert. Jeg tror det er positivt å være litt oppmerksomhetssyk eller selskapssyk, så lenge det ikke tar overhånd  

 

Du har sikkert rett i at det er viktig for din egen selvfølelse å ikke gå på et nederlag til nå, men hva legger du i et nederlag? Du har nå fått et vikariat hvor målet vel er å se om det kan passe både for deg og arbeidsgiver at du jobber der. Da trenger det vel ikke å være et nederlag om du ikke får det helt til? Opplever du at det i mindre grad er et nederlag dersom du trekker deg enn dersom du prøver og ikke får det til?

 

Jeg vet ikke om du synes det er relaterbart, og beklager hvis ikke, men jeg spurte for en del måneder siden om jeg bare skulle gi opp studiene eller levere en oppgave jeg selv synes ikke fortjente å få ståkarakter på. Jeg fikk mange gode råd om bare å prøve, og hvis det gikk galt fikk jeg ta konsekvensene av det. Jeg fulgte disse rådene og jeg tror at selv om det hadde gått så dårlig som jeg hadde fryktet, ville det vært bedre enn følelsen jeg ville sittet igjen med dersom jeg ikke hadde forsøkt. Hvis du opplever at det rett og slett ikke er en mulighet å forsøke i vikariatet, er det imidlertid viktig at du tar tak i forholdet til dps og får den hjelpen du trenger for å komme deg tilbake igjen. Håper du klarer å la være å se dette som et nederlag uansett hva som skjer.

[Gjest]

Er visst så redd for å ikke gjøre ting bra. Leverte masteroppgave på skikkelig overtid av den grunn.. Ga meg ikke før jeg sto inne for det som sto.. Kostet blod, svette & tårer. Økonomisk ruin. Og så? Går jeg ut i jobb og det går rett til hel .. Sagt til mannen han bare må ta din frakk ogfordufte, vi vil ikke barna våre så vondt imidlertid ( at vi vil splitte fam).. Dessuten er vel vi og litt gla i hverandre.. Lite ork fra min side til å dyrke en eneste relasjon. Helt i meg selv og føler meg i krise..

Vedr jobb kjenner jeg for å skjerme meg.. Blir sikkert ikke nådig tatt i mot å si i fra seg oppdrag, men to uker før går det vel..sa at hvis det dukket opp noe annet skulle de få beskjed. Nå blir jeg nødt til å komme med en generell beskjed om endrede planer.. Har i alle fall ingen annen jobb å skilte med ( ikke prøvd heller).

jBlir kvalm bare tanken på å jobbe nå. Blir visst kvalm av meg selv og. Og dps.. Vet ikke hva jeg skal tro, men leser jo at borderline og paranoide pasienter er verste sort. Kanskje jeg er verste sort..x 2!!!

[Gjest Gargamel]

På tide å gå til bake til hva denne tråden startet med. Spørsmålet var om du bør la deg diagnostisere.

 

Svaret er ja. Du må la en behandler få lov til å sette ord på problemene dine.

 

Hva er det tullet med at du ber mannen din forlate deg? Psykdommen din kan sikkert en god psykiater fikse hvis du lar ham slippe til. Det gjelder ikke ødelegge det du har i mellomtiden.

[umakenverdt]

Er visst så redd for å ikke gjøre ting bra. Leverte masteroppgave på skikkelig overtid av den grunn.. Ga meg ikke før jeg sto inne for det som sto.. Kostet blod, svette & tårer. Økonomisk ruin. Og så? Går jeg ut i jobb og det går rett til hel .. Sagt til mannen han bare må ta din frakk ogfordufte, vi vil ikke barna våre så vondt imidlertid ( at vi vil splitte fam).. Dessuten er vel vi og litt gla i hverandre.. Lite ork fra min side til å dyrke en eneste relasjon. Helt i meg selv og føler meg i krise..

Vedr jobb kjenner jeg for å skjerme meg.. Blir sikkert ikke nådig tatt i mot å si i fra seg oppdrag, men to uker før går det vel..sa at hvis det dukket opp noe annet skulle de få beskjed. Nå blir jeg nødt til å komme med en generell beskjed om endrede planer.. Har i alle fall ingen annen jobb å skilte med ( ikke prøvd heller).

jBlir kvalm bare tanken på å jobbe nå. Blir visst kvalm av meg selv og. Og dps.. Vet ikke hva jeg skal tro, men leser jo at borderline og paranoide pasienter er verste sort. Kanskje jeg er verste sort..x 2!!!

 

Jeg synes en del av dine tanker og opplevelser er noe jeg kan kjenne igjen, og som jeg tror mange kan kjenne seg igjen i. Problemet for deg slik jeg oppfatter det er at disse tankene, følelsene og opplevelsene er så veldig sterke og altoppslukende.

 

Jeg synes ikke det virker som du er verste sort (hva nå enn det skulle være), men heller at du har det vondt. Jeg forstår at din situasjon er svært vanskelig, og det krever mye krefter å komme igjennom dagene, men nettopp derfor er det viktig at du ikke bare takker nei til vikariatet og går tilbake til de hverdagene du har hatt. Jeg er sikker på at du også ser at noe må skje for at det skal bli en forandring i ditt liv. Hvorvidt det er jobb, behandling eller begge deler er noe du må finne ut av deg selv. Personlig synes jeg synes du skal jobbe videre på dps. Selv om det verste du kunne tenke deg skjer der, er det likevel muligheter for at du lærer en del om deg selv, og at du dermed klarer å komme deg ut av den myren du har satt deg fast i. 

[Kayia]

På tide å gå til bake til hva denne tråden startet med. Spørsmålet var om du bør la deg diagnostisere.

 

Svaret er ja. Du må la en behandler få lov til å sette ord på problemene dine.

 

Hva er det tullet med at du ber mannen din forlate deg? Psykdommen din kan sikkert en god psykiater fikse hvis du lar ham slippe til. Det gjelder ikke ødelegge det du har i mellomtiden.

Godt innhentet, og jeg er helt enig med deg.

[Gjest]

Men blir visst bare enda mer ulykkelig av psykiatri. Føler meg knust.

[frosken]

Men blir visst bare enda mer ulykkelig av psykiatri. Føler meg knust.

Jeg synes det er leit at dps ikke har tatt seg tid til å svare deg denne uken. Det trenger imidlertid ikke å skyldes noe annet enn tidspress og muligens dårlig kommunikasjon innad på dps, det _trenger_ ikke ha noe med deres innstilling til deg å gjøre. Men jeg skjønner at du føler deg dårlig ivaretatt av dps.

 

Jeg heller i retning av å tro at du kanskje burde ha søkt deg til en privatpraktiserende avtalespesialist, selv om det innebærer at du må bruke noe tid på å reise til behandling.  Dersom du selv tydelig innså nødvendigheten av behandling, så kunne du kanskje ha fått hjelp fra familiemedlemmer til å finne en egnet behandler. For meg virker det som om den eneste i din familie som innser hvor mye du sliter muligens er din søster (som jeg har forstått at du ikke har et veldig greit forhold til). Kan du prøve å snakke med din søster og høre om hun har noen innspill til deg som du kan dra nytte av? Eventuelt be tvillingbroren din om å hjelpe til med å finne en flink terapeut gjennom sitt nettverk. Disse forslagene fra min side innebærer imidlertid at du selv må innse at du har betydelige vansker som du trenger behandling for, og at du i så fall også må bestemme deg for å holde ut i en ny behandlingsrelasjon uten å være fullt så opptatt av at terapeuten bør være annerledes enn det du opplever vedkommende som.

 

Mitt innspill her innebærer ikke at jeg deler din skepsis til ditt lokale dps, men mer at jeg tror dps-systemet er såpass "firkantet" at det til stadighet vil kunne oppstå konflikter mellom deg og dem. Du er veldig var for deres grensesetting, og de virker for tiden ikke veldig opptatt av å møte deg på en ivaretakende og fleksibel måte. Men dette kan jo fort snu, dersom du får en ny behandler på dps som du opplever møter deg på en måte som fungerer for deg.

[Gjest]

Føler det på meg de kan ha fått en veldig negativ innstilling til meg. Ganske så sårende å ikke få respons når jeg ringer . Når det er sagt kan det jo hende det er til pass for meg å måtte smøre meg inn med tålmodighet, siden jeg har freaket ut litt ( i min fortvilelse) og endatil bedt om ny behandler. Er jo lovt mer terapi. Slik grensesetting kjenner jeg blir veldig ydmykende og destruktiv måte å møte meg på.. Føler Meg som et freak- langt i fra hvordan jeg til vanlig oppfører meg. Synes derfor det er noe strengt, men er vel andre de prioriterer høgere da.

Kanskje var det avtalespesialist jeg skulle spurt etter. ?Få her, og bl a eks svoger er jo uaktuell .. (!!) og de andre er jo hans kollegaer ( grøss)

Finner det svært vanskelig å be noen om hjelp. De synes vel jeg først og fremst skal ta meg sammen og synes det virker som jeg har lite å hente hos psykolog. ( har jo bare blitt mer og mer nedtrykt..!!!)

Søster spør jeg ikke om den slags. Hun har jeg ikke tillit til på alle plan, aller minst å se meg.. Bror heller intet å hente hos trorjeg, nok med seg , sitt og sin mer eller mindre sprøe samboer på arb avklaring...dessuten bor han nå utenbys og arbeider som fastlege.

Mitt eneste svar blir å si fra meg jobb og motta dagpenger. Tørr ikke annet. Nav vil vel før el siden innhente meg og ta dagpenger .. Føler meg ødelagt , men st gå forstår meg:(

Føler jeg begynner å gå i ring på dr online nå. Og kjenner meg lyst i band av psykiater

Endret 20. september 2014 av En namnlaus

[frosken]

Det blir fort sånn at du bare ser alt som ikke er en mulighet.

 

Du kan selvfølgelig ikke gå til din eks-svoger i terapi, men du kan da evt. gå til andre privatpraktiserende selv om de muligens kjenner din eks-svoger? Jeg vet ikke hvor du bor, men ofte vil litt reising åpne opp for flere muligheter.

[Gjest]

Lurer på om en kan bli psykere av terapi? Føler meg elendig

[Pallida]

Det er nok sammensatte grunner til at du føler deg elendig. Du synes å være dypt deprimert for tiden, og da virker ofte det meste svart og håpløst. Håper du makter å ta tak, likevel. Føler med deg. 

[Gjest]

Jeg skal visst ikke sette pris på slike bemerkninger Mari. Da nyter jeg oppmerksomhet . Alt kan bli brukt mot meg, i prinsippet , med tentativ som foreligger. Jeg spiller bare skuespill og elsker å gjøre meg til et offer .. Hæ? Høres ut som noen tror jeg er et egoistisk utyske. Stått på hele livet for å være bra nok. Jeg har også tidligere utfordret min angst , lukket øynene og bitt tenna sammen. Føler psykiatrien nå bare vil håne meg og de kan si hva de vil , hvor alt har en årsak. Min syke og dårlige personlighet. Jeg har ikke klipt meg på flere år. Håret så slitt. Sønnen min sa jeg så ut som en heks m utslått hår i dag ( ja ikke i fjeset da..). Rart.

[frosken]

Jeg skal visst ikke sette pris på slike bemerkninger Mari. Da nyter jeg oppmerksomhet . Alt kan bli brukt mot meg, i prinsippet , med tentativ som foreligger. Jeg spiller bare skuespill og elsker å gjøre meg til et offer .. Hæ? Høres ut som noen tror jeg er et egoistisk utyske. Stått på hele livet for å være bra nok. Jeg har også tidligere utfordret min angst , lukket øynene og bitt tenna sammen. Føler psykiatrien nå bare vil håne meg og de kan si hva de vil , hvor alt har en årsak. Min syke og dårlige personlighet. Jeg har ikke klipt meg på flere år. Håret så slitt. Sønnen min sa jeg så ut som en heks m utslått hår i dag ( ja ikke i fjeset da..). Rart.

Nå surrer du deg igjen inn i en veldig fordomsfull tenkning rundt personlighetsproblematikk. Dette er _din_ måte å tenke om den typen vansker, ikke slik fagfolk tenker.

[laban]

 Jeg har ikke klipt meg på flere år. Håret så slitt.

Akkurat det er det vel ikke så vanskelig å få gjort noe med?

 

Ang. overskriften din, så er det opplagt at du bør få diagnose og behandling. 

[Pallida]

Personlighet kan defineres som "vår karakteristiske og unike måte og tenke, føle og handle på i en rekke ulike situasjoner over en lengre tidsperiode". Det sier da seg selv at personligheten (uheldige eller destruktive mestringsstrategier) står sentralt når det gjelder en rekke psykiske vansker - pf eller ikke. 

 

Personligheten formes i et samspill mellom arv og miljø. Du har ikke valgt din personlighet eller mestringsstrategier bevisst. Du har gjort så godt du har kunnet, og som du sier, stått på hele livet for å være bra nok. Det er ikke din skyld at du er som du er! Det er imidlertid ditt ansvar hvordan du velger å forholde deg til dine vansker, og hvorvidt du velger å søke hjelp og gjøre en innsats for å endre uheldige mønstre. 

[cathlin]

Hei namnlaus.

 

Jeg tenker litt som frosken og lurer på om du skulle forsøke å finne en privat avtalespesialist. Vet ikke hvor du bor, men legger ved link til helse sør-øst, helse vest og helse nord:

 

http://www.helse-nord.no/leger-og-psykologer/category25721.html

http://www.helse-sorost.no/pasient_/avtale_/avtalespesialister_/Sider/side.aspx

http://www.helse-vest.no/no/Behandlingsstader/hor/Sider/Psykologi.aspx

 

De jobber som oftest selvstendig, uten et "team", og forhåpentligvis mindre fokus på å sette en eller annen noe firkantet diagnose. Kanskje du hadda opplevd det som tryggere, og ikke blitt så trigga på den paranoide beredskapen eller hva man skal kalle det.

[Gjest]

Akkurat det er det vel ikke så vanskelig å få gjort noe med?

Ang. overskriften din, så er det opplagt at du bør få diagnose og behandling.